Til § 11-1 Formål

Formålsbestemmelsen gir uttrykk for hva de enkelte reglene i kapittelet hver for seg og samlet skal bidra til å oppnå; at farlig avfall tas forsvarlig hånd om, og at det eksisterer et « hensiktsmessig og forsvarlig » system for håndtering av avfallet, jf. forurensningsloven § 31 annet ledd. 

Til § 11-2 Hva kapitlet regulerer

Kapitlet gjelder for de typer farlig avfall som omfattes av § 11-4. 

Bestemmelsene i kapitlet retter seg mot alle som har med farlig avfall å gjøre, både avfallsbesittere (herunder de som genererer avfallet), innsamlere og de som tar imot avfallet til sluttbehandling. De som håndterer farlig avfall kan være enten kommuner eller private som driver virksomhet for håndtering av farlig avfall. 

Kapitlet om farlig avfall inneholder de sentrale reglene om farlig avfall. Bestemte typer farlig avfall kan være særskilt regulert, se for eksempel kapitlene 1 ff. Slike særregler gjelder side om side med bestemmelsene i kapitlet om farlig avfall så langt de passer. Det betyr at særreglene supplerer bestemmelsene i kapittelet om farlig avfall. Dersom særreglene bestemmer noe på sitt område som står i strid med reglene i kapitlet om farlig avfall vil særreglene gå foran på dette punktet. I vedlegg 1 er avfallstyper som helt eller delvis reguleres i annet regelverk markert med en fotnote. 

For eksport og import av avfall gjelder kapittel 13 om grensekryssende transport av avfall. 

Eksplosivt, radioaktivt og smittefarlig avfall omfattes ikke av bestemmelsene i kapittel 11. Myndigheten for eksplosivt og radioaktivt avfall er henholdsvis Direktoratet for brann- og elsikkerhet (DBE) og Statens strålevern. Regulering av smittefarlig avfall er under utvikling. 

Til § 11-5 Forsvarlig oppbevaring mv. av farlig avfall 

Avfallsbesitteren har ansvaret for at farlig avfall ikke medfører fare for forurensning. Avfallsbesitter må treffe nødvendige tiltak som står i forhold til avfallets mengde, sammensetning og farlighetsgrad for å hindre at fare for forurensning oppstår. Dette gjelder alle avfallsbesittere, både husholdninger og virksomheter. Man bør utvise forsiktighet dersom man er i tvil om avfallets sammensetning, om den riktige håndteringsmåten, om rekkevidden av plikter i regelverk osv. Avfallets farepotensial stiller dessuten krav til lagringsplassen, særlig beskyttelse mot ytre påvirkning, sikring mot uvedkommende/dyr/barn, og krav til at en holder orden og oversikt over avfallet (ryddig og atskilt plassering, tydelig merking mv.). 

Både avfallsbesitter og den som håndterer farlig av fall skal sørge for at avfallet er emballert slik at det er egnet for lagring og transport. Emballeringen må tilpasses transportmåte, avstand mv. Virksomhet som har tillatelse etter § 11-6, kan på grunnlag av vilkårene i tillatelsen foreta nødvendig om-emballering for videre transport, lagring, behandling mv. 

Til § 11-6 Tillatelse til håndtering av farlig avfall 

Håndtering av farlig avfall, jf. definisjonen i § 11-3, er forbudt dersom det ikke er innhentet tillatelse fra forurensningsmyndigheten, eller aktiviteten ikke omfattes av unntakene i § 11-7. 

Tankrensing som medfører farlig avfall er en type virksomhet som i utgangspunktet skal ha tillatelse etter § 11-6. For virksomheter som selv foretar tankrensing innen egen bedrift, gjelder ikke kravet om tillatelse etter § 11-6, jf. § 11-7 bokstav a. Leveringsplikten etter § 11-8 gjelder imidlertid. De som allerede har fått tillatelse til tankrensevirksomhet ved enkeltvedtak etter forurensningsloven, eller som har tillatelse til å drive innsamling av farlig avfall, behøver ikke ny tillatelse. Direktetransport av farlig avfall fra en enkelt avfallsbesitter til et bestemt mottaks- eller behandlingsanlegg etter særskilt avtale mellom avfallsbesitter og anlegg er ikke virksomhet for håndtering av farlig avfall, og trenger ikke tillatelse etter § 11-6. 

Søknad om tillatelse må angi hvilke typer og mengder farlig avfall som ønskes håndtert, hvilken aktivitet det søkes tillatelse til (innsamling, mottak, lagring, tankrensing, behandling eller annet), og gi en beskrivelse av virksomheten for øvrig. Søknad om tillatelse til håndtering av farlig avfall vurderes ut fra tekniske og miljømessige forhold og ut fra hensynet til et hensiktsmessig og forsvarlig system for håndtering av farlig avfall totalt sett. 

Myndighet til å gi tillatelse er delt mellom Klima- og forurensningsdirektoratet og Fylkesmannen. Tillatelsen som gis kan være begrenset tidsmessig, geografisk eller mengdemessig, og gjelder bare for de aktiviteter og typer av farlig avfall den er gitt for. Tillatelsen gis normalt på bestemte vilkår. Det settes krav som skal sikre en miljømessig forsvarlig håndtering av det farlige avfallet. Dette kan være tekniske og driftsmessige krav, utslippsbegrensninger, sikringstiltak mot avrenning og ukontrollerte utslipp m.m. Det er vanlig å sette krav til journalføring og rapportering, blant annet for å kunne føre tilfredsstillende kontroll med strømmene av farlig avfall. 

Den som håndterer fotokjemikalier fra virksomhet innen foto, røntgen og grafisk industri, og som får tillatelse etter denne bestemmelsen, trenger ikke egen tillatelse etter reglene om håndtering av fotokjemikalier fra virksomheter innen foto, røntgen og grafisk industri. 

Tillatelse etter denne forskriften fritar ikke fra plikt til å innhente nødvendig godkjenning fra andre myndigheter. 

Til § 11-7 Unntak fra kravet om tillatelse 

Unntaket under bokstav a er begrunnet i at hensynet til miljømessig forsvarlig håndtering er tilfredsstillende ivaretatt gjennom vilkår i tillatelsen etter forurensningsloven § 11. Av dette følger at unntaket bare gjelder så langt tillatelsen med hjemmel i § 11 dekker forholdet. Oppstår f.eks. andre typer farlig avfall eller større mengd er enn tillatelsen gir adgang til å behandle, gjelder ikke lenger unntaket etter bokstav a. Virksomheter som har tillatelse til behandling av eget farlig avfall etter § 11 i forurensningsloven kan ikke innenfor rammen av denne tillatelsen også behandle andres farlige avfall. For også å kunne behandle andres farlige avfall, må det i tillegg søkes tillatelse etter § 11-6. 

Unntaket under bokstav b: En bedrift kan gjenvinne farlig avfall som oppstår innenfor bedriftsenhetens område uten tillatelse til dette, dersom gjenvinningsprosessen skjer uten fare for forurensning. Øvrig håndtering av farlig avfall innenfor bedriftsenhetens område er ikke omfattet av dette unntaket. Eventuelle reststoffer av farlig avfall som måtte oppstå fra gjenvinningsprosessen er leveringspliktige etter § 11-8. 

Unntaket under bokstav c gjelder tilbud fra enkeltforhandlere til forbrukere om å ta i retur farlig avfall som oppstår fra produkter forretningen omsetter (f.eks. malingsrester returnert til fargehandleren o.l.). Tilbudet kan være igangsatt av forhandleren på eget initiativ, eller være en del av kommunens mottakstilbud i henhold til § 11-10, ved at kommunen inngår særskilt avtale om dette med enkelte forhandlere. Forhandleren er imidlertid selv ansvarlig for sikker oppbevaring, i likhet med enhver annen avfallsbesitter, jf. § 11-5, og har likeledes leveringsplikt etter § 11-8. Forhandlerretur som etableres i større omfang og på mer varig basis, f.eks. som ledd i en bransjeordning for en bestemt type farlig avfall, omfattes ikke av unntaket i bokstav c. I slike tilfeller kan det imidlertid være aktuelt å gi dispensasjon etter særskilt søknad, jf. § 11-16, eller bransjeordningen kan være særskilt regulert. 

Unntaket under bokstav d gjelder for mottaksanlegg for oljeholdig avfall fra skip som er etablert i henhold til forurensningsforskriftens kapittel 20 om etablering av mottaksordninger for avfall fra skip. Slike mottak kan ta imot oljeavfall uten å søke om tillatelse etter § 11-6. Unntaket gjelder bare oljeavfall som mottas fra skip. Farlig avfall mottatt ved slike anlegg må leveres videre til virksomhet med tillatelse etter § 11-6. 

Unntaket under bokstav e gjelder for de ordninger kommunene etablerer for å løse sine forpliktelser om å sørge for et tilstrekkelig tilbud for mottak av farlig avfall jf. § 11-10. Unntaket omfatter ordninger som drives av kommunene selv eller gjennom interkommunale løsninger. Et interkommunalt selskap som på kommunenes vegne driver ordninger som omfattes av kommunenes plikt etter § 11-10, trenger altså ikke tillatelse etter § 11-6. 

Henvisningen til § 11-10 begrenser unntaket slik at det kun er adgang til å motta farlig avfall fra husholdninger og virksomheter med mindre mengder farlig avfall. Kommunens plikt etter § 11-10 begrenser seg til mottak av inntil 400 kg farlig avfall pr. år pr. avfallsbesitter. Unntaket tillater imidlertid mottak av inntil 1000 kg farlig avfall pr. år pr. avfallsbesitter. 

Velger kommunen å oppfylle sin plikt etter § 11-10 gjennom bruk av ubetjente stasjonære mottak, også kalt miljøstasjoner, må en være oppmerksom på at slike ordninger kun er beregnet på farlig avfall fra husholdninger. For å oppfylle sine plikter etter § 11-10 for små virksomheter, må kommunen etablere egne ordninger som blant annet ivaretar deklarasjonsplikten og sikkerheten ved videre håndtering av farlig avfall fra virksomheter. 

Unntaket gjelder kun innenfor eget renovasjonsområde. For kommunen betyr det innenfor kommunens grenser og for det interkommunale selskapet innenfor de kommunene som deltar i samarbeidet. 

Hvis kommunen ønsker å være innsamler av farlig avfall på mer regulær basis, dvs. utenfor eget renovasjonsområde eller motta utover 1000 kg farlig avfall fra hver avfallsbesitter hvert år, eller på annen måte ikke ønsker å innfri disse standardiserte kravene til kommunale mottaksordninger, skal den reguleres som øvrige innsamlere av farlig avfall eller mottaksanlegg for farlig avfall i form av tillatelse. 

Private oppdragstakere som engasjeres for å drive hele eller deler av det kommunale tilbudet omfattes ikke av unntaket. 

Til § 11-8 Leveringsplikt 

Leveringsplikten etter § 11-8 gjelder kun for virksomheter. Kravet i § 11-5 om å ta forsvarlig hånd om farlig avfall innebærer imidlertid at også husholdningenes farlige avfall må leveres. Farlig avfall skal leveres til den som lovlig kan håndtere det etter § 11-6, jf. § 11-7. Kommunene har et særskilt ansvar for at det eksisterer et leveringstilbud for farlig avfall fra husholdningene, jf. § 11-10. 

Virksomheter skal levere farlig avfall minst en gang pr. år. Leveringsplikten inntrer imidlertid ikke før den totale mengden farlig avfall overstiger 1 kg. At avfallet overstiger 1 kg betyr ikke at virksomheten umiddelbart må levere, men at virksomheten omfattes av plikten til å levere minst en gang i året. Det følger av § 11-5 at avfallsbesitter må ta forsvarlig hånd om avfallet inntil det blir levert. 

Ved nedleggelse plikter den ansvarlige ved en virksomhet å sørge for at det farlige avfallet umiddelbart blir levert til godkjent håndtering. I slike situasjoner kan også oppbevarte produkter, innsatsvarer o.l. ansees som « kassert » eller « overflødig », og dermed behandles som farlig avfall, jf. kommentarene til § 11-9. 

Ved kontroll av leveringsplikten vil tilsynsmyndigheten forvente at virksomheten kan fremlegge dokumentasjon på at plikten er overholdt, jf. forskrift av 6. desember 1996 nr. 1127 om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter (Internkontrollforskriften). Tilsynsmyndigheten kan pålegge virksomheten å fremskaffe slik dokumentasjon dersom den mangler. Aktuell dokumentasjon er kopi eller gjenpart av deklarasjonsskjema, eller kvittering fra lovlig mottak for farlig avfall. For å sikre at levering blir gjennomført kan tilsynsmyndigheten fastsette tvangsmulkt, jf. § 17-6. 

Til § 11-9 Meldeplikt om konkurs 

Bostyrer har plikt til å melde fra til fylkesmannen om farlig avfall som blir etterlatt når en virksomhet går konkurs. Bestemmelsen er innført for at forurensningsmyndigheten på et så tidlig tidspunkt som mulig skal få vite om tilfeller der det er risiko for at avfallet ikke blir tatt forsvarlig hånd om, slik at den kan pålegge, eller eventuelt selv foreta opprydding. Meldeplikten vil således ha særlig stor betydning der virksomhet avvikles og det er en risiko for at ingen tar eller vil ta ansvar for avfallets videre disponering. 

Meldeplikten inntrer allerede fra konkursåpning. Bostyrer må så snart som mulig skaffe oversikt over farlig avfall som blir etterlatt i virksomheten, og melde fra til Fylkesmannen straks slik oversikt foreligger. Bostyrer må som et minimum basere sin oversikt på konkursdebitors opplysninger og registreringsforretningen. Også oppbevarte produkter, råvarer o.l. kan bli vurdert som avfall når en virksomhet stanser eller innstiller. Situasjonen kan være at innsatsvarer ikke kan benyttes til andre formål enn den innstilte driften, at innsatsvarene er blitt forbudt, utdatert e.l., slik at de må ansees som « kassert » eller « overflødig », og dermed som avfall. 

Hvis oversikt over farlig avfall kan skaffes før første skiftesamling, hviler meldeplikten på den midlertidige bostyreren. Ellers er det den ordinære bostyreren som har meldeplikt. 

Til § 11-10 Kommunens ansvar 

Formålet med det kommunale ansvaret er å sikre at det i hver kommune finnes et tilbud for levering av farlig avfall. Tilbudet skal rettes mot de avfallsbesitterne som har små mengder farlig avfall. Dette er særlig husstander og mindre næringsvirksomheter, herunder primærnæringene. 

Kommunens tilbud for mottak av farlig avfall skal være tilstrekkelig. Hvilke tiltak som må iverksettes for at tilbudet kan anses tilstrekkelig vil variere fra kommune til kommune. Det er viktig at tilbudet er hensiktsmessig utformet med hensyn til lokale forhold. Kommunen må selv foreta en vurdering av hvilke ordninger for farlig avfall som skal utgjøre tilbudet (se Veiledning 99:02 Tilstrekkelig tilbud om mottak av spesialavfall). Brukervennlighet, sikkerhet og informasjon er sentrale kriterier ved vurdering av om tilbudet er tilstrekkelig.

• Med brukervennlighet siktes det til fysisk tilgjengelighet og nærhet til mottaket, mottakets åpningstider eventuelt hentefrekvens ved innsamlingsordningen, og kapasitet ved mottaket. 
• Sikkerhet vil blant annet dreie seg om utstyr og kompetanse, sikring mot uvedkommende og rutiner for drift. 
• Med informasjon tenkes det spesielt på orientering til brukerne om hva farlig avfall er, dets skadepotensial samt hvilke mottaksordninger kommunen tilbyr (åpningstider, hentetidspunkt etc.).

Fylkesmannen fører tilsyn med at kommunene har et tilstrekkelig tilbud. 

Drives tilbudet av kommunen selv eller gjennom et interkommunalt samarbeid, kreves ingen tillatelse, jf. unntaket i § 11-7 bokstav e. Dersom kommunen gjør avtale med private aktører om å drive hele eller deler av det kommunale mottakstilbudet for farlig avfall, må disse ha tillatelse etter § 11-6. 

Kommunens forpliktelse etter bestemmelsene om farlig avfall er begrenset til avfallsbesittere som genererer inntil 400 kg farlig avfall totalt pr. år. Det innebærer at kommunen plikter å sørge for et tilbud som er dimensjonert for disse mengdene farlig avfall. Begrensingen innebærer at kommunen, hvis den ønsker det, har rett til å nekte å motta leveranser som overstiger 400 kg fra samme avfallsbesitter pr. år. Denne grensen setter et øvre tak for kommunens plikt, men setter ingen grense for hvor mye avfall kommunen kan ta imot fra de enkelte avfallsbesittere. De kommuner som ønsker det står fritt til å tilby mottak av inntil 1000 kg farlig avfall pr. år pr. avfallsbesitter jf. unntaket under § 11-7 bokstav e. 

Kommunens kostnader knyttet til etablering og drift av mottaksordninger for farlig avfall fra husholdninger, herunder videresending og sluttbehandling av mottatt avfall, dekkes gjennom det kommunale avfallsgebyret i medhold av forurensningsloven § 34. Kommunene skal ta full kostnadsdekning for avfallstjenestene. Det vises til veileder for beregning av full kostnadsdekning, utgitt av Klima- og forurensningsdirektoratet 1994. Kostnader knyttet til mottak og videreforsendelse av farlig avfall fra virksomheter bør dekkes ved at det tas betaling for hver enkelt leveranse. 

Selv om kommunen oppfyller sin plikt etter bestemmelsene om farlig avfall gjennom avtale med private eller interkommunale selskaper er det likevel kommunen som har ansvaret for at et tilstrekkelig tilbud eksisterer. Kommunen må derfor inngå dekkende avtaler og eventuelt gripe inn dersom tilbudet ikke fungerer tilfredsstillende. 

Til § 11-11 Husholdningers opplysningsplikt om avfallets innhold

Husholdninger er ikke deklarasjonspliktige, men skal likevel så langt som mulig gi opplysninger om avfallets innhold og egenskaper. Dersom innholdet er ukjent, må dette fremgå av merkingen. Husholdninger bør bestrebe seg på å levere det farlige avfallet i originalemballasjen, eller sørge for at det på annen måte fremgår av emballasjen hva denne inneholder.

Til § 11-12 Virksomhetenes deklarasjosnsplikt om avfallets innhold

Virksomheter skal kjenne egenskapene til sitt eget avfall og om nødvendig oppsøke konsulent eller lignende for å få avfallet beskrevet. Virksomhetene har plikt til å gi nødvendige opplysninger om avfallet videre. Normalt vil det være tilstrekkelig å fylle ut deklarasjonsskjemaet, eventuelt med utfyllende informasjon i merknadsfeltet. Noen ganger kan det være nødvendig å bruke vedlegg til deklarasjonen. Den som underskriver deklarasjonsskjemaet er ansvarlig for at opplysningene er korrekte. Opplysningene som skal gis i deklarasjonsskjemaet omfatter bl.a. leverandør av det farlige avfallet, type farlig avfall, leverte mengder, det farlige avfallets egenskaper, sammensetning og eventuelt innhold av bestemte miljøskadelige stoffer. Deklarasjonsskjemaet skal fylles ut før levering til innsamler, mottak e.l. Når virksomheten selv sørger for transporten frem til mottaks- eller behandlingssted, skal den ansvarlige sørge for at utfylt deklarasjonsskjema følger med transporten.

Til § 11-13 Plikter for den som håndterer farlig avfall

Den som driver virksomhet for håndtering av farlig avfall, skal påse at alt farlig avfall som håndteres er deklarert, og at deklarasjonsskjemaet følger avfallet ved viderelevering. Dette gjelder også avfall fra husholdninger, hvor avfallsbesitter ikke har noen selvstendig deklarasjonsplikt.

 Farlig avfall fra husholdningene som er innlevert til kommunalt mottak skal deklareres av kommunen ved viderelevering. For farlig avfall fra virksomheter levert kommunalt mottak er kommunen ansvarlig for å påse at avfallet er deklarert og at utfylt deklarasjonsskjema følger avfallet videre. 

Den som først mottar deklarasjonspliktig farlig avfall fra avfallsbesitter skal oversende gjenpart av deklarasjonsskjemaet til Klima- og forurensningsdirektoratet eller den som Klima- og forurensningsdirektoratet utpeker. Det farlige avfallet kan ofte være innom mange aktører fra det leveres til det er endelig disponert. Med « den som først mottar » menes det første leddet i denne rekken. Virksomheter som først mottar deklarasjonspliktig farlig avfall kan være både private eller kommunale mottak. Oversendelse av gjenpart av deklarasjonsskjema skal skje senest innen den 15. i etterfølgende måned og for øvrig i samsvar med anvisning på godkjent deklarasjonsskjema. 

Deklarasjonssystemet for farlig avfall er etablert for å gi nødvendig kontroll og oversikt over strømmen av farlig avfall. Ettersom farlig avfall utgjør en større miljø- og helsetrussel enn annet avfall, er det innført et mer detaljert system for farlig avfall enn for vanlig avfall. For å dekke kostnadene med deklarasjonssystemet, er det bestemt at forurensningsmyndigheten kan fastsette gebyr som innbetales av de kommunale og private virksomhetene som først mottar deklarasjonspliktig farlig avfall. I praksis vil kostnadene bli veltet over på avfallsbesitterne gjennom de kommunale avfallsgebyrene eller prisen som avfallsbesitter må betale for å levere farlig avfall til et lovlig mottak, jf. prinsippet om at forurenser skal betale. 

Til § 11-16 Unntak 

Klima- og forurensningsdirektoratet kan bare gjøre unntak fra bestemmelsene om farlig avfall dersom unntaket ikke kommer i strid med EØS-avtalen (for eksempel EU-direktiver om farlig avfall) eller andre internasjonale avtaler (for eksempel Montreal-protokollen om ozonødeleggende stoffer). Ved behandlingen av søknader om unntak, vil det bli lagt vekt på at kontrollen med det farlige avfallet skal være like god som det som følger av denne forskriftens bestemmelser.