Til § 19-2 

Forskriften regulerer sammensetning og bruk av dispergeringsmidler og strandrensemidler og gjelder for bekjempelse av akutt oljeforurensning på vann eller i strandkanten, i ferskvann og i saltvann, fra skip, fra landbasert virksomhet og fra virksomheten på kontinentalsokkelen, uavhengig av forurensningens størrelse.

Forskriften retter seg mot den eller de som bruker eller som planlegger bruk av dispergeringsmidler eller strandrensemidler for bekjempelse av akutte oljeutslipp.

Til § 19-3 

Dispergeringsmidler kan benyttes for å finfordele olje ned i vannmassene slik at den lettere er tilgjengelig for mikrobiell nedbryting. Kjemisk dispergert olje synker ikke til bunns, men finfordeles i vannmassene.

Dispergering av olje i vann er derfor en fortynningsprosess som hindrer olje i å feste seg til makroorganismer og substrat ved og på vannoverflaten.

Strandrensemidler er vanligvis sammensatt av flere komponenter som vil ha ulik effekt på oljen som skal behandles. Disse kan endre oljeforurensningens egenskaper og påvirke oljens videre skjebne ved ulike virkningsmekanismer.

Det foreligger i hovedsak tre forskjellige typer strandrensemidler, definert etter virkningsmekanisme:

• Kjemiske strandrensemidler inneholder et løsningsmiddel som endrer flytegenskapene og overflateegenskapen til oljen som skal behandles. De overflate aktive forbindelsene stabiliserer de oljedråpene som dannes ved eksponering (bølger/spyling) – det vil si at de virker som dispergeringsmidler.
• Den andre typen strandrensemidler modifiserer oljens overflateegenskaper og flytegenskaper på tilsvarende måte, men inneholder ikke overflateaktive forbindelser som stabiliserer oljedråpene som dannes ved eksponering. Frigjort olje som flak eller større dråper som kan samles opp på overflaten (lenser/skimmer eller absorbenter).
• En tredje type strandrensemidler er bioremedieringsmidler, det vil si produkter som stimulerer mikrobiologisk nedbrytning av olje på strandsubstrat eller annet landbasert substrat. Eksempler på virkningsmekanismer er næringstilførsel i form av nitrogen og fosfor, økning av overflatearealet vann/olje med overflateaktive forbindelser, eller en kombinasjon av disse. I tillegg kan virkningsmekanismen være bruk av anrikede kulturer av oljenedbrytende mikroorganismer som er isolert i laboratorier fra kronisk forurensede resipienter.

Hvilke typer midler som bør brukes i de enkelte tilfellene må vurderes ut fra miljøets sårbarhet, muligheten for videre behandling av oljen, og vannutskiftningen i områdene hvor midlene benyttes. Ved planlagt bruk av produkter som inneholder mikroorganismer er det særlig viktig å påse at konsekvenser på ytre miljø er utredet og at det er dokumentert at produktene ikke inneholder genmodifiserte eller patogene organismer eller bakterier med resistensgener mot antibiotika.

På grunn av de strenge reglene for føre var som er nedfelt i Svalbardmiljøloven  er det ikke tillatt å benytte midler som inneholder mikroorganismer på Svalbard.

For strandrensemidler som inneholder mikroorganismer gjelder i tillegg:

• Forskrift om deklarering og merking av mikrobiologiske produkter med et bruksområde som medfører tilførsler til det ytre miljø, FOR1998-01-22 NR. 93. Forskriften håndheves av Direktoratet fra naturforvaltning.
• Forskrift om innførsel, transport og annen håndtering av materiale som er smittefarlig for mennesker, FOR 1996-09-12 nr 903. Forskriften håndheves av Helse- og omsorgsdepartementet.

Til § 19-4 

Første ledd i denne bestemmelsen tillater planlagt og dokumentert bruk av dispergerings- og strandrensemidler uten ytterligere behandling hos myndighetene. Virksomheter som er pålagt en beredskap mot akutt forurensning, skal ha vurdert dette i beredskapsplanen. Petroleums-virksomhet er i tillegg pålagt å gjennomføre beredskapsanalyser for sin virksomhet.

Dersom dispergering og /eller strandrensemidler er et aktuelt tiltak, skal dette være belyst og vurdert i beredskapsanalysen og innarbeidet i beredskapsplanene. Beredskapsplaner skal kunne forelegges Klima- og forurensningsdirektoratet på forespørsel.

Dersom det oppstår en forurensningssituasjon der bruk av dispergeringsmidler eller strandrensemidler vil kunne begrense miljøpåvirkningen, kan ansvarlig virksomhet søke om særskilt tillatelse til utslipp av slike midler. Kopi av svar på søknader skal sendes Kystverket.

Hvis dette skjer under pågående aksjoner mot akutt forurensning, skal søknader etter andre ledd, sendes Kystverket, Beredskapsavdelingen. Søknadene behandles gjennom den 24 timers vaktordningen som eksisterer i Kystverket. Kystverket sender kopi av svaret på søknaden til Klima- og forurensningsdirektoratet eller til Sysselmannen på Svalbard.

Ved akutt forurensning av olje kan det oppstå situasjoner med uakseptabel fare for liv og helse, for eksempel ved stor brann- eller eksplosjonsfare. I slike tilfeller vil dispergeringsmidler/strandrensemidler kunne benyttes uten særskilt tillatelse.

Bruken må rapporteres til Klima- og forurensningsdirektoratet i etterkant. Rapporten må inneholde en beskrivelse av hendelsens omfang, årsaken til hendelsen, hvilke avbøtende tiltak som ble iverksatt samt opplysninger om type og mengde dispergeringsmidler som ble brukt.

Søknader knyttet til annen bruk av dispergerings- eller strandrensemidler sendes til Klima- og forurensningsdirektoratet for behandling. Slike søknader kan for eksempel gjelde bruk i forsøksøyemed.

Til § 19-5 

Bruk av dispergeringsmidlet/strandrensemidlet skal medføre minst mulig belastning på miljøet og menneskene som arbeider med det.

Det settes krav om giftighetstesting av midlene i forhold til marine planktonalger, jamfør vedlegg 1. Forurensningsmyndigheten har valgt en testorganisme og en test som anbefales brukt av OSPAR-kommisjonen (Kommisjon for beskyttelse av det marine miljø i det nordøstlige Atlanterhav), og som brukes i Norge og andre OSPAR-land for giftighetstesting av kjemikalier som benyttes offshore. Midler som skal brukes må ha en lavere giftighet enn fastsatte grenseverdier.

Så snart det kan dokumenteres internasjonalt aksepterte metoder for testing av bioakkumulerbarhet og bionedbrytbarhet for overflateaktive stoffer, vil det bli stilt krav om slik testing.

Effektiviteten av dispergerings- og strandrensemidler, vil variere svært, avhengig av hva slags olje de benyttes på. Selv om det settes krav til at produktene skal testes med hensyn til effektivitet, er det ikke hensiktsmessig å sette spesifikke grenser for effektivitet når det ikke samtidig bestemmes hvilken oljetype midlet skal benyttes på. Virksomheten har imidlertid ansvar for at det mest effektive midlet i forhold til relevante oljetyper benyttes.

Testing av dispergeringsmidlenes effektivitet utføres enten med oljetyper som er typiske for norske forhold (bunkersoljer og en typisk nordsjøolje), eller med de enkelte beredskapspliktige virksomheters oljetyper. Dersom en potensiell bruker kjøper inn midler uten på forhånd å vite nøyaktig hva slags olje de skal brukes mot, må midlene være testet for effektivitet med såkalte gjennomsnittsoljer.

For de som bygger opp en beredskap mot oljeforurensning i egen virksomhet, der oljetypen eller -typene er kjent, må testingen skje med virksomhetens egne oljer. For virksomheter som behandler mange oljetyper, skal virksomheten teste de oljetypene som dispergeringsmidlene planlegges brukt på. Ved håndtering av svært mange oljetyper, hvor testkostnadene vil bli urimelig store, må virksomheten selv plukke ut og sannsynliggjøre et utvalg oljetyper for testing.

Så snart det kan dokumenteres at det foreligger anerkjente metoder for testing av effektivitet av strandrensemidler, vil det bli stilt krav om bruk av disse metodene.

For offshore petroleumsvirksomhet skal karakterisering av oljen skje i samsvar med kravene i  forskrifter om utføring av aktiviteter i petroleumsvirksomheten,

Det fremheves at det er virksomheten som bruker midlene som har ansvaret for at det benyttes et middel som, møter testkravene og at det benyttes i henhold til denne forskriften. Virksomheten må derfor sørge for at all nødvendig dokumentasjon om dispergeringsmidlet er tilgjengelig, jf. § 19-6.

Vi viser for øvrig til direktoratets dokument Retningslinje om sammensetning og bruk av dispergeringsmidler ved akutte oljeutslipp. (under revisjon)

Til § 19-6 

Den som aksjonerer mot akutt oljeforurensning, bør velge den eller de aksjonsmåter som gir minst belastning på naturmiljøet. Bruk av dispergeringsmidler og strandrensemidler skal derfor både kunne være et selvstendig alternativ og et supplement til andre metoder i beredskapssammenheng.

Virksomheten må ved utarbeidelse av beredskapsplan ha gjennomført en vurdering av potensiell miljøskade ved bruk av dispergeringsmiddel/strandrensemiddel. Herunder inngår en vurdering av hvilke naturressurser som finnes i området og som kan skades av dispergert olje sett i forhold til den skaden oljen kan medføre uten dispergering som tiltak. Effektiviteten av det enkelte middel må vurderes opp mot egenskapene til den oljen som skal dispergeres, jamfør krav til testing.

For petroleumsvirksomhet offshore skal en slik vurdering gjennomføres i samsvar med Beslutningsskjema for bruk av dispergeringsmidler, utgitt av Klima- og forurensningsdirektoratet og Kystverket.

Virksomheter som ikke har bruk av dispergerings- og/eller strandrensemidler som del av en beredskapsplan må legge frem en slik vurdering som en del av søknad om tillatelse til bruk av denne type bekjempningsmidler.

Forurensningsmyndigheten vil kunne stille spesielle krav til beredskapspliktig virksomhet i medhold av forurensningsloven når det gjelder bruk av dispergerings- eller strandrensemidler. Myndighetene kan gi direkte pålegg om å etablere en dispergeringsberedskap dersom dette blir ansett for å ha en skadereduserende effekt ved oljeforurensning.

Dispergeringsmidler og strandrensemidler skal brukes til å akselerere den naturlige nedbrytingen av olje i åpen sjø og indre farvann. Det er viktig at dispergeringsmidler og strandrensemidler ikke benyttes på løst eller porøst underlag der den dispergerte oljemassen kan trekke inn eller ned i substratet.

Når det er besluttet at et oljeflak skal dispergeres, er det viktig at påføring settes i verk så raskt som mulig for å oppnå best mulig effekt. Påføring av dispergeringsmiddel bør skje med utstyr og i følge prosedyrer som ved gjennomførte tester har vist seg å gi best mulig effekt.

Observasjoner fra fly eller helikopter kan være av stor nytteverdi under vurdering av effektiviteten av påføringen, og bør alltid benyttes dersom dette er mulig. I mange tilfeller kan det gå noe tid før det påførte dispergeringsmidlet gir synlig virkning. Dette gjelder særlig dersom oljen har forvitret i noen grad og har dannet emulsjoner. I slike tilfeller trenger dispergeringsmidlet tid til å trenge inn i emulsjonen og starte dispergeringsprosessen.

Bruk av dispergeringsmiddel i innsjøer og vassdrag med begrensede vannmengder har tidligere vært forbudt fordi vannmassene som er tilgjengelige ofte er for små til en tilstrekkelig uttynning av den dispergerte oljen. Bruk av dispergeringsmidler kan imidlertid i visse tilfelle være et aktuelt bekjempningsmiddel i større innsjøer eller perioder av året med stor vannføring i vassdrag.

Ofte er det helt andre dispergeringsmidler som kreves i innsjø/vassdrag enn de som vanligvis brukes til havs. Miljøfare vil bli nøye vurdert før en eventuell tillatelse kan gis etter § 19-4 til slik bruk.

Nærmere opplysninger om hvilke opplysninger som kreves for myndighetenes behandling finnes på nettsidene til Kystverket og Klima- og forurensningsdirektoratet.

Til § 19-7 

Forskriften stiller krav til testing av akutt giftighet og effektivitet. Disse prosedyrene er gjenstand for internasjonale diskusjoner og avtaler og kan endre seg etter hvert som ny kunnskap blir tilgjengelig. Klima- og forurensningsdirektoratet har derfor anledning til å endre vedleggene til forskriften.