Isbjørnavtalen ble opprettet i 1973 mellom de fem arktiske statene Canada, Grønland, Norge, USA og Russland (Sovjetunionen da avtalen ble inngått).

Felles handlingsplan

Isbjørnen er kategorisert som sårbar i Den internasjonale naturvernunionen (IUCN) sin rødliste over truede arter. 

I 2015 vedtok partene en tiårig sirkumpolar handlingsplan med 63 tiltak som skal bidra til å sikre en bærekraftig framtid for isbjørnen.

Handlingsplanen inneholder tiltak mot et bredt sett av trusler, blant annet klimaendringer, endring av leveområder, miljøgifter, konflikter mellom menneske og isbjørn, påvirkning fra menneskelige aktiviteter som turisme, oljeutvinning og skipsfart.

Landene samarbeider

De fem isbjørnlandene samarbeider tett i oppfølgingen av avtalen, både knyttet til forvaltning av, og forskning på, isbjørn.

Annethvert år møtes delegasjoner fra partene til formelle partsmøter.

Norge hadde fra 2018 til 2020 hatt formannskapet i isbjørnavtalen, et ansvar som så ble overlatt til Canada.

Miljødirektoratet er kontaktpunkt for avtalen i Norge, men samarbeider med Norsk Polarinstitutt og Sysselmannen på Svalbard i oppfølgingen.

Klimautfordring for isbjørnen

Klimaendringer ventes å bli en stor utfordring for isbjørnen framover ved at havisen blir mindre. Det er kritisk for isbjørnen, som jakter mat på havisen. Den er også avhengig av isen for å ha tilgang til hiområder.

Antall dager med isdekke har gått ned i alle områdene isbjørnen lever i siden 1979.

Den norsk-russiske isbjørnbestanden (Barentshavs-delbestanden) holder til i havområdene rundt Svalbard og østover til Franz Josef Land. Dette er det området i Arktis hvor vi ser klimaendringene aller tydeligst med økende gjennomsnittstemperatur, og is som forsvinner tidligere på sommeren, legger seg senere om høsten, og dekker mindre områder enn før.