Tiltaket innebærer at befolkningen spiser i tråd med de nye, norske kostrådene i 2035 altså at ingen spiser mer rødt kjøtt enn det Helsedirektoratet anbefaler (350 gram tilberedt kjøtt per person per uke¹), og at det reduserte konsumet av rødt kjøtt erstattes med plantebasert kost og fisk. Klimaeffekten oppstår ved redusert antall husdyr og dermed reduserte utslipp fra husdyrproduksjonen.

FORBRUKERSIDEN

Mange forbrukere har en preferanse for rødt kjøtt på grunn av vane, smak og kvalitet. Mange opplever også rødt kjøtt som en viktig del av kultur og identitet. Rødt kjøtt kan også inngå i mange enkle og tilgjengelige retter som man er vant til å kjøpe og lage. Å redusere forbruket av rødt kjøtt til fordel for plantebasert kost og fisk forutsetter derfor endring av vaner, noe som er krevende for mange, selv for de som ønsker det.

Forbrukerne knytter også andre verdier til mat. Mange forbrukere er opptatt av at maten skal være produsert i Norge, av hensyn til for eksempel sysselsetting, kortreisthet, antibiotikabruk og dyrevelferd. For en stor andel av befolkningen oppleves kjøttproduksjon som viktig for å ivareta selvforsyning og beredskap.

Støtte til forskning som legger til rette for utvikling av smakfulle plante- og fiskebaserte produkter som er enkle og raske å tilberede kan gjøre kostholdsendringer lettere for forbrukerne. Et eksempel er prosjektet Green plant food, ledet av Nofima, som har utviklet plantebaserte produkter produsert av norske åkerbønner, raps, korn og grønnsaker.¹

En satsing på sunn og klimavennlig mat til barn og unge, for eksempel gratis og tilgjengelig frukt, et skolemåltid i tråd med kostrådene og målrettede holdningskampanjer på skolen og ved aktiviteter, kan føre til økt etterspørsel etter plante- og fiskebasert mat både direkte og indirekte gjennom bygging av vaner som kan vare livet ut. Fiskesprell og Matjungelen er kostholdsprogrammer rettet mot barn og unge som finnes i dag.²

Relative priser på ulike matvarer påvirker etterspørselen. Fisk og ulike kjøtterstatningsprodukter er ofte dyrere for forbruker enn rødt kjøtt. NIBIO beregnet i 2020 at matutgiftene i 2030 vil øke ved en overgang til et kosthold i tråd med kostrådene.³ De nye kostrådene fra 2024 legger opp til enda høyere forbruk av frukt og grønt, fisk og nøtter, som er matvarer med relativt høy pris. Samtidig anbefales det å begrense inntaket av godteri, snacks, søte bakervarer, sjokolade, brus, energidrikk og alkohol, som også kan ha høy pris. Et kosthold i tråd med de nye kostrådene kan altså føre til noe økte kostnader for forbruker, men det vil avhenge av kostholdets sammensetning.

Dette samsvarer med resultatene i Spisefakta 2023–2024 fra Ipsos. Det pekes på at årsaken til at det spises mer kjøtt enn fisk er at fisk har hatt en sterkere prisstigning siden 2015 til i dag.⁴  

Sunn skatteveksling er et begrep som omfavner alle virkemidler som gjør sunn mat billigere og usunn mat dyrere. Sunn skatteveksling anbefales både av WHO og Helsedirektoratet og vil ikke føre til noen kostnader for staten siden avgifter på usunne varer finansierer prisreduksjon på sunne varer.⁵ Hvordan et system for sunn skatteveksling kan utformes i praksis må utredes nærmere.

Økt forbrukerpris på rødt kjøtt kan bidra til redusert etterspørsel. Ifølge Oslo Economics er en prisøkning på rødt kjøtt det eneste som effektivt kan redusere kjøttforbruket slik det er forutsatt i kostholdstiltaket.⁶ Grønn skattekommisjon (2015) anbefalte to virkemidler som kan øke prisene på rødt kjøtt: en forbrukeravgift, eller redusert produksjonsstøtte til rødt kjøtt.⁷

En forbrukeravgift på rødt kjøtt vil gjøre kjøtt og kjøttprodukter relativt sett dyrere enn andre matvarer. Grønn skattekommisjon påpekte at dersom avgiften skal gjelde også for import, som er nødvendig for å unngå karbonlekkasje, vil ordningen ha høye administrasjonskostnader.⁷ En slik avgift kan også føre til økt grensehandel, dersom etterspørselen etter rødt kjøtt ikke reduseres. For å unngå en økning i grensehandel som følge av høyere priser, kan reduksjon eller fjerning av tax free-kvotene for kjøtt være et viktig avbøtende virkemiddel. En mulig bieffekt av en forbrukeravgift på rødt kjøtt, kan være at forbrukerne heller velger bearbeidede kjøttprodukter med lavere innhold av rent kjøtt. For å motvirke dette kan man vurdere om avgiften kun skal gjelde for bearbeidet kjøtt. I følge Norkost 4 utgjør bearbeidet kjøtt sirka 55 prosent av inntaket av rødt kjøtt⁸ og kostrådene anbefaler å spise minst mulig bearbeidet kjøtt.

Å gå veien om redusert produksjonsstøtte for å påvirke etterspørselen etter rødt kjøtt, vil ha lavere administrasjonskostnader enn en forbrukeravgift⁷, men vil ha andre ulemper. Det vil kreve en omfattende og sammensatt virkemiddelpakke for å forhindre økt import av rødt kjøtt og dermed karbonlekkasje. Dersom produksjonstilskuddet skulle reduseres og en høyere andel av vareprisen dekkes i markedet, er rekkefølge på innføring av virkemidler viktig. Tiltak rettet mot import av kjøtt, både i form av styrket tollvern og reduksjon av taxfree kvoter, bør være på plass før produksjonstilskuddet eventuelt reduseres. Effekten av virkemiddelet avhenger også av at de økte kostnadene til produsentene videreføres gjennom verdikjeden helt til forbrukerleddet.

Et alternativt virkemiddel til å øke forbrukerpriser på rødt kjøtt er å gjøre alternative produkter relativt billigere. Et varig momsfritak på frukt, grønt, belgfrukter og fisk kan gjøre det rimeligere for forbrukerne å spise i tråd med kostrådene. Økte tilskudd til produksjon av matplanter kan legge til rette for lavere forbrukerpriser og økt konsum av norske råvarer, forutsatt at prisreduksjonen videreføres helt til forbruker.

Mange forbrukere mangler kunnskap om den negative helseeffekten av stort inntak av rødt kjøtt og hvordan økt inntak av plantebaserte matvarer og fisk kan være et ernæringsmessig gunstig alternativ.3 Det er særlig menn som har et høyere forbruk av rødt kjøtt enn kostrådene anbefaler, og en oppfatning om at det er vanskelig å få i seg nok proteiner om man reduserer kjøttforbruket er utbredt.⁹ En kartlegging av arbeid med sunt, bærekraftig og klimavennlig kosthold i kommuner og fylker gjennomført av Folkehelseinstituttet (FHI) i 2023 på oppdrag fra Helsedirektoratet, viser at uklarhet om hva et bærekraftig og klimavennlig kosthold er også kan være en barriere for å gjennomføre tiltak i kommunene.¹⁰

I 2024 kom nye norske kostråd. Informasjonskampanjer og kommunikasjonsarbeid knyttet til disse bidro til å spre kunnskap om rådene. Kampanjen fra Helsedirektoratet bestod av annonsering både fysisk og digitalt, live studio, avisartikler, deltagelse i podkaster og debatter og undervisningsmateriell på flere språk. De nye rådene vil også innarbeides i retningslinjer for kosthold i hele samfunnet, som helsevesen, barnehager, skole og utdanning og offentlige innkjøp.

Ekspertgruppa for effektive kostholdstiltak ble satt ned av regjeringen i juli 2023 for å utrede konkrete forslag til kostnadseffektive tiltak som vil bidra til et bedre kosthold og utjevne sosiale forskjeller i kostholdet i Norge.¹¹ De peker på en mer detaljert og obligatorisk matmerking, reformulering av oppskrifter og reduserte porsjonsstørrelser som viktige tiltak for å få befolkningen til å spise i tråd med kostrådene.¹² Et annet virkemiddel som blir foreslått av ekspertgruppa er å gjøre det lovpålagt med ernæringskompetanse i kommunen.¹³ Informasjon og veiledningsmateriell til kostholdsansvarlige i kommuner og fylker kan bidra til lik kunnskap på tvers.

Forskningsprosjektet NewTools, ledet av FHI, skal utvikle ny kunnskap om hvordan matproduksjonen og kostholdet i Norge kan bli mer bærekraftig. I prosjektet skal det utvikles to nye skåringssystemer for matvarer: ett som gir skår for ernæringskvalitet og ett som gir skår for klima- og miljøbelastningen for hver enkelt matvare. Målet er å teste ut ulike bruksområder av slike skåringssystemer.¹⁴ NewTools-prosjektet løper fram til 2025.

Kartlegging fra FHI viser at tid og ressurser er de største barrierene for å arbeide med et sunt, bærekraftig og klimavennlig kosthold i kommunene. Videre viser undersøkelsen at manglende enighet og forankring om at dette arbeidet bør prioriteres også er en viktig barriere.¹⁵

Veiledning og krav om klimavennlig mat i offentlige anskaffelser av mat og måltidstjenester har et stort potensial for utslippsreduksjoner, men DFØs verktøy som for eksempel kriterieveiviser og klimakalkulator er lite kjent¹⁶ og kan med fordel kommuniseres bedre. I tillegg vil en sentral forutsetning for å oppnå høy klima- og miljøeffekt ved anskaffelser av mat- og drikkevarer være å ha gode rutiner og retningslinjer i tråd med kostrådene internt i den offentlige virksomheten forut for anskaffelsen. I januar 2024 ble det innført krav om at klima og miljø skal vektes med minst 30 prosent i alle offentlige anskaffelser. Dette kravet kan bidra til å bygge ned barrieren om enighet og forankring og føre til at flere stiller krav om redusert andel rødt kjøtt i anskaffelser av mat og måltidstjenester. DFØs kriterieveiviser for klimavennlig mat ble oppdatert i januar 2024 og gir nå mulighet for å stille krav om maksimalt kjøttvolum i tråd med kostrådene.¹⁷ 

Etablering av en ny tilskuddsordning for sunt, klimavennlig og bærekraftig kosthold i kommuner kan være et mulig nytt virkemiddel for å bidra til oppfyllelse av kostrådene. Dette kan for eksempel være prosjektmidler til å få på plass gode rutiner for å tilby plante- og fiskebasert matservering.

Markedsføringen av kjøttprodukter rettet mot forbrukerne opprettholder forbruksmønsteret, hvor kjøtt har en sentral plass i kostholdet og forsterker barrierer mot kjøttreduksjon knyttet til for eksempel kultur og preferanser.¹⁸

Dagens opplysningskontorer finansieres av bøndene gjennom omsetningsavgift. Opplysningskontoret for egg og kjøtt har som formål å øke forbrukernes kunnskap og sikre avsetning av kjøtt- og eggprodusentenes produkter, og har blant annet delfinansiert skolebøker i faget Mat og Helse i grunnskolen. Klimautvalget 2050 mener at det er uheldig at opplysningskontorene oppmuntrer til konsum av matvarer med høye klimagassutslipp. Et statlig finansiert opplysningskontor for et kosthold i tråd med kostrådene kan være et mulig virkemiddel for å legge til rette for et sunnere kosthold.

Et mulig virkemiddel for å begrense markedsføring av rødt kjøtt er å utvide matbransjens samarbeidsavtale med helsemyndighetene om et sunnere kosthold til også å inkludere rødt og bearbeidet kjøtt. I dag har den kun mål om redusert forbruk av sukker, salt og mettet fett og mål om økt forbruk av frukt, bær og grønnsaker, grove kornprodukter og fisk.

Ekspertgruppa om kostnadseffektive kostholdstiltak peker på forbud mot markedsføring av usunn mat rettet mot barn som et godt tiltak¹⁹, og Stortinget ba i 2023 regjeringen om å forskriftsfeste et slikt forbud. Forslaget til forskrift ble sendt på høring i august 2024 og inkluderer blant annet forbud mot markedsføring av noen hurtigretter og sammensatte ferdigretter som inneholder bearbeidet kjøtt.²⁰ 

Strengere regulering av kjøttreklame, også rettet mot befolkningen for øvrig, vil kunne bidra til at kommunikasjonen til befolkningen er mer i tråd med kostrådene.²¹ Et eksempel kan være regulering av markedsføring som fremmer et høyt forbruk av rødt og bearbeidet kjøtt.  

Det kan også vurderes et forbud mot å selge slike produkter med tap. Et slikt forbud er allerede innført i mange europeiske land. Det er behov for å utrede om og eventuelt hvordan et slikt forbud kan innføres i Norge. Utredningen bør inkludere vurdering av eventuelle unntak, for eksempel for nedprising av kjøtt for å redusere matsvinn.

PRODUKSJONSSIDEN

Norsk matproduksjon skal tilpasses endret etterspørsel. Samtidig er det et mål at mest mulig av etterspørselen dekkes av produksjon i Norge, av hensyn til selvforsyning og beredskap. Per i dag er det betydelig interesse for å produsere mer grønnsaker, frukt, bær, korn og belgvekster, og nøkkelen til å få økt planteproduksjon i Norge er økt etterspørsel. I tillegg er markedsadgang, altså handelens preferanse for norske grønnsaker, frukt, bær, korn og belgvekster en barriere. Grøntsektoren er preget av sterk konkurranse og søyledannelse i verdikjeden. Dette kan gjøre det utfordrende for nye grøntprodusenter å komme inn i markedet, og skaper usikkerhet om muligheten for avsetning.

Økonomi og inntektsmuligheter kan være en barriere mot å legge om jordbruksproduksjon. Mange husdyrprodusenter har investert i fjøs og produksjonsutstyr og har lån som binder dem til husdyrproduksjon. Dette gir økonomiske bindinger som kan hindre omstilling til produksjon av matplanter.

Bondens inntekt ved en overgang til planteproduksjon vil variere avhengig av vekstforhold, avlingsresultater og øvrige driftsforutsetninger. Eksempler på inntekt gis i NIBIOs beregnede referansebruk.²² Usikkerhet rundt inntektsmuligheter kan være en barriere mot å legge om fra husdyrproduksjon. For å unngå stiavhengighet for husdyrprodusenter kan det vurderes om og eventuelt hvordan støtte til investeringer kan innrettes mot framtidig etterspørsel. Støtte til investering og bedriftsutvikling (IBU) har et budsjett på sirka 1 milliard kroner årlig over jordbruksavtalen og forvaltes av Innovasjon Norge. Føringer for tildeling av IBU-midler fastsettes i jordbruksavtalen.

Det finnes også andre barrierer mot økt produksjon av matplanter i Norge. Én barriere i dag er tilgang på areal. I Norge er kun tre prosent av landarealet jordbruksareal. Om lag 2/3 av dette benyttes i dag til grovfôrproduksjon og innmarksbeite, mens om lag 1/3 er godt egnet til korndyrking. Matkornproduksjonen kan økes dersom mer av grasproduksjonen på Østlandet brukes til kornareal. Tiltaket vil føre til en netto reduksjon i behov for jordbruksarealer på 2,9 millioner dekar eller 35 prosent, og vil dermed bidra til å bygge ned barrieren knyttet til tilgang på areal.   

Det er et knippe aktører som foredler oljefrø og belgvekster til mat i Norge i dag. Konkurranse fra importerte råvarer og produkter er en barriere for å videreutvikle den industrielle verdikjeden for oljefrø og belgvekster. Et mulig virkemiddel for å stimulere til bruk av norske råvarer i plantebaserte produkter er et tilskudd til bruk av norske belgfrukter og oljefrø i næringsmiddelindustrien, tilsvarende som matkorntilskuddet. Et hull i virkemiddelapparatet i dag er investeringsstøtte til for eksempel kornmottak og næringsmiddelindustri for å legge til rette for høyere forbruk av norske råvarer til plantebasert mat.

Identifisering og utvikling av belgvekst-sorter som er mer robuste og tilpasset norske forhold kan bidra til økt produksjon og forbruk av belgvekster til mat. Støtte til forskning som kan bidra til dette er viktig, da sortene som dyrkes i Norge i dag i stor grad er fôrsorter. Dette forskes for eksempel på i prosjektet FutureProteinCrops, ledet av NMBU.²³

I Danmark er det opprettet et fond for plantebasert mat.²⁴ Fondet mottar 75 millioner danske kroner årlig. Det skal blant annet støtte utviklingsaktiviteter som sortsutvikling, dyrking, salg- og eksportarbeid, samt utdanning og vitenskapsformidling. Det kan vurderes om et slikt fond kan være aktuelt i Norge også.

Dersom etterspørselen etter rødt kjøtt faller, kan det være behov for virkemidler som stimulerer til at jordbruksforetak raskt omstiller seg til nye behov. Mulige virkemidler som kan utredes videre er for eksempel å innføre kvoter for kjøttproduksjon knyttet til den enkelte gård og ressursgrunnlaget der, eller søknad om oppstart.²⁵ I forskningsprosjektet VOM (Virkemidler for omstilling av matsystemet) ledet av Cicero, arbeides det med hvordan man kan oppnå et mer bærekraftig matsystem med lavere utslipp. Prosjektperioden er 2021–2025 og partnere er blant annet NOFIMA, NMBU, Ruralis, Norsk Landbruksrådgivning og Orkla Foods.²⁶

Kompetanse kan også være en barriere for omstilling fra husdyrproduksjon til produksjon av matplanter. Midler til etterutdanning og rådgivning om planteproduksjon for husdyrprodusenter som vurderer å legge om drift og for nye produsenter, kan bidra til å bygge ned denne barrieren.

Gjennomføring av tiltaket er beregnet å føre til en selvforsyningsgrad i 2035 på 47,6 prosent og en kraftfôrkorrigert selvforsyningsgrad på 40,5 prosent. Sammenlignet med 2022 er dette en økning på 0,8 prosentpoeng i selvforsyningsgrad og en reduksjon på 1 prosentpoeng i kraftfôrkorrigert selvforsyningsgrad.¹ Tiltaket innebærer en reduksjon i produksjon av korn og belgfrukter som følge av redusert kraftfôrforbruk. Med færre husdyr vil det være mulig å øke norskandelen i gjenværende kraftfôr, men dette er ikke tatt høyde for i beregningene av selvforsyningsgrad. Dersom produksjonen av korn, belgfrukter og oljefrø økes, vil det bidra til økt selvforsyningsgrad. Eksempelvis vil en økning av norskandel i matkornet til 90 prosent, i tråd med matkornpartnerskapets målsetning², gi en økning i selvforsyningsgrad på 5,7 prosentpoeng og økt forbruk av norske kraftfôrråvarer kan øke selvforsyningsgraden med 1,4 prosentpoeng.³ 

Tiltaket er beregnet å redusere antall årsverk i norsk landbruk med rundt 13 450 årsverk.⁴ Beregningen inkluderer økt sysselsetting i produksjon av frukt og grønt og sesongarbeidere knyttet til denne produksjonen. Redusert kjøttproduksjon vil kunne redusere sysselsetting i matindustri og næringer som leverer tjenester til jordbruket. Gjennomføring av tiltaket vil føre til reduserte dyretall for storfe og sau, og disse produksjonene utgjør en stor del av jordbruket i fjellområdene, Vestlandet og Nord-Norge. Tiltaket kan derfor, avhengig av valgte virkemidler, være i konflikt med den landbrukspolitiske målsettingen om landbruk over hele landet.

Med forutsetningene som er lagt til grunn vil tiltaket redusere behovet for jordbruksareal til 5,3 millioner dekar. Det utgjør en nedgang på 2,9 millioner dekar (35 prosent) sammenliknet med 2022.⁵  Dette er etter at økt areal til matvekster som følge av tiltaket er regnet med. En del av det kulturlandskapet vi kjenner i dag med beiter og jorder med gress og fôrkorn kan gå over til annen arealbruk. Endring i beiteareal som følge av tiltaket er ikke vurdert og vil avhenge av virkemiddelbruk. En eventuell nedgang i bruken av naturbeitemark til husdyrbeite vil over tid føre til redusert tilstand og utbredelse av denne trua naturtypen, og være negativt for naturmangfold.

Tiltaket reduserer utslipp av ammoniakk og vil derfor bidra til måloppnåelse under Gøteborgprotokollen og utslippstakdirektivet (NEC). Reduksjonen i ammoniakkutslipp er kvantifisert, men ikke inkludert i tiltakskostnaden. Redusert ammoniakkfordamping reduserer eutrofiering og forsuring som er positivt for naturmangfold og vannkvalitet. Disse virkningene er ikke kvantifisert.

Tiltaket har en stor positiv effekt på folkehelsen. Helsegevinsten av at folk spiste i tråd med de gamle kostrådene er beregnet til i gjennomsnitt to friske leveår per person.⁶ Omregnet til 2023-kroner basert på oppjustert verdi av et statistisk liv, gir dette en samfunnsøkonomisk gevinst på 250–300 milliarder kroner.⁷ Dersom befolkningen spiser i tråd med de nye kostrådene vil helsegevinsten trolig bli enda høyere.

Tiltaket vil i praksis innebære at gjennomsnittsforbruket reduseres fra 480 gram tilberedt rødt kjøtt per person per uke, som det var i 2023¹, til 263 gram per uke i 2035. Mengden på 263 gram er beregnet ved at de 60 prosent som ifølge Norkost 4 spiser mer enn kostrådet anbefaler i dag, reduserer sitt forbruk til 350 gram tilberedt rødt kjøtt per uke, mens de som følger kostrådet i dag ikke endrer forbruk.

I forutsetningene knyttet til innfasingen av tiltaket er det lagt til grunn at innkjøpene av rødt kjøtt i offentlig sektor er i tråd med kostrådene fra 2026. For å oppnå dette vil det trolig være nødvendig å innføre et krav i alle offentlige anskaffelser av mat og måltidstjenester. Det er videre antatt at endringer i etterspørselen i 2026 vil få full effekt på utslippene først i 2028, da produksjonen trenger tid til å omstille seg.

Videre er det antatt at en ny merkeordning for bærekraftige matvalg fases inn fra 2027.

Det forutsettes at jordbruket så langt det er mulig tilpasser produksjonen i takt med endringene i etterspørselen. Utslippsreduksjonene i dette tiltaket gjelder metanutslipp fra husdyrenes fordøyelse og lystgassutslipp fra lagring og spredning av husdyrgjødsel og fra bruk av mineralgjødsel. CO₂-utslipp og opptak fra arealbruksendringer er ikke inkludert. Jordbruksarealer som går ut av drift som følge av tiltaket vil gradvis gro igjen med skog eller organisk jord kan restaureres tilbake til myr. Dette vil etter hvert bidra til karbonopptak og reduserte utslipp (se tiltak J12 Restaurering av organisk jordbruksjord).

For å oppnå utslippsreduksjonen i tiltaket, er det lagt til grunn at prisen på rødt kjøtt relativt til andre matvarer økes gradvis slik at den i 2035 har økt med 50 prosent. Det er behov for ytterligere kunnskap om hvordan virkemidler som påvirker pris kan innrettes for å fungere etter hensikten.

Hvor stor klimaeffekten av nye kostråd blir, avhenger av hvordan befolkningen responderer på rådene. Effekten på klima og miljø ble også omtalt i et eget dokument i kostrådene og dette kan gi tydeligere informasjon til forbrukerne om hva som er et klima- og miljøvennlig kosthold.

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i innsatsfordelingsforordningen (ESR) i klimasamarbeidet med EU til 2030.

Dersom tiltak J08 Dyrehelse, avl og fôring og J09 Metanhemmere i fôr til storfe gjennomføres slik at man lykkes med å redusere metanutslipp per dyr, vil utslippsreduksjonspotensialet av kostholdstiltaket reduseres. Per i dag kan disse tiltakene ikke bokføres i utslippsregnskapet.

Tiltaket bygger på bransjeavtalen om å redusere matsvinn i hele matverdikjeden med 50 prosent innen 2030 sammenliknet med 2015. Avtalen er mellom staten og bransjen og reduksjonsmålet gjelder hele matverdikjeden fra høsting/slakting til og med forbruker.

I NIBIOs nye vurdering av Matsvinnutvalgets anbefalinger har de kommet til at det tar lenger tid å fase inn de foreslåtte virkemidlene.¹ I tiltaket er det derfor lagt til grunn at matsvinnet vil kunne reduseres med henholdsvis 45 prosent og 55 prosent i 2030 og 2035, sammenliknet med matsvinn i 2015.

Det mangler klare krav for å redusere matsvinn som genereres gjennom hele verdikjeden for mat, inklusive forbrukerleddet. Matsvinnutvalget¹ har foreslått at det innføres aktsomhetskrav for private og offentlige virksomheter som hjemles i matloven. Regjeringen har foreslått innføring av en matsvinnlov som skal fremmes for Stortinget våren 2025 hvor aktsomhetskravet vil kunne innlemmes. Dette kan inkludere risikovurderinger og skreddersydde tiltak for å unngå matsvinn i egen virksomhet og på tvers av verdikjeden, inkludert ut mot forbruker. Utvalget foreslår å inkludere offentlig sektor som part i bransjeavtalen, å innføre "beste praksis" for å oppfylle det foreslåtte kravet om aktsomhetsvurderinger og å styrke rapporteringsplikten under avtalen. De foreslår også donasjonsplikt for sjømatindustri-, matindustri- og grossistbedrifter og krav til alle dagligvarebutikker om nedprising av varer med kort holdbarhet. Videre gir offentlige anskaffelser et handlingsrom til å aktivt bruke innkjøp til offentlige kjøkken som et verktøy for å redusere matsvinn, som eksempelvis kan reduseres ved bedre porsjonering, rabattert salg av mat som blir til overs, donasjon av overskuddsmat og ved demonstrasjon av kreativ bruk av restemat til sine brukere.

Frukt- og grøntprodukter er blant matvarene med mye matsvinn. Produksjonsmengdene og kvalitetene kan variere mye avhengig av blant annet vekstsesongen. Krav til kvalitetsstandarder og bestilte volumer fra de ordinære salgskanalene er en barriere for avhending av all spiselig vare fra primærleddet. Et mulig virkemiddel for å redusere matsvinnet er å legge til rette for alternative salgskanaler (private og/eller offentlige). Et annet mulig virkemiddel er å ta i bruk handlingsrommet i anskaffelsesregelverket til å aktivt bruke innkjøp til offentlige kjøkken for å øke avtaket av norske grøntprodukter, også av lavere kvaliteter enn ønsket i konsummarkedet. Matsentraler og andre mottak kan være relevante for å kjøpe overskuddsmat fra produsent til videre donering. En annen mulighet er å prioritere næringsutviklingsmidler til prosjekter som er basert på råvarer som ellers ville blitt matsvinn.

EU-kommisjonen la i juni 2023 fram et forslag om bindende reduksjonsmål for matavfall i 2030. Kommisjonens forslag er et mål om 10 prosent reduksjon for matindustri og 30 prosent reduksjon samlet for dagligvare, serveringssteder og husholdninger fra nivået i 2020. En forpliktelse til å følge opp EUs mål om matavfallsreduksjon kan påvirke behovet for å innføre nye virkemidler nasjonalt.

NIBIO har vurdert Matsvinnutvalgets rapport for Miljødirektoratet og kommet til et mer konservativt estimat for mulig matsvinnreduksjon enn Matsvinnutvalget.² NIBIO vurderer donasjonsplikt, videreutvikling av donasjonskanaler, incentiver for å levere riktig mengde mat, krav om nedprising og kompetanseheving som de viktigste anbefalingene fra Matsvinnutvalget for å redusere matsvinn i næringslivets verdikjede.

Rapportering på bransjeavtalen i 2020 viser at det er nødvendig å forbedre næringsaktørenes styringssystemer for mat for å redusere matsvinn.³ Slik kan man oppnå bedre balanse mellom bestillinger av mat og konsum og derigjennom unngå matsvinn.

Mangel på koordinering, informasjonsdeling og samarbeid mellom produksjonsside og etterspørselsside i matkjeden er en barriere, og forbedringer er sentralt for å unngå overproduksjon, feilbestillinger og opphoping av varer på lager i ulike ledd. Matsvinnutvalget foreslår økt standardisering og datadeling mellom grossist/dagligvare og næringsmiddelprodusenter på produktnivå og prognoser, kunnskapsheving og bruk av offentlige anskaffelser.

Andre mulige virkemidler er økt og standardisert rapportering på matsvinn og å benytte samme definisjon på begrepet "matavfall" som i EU for å lette samordningen av rapportering på data knyttet til matavfall og matsvinn.⁴ Matsvinnutvalget foreslår å gi SSB ansvaret for utarbeidelse av matavfalls- og matsvinnstatistikk. Det vil styrke datagrunnlaget som benyttes både til pliktig rapportering til EU og til bransjeavtalen, da SSB som offisiell statistikkmyndighet kan pålegge rapportering fra alle berørte virksomheter i verdikjeden, mens rapportering i dag er knyttet til den frivillige bransjeavtalen.

Matsvinnutvalget peker på behov for kunnskapsheving og involvering, og at mangel på kunnskap og kompetanse er en av hovedårsakene til at det kastes spisbar mat i hele verdikjeden. Utvalget foreslår tiltak for å heve kompetansen blant ansatte både i private og offentlige virksomheter, øke kunnskapen i befolkningen via jevnlige informasjonskampanjer og gjennom økt fokus på mat og matsvinn i lærerutdanning og undervisning.

Holdninger og mangel på kunnskap om hva som er trygg eller spiselig mat er en barriere, og påvirker utsortering og kasting gjennom hele matkjeden og hos forbruker. Dette er kunnskap om hva som er trygg mat, om holdbarhet og datomerking, for eksempel hvilken mat er "like god etter".

NIBIO vurderer informasjonskampanjer, "nudging" og praktiske verktøy som viktige for redusert matsvinn i husholdningsleddet.⁵ I tillegg oppgis at redusert salg av mat med tap og kvantumsrabatter vil bidra til redusert matsvinn i husholdningsleddet.

Mangel på kapital til investering i infrastrukturprosjekter, lagersystemer og digitalisering er en barriere. Slike systemer vil gi bedre oversikt over holdbarhet på mat, samt gi annen relevant informasjon som kan optimalisere bestillingene og vareflyten gjennom matkjeden, fra produksjon og fram til sluttbruker. Ikke-optimale lagringsforhold og lagringstid gjennom matkjeden gjør at mat taper seg raskere. For næringsaktørene kan investeringsstøtte til infrastrukturprosjekter og digitalisering bidra til å redusere matsvinn ved bedre oversikt og planlegging av varestrømmer og holdbarhetsdatoer.  

For forbrukerleddet kan også differensierte avfallsgebyrer for matavfall være virksomt for å redusere matsvinn. Forbruker oppgir at pris og det å spare penger er den viktigste motivasjonen for å ikke kaste mat.

Grøntsektoren har et stort potensial for matsvinnreduksjon. I prosjektrapporten Matsvinn i grøntsektorens primærledd foreslår Landbruksdirektoratet endringer i jordbrukspolitiske virkemidler (hovedsakelig eksisterende) som kan bedre bondens forutsetninger til å produsere matvarer av høyest mulig kvalitet og med best mulig lagringsevne.⁶ Særlig relevante tiltaksområder er vekstskifte, plantevern og hydrotekniske tiltak, og aktuelle virkemidler inkluderer både tilskudd og prosjektmidler.  

Feil og for langvarig lagring av poteter, grønnsaker og andre matvarer fører til matsvinn. Målrettede tiltak for å øke kvaliteten og holdbarheten vil få ned matsvinnet i både primærledd og i videre verdikjedeledd. Aktuelle virkemidler er investeringsstøtte til maskiner og teknologi for jordbrukssektoren og pakkerier som forbedrer håndtering av råvarene i prosesser som høsting og sortering, og støtte til lagringsteknologi. Støtte til lagringsteknologi er særlig relevant for avsidesliggende produsenter med vanskelig tilgang på felleslager. Mange av disse er sannsynligvis relativt små produsenter med liten evne til å investere i maskiner og annet utstyr.

Basert på våre beregninger har tiltaket en negativ samfunnsøkonomisk tiltakskostnad på omtrent 11 500 kr/tonn, det vil si at tiltaket gir en besparelse for samfunnet på 11 500 kr/tonn redusert CO₂-ekvivalenter.¹ Besparelsen er i hovedsak knyttet til reduserte varekostnader i husholdningsleddet. Beregningen inkluderer også kostnad for økt tidsbruk, reduserte kostnader knyttet til avfallshåndtering, reduserte transaksjonskostnader og reduserte varekostnader mv. i dagligvarehandel, serveringsbransje, grossist og matindustri.

Tiltaket vil også ha en del virkninger som ikke er inkludert i tiltakskostnaden. Redusert matsvinn vil bidra til redusert behov for matproduksjon, ettersom en større andel av maten spises istedenfor å kastes. Dette vil gi redusert behov for innsatsfaktorer som gjødsel, vann og plantevernmidler, som igjen vil kunne ha positive effekter for naturmangfold og miljø. Tiltaket vil også kunne gi redusert behov for transport, samt føre til færre arbeidsplasser i landbruket og avfallshåndteringsbransjen. Samtidig vil en høyere råvare-utnyttelse til mat av det som i dag blir utsortert (for eksempel etter 1. sortering av frukt og grønt) trolig innebære økt arbeidsinnsats i jordbruket, i pakkerier og i matindustri. Tiltaket kan også stimulere til utvikling av sirkulære forretningsmodeller som reduserer matsvinn.

Tiltaket reduserer utslipp av ammoniakk vil derfor bidra til måloppnåelse under Gøteborgprotokollen og utslippstakdirektivet (NEC). Reduksjonen i ammoniakk utslipp er kvantifisert, men ikke inkludert i tiltakskostnaden.

Det er mest matsvinn av varer med kort holdbarhet i alle ledd i verdikjeden og det er kartlagt at det kastes mest frukt, grønt og bakverk i de fleste ledd: husholdninger, grossister og dagligvarehandelen. I matindustrien er matsvinnet i større grad fordelt mellom ulike varegrupper, men her er blant annet drikkevarer, kjøtt og frukt/grønnsaker store varegrupper.¹

I henhold til NIBIOs vurdering er det lagt til grunn i tiltaket at henholdsvis 44 prosent og 54 prosent av matsvinnet i husholdningene er redusert i 2030 og 2035.² For næringsaktørene er reduksjonen henholdsvis 45 prosent og 56 prosent i 2030 og 2035. For begge er matsvinnreduksjonen i 2030 og 2035 sammenliknet med matsvinn i 2015. Matsvinn defineres i bransjeavtalen som alle nyttbare deler av menneskemat som kastes eller tas ut av matkjeden etter høste- eller slaktetidspunkt. I 2015 var totalt matsvinn i verdikjedene (eksklusive primærleddet) på 81,4 kg per person. Dette er redusert til 63,1 kg per person i 2023, det vil si en reduksjon på 22 prosent.³

Det vil kunne komme endret definisjon (basert på EUs matavfallsdefinisjon) og nytt grunnlag for beregningene, men årets beregningsgrunnlag tar utgangspunkt i hittil brukte definisjon på matsvinn.

Referansebanen fremskriver engros-produksjon. Dette inkluderer matsvinnet i verdikjedeleddene, men fanger ikke opp matsvinnet som skjer i primærleddet. NIBIO har vurdert at matsvinnet i primærnæringen kan reduseres med 15 prosent innen 2030 og 25 prosent innen 2035. Denne reduksjonen er ikke inkludert i beregningene. Tiltaket har dermed et større utslippsreduksjonspotensial enn det som er beregnet. Utslippsreduksjonspotensialet for tiltaket er redusert sammenlignet med forrige rapport. Dette skyldes en tregere innfasing av tiltaket, vurdert av NIBIO som mer realistisk, og at det totale matsvinnet (ekskludert primærnæringen) er redusert med 22 prosent i 2023 sammenlignet med 2015, som betyr at en del av utslippsreduksjonspotensialet er utløst.

Matsvinntiltaket er skalert mot J01 Forbruk i tråd med kostrådene, det vil si at man antar redusert forbruk av rødt kjøtt i tråd med kostholdsråd. Dersom kostholdstiltaket ikke gjennomføres vil utslippsreduksjonspotensialet være større, ettersom mer animalske produkter da vil kastes. Dette skyldes at det er større utslipp forbundet med produksjonen av animalske produkter enn vegetabilske. Denne varianten av tiltaket kalles uskalert. Effekten av tiltaket ved en utvikling av husdyrtall som i referansebanen, altså uskalert versjon av tiltaket, er vist i tabell med data.

Dersom tiltak J08 Dyrehelse, avl og fôring og J09 Metanhemmere i fôr til melkeku gjennomføres slik at man lykkes med å redusere metanutslipp per dyr, vil utslippsreduksjonspotensialet av matsvinntiltaket reduseres. Per i dag kan disse tiltakene ikke bokføres i utslippsregnskapet.

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i innsatsfordelingsforordningen (ESR) i klimasamarbeidet med EU til 2030.

Når husdyrgjødsel blir brukt i produksjon av biogass reduseres lagringstid for gjødsla, og dermed reduseres utslipp av metan og lystgass fra gjødsellageret. Bruk av husdyrgjødsel til biogassproduksjon kan også bidra til bedre utnyttelse av fosfor og redusert behov for bruk av mineralgjødsel. Tiltaket går ut på at 30 prosent av all husdyrgjødsel blir brukt til biogassproduksjon i 2035.

Biogass dannes når organisk materiale, som gjødsel, matavfall, planterester, avløpsvann og annet, brytes ned av mikroorganismer i oksygenfritt miljø. Biogass består hovedsakelig av metan (rundt 60 prosent) og karbondioksid, men inneholder også små mengder av andre stoffer (svoveldioksid, hydrogen og oksygen). Biogass kan utnyttes til å produsere strøm, varme og drivstoff, som kan bidra til utslippsreduksjoner i andre sektorer.  

Husdyrgjødsel med høyt innhold av vann gir lavere energiutbytte enn andre typer råstoff, og transport av gjødsel er kostbart. Driftskostnader er derfor en barriere for bruk av husdyrgjødsel til biogass, og tilskudd er nødvendig for at bruk av husdyrgjødsel til biogassproduksjon skal være attraktivt. I dag gis det tilskudd til jordbruksforetak som leverer husdyrgjødsel til biogass. Tilskuddet betales ut til bøndene per levert tonn gjødsel eller beregnet gjødselmengde basert på dyretallet for gårdsanlegg. Tilskuddsordningen har fått økt oppslutning de senere årene, og dette antyder at tilskuddssatsen er tilstrekkelig for å stimulere til at mer husdyrgjødsel leveres til biogassanlegg. Tilskuddssatsen per dyr for levering av husdyrgjødsel til produksjon av biogass ble økt i jordbruksoppgjøret 2024 for å likestille de to metodene for utmåling av tilskuddet. Rammen på tilskuddsordningen ble økt i jordbruksoppgjøret 2024 i tråd med prognosert behov.¹ For å sikre fortsatt økt oppslutning er det behov for at rammen på tilskuddsordningen økes i takt med oppskalering av biogassproduksjonen.²

En forutsetning for levering av husdyrgjødsel til biogass er at det er et marked som etterspør gassen. Manglende forutsigbarhet i rammebetingelser er en barriere for investeringer i biogassanlegg.³ Harmonisering av rammevilkår mellom de nordiske landene kan gi bedre forutsigbarhet for investeringer. Usikker framtidig etterspørsel og pris på biogass kan være en barriere for å investere i biogassanlegg med oppgradering til drivstoff. Virkemidler for å stimulere til bruk av biogass vil gjøre etterspørselen mer stabil. Vi har utredet flere tiltak som bidrar til økt bruk av biogass. For vurdering av mulige virkemidler for økt bruk, se tiltaket S04 Overgang til biogass i sjøfarten og I07 Konvertering fra fossil fyring i industrien. 

Kostnadsveksten de siste årene har gjort at biogassanlegg har blitt dyrere og investeringskostnaden er en barriere for å få bygget flere anlegg. Bionova kan støtte opptil 45 prosent av investeringskostnadene for gårdsanlegg og dette kan bidra til lønnsomhet ved investering. Bevilgningsrammen er en begrensende faktor for hvor mange nye investeringer som kan støttes i årene framover. Videreføring og styrking av tilskuddsordningen vil derfor være et mulig virkemiddel. Enova kan støtte industrielle biogassanlegg, men vektlegger innovativ teknologi og nye løsninger. En støtteordning som også treffer biogassanlegg som ikke kan karakteriseres som innovative kan også bidra til å utløse potensialet. I Enovas styringsavtale for perioden 2025–2028 står det at Enova i større grad enn tidligere bør støtte moden teknologi der markedet er umodent.⁴ Dette kan bidra til å lette på barrieren.

Kostnad for biorestlager kan være en barriere både for bøndene og for industrielle biogassanlegg. Dagens tilskudd til bygging av biorestlager gjennom ordningen Investering og bedriftsutvikling i landbruket (IBU) reduserer kostnadene for å bygge biorestlager, men det er behov for at rammen økes for å dekke behovet for nye biorestlager i takt med at biogassproduksjonen øker. Tilskudd til gjødselseparator gjennom IBU ble innført i 2022 og kan redusere behov for å bygge biorestlager og reduserer transportkostnader.⁵ 

Lavt biogassutbytte på gårdsanlegg gjør dette til den minst lønnsomme typen anlegg. Erfaringer fra 2023 viser at teknologisk umodenhet er en barriere også for industrielle anlegg. Støtte til teknologiutvikling kan bidra til teknologisk modenhet. Flere etableringer av gårdsanlegg og erfaringsnettverk som Gårdsbiogass Norge kan redusere barrieren mot å etablere flere gårdsanlegg ved at læring og rådgivning gir redusert risiko ved å ta investeringen. 

Avsetning av biorest er i dag en barriere for biogassanlegg. En utfordring er fosforoverskuddet i husdyrtette områder. Dette er allerede en utfordring som vil øke ytterligere der biogassanlegg tar imot annet avfall enn husdyrgjødsel. Investeringsstøtte til anlegg som kan oppgradere biorest til handelsgjødsel vil legge til rette for at gjødsla enklere kan fraktes og brukes der det er størst behov for næringsstoffene. Bioraffinerier utvinner fosfor i en form som enklere lar seg transportere til områder hvor det er behov. Det finnes i dag teknologi for å redusere fosforinnholdet i bioresten, men den er kostbar. Økonomiske støtteordninger vil være viktig for at teknologien skal bli tatt i bruk. Hvis de foreslåtte fosforgrensene i ny gjødselvareforskrift blir innført, kombinert med dagens forbud mot deponering av organisk avfall, vil det trolig gi insentiver til teknologiutvikling, økt produksjon av gjødselvarer med resirkulert fosfor og/eller tilpasninger i produksjon.⁶ NIBIO omtaler flere mulige virkemidler for å øke bruken av gjenvunnet fosfor i ny rapport.⁷ Virkemidler rettet mot økt bruk av gjenvunnet fosfor kan bidra til at biorest blir et mer attraktivt produkt i markedet.

En barriere i dag er kvalitet og miljørisiko knyttet til bruk av biorest som gjødsel i jordbruket. Når bonden leverer fra seg husdyrgjødsla til biogassanlegg er man avhengig av at bioresten man får tilbake er av god gjødselkvalitet. Dette kan være utfordrende der biogassanlegg tar imot annet avfall som fiskeslam og fiskeensilasje. Det finnes teknologi for å løse en del av disse utfordringene, men som ikke er kommersielt tilgjengelig i dag. Fortsatt økt støtte til forskning, utvikling og oppskalering av teknologi for å oppgradere bioresten kan bidra til å gjøre bioresten til et mer attraktivt produkt for jordbruket. Over jordbruksavtalen settes det av midler til kunnskapsutvikling, utredninger og informasjonstiltak på klima- og miljøområdet. Prosjekter som bidrar til praktisk rettet kunnskapsutvikling innen biogassproduksjon fra husdyrgjødsel og anvendelse av biorest kan få støtte og bidra til at teknologien modnes. I det pågående forskningsprosjektet Cirkulizer undersøkes det hvordan marine råstoffer påvirker biogasseffekten, gjødseleffekten og miljøgevinster.⁸  

I dagens gjødselvareforskrift er grensen på tungmetallinnhold satt i tørrvekt og ikke i forhold til næringsstoffene. I biogassreaktoren øker konsentrasjonen av tungmetaller og næringsstoffer, mens mengden og forholdene er uendret. I forslag til ny gjødselvareforskrift foreslås det at gjødselvarer med fosforbaserte grenseverdier kan brukes uten mengdebegrensninger knyttet til tungmetallinnholdet.⁹ Dette vil legge bedre til rette for bruk av biorest.

Tiltaket er avhengig av samarbeid mellom næringer (jordbruk, avfall, transport m.fl.). God koordinering og informasjonsflyt mellom etatene som forvalter virkemidler er viktig for at virkemidlene skal være kalibrert mot hverandre.

Lang saksbehandlingstid gjør at utbyggingen av anlegg går sakte. Forenkling av søknadsprosessen for investeringsstøtte vil kunne øke tempoet på utbyggingen.

Det er i dag ikke mulig for ridesentre å søke om tilskudd til bruk av hestegjødsel til biogass siden tilskuddsordningen er begrenset til landbruksforetak. Utslipp fra hestegjødsel inngår i jordbrukssektoren på samme måte som annen husdyrgjødsel. Det finnes per i dag ingen virkemidler for å redusere klimagassutslipp fra hestegjødsel. Hvordan disse utslippene eventuelt kan reduseres vil kreve utredning.    

Manglende mottakskapasitet for husdyrgjødsel er en barriere. Ombygging av eksisterende biogassanlegg slik at de tilrettelegges for å ta imot husdyrgjødsel ville vært den mest kostnadseffektive måten å produsere biogass av husdyrgjødsel på og kunne bidratt til relativ rask oppskalering. En støtteordning for ombygging av eksisterende biogassanlegg vil kunne bidra til dette. 

En barriere er at mange veier er uegnet for tungtransport som kreves for å levere husdyrgjødsel til biogassanlegg.

Økt tilgang på biogass kan erstatte bruk av fossile brensler, og manglende tilgang på biogass er en barriere for gjennomføring av tiltak i transport- og industrisektorene. Sambehandling av husdyrgjødsel og matavfall kan gi større biogassutbytte, såkalt "samråtningseffekt".¹ Ved sambehandling av husdyrgjødsel med fiskeavfall og slam er det en fare for høyt innhold av miljøgifter i bioresten. Dersom jordbruket skal ta imot biorest også fra annet organisk avfall kan det føre til overskudd av fosfor. Samtidig kan biogassanlegg gi en mulighet til å omfordele fosfor fra husdyrgjødsel og organisk avfall, gitt at man får til å oppgradere bioresten eller å utvinne fosfor.

Tiltaket er beregnet å ha en samlet tiltakskostnad på under 500 kr/tonn CO₂ -ekvivalent. Dette inkluderer kostnad for investering i anlegg, driftskostnader og inntekter ved salg av gass, og inntekter ved salg, eller kostnadsbesparelser ved bruk, av strøm eller fjernvarme. Tiltakskostnaden varierer mellom de ulike anleggstypene, hvor gårdsanlegg og kommunale anlegg har en høyere tiltakskostnad enn industrielle anlegg. En stor del av tiltaket foregår på større industrielle anlegg som trekker ned gjennomsnittlig tiltakskostnad.

Tiltaket reduserer utslipp av ammoniakk og vil derfor bidra til måloppnåelse under Gøteborgprotokollen og utslippstakdirektivet (NEC). Reduksjonen i ammoniakk utslipp er kvantifisert og vist i tabell med data, men er ikke inkludert i tiltakskostnaden. Redusert ammoniakkfordamping reduserer eutrofiering og forsuring som er positivt for naturmangfold og vannkvalitet. Disse virkningene er ikke kvantifisert.

Innfasingen av tiltaket er hovedsakelig basert på dagens produksjon og kjente prosjekter for biogassanlegg som planlegger å ta imot husdyrgjødsel i perioden fram mot 2035. Endelige investeringsbeslutninger er ennå ikke gjort for alle disse anleggene.

Utslippsreduksjonspotensialet til tiltaket inkluderer de reduserte utslippene ved lagring av husdyrgjødsel på gården og de økte utslippene fra biogassanleggene. Reduksjonspotensialet inkluderer ikke økte utslipp som følge av transport av husdyrgjødsel eller utslippsreduksjoner i andre sektorer ved at biogass erstatter fossile brensler.

Tiltaket går ut på at 30 prosent av all husdyrgjødsel blir brukt til biogassproduksjon i 2035. I 2023 gikk 2 prosent av husdyrgjødsla til biogass. Det er lagt til grunn at 6 prosent av gjødsla behandles på gårdsanlegg og at resten av gjødsla til biogass behandles på større anlegg. Det er lagt til grunn at tilskudd til levering av husdyrgjødsel og investeringsstøtte videreføres som i dag og at FoU-midler til oppgradering og bruk av biorest for eksempel gjennom bioøkonomiordningen opprettholdes.¹ Det er i tillegg antatt investeringsstøtte til anlegg som ikke er innovative.  

Tiltaket er skalert i forhold til hvordan det forventes at tiltakene J01 Forbruk i tråd med kostrådene og J02 Redusert matsvinn påvirker produksjonsomfanget. Dersom disse tiltakene ikke gjennomføres vil utslippsreduksjonspotensialet ved å benytte husdyrgjødsel til biogass bli høyere, siden det vil være mer husdyrgjødsel tilgjengelig. Denne varianten av tiltaket kalles uskalert og er omtalt under "Andre varianter av tiltaket". Mengde husdyrgjødsel til biogass er vist i tabellen med data.  

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i innsatsfordelingsforordningen (ESR) i klimasamarbeidet med EU til 2030.

Biogass er sirkulær bioøkonomi i praksis. Landbruket leverer husdyrgjødsel til biogassanlegg, og får bioresten tilbake som kan brukes på jordene.

Effekten av tiltaket ved en utvikling av husdyrtall som i referansebanen, altså uskalert versjon av tiltaket, er vist i tabellen med data. Dersom det investeres i biogassanlegg kan det argumenteres for at kapasiteten i anleggene bør utnyttes fullt ut selv om dyretallet reduseres på landsbasis som følge av kostholds- og matsvinntiltaket. Full utnyttelse vil kunne gi høyere utslippsreduksjoner enn det som er beregnet når tiltaket er skalert for at kostholds- og matsvinntiltakene blir gjennomført. Utslippsreduksjonene i et slikt scenario vil være i samme størrelsesorden som den uskalerte varianten av tiltaket.  

Ved investeringer i framtidige biogassanlegg bør framtidig tilgjengelighet på substrat tas med i betraktningen. For husdyrgjødsel er det spesielt relevant å vurdere forventet regional utvikling i husdyrtall, og det kan være hensiktsmessig å legge til rette for at anlegg kan motta flere typer substrat.  

Tiltaket innebærer at alle åpne kummer for svinegjødsel blir dekket med et porøst dekke som for eksempel halm eller lecakuler. Et porøst dekke reduserer utslippet av metan og vil også dempe utslippene av ammoniakk.¹ Dekke på gjødselkummer med svinegjødsel er valgt fordi det gir størst besparelse i klimagassutslipp sammenlignet med andre typer gjødsel.

Det er forutsatt at lager for svinegjødsel som i dag er åpne, får et porøst dekke av lecakuler eller halm som flyter oppå gjødsla. I beregningene er det benyttet utslippsfaktor for "annet flytende dekke", det vil si dekke av halm, lecakuler eller lignende.

Etablering og vedlikehold av dekke i form av halm og lignende gir årlige driftskostnader til dekkemateriale og arbeid. Tiltaket innebærer at en tar bedre vare på næringsstoffene i gjødsla, noe som gir et potensial for sparte kostnader ved innkjøp av mineralgjødsel.

Det kan være praktiske utfordringer med etablering og vedlikehold av flytende porøst lag, blant annet i forbindelse med fylling, omrøring og tømming av lageret. 

Tilskudd som bidrar til privatøkonomisk lønnsomhet, kan bidra til å utløse tiltaket. To tilskuddsordninger over jordbruksoppgjøret gir mulighet for tilskudd til tett dekke på gjødsellager i dag; Tilskudd til spesielle miljøtiltak i landbruket (SMIL) og investerings- og bedriftsutviklingsmidlene (IBU). For begge ordningene er det krav om at dekket skal være permanent. Flytende dekke av halm eller lignende er ikke en permanent løsning i tråd med gjeldende vilkår for tilskudd, og det gis derfor ikke støtte til dette per i dag. Det kan vurderes tilpasninger i dagens miljøordninger på jordbruksavtalen for å også gi tilskudd til dekke som ikke er permanent. 

Et forskriftskrav vil øke tiltaksgjennomføringen. I LMD og KLD sitt forslag til nytt gjødselregelverk som har vært på høring, er det stilt krav om dekke på lager for svinegjødsel. Forslag til ny gjødselbruksforskrift ventes å tre i kraft fra 1.2.2025.

Informasjon og veiledning om hvordan tiltaket kan gjennomføres og om betydningen av tiltaket for å redusere utslipp til luft og vann kan øke tiltaksgjennomføring. Ulike aktører yter slik rådgivning, blant annet Norsk landbruksrådgivning. I Regionale miljøtilskudd (RMP) gis det tilskudd til klimarådgivning på gårdsnivå.

Det er beregnet at tiltaket har en tiltakskostnad på omtrent 1 000 kr/tonn CO₂-ekvivalenter.¹ Dette inkluderer kostnader til innledende kjøp av halm og lecakuler samt kostnader knyttet til etterfylling, transport og arbeidstid. Tiltakskostnadene inkluderer også sparte kostnader til mineralgjødsel.

Tiltaket reduserer utslipp av ammoniakk og vil derfor bidra til måloppnåelse under Gøteborgprotokollen og takdirektivet (NEC). Reduksjonen i ammoniakk utslipp er kvantifisert og vist i tabell med data, men ikke inkludert i tiltakskostnaden. Redusert ammoniakkfordamping reduserer eutrofiering og forsuring som er positivt for naturmangfold og vannkvalitet. Disse virkningene er ikke kvantifisert.

Det er lagt til grunn en lineær innfasing av tiltaket fra 2023 til 2026 med en årlig økning på 8 prosentpoeng. Det vil si at alle åpne kummer for lagring av svinegjødsel vil ha dekke i 2026. Andelen svinegjødsellager med "annet flytende dekke" vil da utgjøre 32 prosent. For øvrig lagres bløtgjødsel fra svin i kjellere og i kummer med andre typer dekke. Utgangspunktet er landbrukstellingen 2020.

Tiltaket er skalert i forhold til hvordan det forventes at tiltakene J01 Forbruk i tråd med kostrådene og J02 Redusert matsvinn påvirker produksjonsomfanget. Dersom disse tiltakene ikke gjennomføres vil utslippsreduksjonspotensialet være høyere siden det vil være mer husdyrgjødsel som lagres. Denne varianten av tiltaket kalles uskalert og er omtalt under "Andre varianter av tiltaket".

Mye av nitrogenet som holdes tilbake i tette lager kan lett gå tapt dersom forbedret lagring ikke følges av en spredepraksis med minst mulig tap. For å få maksimal effekt av tiltaket må man unngå økte utslipp fra andre ledd i gjødselhåndteringen.

Utslippsreduksjonspotensialet vist i tiltaksarket er ikke skalert for de andre gjødseltiltakene J04-2 Miljøvennlig spredning og J04-3 Bedre spredetidspunkt og lagerkapasitet. Hvis alle tre gjødseltiltakene gjennomføres, vil samlet utslippsreduksjonspotensialet være lavere enn de tre tiltakene summert, se tabell med data for utslippsreduksjonen for gjødseltiltakene kombinert. I rapporten, utover tiltaksarkene, er gjødseltiltakene skalert mot hverandre.

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i innsatsfordelingsforordningen ESR i klimasamarbeidet med EU til 2030.

Effekten av tiltaket ved en utvikling av husdyrtall som i referansebanen, altså uskalert versjon av tiltaket, er vist i tabell under "Utforsk data".

Dekke på gjødsellager kan redusere utslipp av metan og ammoniakk fra svinegjødsel. Porøst dekke er mest effektivt til å redusere metanutslipp, men reduserer også noe av ammoniakkutslippene. For å hindre utslipp av ammoniakk vil det være mest effektivt med tett dekke. For at dekke på gjødsellager skal gi best mulig effekt for både ammoniakk og metan, må tett dekke kombineres med "annet flytende dekke", det vil si et lag av halm eller lecakuler som flyter oppå gjødsla.

Det vil være noen praktiske utfordringer med tilføring av halm eller liknende under et tett dekke. Effekten av kombinasjonen tett dekke og porøst flytelag kan heller ikke beregnes med modellene som brukes i klimagassregnskapet.

NIBIO har vurdert hvorvidt dekke på gjødsellager bør utvides til å omfatte andre typer gjødsellager og dyreslag.¹ For biorestlager vil en kombinasjon av porøst lag og tett dekke hindre utslipp av metan og ammoniakk. Lager av urin, som kan bli mer vanlig ved økt praksis med separering av gjødsel, bør ha tett dekke for å hindre utslipp av ammoniakk. Før man vurderer tak som tiltak på storfegjødsellager, er det behov for bedre kunnskap om faktiske utslipp under norske forhold og utslippsfaktorer som gjenspeiler norske forhold.

Tilsetting av syre i lager eller ved spredning, er effektivt for å redusere utslipp av ammoniakk og metan. Man må likevel ta hensyn til negative effekter som dette kan medføre, blant annet fare for korrosjon og helseskade. Syretilsetting vil kreve spesialtilpasset utstyr for spredning. Lavdoserforsuring i gjødsellager kan være aktuelt som et alternativ til behandling i biogassanlegg for å redusere metanutslipp fra lagring av husdyrgjødsel.  

Miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel vil si å spre gjødsla på måter som minimerer utslipp til luft og vann, slik at mest mulig av næringsstoffene kan nyttiggjøres av plantene. Tiltaket går ut på å øke andelen av husdyrgjødsel som blir spredd med nedlegging (stripespreder) i kombinasjon med å øke andelen med vanninnblanding og å øke andelen av gjødsla som moldes raskt ned ved spredning på åker. Ved nedlegging legges gjødsla i striper oppå bakken. Rask nedmolding innebærer at husdyrgjødsel som spres på åker, harves ned seinest to timer etter spredning eller at den injiseres direkte i jorda. Tilsetting av vann til gjødsla før spredning reduserer ammoniakkfordampinga og gjør at gjødsla lettere trenger ned i jorda.

Miljøvennlig spredning av husdyrgjødsel reduserer tapet av ammoniakk, og dermed indirekte utslipp av lystgass som følge av atmosfærisk nedfall, og fordamping fra avrenning. Redusert ammoniakktap fører også til redusert behov for tilførsel av nitrogen fra mineralgjødsel og reduserer dermed direkte og indirekte lystgassutslipp fra bruk av mineralgjødsel.

Det er beregnet utslippsreduksjon ved å spre husdyrgjødsla med nedlegging i kombinasjon med økt vanninnblanding på eng og med rask nedmolding på åker. 

Miljøvennlige spredemetoder krever investeringer i riktig spredeutstyr. Selv om nytt utstyr er kostbart, kan tiltaket være bedriftsøkonomisk lønnsomt hos en del foretak. Det kommer av at man med redusert ammoniakktap kan spare inn på bruk av mineralgjødsel. For mindre foretak og foretak som har lange transportavstander for gjødsla vil innsparingspotensialet være mindre.

Ved stripespredning på eng er det nødvendig at gjødsla tilsettes vann. Dette øker mengdene og tidsbruken med spredninga. For å få til nedmolding innen to timer ved spredning på åker, må det nyttes traktorer og utstyr for spredning og nedmolding samtidig eller gjødsla må spres med nedfelling. En barriere vil derfor være økte driftskostnader for jordbruksforetak som må leie inn maskiner og mannskap for å sørge for rask nedmolding. For foretak som ikke investerer i utstyr, kan også vansker med å få tak i leiespredning være en barriere.

Tilskudd som bidrar til privatøkonomisk lønnsomhet vil bidra til tiltaksgjennomføring. Det gis tilskudd til miljøvennlig spredning over Regionale miljøtilskudd (RMP). Rammene for Regionale miljøtilskudd bestemmes i det årlige jordbruksoppgjøret, mens tilskuddsnivået bestemmes regionalt innenfor de regionale tilskuddsrammene. Det har vært en stor økning i bruken av stripespreder de siste årene og man forventer at økningen vil fortsette framover, forutsatt at tilskuddsordningen videreføres og at rammen økes i tråd med innfasing av tiltaket.

Det er viktig at bønder får tilgang på informasjon og veiledning om klimatiltak på gårdsnivå. Ulike aktører gir slik rådgivning, blant annet Norsk landbruksrådgivning. I RMP gis det tilskudd til klimarådgivning på gårdsnivå.

Tiltakskostnad er beregnet til omtrent 5 000 kr/tonn C0₂-ekvivalenter.¹ Beregningen gjelder nedlegging som er den mest brukte metoden for miljøvennlig spredning. Tiltakskostnaden inkluderer investeringskostnader, driftskostnader og kostnadsbesparelser knyttet til redusert behov for mineralgjødsel.

Tiltaket bidrar til bedre utnytting av gjødsla, og dette kan ha positiv effekt på avrenning av nitrogen og fosfor til vann. Ved at mindre næringsstoff går tapt til vann kan tiltaket bidra til å ta vare på fosfor som begrenset ressurs. Disse virkningene er ikke kvantifisert.

Tiltaket reduserer utslipp av ammoniakk vil derfor bidra til måloppnåelse under Gøteborgprotokollen og utslippstakdirektivet (NEC). Reduksjonen i ammoniakk utslipp er kvantifisert og vist i tabell med data, men ikke inkludert i tiltakskostnaden.

Tiltaket går ut på å øke andelen av gjødsla som blir spredd på eng med stripespreder i kombinasjon med å øke andelen med vanninnblanding. Andelen gjødsel spredd med stripespreder var i 2022 på 24,7 prosent. Det er lagt til grunn en årlig økning på 17 prosent de første årene, og at økningen avtar utover i perioden frem til 2035. Videre er det forutsatt at man i 2035 har 64 prosent stripespredning, noe som er en videreføring av forutsetninger for tiltaket i tidligere vurderinger. Det er gått ut fra at andel gjødsel med vanninnhold på 1 del eller mer følger samme mønster som stripespredning. Her starter man litt lavere i 2022 på 21,1 prosent og det er derfor lagt opp til en litt større økning per år enn for stripespredning fram til man oppnår 64 prosent i 2035.

Ved spredning på åker er det forutsatt at andelen av gjødsla som moldes ned innen en time, økes til 25 prosent innen 2035 mens andel nedmolding innen 1–4 timer øker til 50 prosent. Andelen med nedmolding innen 4–12 timer blir redusert til 25 prosent, mens nedmolding etter 12 timer opphører.

Tiltaket er skalert i forhold til hvordan det forventes at tiltakene J01 Forbruk i tråd med kostrådene og J02 Redusert matsvinn påvirker produksjonsomfanget. Dersom disse tiltakene ikke gjennomføres vil utslippsreduksjonspotensialet være høyere siden det vil være mer husdyrgjødsel å spre. Denne varianten av tiltaket kalles uskalert og er omtalt under "Andre varianter av tiltaket".

Utslippsreduskjonspotensialet vist i tiltaksarket er ikke skalert for de andre gjødseltiltakene J04-1 Dekke på gjødsellager svin og J04-3 Bedre spredetidspunkt og lagerkapasitet. Hvis alle tre gjødseltiltakene gjennomføres, vil samlet utslippsreduksjonspotensialet være lavere enn de tre tiltakene summert, se tabell med data for utslippsreduksjonen for gjødseltiltakene kombinert. I rapporten, utover tiltaksarkene, er gjødseltiltakene skalert mot hverandre.

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i innsatsfordelingsforordningen (ESR) i klimasamarbeidet med EU til 2030.

Effekten av tiltaket ved en utvikling av husdyrtall som i referansebanen, altså uskalert versjon av tiltaket, er vist i tabell under "Utforsk data".

Bruk av nitrifikasjonshemmere kan være relevant under norske forhold ved bruk av nedfelling på åpen åker, særlig på jord med høy pH. Imidlertid er det en relativt liten andel av husdyrgjødsla som spres på åpen åker.

Andre aktuelle spredemetoder er nedfelling og syretilsetning. Det er noen ulemper med nedfelling (tungt og kostbart utstyr, uegnet for jord med mye stein) og metoden nyttes i lite omfang. Det er også vesentlige ulemper med syretilsetting (for helse, miljø og sikkerhet og usikkerheter om langtidseffekter). Disse to metodene er derfor ikke nærmere vurdert her.

Tiltaket går ut på å flytte all spredning av husdyrgjødsel fra høsten til våren og i vekstsesongen for eng, innmarksbeite og åker. Spredning av gjødsla på våren og i vekstsesongen gjør at mer av nitrogenet kommer til nytte for plantevekst og bonden sparer tilsvarende på bruk av mineralgjødsel som medfører reduserte klimagassutslipp.

Foretak som i dag sprer deler av gjødsla i slutten av produksjonssesongen, gjør det normalt for å sikre at de har nok lagringskapasitet over vinteren. Skal all gjødselspredning skje i optimal periode, må bonden ofte utvide eller bygge nytt gjødsellager for å ha tilstrekkelig lagerkapasitet. Tiltaket innebærer derfor både bedre spredetidspunkt og økt lagerkapasitet for gjødsel.

Etter någjeldende forskrift om gjødselvarer mv. av organisk opphav skal lager for husdyrgjødsel ha tilstrekkelig kapasitet slik at gjødsla kan lagres fram til spredning i den tillatte perioden, minimum for 8 måneders produksjon. I forslag til ny gjødselbruksforskrift som har vært på høring, er kravet om 8 måneders lagringsperiode videreført samtidig som tillatt spredeperiode er satt til å være fra 1. mars til i hovedsak 15. september. For god miljøbeskyttelse på Jæren og i Oslofjord-området opprettholdes høringsforslaget med frist 1. september, men med frist 15. september ved såing av høstkorn. Samtidig gis Statsforvalteren en viss adgang til å forskriftsfeste forlenget spredefrist 1. september. Foretak som i dag sprer gjødsla i slutten av produksjonssesongen, gjør det normalt for å sikre at de har nok lagringskapasitet over vinteren. Skal all gjødselspredning skje i optimal periode, må bonden ofte utvide eller bygge nytt gjødsellager for å ha tilstrekkelig lagerkapasitet. Investering i bedre lagerkapasitet vil ikke være lønnsomt for det enkelte foretak og dette er den viktigste barrieren for tiltaket. Investeringskostnadene har økt betydelig de senere årene.

Enkelte foretak kan også legge vekt på å få arbeid gjort om høsten, ettersom våren er den travleste perioden.

Det gis støtte til å bygge gjødsellager over ordningen Midler til investering og bedriftsutvikling i landbruket (IBU), dette bidrar til å dekke bondens investeringskostnader i bedre lagerkapasitet. Regionalt miljøtilskudd (RMP) støtter gjødselspredning med miljøvennlige spredemetoder, der det er vilkår om at spredningen gjøres om våren/i vekstsesongen. I enkelte fylker gis det regionalt miljøtilskudd ved spredning av husdyrgjødsla om våren/i vekstsesongen også når den breispres. Tilskuddet er ment for å øke insentivet for å spre gjødsla i vekstsesongen, og ikke på høsten. For at den økonomiske barrieren skal bygges ned, vil det være behov for å øke rammen på støtteordningene i tråd med innfasingen som er lagt til grunn i tiltaket.

Det er viktig at bønder får tilgang på informasjon og veiledning om klimatiltak på gårdsnivå. Ulike aktører yter slik rådgivning, blant annet Norsk landbruksrådgivning. I RMP gis det tilskudd til klimarådgivning på gårdsnivå.

Det er beregnet at tiltaket har en tiltakskostnad på omtrent 3 000 kr/tonn C0₂-ekvivalenter.¹ Tiltakskostnaden inkluderer investeringskostnader i lagerutvidelser og kostnadsbesparelser for redusert behov for mineralgjødsel.

Tiltaket er vurdert til å ha stor positiv effekt på avrenning av nitrogen og fosfor til vann, som gir en indirekte positiv effekt på naturmangfold. Disse virkningene er ikke kvantifisert.

Tiltaket reduserer utslipp av ammoniakk og vil derfor bidra til måloppnåelse under Gøteborgprotokollen og utslippstakdirektivet (NEC). Reduksjonen i ammoniakkutslipp er kvantifisert og vist i tabell med data, men ikke inkludert i tiltakskostnaden.

I 2018 ble ca. 6,5 prosent av husdyrgjødsla som spres på eng og beite, spredd om høsten. På åker var det 9 prosent av husdyrgjødsla som ble spredd om høsten. I tråd med forslaget til ny gjødselbruksforskrift er det lagt inn en forutsetning om at andelen husdyrgjødsel spredt på høsten på eng, innmarksbeite og åker gradvis vil reduseres fra 2023 og helt opphøre i 2028. 2028 er valgt fordi forslaget til ny gjødselbruksforskrift gir rom for en overgangsordning ut 2027 for de som ikke har tilstrekkelig lagerkapasitet. Andel husdyrgjødsel som blir spredt på åker på våren er forventet å øke fra 84 prosent i 2022 til 93 prosent i 2028. Vårspredning på eng er forventet å øke fra 68 prosent i 2022 til 74 prosent i 2028, og på innmarksbeite fra 80 prosent til 86 prosent.

Tiltaket er skalert i forhold til hvordan det forventes at tiltakene J01 Forbruk i tråd med kostrådene og J02 Redusert matsvinn påvirker produksjonsomfanget. Dersom disse tiltakene ikke gjennomføres vil utslippsreduksjonspotensialet være høyere siden det vil være mer husdyrgjødsel å spre. Denne varianten av tiltaket kalles uskalert og er omtalt under "Andre varianter av tiltaket".

Utslippsreduksjonspotensialet vist i tiltaksarket er ikke skalert for de andre gjødseltiltakene J04-1 Dekke på gjødsellager svin og J04-2 Miljøvennlig spredning. Hvis alle tre gjødseltiltakene gjennomføres, vil samlet utslippsreduksjonspotensial være lavere enn de tre tiltakene summert, se tabell med data for utslippsreduksjonen for gjødseltiltakene kombinert. I rapporten, utover tiltaksarkene, er gjødseltiltakene skalert mot hverandre.  

Effekten av tiltaket ved en utvikling av husdyrtall som i referansebanen, altså uskalert versjon av tiltaket, er vist i tabell under "Utforsk data".

Tiltaket går ut på å stanse nydyrking av myr. Nydyrking av myr ble forbudt i 2020. Det kan gis dispensasjon til nydyrking av myr av kommunen i særlige tilfeller: 1) når grunneier mister andre produksjonsarealer på grunn av tap av leiejord eller ved utbygging i offentlig regi som samferdselstiltak eller lignende, 2) der grunneiers eneste dyrkingsressurs er myr, eller 3) for å ivareta særskilte produksjoner i myr på fjellgrunn. 

Effekten av forbudet er ikke inkludert i referansebanen enda. Tiltaket fanger dermed opp effekten av forbudet og ytterligere reduksjon av nydyrking av myr, ved at det gis færre dispensasjoner fra forbudet.

Selv om det er et forbud mot nydyrking av myr, gjør dispensasjonsadgangen at nydyrking av myr fortsatt er mulig. Landbruksdirektoratet har utformet en veileder til kommunene om hvordan forbudet mot nydyrking av myr skal håndheves, siden det kan være vanskelig å balansere lokale og nasjonale hensyn. Siden forbudet ble innført i 2020 har nydyrking av myr gått ned. Tall fra KOSTRA viser at det ble gitt tillatelser til nydyrking av 169 dekar myr i 2023.¹ Dette er en tydelig nedgang fra 2021, hvor det ble gitt tillatelser til nydyrking av 815 dekar myr. KOSTRA-rapportering fra 2023 viser at det vanligste tilfellet hvor dispensasjon fra forbudet gis, er der myr er grunneiers eneste dyrkningsressurs.

Økonomiske faktorer som høye leiepriser og kostnader forbundet med transport kan gjøre det mer lønnsomt å nydyrke myr enn å kjøpe eller leie tilleggsjord. Ved å fjerne eventuelle økonomiske fordeler ved nydyrking av myr, kan man gjøre alternativene til å nydyrke myr mer attraktive. 

Omdisponering av jordbruksareal gir behov for erstatningsarealer og er en annen viktig driver for nydyrking av myr. Ved å redusere omdisponeringen vil behovet for nydyrking av myr bli mindre. Statistikken på omdisponering viser at 2 740 dekar dyrka jord ble omdisponert til andre formål enn landbruk i 2023.² Ikke siden registreringen startet i 1967 har så lite dyrka jord blitt omdisponert. Om denne reduksjonen i omdisponering fortsetter vil det lette på barrieren. Oppdatert nasjonal jordvernstrategi, som blant annet inkluderer et forsterket jordvernmål og tiltak for bedre oppfølging av driveplikten, kan bidra til å redusere omdisponering. Landbruksdirektoratet har utarbeidet veileder og rutiner for oppfølging av brudd på driveplikten. Dette veiledningsmateriellet ble publisert i oktober 2024.

Mangel på kunnskap om klimaeffekten av nydyrking av myr kan gjøre det vanskelig å veie klima mot andre hensyn. Dette kan motvirkes ved å spre informasjon om klimaeffekten av nydyrking av myr gjennom klimarådgivning og til saksbehandlere og ved å videreutvikle og tilgjengeliggjøre verktøy for å beregne klimaeffekt av arealbruksendringer. 

Økonomiske faktorer, omdisponering av jordbruksareal og mangel på kunnskap om klimaeffekt er alle drivere bak nydyrking av myr. Det er likevel lite kunnskap om størrelsesforholdet mellom disse driverne. Mer kunnskap om bakenforliggende årsaker til nydyrking, vil være et bidrag til prioritering av virkemiddelbruken.

Tiltaket ventes generelt å ha positiv effekt for klimatilpasning. Myrer har blant annet stor evne til å holde på vann og kan ha flomdempende effekt. De kan også utgjøre en barriere for spredning av skogbrann. Tiltaket vil føre til at tap av naturmangfold og leveområder i forbindelse med at nydyrking unngås. Disse virkningene er ikke kvantifisert.

Tiltakskostnaden er beregnet til under 500 kr per tonn CO₂-ekvivalent. Disse beregningene inkluderer opsjonsverden – her inngår tapte fremtidige driftsinntekste og dyrkningskostnader.¹

Arealet myr som nydyrkes årlig var i siste framskriving (NB25) på 1 845 dekar.¹ I tiltaket legges det til grunn en nedgang i nydyrket myr som følger trenden siden forbudet ble innført i 2020. Tall fra KOSTRA viser at tillatelser til nydyrking av myr var på 815 dekar i 2021, på 347 dekar i 2022 og på 169 dekar i 2023.² I tiltaket er det lagt til grunn en vesentlig nedgang i framtidig nydyrket myr basert på denne trenden, sammenlignet med 1 845 dekar i referansebanen. Det vil si at forbudet har hatt en effekt, men at effekten av forbudet enda ikke er tatt inn i referansebanen. 

I myr inngår også skog på organisk jord som utgjør 900 dekar årlig i referansebanen. For dette arealet er også tap av karbon fra avskoging regnet med. Utslippsreduksjonene fordeler seg mellom lystgass, som bokføres i jordbrukssektoren og CO₂, som bokføres i skog- og arealbrukssektoren.  

Gjennomføring av J01 Forbruk i tråd med kostrådene antas å redusere behovet for jordbruksareal med inntil 2,9 mill. dekar i 2035 isolert sett. Dette kan trolig bidra til å redusere behovet for nydyrking av myr. Tiltaket er ikke skalert for å inkludere dette.

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i innsatsfordelingsforordningen (ESR) i klimasamarbeidet med EU til 2030. I tillegg reduserer tiltaket utslipp som bokføres i LULUCF.

Formålet med fangvekster som klimatiltak er å ha et plantedekke på senhøsten og vinteren som kan lagre karbon fra atmosfæren i biomasse og jord. Tiltaket går ut på å øke arealet med fangvekster fra 166 000 dekar i 2023 til 1 million dekar i 2035. Med utgangspunkt i arealet med vårkorn, oljevekster og belgvekster i 2022 vil det si at arealet det sås fangvekster på øker fra 7 prosent til 40 prosent av arealet.¹

Det innebærer en merkostnad for bonden å så fangvekster, blant annet til såfrø og drivstoff. I tillegg vil det være en investeringskostnad i såaggregat eller såmaskin tilpasset fangvekster. Tiltaket innebærer merarbeid ved såing og fjerning av fangvekster i en ofte allerede travel periode. I dag er det regionalt miljøtilskudd (RMP) til dyrking av fangvekster, dette bidrar til å lette på den økonomiske barrieren.

Regionale miljøkrav er et virkemiddel for å redusere jordbrukets negative påvirkning på miljø. For å nå målene for vannmiljø etter vannforskriften er det ute et høringsforslag om regionale miljøkrav i jordbruket i Vestfold og Telemark, hvor det foreslås at jordbruksforetak som dyrker korn, oljefrø, åkerbønner eller fôrmais må oppfylle ett av to miljøkrav: 1) minst 60 prosent av den fulldyrka jord som et foretak disponerer skal overvintre med plantedekke eller stubb eller 2) at det skal sås fangvekster på minst 20 prosent av foretakets areal med korn, oljevekster, åkerbønner eller fôrmais. For radkulturer er det foreslått at det skal sås fangvekster på minst 80 prosent av arealene som er høstet før 15. august.¹ Hvis forslaget om regionalt miljøkrav i Vestfold og Telemark blir innført, vil det bidra til å øke arealet med fangvekster. Det er ikke foreslått eller innført krav til fangvekster i de andre Oslofjordfylkene.

Det er mangel på kunnskap og kompetanse om praktiske forhold rundt bruk av fangvekster, for eksempel hvilke redskaper/maskiner som er best egnet under ulike forhold, hvilke sorter/arter som er best og hvordan best jordbearbeide og gjøre tilpasninger i produksjonssystemet. Kunnskapsbehovet er størst for bruk av fangvekster i produksjon av potet og grønnsaker, noe som er grunnen til at disse arealene ikke er inkludert i tiltaket. For å øke kunnskapen og kompetansen om praktiske forhold rundt bruk av fangvekster, vil styrking av rådgivning og erfaringsutveksling være mulige virkemidler. Det pågår flere undersøkelser av fangvekster finansiert av Klima- og miljøprogrammet som adresserer disse problemstillingene.²

Det mangler sorter av fangvekster tilpasset områder med kortere vekstsesong. Forskningsmidler til feltforsøk og sortutvikling vil kunne bidra til at det utvikles fangvekster som er bedre tilpasset varierende dyrkningsbetingelser. Begrensede lysforhold høst og vinter kan være en av flere årsaker som gjør det utfordrende å lykkes med fangvekster, selv med bedre sorter.  

Tiltaket kan per i dag ikke bokføres i det nasjonale klimagassregnskapet fordi det mangler nasjonale utslippsfaktorer for karbonlagring og lystgassutslipp. Resultatene fra forskningsprosjektet CAPTURE som avsluttes i 2025, kan bidra med data for å på sikt kunne inkludere effekter av fangvekster i det nasjonale klimagassregnskapet.³

EU har nylig vedtatt et regelverk for frivillig sertifisering av karbonfjerning som også inkluderer karbonopptak i jord og skogbruk.⁴ Hensikten med sertifiseringsordningen er at slike prosjekter skal kunne generere salgbare kreditter som tilfredsstiller definerte krav til kvantifisering, addisjonalitet, permanens og bærekraft. Kommisjonen har satt i gang arbeid for å utvikle metodikk for ulike typer karbonfjerning og de første er forventet i 2026.⁵ Dersom dette blir inkludert i norsk rett og tatt i bruk i norsk landbruk, vil det kunne gi insentiv til dyrking av fangvekster. Dette vil kreve veiledning og dokumentasjon av karbonlagringspotensialet for fangvekster i Norge.

Fangvekster kan gi positiv effekt på vannmiljø ved å redusere avrenning og utvasking av nitrogen, og på naturmangfold og jordliv, særlig blomstrende fangvekster. Fangvekster virker også positivt på jordstruktur og reduserer erosjon, og kan bidra til et estetisk vakkert kulturlandskap. Fangvekster bidrar også til klimatilpasning ved å beskytte mot erosjon og ta opp vann ved styrtregn og flom utenom vekstsesongen. Bruk av fangvekster kan føre til økt bruk av plantevernmidler om våren, når vekstene skal visnes ned for å klargjøre arealene til ny produksjonssesong. Disse virkningene er ikke kvantifisert.

Tiltaket er beregnet til å ha en tiltakskostnad på rundt 1 200 kr per tonn CO₂ -ekvivalenter. Dette inkluderer investering i såaggregat, kostnader til frø, diesel, ulempekostnad i form av avlingsreduksjon og arbeidstid. Tiltakskostnadene er oppgitt i 2023-priser.  

Det er lagt til grunn at 30 prosent av arealet er undersådde fangvekster og 70 prosent er ettersådde fangvekster. Undersådde fangvekster sås sammen med kornet, ettersådde fangvekster sås rett før eller rett etter tresking. For ettersådde fangvekster skilles det mellom fangvekster sådd før og etter tresking.  

Tiltakets karbonlagringspotensial er beregnet basert på en metaanalyse av fangvekster i korndyrking fra 2015.¹ Studien viser en karbonlagring på 32 kg per dekar per år ved bruk av fangvekster, men dette er i tiltaket redusert til 24 kg som et konservativt estimat på effekten under norske forhold. I tillegg til økt karbonopptak gir tiltaket reduserte utslipp av lystgass. Det er stor usikkerhet knyttet til potensialet under norske forhold.   

Utslippsreduksjonspotensialet til tiltaket inkluderer reduserte utslipp i jordbrukssektoren og i skog- og arealbrukssektoren (LULUCF) og de økte utslippene som følge av økt transport. Tiltaket kan per i dag ikke bokføres. Se tabell med data for utslipp fordelt på sektor.

Beregningene er basert på 2023 som siste historiske år, fordi søknadsomgangen for RMP i 2024 ikke er ferdig behandlet.

Tiltaket går ut på at det i 2035 blir produsert og tilført 30 000 tonn biokull til jordbruksjord. Biokull produseres gjennom pyrolyse, altså ufullstendig forbrenning av biomasse ved høy temperatur uten tilgang på oksygen. Karbonforbindelsene i biokull er stabile og brytes svært sakte ned i jorda (over flere hundre år), derfor kan biokull bidra til langvarig karbonlagring i jord. Vi har ikke vurdert biokull til andre anvendelser i dette tiltaket. 

Tiltaket har høy privatøkonomisk kostnad for bonden, knyttet til innkjøp av biokull og merarbeid med spredning. Tilskudd til bruk av biokull på jordbruksjord ble innført gjennom RMP i 2023, og tatt i bruk i fylkene Trøndelag, Innlandet, Vestfold og Telemark og Rogaland. I 2023 ble det tildelt støtte til bruk av 18 tonn biokull. Tilskuddet kompenserer for kostnader til innkjøp av biokull, for ekstra arbeidstid og eventuell investering i spredeutstyr. Tilskuddet fører også til økt etterspørsel etter biokull, noe som kan utløse flere investeringer i biokullanlegg.  

Av økonomiske grunner er det gitt hver statsforvalter mulighet til å sette grenser for tilskudd i RMP til biokull i de regionale forskriftene. En regulatorisk barriere for oppskalering av bruken av biokull er at flere statsforvaltere i dag har en lav grense der det kan gis RMP tilskudd på ett tonn per foretak. Dette gjør at man er avhengig av at mange gårder sprer litt biokull og at foretak med store arealer har begrenset mulighet til å gjennomføre tiltaket. Å heve grensen for mengde biokull per foretak ville bidratt til å bygge ned denne barrieren. I 2024 ble denne grensen for tilskudd i RMP økt til 4 tonn per foretak i Rogaland og Vestfold og Telemark.^{1 2}

Produksjonen av biokull er liten i Norge og dette gjør at det er lite biokull tilgjengelig på markedet. I dag kan man søke om investeringstilskudd til biokullanlegg på gårder gjennom Bionova, til kommunale biokullanlegg gjennom Klimasats og til industrielle biokullanlegg gjennom Enova. Enova kan støtte industrielle biokullanlegg, men vektlegger innovativ teknologi og nye løsninger. En støtteordning som også treffer biokullanlegg som ikke kan karakteriseres som innovative kan også bidra til å utløse potensialet. I Enovas styringsavtale for perioden 2025–2028 står det at Enova i større grad enn tidligere bør støtte moden teknologi der markedet er umodent.³ Dette kan bidra til å lette på barrieren. Bygging av flere anlegg kan bidra til at teknologien modnes og til at det kommer mer biokull på markedet. 

Tiltaket har få dokumenterte agronomiske fordeler og det kan derfor være vanskelig å motivere bønder til å gjennomføre tiltaket. Det er liten bruk av biokull i dag og det trengs mer kunnskap om de praktiske og produksjonsmessige effektene av å bruke det. Det finnes flere virkemidler som kan bidra til å øke kunnskapen om biokull, blant annet klimarådgiving som ble innført gjennom Regionalt Miljøprogram i 2022 og erfaringsnettverk som Norsk Biokullnettverk.⁴ Informasjonskampanjer, seminarer og større fokus på biokull i landbruksutdannelsene er andre mulige virkemidler. Noen landbruksskoler har bygget pyrolyseanlegg med støtte fra blant annet Klimasats og Landbruksdirektoratet, og dette bygger kompetanse om biokull hos neste generasjons bønder.⁵

Det er konkurranse om råstoff da biomassen ofte har andre bruksområder i dag, for eksempel blir hage- og parkavfall brukt til kompost og halm blir brukt til strø og fôr. Sagflis blir brukt til strø. Det er også konkurranse om råstoff til produksjon av biokull til industriformål (se tiltak I04 Økt bruk av biomasse i industriprosesser). I avfallsregelverket er det innført nye krav om at hage- og parkavfall fra husholdninger og virksomheter som genererer husholdningslignende avfall skal leveres til materialgjenvinning. Det kan bidra til en økning i innsamlet mengde park- og hageavfall, og dermed øke tilgang på råvaremateriale til biokullproduksjon.

Tiltaket kan per i dag ikke bokføres i det nasjonale klimagassregnskapet fordi man mangler aktivitetsdata. Biokull kan på sikt tas inn i det nasjonale klimagassregnskapet gitt at vi har aktivitetsdata som kan oppdateres og som er nasjonalt representative. Når utslippsreduksjonene fra bruk av biokull kan bokføres i klimagassregnskapet og bidra til å nå målene i jordbrukets klimaavtale, kan dette være med på å øke oppslutningen om tiltaket.

EU har nylig vedtatt et regelverk for frivillige sertifisering av karbonfjerning som også inkluderer karbonopptak i jord og skogbruk.⁶ Hensikten med sertifiseringsordningen er at slike prosjekter skal kunne generere salgbare kreditter som tilfredsstiller definerte krav til kvantifisering, addisjonalitet, permanens og bærekraft. Kommisjonen har satt i gang arbeid for å utvikle metodikk for ulike typer karbonfjerning og de første er forventet i 2026. Arbeidet for å utvikle metodikk for biokull startet opp juni 2024.⁷ Dersom dette blir inkludert i norsk rett og tatt i bruk i norsk landbruk, vil det kunne gi insentiv til bruk av biokull og eventuelt bidra til økte utslippsreduksjoner.

Under norske forhold har man sett at biokull blandet med kompost kan føre til lavere lystgassutslipp og høyere avlinger og at biokull brukt i fôr kan føre til bedre dyrehelse.¹ Biokull brukt til fôr brytes ikke ned i fordøyelsen og kan tilføres jordbruksjord sammen med husdyrgjødsla. Biokull kan bidra til klimatilpasning ved å øke jordas kapasitet til å holde på vann og dermed redusere sårbarheten for tørke. At jorda holder bedre på vann kan også bidra til å dempe effektene av styrtregn og flom. Disse virkningene er ikke kvantifisert. Det er stor usikkerhet knyttet til de agronomiske fordelene ved bruk av biokull i Norge og behov for mer forskning og utprøving.  

Uttak av GROT vil gi et utslipp av klimagasser som bokføres i skog- og arealbrukssektoren. Fjernvarme og syntesegass fra biokullproduksjonen kan bidra til å erstatte fossile brensler og redusere utslipp i andre sektorer. Dette er ikke inkludert i beregningen.

Det er beregnet at tiltaket har en tiltakskostnad på under 500 kr/tonn CO₂-ekvivalenter. Beregningen inkluderer investering i anlegg, driftskostnader, kostnader til råstoff og inntekter ved salg av fjernvarme. Salgsprisen på biokull er usikker, i dagens marked er det trolig liten betalingsvilje for biokull utover støttebeløpet. Støtte fra staten vil være en overføring og ikke en samfunnsøkonomisk virkning, vi har derfor ikke inkludert salgsinntekter fra biokull i beregningene av tiltakskostnaden. Tiltakskostnaden varierer mellom de ulike anleggene i tiltaket, hvor kommunale og industrielle anlegg har en betydelig lavere tiltakskostnad enn gårdsanlegg.

Vi forutsetter at en tredjedel av biokullet produseres på industrielle anlegg av flis og grener og topper (GROT), en tredjedel produseres på kommunale anlegg som hovedsakelig bruker hage- og parkavfall som råstoff og en tredjedel produseres på gårdsanlegg som bruker GROT, bark, sagflis, hestemøkk og halm som råstoff. En annen forutsetning er at alle anlegg utnytter varme fra pyrolyseprosessen til fjernvarme eller oppvarming på gården. Det er stor usikkerhet knyttet til hvordan verdikjeden for biokull vil utvikle seg framover og produksjonen og fordelingen mellom anleggstyper kan innrettes på mange forskjellige måter. Råstoff-forbruk og biokullproduksjon lagt til grunn i tiltaket er vist i tabell med data. 

Tiltaket reduserer utslipp i skog- og arealbrukssektoren, men kan per i dag ikke bokføres.

Beregningene er basert på 2023 som siste historiske år, fordi søknadsomgangen for RMP i 2024 ikke er ferdig behandlet.   

I tråd med omstillingen til en sirkulær økonomi vil produksjon og bruk av biokull kunne bidra til å utnytte ressurser og energi fra avfall, gitt at biomassen benyttes bærekraftig der den gir mest nytte.

Tiltaket vil ha et høyere reduksjonspotensial dersom produksjonen som ble lagt til grunn i Klimakur 2030 blir oppnådd i 2035, altså en økning i bruk av biokull til 41 000 tonn, se tabell med data. Utslippsreduksjon, råstoff-forbruk og biokullproduksjon i dette scenarioet er vist i tabell under "Utforsk data". Dette tilsvarer 5 prosent av tilgjengelig råstoff og vil være mulig dersom det blir investert i tilstrekkelig mange anlegg, og det etableres et velfungerende marked for salg av biokull.  

Det er en rekke tiltak som kan gjøres på gården for å optimalisere husdyrproduksjonen slik at melk, kjøtt og egg produseres med så lavt klimaavtrykk som mulig. Det er en sammenheng mellom høy produksjonseffektivitet i husdyrproduksjon og lave klimagassutslipp per produserte enhet, da utslippene fra husdyras fordøyelse, gjødsel og fôrdyrking er knyttet til ressursene som nyttes i produksjonen (som areal, fôr og gjødsel). Vi har ikke kvantifisert utslippsreduksjonspotensial for tiltaket.

Effektive dyr krever god helse, genetikk, miljø og fôring. Friske dyr vil ha mindre opphold i produksjonen, og kan dermed produsere mer på fôret de uansett får. Genetisk framgang legger opp til at dyra tilpasses sine miljø og holder seg friske og produktive over tid. Metanproduksjon kan etter hvert også inkluderes direkte inn i avlsmål, når forskningen er klar. Metanproduksjon kan bli en egen egenskap det kan avles for, slik det i dag avles for eksempel for høyere ytelse. Husdyrmiljøet vil påvirke metanutslipp per produserte enhet. Miljøet inkluderer alt fra permanente bygningsløsninger og innredning, til lyspærer og børster. Slike forhold påvirker stress og trivsel hos dyra, som igjen vil ha effekt på ytelse og fruktbarhet. Fôrdyrking, fôrplanlegging og utfôring er ledd i en ressursutnyttelse som krever god planlegging og daglig oppfølging av bonden.

Produksjonsstyring kan også redusere utslipp per produsert enhet gjennom styrket planlegging av dyreflyt og produksjon med langsiktig perspektiv.

I mange tilfeller kan optimalisering av produksjonen innebære forbedringer i driftsøkonomien. Valg av tiltak bør tilpasses den enkelte gårdens forutsetninger, og mangel på kunnskap kan være en barriere. I dette arbeidet har rådgivning en viktig rolle. NIBIO-prosjektet Klimarådgivning som omstillingsrettet virkemiddel i jordbruket ble ferdigstilt i september 2024 og peker på barrierer og tiltak for gjennomføring av klimarådgivning.¹ I rapporten trekkes informasjonsspredning og erfaringsdeling fram som virkemidler for å øke oppslutningen. Bondelagets spydspissbønder, og fysiske møteplasser hvor rådgivere deltar, er viktige brikker i dette arbeidet. Det gis regionalt miljøtilskudd (RMP) til gårdbrukere som gjennomfører klimarådgivning. I årets jordbruksoppgjør besluttet avtalepartene å ta tilskudd til klimarådgivning ut av RMP og etablere tilskudd til klimarådgivning som en egen ordning. 

Alle fjøs med husdyr får hver 16. måned besøk av en veterinær som vurderer dyrevelferd. Dette besøket er en del av Dyrevelferdsprogrammet (DVP) i regi av Animalia og er obligatorisk for alle bønder som har husdyr. Veterinærbesøket betaler bøndene for selv, og eventuelle tiltak må gjennomføres innen gitte frister for å unngå tap av inntekt via pristrekk. Dette er tiltak som skal sørge for jevnt over forbedret dyrevelferd og dyrehelse i norske fjøs.²

I prosjektet Oppdatering av kunnskapsgrunnlag for utslippsreduksjoner i jordbruket sett i sammenheng med tilpasning, klimarisiko og matsikkerhet, gir NIBIO og NMBU en oppdatert kunnskapsstatus om husdyrgjødseltiltak og tiltak i plante- og husdyrproduksjon. Delrapport 2 Klimatiltak i husdyrproduksjon var ferdig i mars 2024. Tiltak i rapporten inkluderer avl, klimarådgivning, tilvekst/ytelse, helse, grovfôrkvalitet og tilsetningsstoffer i fôr.³ Mange av tiltakene vil ha en indirekte effekt på metanutslipp ved å gi en mer effektiv produksjon, som reduserer utslipp per produserte enhet. Andre tiltak skal virke direkte utslippsreduserende, som tilsetningsstoffer i fôr og avl for redusert metanproduksjon fra enkeltindivider.

Generelt er tid, kostnader og risiko viktige barrierer. Tiltak som gir merarbeid i hektiske perioder eller som krever investeringer i jord og fjøs kan oppleves som lite aktuelle for husdyrbrukene. Mangel på kunnskap om og dokumentasjon av klimaeffekt er også barrierer for å gjennomføre tiltaket. Utslipp og opptak av klimagasser i jordbruket er resultat av komplekse biologiske prosesser, og det har vist seg vanskelig å dokumentere klimaeffekten av flere tiltak som gjennomføres på gården.

Jordbruksavtalen omfatter viktige virkemidler som skal legge til rette for gårdbrukernes innsats for å innfri klimaavtalen mellom staten og jordbruket. Klimainnsatsen i husdyrproduksjonene er støttet gjennom utviklingsprosjekter som Klimasmart landbruk, prosjektet som utvikler landbrukets klimakalkulator, og Geno-prosjektet Avl for klimavennlig storfe.

En arbeidsgruppe sammensatt av partene i jordbruksavtalen har utredet hvordan husdyrtilskuddet (over produksjonstilskuddsordningen) kan bidra til en mer klimavennlig husdyrproduksjon.⁴ Arbeidet ble ferdigstilt 31. oktober 2024 og vurderer hvordan tiltak kan knyttes opp mot husdyrtilskuddet. Klimarådgivning, økt grovfôrkvalitet og bruk av metanhemmere til storfe har blitt vurdert. Metanhemmere i fôret til storfe er nærmere omtalt i eget tiltaksark (J09).

Det er ikke beregnet samfunnsøkonomisk tiltakskostnad.

Beregning av tiltakenes klimaeffekt er viktig for å kunne vurdere både gårdbrukernes innsats, og virkemidlenes potensial. I tillegg til det kontinuerlige arbeidet med videreutvikling av det nasjonale klimagassregnskapet, arbeider blant annet Regnskapsgruppa for klimaavtalen for jordbruket og prosjektet Klimasmart Landbruk med videreutvikling av metodikk. Avl og friskere husdyr er det største tiltaket i rapporten Landbrukets klimaplan. Usikkerheten i forutsetningene for tiltaket er vurdert å være for stor til å kvantifisere effekt av tiltaket i denne rapporten. I referansebanen er det lagt til grunn en trendmessig forventning om forbedringer i produksjonen som følge av disse tiltakene. Forbedringer utover den trendmessige framskrivingen, vil kunne representere en ytterligere utslippsbesparelse.

For at drøvtyggere som storfe, sau og geit skal kunne bryte ned fiber i gras spiller mikroorganismene i vomma en sentral rolle. I den mikrobielle fordøyelsen dannes metan som et biprodukt (enterisk metan). Dette tiltaket går ut på å tilsette metanhemmere som påvirker aktivitetsnivået til de metanogene mikroorganismene bakteriene i vomma i fôr til melkeku, slik at det produseres mindre metan.

3- nitrooksypropanol (3-NOP, markedsføres som Bovaer) er i dag den mest aktuelle metanhemmeren på markedet. Det er i dag tillatt å tilsette 3-NOP i fôr til melkeku. Det arbeides med godkjenning for også å kunne gi tilsetningsstoffet til kjøttfe og småfe.

Vi har også kort vurdert muligheten for et mer ambisiøst scenario hvor metanhemmere tilsettes i fôr til både melkeku, ammeku, kviger og okser (Storfescenario). Storfescenarioet er omtalt under overskriften "Andre varianter av tiltaket".

Reduksjonspotensialet for begge scenarioene er skalert i forhold til kostholdstiltaket og matsvinntiltaket. Både skalert og uskalert reduksjonspotensial er oppgitt i tabeller.

Tilsetningsstoffet 3-NOP er vurdert som trygt i fôr til melkekyr ved anbefalt dosering og bruksbetingelser, og er godkjent i EU og i Norge siden 2022.¹ Det er fortsatt et forskningsbehov for at 3-NOP skal kunne godkjennes for flere dyregrupper (ammekyr, kviger, okser, sau og geit) og med ulike tildelingsmetoder. Det er også behov for forskning og utvikling for godkjenning av flere tilsetningsstoffer under norske betingelser, og å få dokumentert virkningsgraden av de ulike metanhemmerne under norsk drifts- og fôringsregime.

MetanHUB er et FoU-prosjekt som ble igangsatt i 2023, som skal teste bruk av metanhemmere på drøvtyggere under norske forhold. Prosjektet får støtte over jordbruksavtalen,² og har bred forankring i næringa og forskningsmiljøer. Intensjonsavtalen mellom staten og jordbruket om å redusere klimautslipp, er bakgrunnen for at MetanHUB ble etablert. Resultatet fra dette prosjektet vil gi et nyttig kunnskapsgrunnlag for videre arbeid med implementering av tiltaket.

For best effekt må 3-NOP tildeles jevnlig i riktig dose. Det må undersøkes hvordan 3-NOP i praksis kan gis til kyrne, inne og på beite. Erfaringer fra andre land er ikke nødvendigvis direkte overførbare til Norge på grunn av særtrekk ved norsk fôr og norske produksjonssystemer. Det må derfor dokumenteres hva klimaeffekten er under norske forhold. De praktiske erfaringene som høstes i MetanHUB kan ligge til grunn for utvikling av hensiktsmessige dokumentasjonssystemer og utrullingsvirkemidler.

For å kunne beregne klimaeffekt av metanhemmere i det nasjonale utslippsregnskapet, er det behov for å etablere systemer for sporing og dokumentasjon av tiltaksgjennomføring. Det er også behov for å vite hvilke dyr som får tilsetningsstoffet, i hvilken periode og hvilken klimaeffekt dette har hatt (utslippsfaktor). Oppbygging av et dokumentasjon- og verifiseringssystem er noe som MetanHub vil teste ulike systemer for. Effekten av 3-NOP påvirkes blant annet av tilsetningsdose og fiberinnhold i fôrrasjonen, og det må vurderes hvordan slike faktorer skal hensyntas i klimagassregnskapet. Det er også behov for dokumentasjon som grunnlag for offentlige insentiver.

Fortsatt godt samarbeid i fora som jordbruksforhandlingene, MetanHUB og Regnskapsgruppa for klimaavtalen for jordbruket kan bidra til å gjøre implementeringen raskere. Metanhemmere tas i bruk i en rekke land. Samarbeid med land i Norden og Europa er viktig for erfaringsdeling, både i næring, forsking og forvaltning.

Danske myndigheter peker på mangel på økonomisk insentiv som en viktig barriere for bruk av metanhemmere.³ Det danske rådgivningsselskapet Seges anslår prisen til 5–8 kroner per ku per dag. Dette utgjør en ekstrakostnad per år på om lag 55 000–88 000 kroner for et melkebruk med 30 kyr. Prisanslagene er usikre og må forventes å endre seg etter hvert som markedet utvikles. Det er i dag kun én produsent av 3-NOP på markedet og man har derfor i praksis en monopolsituasjon som gjør prisen uforutsigbar.

Det vil være ekstra kostnader både forbundet med innkjøp av selve metanhemmeren, og andre tilpasninger av driftsopplegget, som løsninger for tildeling, samt distribuering til bonden. For at foretaket skal velge å ta ekstrakostnaden for å redusere klimagassutslipp må tiltaket gi en gevinst, i form av lavest mulig kostnad per tonn CO₂, eller i form av økt pris på produktet eller at det iverksettes andre økonomiske insentiver.

En arbeidsgruppe bestående av jordbruksavtalepartene har undersøkt muligheten for tilpasning av husdyrtilskuddet (over produksjonstilskuddordningen) slik at det kan være et virkemiddel for å gjennomføre klimatiltak. Klimarådgivning, økt grovfôrkvalitet og bruk av metanhemmere til storfe har blitt vurdert, men rapporten har ikke kommet med konkrete anbefalinger. For raskest mulig implementering bør det foregå parallelle løp i arbeidet med tilrettelegging av virkemidler, samtidig med at det bygges kunnskap om trygg og effektiv implementering og at næringa får praktisk erfaring med tiltaket.

Forbrukeraksept kan være en barriere for oppskalering av tiltaket. Forbrukere har utrykt skepsis til bruk av metanhemmere og salget av melk fra kyr som har fått metanhemmere har vært lavt. 

I forsøk har en funnet at bruk av 3-NOP ikke har negative virkninger for dyrevelferd, dyrehelse eller produktkvalitet, og at produktet ikke påvirker melkeytelsen. 3-NOP vil sannsynligvis ha best effekt under visse fôringsregimer. Jordbruksavtalepartene la vekt på at en norsk satsing på metanhemmere må gjøres med en bred tilnærming for å finne bruksmåter som bygger opp under det norske husdyrholdet og ressursgrunnlaget basert på grovfôr og beite, da de besluttet å gi støtte til prosjektet MetanHUB.¹ Det ble også lagt vekt på at bruken skal være forenlig med god dyrevelferd, mattrygghet og forbrukeraksept.

Det er ikke beregnet samfunnsøkonomisk tiltakskostnad.

Tilsetning av metanhemmere i fôr med utprøving på 10 melkebruk gjennomføres nå i regi av MetanHUB. Målet er at 100 bruk skal ha metanhemmere til utprøving innen utgangen av 2025. Antakelser om reduksjonspotensial og innfasing av tiltaket er gjort med bistand fra NMBU og Tine. I scenariet er det forutsatt at det tilsettes 3-NOP i fôr til melkeku. Det er lagt til grunn at 70 prosent av melkekyr får tilsetningsstoffer i fôret fra og med 2027, med lineær økning til 90 prosent i 2035.

Foreløpige resultater fra norske forsøk og simuleringer i fôrvurderingssystemet NorFor, hvor norske fôrrasjoner og grovfôr er lagt til grunn, viser et potensial for utslippsreduksjon på 20 prosent, og dette er lagt til grunn i beregningene. I simuleringene er det lagt til grunn en middels tildelingsdose (60 milligram per kg tørrstoff i fôrrasjonen). Dette er et anslag som også baseres på utslippsreduksjoner observert i forsøk i våre naboland. På grunn av uavklarte spørsmål som tildelingsmetode på beite, er det antatt at dyrene ikke får tilsetningsstoff de dagene de er på beite. Det understrekes at dette er tidlige anslag for reduksjonspotensial og innfasing for et lite modent klimatiltak.

Tiltaket er skalert mot tiltakene J01 Forbruk i tråd med gjeldende nasjonale kostråd og J02 Redusert matsvinn. Utslippsreduksjonspotensialet vil kunne endre seg når det er høstet flere erfaringer med tiltaket. Tiltaket kan per i dag ikke bokføres i det nasjonale klimagassregnskapet fordi det mangler statistikk over bruken av tilsetningsstoffer.

For å realisere et mer ambisiøst scenario med større muligheter for utslippskutt må metanhemmere godkjennes, forskes på og rulles ut til alle dyregrupper av storfe (Storfescenario). Se tabell under "Utforsk data".

Det er usikkerhet knyttet hva som er realistisk innfasing, all den tid det trengs mer informasjon om hvilke metanhemmere og tildelingsmetoder som er best egnet til ulike dyregrupper og produksjonstyper. En mulighet er at metanhemmere kan innfases for alle storfe fra 2027, men i en tidsstyrt periode (for eksempel innefôringsperioden) og der hvor det er praktisk mulig.

Det kan også bli aktuelt å gi tilsetningsstoffer til småfe. MetanHUB har gjennomført forsøk med melkegeit sommeren 2024, med fokus på tilsetning av metanhemmer på utmarks- og innmarksbeite, samt effekt av tanniner i beiteplanter. Det forskes også på flere aktuelle tilsetningsstoffer enn de det er beregnet potensial for i denne rapporten. Vi viser blant annet til Kjeldsen et al. (2023) for vurdering av flere tilsetningsstoffer.¹

Årlig omdisponeres skogarealer for å etablere beite og dyrka mark. I det nasjonale klimagassregnskapet for skog- og arealbrukssektoren ligger det inne en gjennomsnittlig årlig avskoging på rundt 25 000 dekar til jordbruksformål. Av dette avskoges 15 000 dekar til beite og 10 000 dekar til dyrka jord, med et tilhørende utslipp på 0,7 millioner tonn i året i gjennomsnitt. Dette tiltaket går ut på å redusere utslipp fra slik avskoging.

Barrierene for å redusere omdisponering av skogareal til jordbruksareal er mange og sammensatte. Under peker vi på noen barrierer og mulige virkemidler, men det er behov for mer detaljert kunnskap om disse, slik at virkemiddelbruken kan innrettes på best mulig måte.

Bygging av boliger, industri og vei på jordbruksarealer og bakkemontert solkraft i kombinasjon med jordbruksproduksjon, er noen av driverne for avskoging til jordbruksformål. Når dyrka jord bygges ned, må nytt areal dyrkes opp for å opprettholde jordbruksproduksjonen. Det er ofte den beste jorda som bygges ned, mens arealet som dyrkes opp kan ha et lavere avlingspotensial. Dette medfører at større arealer må nydyrkes. Det er få alternativer til skogarealene når nye jordbruksareal skal etableres. Ved omdisponering av jordbruksareal stilles det også noen ganger krav om kompensasjonsareal i form av nydyrking. Dersom tapet av eksisterende jordbruksareal reduseres, vil behovet for avskoging til nydyrking og etablering av beite bli mindre.

Nasjonal jordvernstrategi ble oppdatert i juni 2023, og jordvernmålet om maksimal årlig omdisponering av dyrka jord ble strammet inn fra 3 000 dekar til 2 000 dekar. Omdisponering av dyrka jord har blitt redusert de siste årene, og et ytterligere forsterket mål om maksimal årlig omdisponering av dyrka jord kan være et virkemiddel for å redusere tapet av jordbruksareal. Dette kan videre medføre at avskoging for nydyrking reduseres.

Jordlova §§ 9 og 12, som hindrer omdisponering, gjelder ikke hvis arealet er regulert til andre formål enn landbruks-, natur- og friluftsområde samt reindrift (LNFR) etter plan- og bygningsloven, for eksempel til bebyggelse og anlegg. Kommunen kan likevel eksplisitt vedta at jordlova §§ 9 og 12 skal gjelde for planområdene eller avgrensa deler av disse, men dette er et virkemiddel som i begrenset grad brukes. Et mulig virkemiddel kan være å revidere kommuneplaner slik at områder avsatt til framtidig nedbygging, men som ennå ikke er tatt i bruk til de aktuelle formålene, tilbakeføres til LNFR-formål, med sikte på å ivareta både jordbruks- og skogarealene.

For beskrivelse av flere mulige virkemidler for en helhetlig arealdisponering og å redusere nedbygging av jordbruksareal, se L01 Redusert nedbygging.

Andre drivere kan være strukturendringer i jordbruket som gir større gårdsbruk og større sammenhengende jordbruksarealer ved at nærliggende skogareal dyrkes opp, framfor at arealer som går ut av drift bytter eier eller leies ut som tilleggsjord. Økonomi er en barriere for redusert omdisponering fra skog til jordbruksformål. Knapphet på leieareal kan øke leieprisene og gjøre det mer lønnsomt å nydyrke enn å leie. Nydyrking kan gi redusert transportkostnad og tidsbruk dersom nydyrkingen erstatter leide arealer lengre vekk fra gården. Verdiøkning av areal som følge av nydyrking er ikke skattepliktig, og i motsetning til kjøp av tilleggsjord kan kostnader til nydyrking utgiftsføres. Utgiftene ved nydyrking gir rett til direkte utgiftsføring i skatteregnskapet og gir dermed redusert skatt. Dette kan bidra til å gjøre nydyrking mer lønnsomt enn å kjøpe eller leie tilleggsjord. I noen kommuner gis det kommunale tilskudd til nydyrking som kan gjøre nydyrking mer lønnsomt.^{1 2 3 4 5} Sammenlignet med å kjøpe tilleggsareal er nydyrking skattemessig gunstig (Halland mfl. 2022).⁶ Slike tilskuddsordninger er en barriere og i direkte konflikt med klimatiltaket redusert avskoging for jordbruksformål. Å fjerne økonomisk stimulering (tilskudd) til nydyrking vil trolig gjøre alternativene til å nydyrke mer attraktive. Dette innebærer blant annet en vurdering av om bruk av kommunale tilskudd til nydyrking er forenlig med kommunens klimamål.

Dersom en større andel av dagens jordbruksareal hadde vært drevet, kunne behovet for nydyrking vært redusert. Strukturendringene i landbruket kan være en medvirkende årsak til at en del jordbruksarealer ikke er i drift. Av landets maskinelt høstbare jordbruksareal er det 9,5 prosent som ikke inngår i søknader om produksjonstilskudd, noe som kan indikere at det er ute av drift. Ett virkemiddel kan være å bidra til at kommunene har kompetanse og kapasitet til oppfølging av brudd på driveplikten i jordlova. Oppfølgingen kan også effektiviseres ved at kommunene får utviklet gode verktøy som eksempelvis kartfester areal hvor driveplikten ikke er oppfylt.

En årsak til avskoging for jordbruksformål kan være at produksjonspotensialet på jordbruksareal ikke utnyttes fullt ut. Stimulering til bærekraftig intensivering av drift på eksisterende areal kan være et virkemiddel for å øke utnyttelsen av dagens jordbruksarealer og redusere behovet for avskoging til jordbruksformål.

Det kan være en målkonflikt mellom klimatiltaket Redusert omdisponering av skog til jordbruksformål og signal gitt i Hurdalsplattformens om at meir matjord må dyrkast opp for å øke sjølforsyning. Virkemiddelbruken bør avveies slik at denne målkonflikten reduseres.

Årlig avskoges om lag 12 000 (gjennomsnitt i perioden 2017–2022) dekar skog til innmarksbeiter. Dette er ikke søknadspliktig. Innføring av søknadsplikt for omdisponering fra skog til innmarksbeite vil kunne bidra til at tilgjengelige utmarksressurser blir benyttet før en eventuell omdisponering godkjennes. Å legge til rette for økt beiting i utmark kan gi insentiv til at noe av innmarksbeitearealet som er etablert kan erstattes med utmarksbeite.

Solkraft har hatt betydelig utvikling de senere årene og kan være et bidrag til den grønne omstillingen samfunnet står overfor. Solkraftverk er arealkrevende. Bakkemonterte solkraftverk etableres blant annet på skogarealer gjennom avskoging, og bakkemontert solkraftverk på skogarealer er derfor en driver for omdisponering av skog. En bieffekt kan være etablering av innmarksbeiter eller dyrka mark, i samproduksjon med solkraft. Landbruksdirektoratet har utredet mulige konsekvenser av utbygging av solkraftanlegg på skog- og jordbruksarealer.⁷

Avskogingsforordningen⁸ som nylig er vedtatt i EU vil kunne ha betydning for dette tiltaket. Regelverket skal blant annet sikre at produksjon av storfe- og treprodukter ikke bidrar til avskoging eller skogforringelse. Det er ennå uklart hvordan avskogingsforordningen blir tatt inn i norsk rett.

Det er grunn til å anta at mange av insentivene som finnes for å avskoge til jordbruksformål, og som er beskrevet ovenfor, ville vært færre dersom kunnskapen om klimakonsekvensen av avskoging hadde vært større. Manglende kunnskap om klimaeffekt ved avskoging blant myndigheter og grunneiere er derfor en barriere. Ved å videreutvikle og tilgjengeliggjøre verktøy for å beregne klimagassutslipp vil kommunen bedre kunne ivareta klimahensyn i planlegging og saksbehandling, samtidig som kommunen bedre vil kunne veilede grunneier. Miljødirektoratet har i forslag til høringsnotat⁹ for revidert forskrift om konsekvensutredning påpekt at det mangler søknadsprosess for avskoging/omlegging til beite og foreslått at en prosess bør opprettes for at forskrift om konsekvensutredning skal kunne komme til anvendelse for planer og tiltak som kan ha vesentlige virkninger.

Opprettholdelse av skogarealer kan være viktig for naturmangfold og andre økosystemtjenester i skog. Bevaring av skogarealene vil i utsatte områder ha betydning for å motvirke naturfare og bidra til klimatilpasning. Avskoging i Norge reduserer produksjonsarealene for skogbruket. Ivaretakelse av skogareal er viktig for å sikre og beholde arealer der det kan drives skogbruk, med den betydning dette har for verdiskaping og ringvirkninger i verdikjeden for skog og tre i Norge. Dersom andre arealer ikke er tilgjengelig for nydyrking kan tiltaket komme i konflikt med målsetninger knyttet til jordbruksproduksjon. Begrensninger på nydyrking og etablering av innmarksbeite kan også påvirke lønnsomheten i jordbruket negativt.

Samfunnsøkonomisk tiltakskostnad er ikke beregnet.

Utslippsreduksjonspotensial er anslått av Miljødirektoratet mfl. (2023).¹ I perioden 1990–2020 har arealbruksendring av skog til dyrket mark og beite ført til et gjennomsnittlig årlig utslipp på 700 000 tonn CO₂-ekvivalenter, totalt over 22 millioner tonn. Arealbruksendring av skog til dyrket mark har utgjort 14 prosent av arealet og 16 prosent av utslippet fra avskoging i Norge i perioden 1990–2020, tilsvarende et utslipp på totalt 12,6 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. Arealbruksendring av skog til beite har utgjort 19 prosent av arealet og 12 prosent av utslippet fra avskoging i Norge i perioden 1990–2020, tilsvarende et utslipp på totalt 9,4 millioner tonn CO₂-ekvivalenter. I det nasjonale klimagassregnskapet for skog- og arealbrukssektoren ligger det inne en årlig avskoging på rundt 25 000 dekar til jordbruksformål. Beregningene tar utgangspunkt i gjennomsnittlig årlig utslipp fra omdisponering i perioden 1990–2020, og tar ikke spesielle hensyn til hvor den framtidige omdisponeringen vil skje. Dette er dermed en teoretisk øvelse, og de faktiske reduksjonene i utslipp vil avhenge av omfang av og karboninnhold i arealer som blir unngått omdisponert framover.

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i skog- og arealbrukspilaren i klimasamarbeidet med EU til 2030.

Tiltaket går ut på at det blir plantet en to meter bred stripe med kantvegetasjon i form av trær og busker på kantsoner mellom jordbruksjord og vassdrag som i dag mangler høyere vegetasjon. Hvis 15 prosent av kantsonearealet blir beplantet innen 2035 tilsvarer det rundt 1 000 dekar årlig, eller rundt 500 kilometer med bekkekant.¹ Klimaeffekten oppstår ved at trærne som er plantet tar opp CO₂ og at den lagres i biomasse gjennom perioden. Tiltaket er allerede iverksatt som et vannmiljøtiltak i flere fylker.

Undersøkelser av holdninger hos bønder indikerer at barrierene for etablering av trær i kantsone mot vann er større enn for andre miljøtiltak i kantsonen, som grasdekt buffersone for å redusere avrenning av jord og næringsstoffer.¹ Samtidig viser erfaringer fra grunneiere som faktisk har prøvd ut tiltaket at etter 15 år er de overveiende positive.² Selv om tiltaket kan støttes gjennom SMIL-ordningen har det ikke tidligere blitt presentert for bonden som et klimatiltak. Bonden kan oppleve både økonomiske, produksjonsmessige og praktiske barrierer for å gjennomføre tiltaket.

Den økonomiske barrieren omfatter at innkjøp av trær fører til utgifter for bonden og plantingen krever arbeidstid. Det finnes allerede tilskudd til planting av kantvegetasjon gjennom SMIL (spesielle miljøtiltak i jordbruket), som et vannmiljøtiltak. Her blir kantvegetasjon beskrevet som miljøplantinger som kan gi bedre le og lokalt klima. Det kan også gis tilskudd til planting av kantvegetasjon, busker og trær, langs bekker og elver for å stabilisere kanter og lignende. Det er kommunene som behandler søknader til SMIL. Vanlig dekningsgrad av prosjektkostnader (innkjøp og arbeidstid) er 70 prosent. Det har kommet inn over 40 søknader om tilskudd til planting av kantvegetasjon siden 2019, hvorav kun én søknad er avslått. Tiltaket fører til få agronomiske fordeler. En dekning av 100 prosent av kostnadene kan gjøre at flere gjennomfører tiltaket.

Tiltaket kan føre til praktiske utfordringer for jordbruk på tilgrensende arealer når trærne blir store. Skygge på jordbruksarealer kan gi avlingsreduksjon, mens røtter kan føre til tetting av drensrør og gjøre det vanskelig å pløye helt ut til kantsonen. Nedfall av kvister på jordbruksarealer kan medføre skade på høstemaskiner, så rydding og beskjæring av trær kan bli nødvendig.

Tiltaket passer best for foretak som av vannmiljøhensyn etablerer bredere kantsoner i åker, og som kan kombinere en bredere kantsone med treplanting i 2-meterssonen. Dette gjelder spesielt i områder som har regionale miljøkrav om buffersone mot vassdrag (gras eller stubb). Da vil pløyekomplikasjonene i stor grad unngås, og tiltaket vil ha mindre påvirkning på ordinært produksjonsareal. RMP-tiltakene Grasdekt kantsone i åker/potet/grønnsaker/eng omfattet om lag 2 300 kilometer kant mot vassdrag i 2023. Gjennom målrettet rådgivning og eventuell øremerking av SMIL-midler til disse områdene vil man kunne legge til rette for planting på de arealene som egner seg best.

Mangel på kunnskap om hvordan man best planter og hvilke positive og negative effekter kantvegetasjon kan ha, kan være en barriere for å gjennomføre tiltaket. Studier har vist at bonden har flere bekymringer for negative effekter før planting, enn det som viser seg å være tilfelle etter planting.^{1 2} Veiledning og at tiltaket fremmes i kommunene og gjøres kjent hos bøndene kan gjøre at flere gjennomfører tiltaket. Kvantifisering av klimaeffekt kan bidra til at tiltaket blir omtalt i klimarådgivning gjennom RMP. Virkemidler rettet mot skjøtsel av kantsonen med trær kan også påvirke positivt.

Kantsoner langs elver, bekker, kanaler og innsjøer har mange økosystemfunksjoner. For naturmangfold på land er kantvegetasjon med trær og busker særlig viktig for fugler og som spredningskorridorer for dyr i jordbrukslandskapet. Trær kaster skygge over vannet og bidrar til å redusere fordamping og holder vanntemperaturen mer stabil i et varmere og mer ustabilt klima, noe som er særlig viktig for laksefisk. Blader, insekter og larver fra trærne inngår som føde i økosystemet i elva.

I et klima i endring med større og mer intens nedbør bidrar trær og busker i kantsonene til klimatilpasning ved å dempe og ta imot nedbør og flom. Samtidig vil kantsonene redusere erosjon av jordpartikler og avrenning av næringsstoffer noe som motvirker eutrofiering og algeoppblomstring i vassdragene og fører til et bedre vannmiljø.

Høyere vegetasjon bidrar også til et estetisk kulturlandskap og er positivt for friluftsliv og naturopplevelse.

Privatøkonomisk tiltakskostnad er beregnet til under 500 kr per tonn CO₂-ekvivalent. Beregningene inkluderer kostnader til trær og arbeidstid.

For å estimere klimaeffekten av å plante trær og busker i kantsoner, er det behov for å gjøre noen antagelser knyttet til hvor stort areal som kan plantes og hva forventet tilvekst er. På oppdrag fra Miljødirektoratet har NIBIO beregnet hvor stort areal vi har med kantsoner i Norge gitt en bredde på to meter. I tiltaket er det lagt til grunn at det plantes svartor på 15 prosent av kantsonearealet mellom dyrka mark, innmarksbeite og åpen fastmark og vassdrag. 15 prosent av dette arealet utgjør 12 000 dekar, se tabell under.¹ Vi kjenner ikke til hvor stor andel av kantsonearealet som er dekket av høyere vegetasjon i dag, men vi antar at det vil være rom for en slik økning.

Videre antas det at trærne plantes med en avstand på fem meter. Dette gir en plantetetthet på 100 trær per dekar. Innenfor SMIL-ordningen legges det vekt på at plantingen skal tilpasses lokale forhold så plantetettheten kan derfor variere.

Boniteten antas å være god siden tilgang på vann og næringsstoffer og lys er svært god i kantsonene. Det er lagt til grunn at det plantes svartor, da det er det mest brukte treet i kantsoner i dag. Svartor er varmekjær og fuktighetstålende. Svartor har ikke vært et mye brukt tre i norsk skogforvaltning, men en gjennomgang fra den svenske skogstyrelsen indikerer en årlig gjennomsnittlig tilvekst på 1 m³/dekar/år.¹ Legges denne tilveksten til grunn, kan man forvente et årlig meropptak per dekar på litt over 1 tonn CO₂-ekvivalenter.

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i skog- og arealbrukspilaren i klimasamarbeidet med EU til 2030.

Dersom man legger til grunn at 25 prosent av kantsonearealet plantes med kantvegetasjon innen 2035, i stedet for 15 prosent, vil man få et høyere karbonopptak. Areal og utslippsreduksjon i et slikt scenario er vist i tabellen under. Å oppnå dette vil kreve sterkere virkemiddelbruk. EU har nylig vedtatt et regelverk for frivillige sertifisering av karbonfjerning¹ som også inkluderer karbonopptak i jord og skogbruk. Hensikten med sertifiseringsordningen er at slike prosjekter skal kunne generere salgbare kreditter som tilfredsstiller definerte krav til kvantifisering, addisjonalitet, permanens og bærekraft. Kommisjonen har satt i gang arbeid for å utvikle metodikk for ulike typer karbonfjerning og de første er forventet i 2026.² Dersom dette blir inkludert i norsk rett og tatt i bruk i norsk landbruk, vil det kunne gi insentiv til planting av kantvegetasjon og eventuelt bidra til å utløse oppsideversjonen av tiltaket.

Tiltaket går ut på at 25 000 dekar drenert organisk jordbruksjord som antas i dag å være ute av drift restaureres og tilbakeføres til myr innen 2035. Det vil si at drensrørene tas opp eller tettes slik at vannstanden heves. Formålet er at det på sikt etableres naturlig myrvegetasjon. Klimaeffekten oppstår ved at nedbrytingen av organisk materiale og lystgassproduksjon blir redusert under vannmettede forhold. Organisk jordbruksjord er tidligere myrer som er drenert og oppdyrket.

Kostnaden ved restaurering og bortfall av framtidig inntektsmulighet fra jordbruksproduksjon er de viktigste barrierene for tiltaket.

Betaling for eller tilskudd til restaurering av organisk jordbruksjord, vil kunne bidra til å bygge ned den økonomiske barrieren. Restaurering er kostbart og ikke noe man kan forvente at grunneier vil dekke selv.

Miljødirektoratet foreslo i plan for restaurering av våtmark i 2016 å utrede en insentivordning for restaureringsarealer på privat grunn utenfor verneområder. Det er ikke gått videre med en slik utredning. En ny tilskuddsordning for naturrestaurering, som kommuner, organisasjoner og private kan søke på, ble imidlertid opprettet i 2024. Ordningen har så langt ikke mottatt søknader om restaurering av organisk jordbruksjord. Økonomiske virkemidler for restaurering av organisk jordbruksjord er tatt i bruk i Danmark, Sverige og Finland.¹

En regulatorisk barriere er at jordlova stiller krav om at jordbruksareal skal drives. Kommunen kan pålegge eier av et areal som ikke drives, å leie det bort. Videre stiller jordlova krav om at dyrkbar jord ikke må disponeres slik at den ikke blir egnet til jordbruksproduksjon i framtiden. For at restaurering av jordbruksjord skal bli mulig må det derfor søkes om fritak fra driveplikt etter jordlovas § 8 a og/eller omdisponering av dyrka jord etter § 9. Kommunen saksbehandler begge type søknader og det vil være behov for endring av rundskriv og veiledning om hvordan søknader om omdisponering eller fritak fra driveplikt for å kunne restaurere den organiske jorda, skal behandles.

Kompetanse og kapasitet har økt de siste årene, men er fortsatt en barriere for å skalere opp restaureringen av natur. Veiledning av kommuner, entreprenører og andre aktører kan bidra til å øke kompetansen om planlegging, gjennomføring og oppfølging av myrrestaurering. Tilskudd til pilotprosjekt som prøver ut restaurering av organisk jordbruksjord i praksis er et mulig virkemiddel for å bygge ned barrieren om kompetanse. Pilotprosjekt som involverer forskning, forvaltning og grunneiere kan gi verdifull kunnskap som kan brukes inn en veileder for restaurering av organisk jordbruksjord.

Manglende oversikt over tilstand på og plassering av jordbruksareal på organisk jord, kombinert med manglende oppfølging av driveplikt, vil kunne være en barriere for å finne aktuelle jordbruksarealer som egner seg til restaurering. Dette vil også være nyttig informasjon i arbeidet med innretning av virkemidler. Mer kapasitet til kartlegging og administrasjon hos relevante aktører vil kunne bidra til å bygge ned denne barrieren.

Samfunnsøkonomiske tiltakskostnader er beregnet til under 500 kr per tonn CO₂-ekvivalent for tiltaket.¹

Dersom man lykkes med å reetablere myrvegetasjon på restaurerte arealer, vil de kunne bidra med flere viktige økosystemtjenester, som flomdemping og klimaregulering.² De vil også kunne gi leveområder til et stort mangfold av arter og benyttes til friluftsliv og rekreasjon. På den andre siden kan tiltaket redusere biologisk mangfold ved at artsrike arealer i landbrukets kulturlandskap ikke lenger skjøttes når vannstanden heves.

I Norge er kun tre prosent av landområdet egnet for matproduksjon. Dersom jordbruksarealareal på organisk jordbruksjord som i dag er ute av drift restaureres til myr, har det ingen direkte effekt på matproduksjonen, men muligheten til å ta inn området i produksjonsarealet i framtiden vil bli begrenset.

Et redusert produksjonsareal kan komme i strid med landbrukspolitiske mål ved at det kan føre til redusert totalproduksjon av mat, lavere selvforsyningsgrad og bosetting over hele landet.

Det er lagt til grunn at 25 000 dekar dyrka jord som i dag kan være ute av drift restaureres og tilbakeføres til myr innen 2035, som vist i tabellen under. Det er forutsatt at restaurering tidligst vil starte i 2027 og deretter en lineær innfasing mot 25 000 dekar i 2035. Dette arealet er estimert av NIBIO basert på arealer med organisk jord hvor det ikke lenger søkes produksjonstilskudd.¹ Det er stor usikkerhet knyttet til estimatet, da arealer kan være i drift selv om det ikke søkes om tilskudd.

For å beregne utslippsreduksjonspotensialet for tiltaket er Tier 1-faktorer fra FNs klimapanel benyttet for utslipp av klimagasser fra organisk jordbruksjord og utslipp og opptak av klimagasser fra myr. Det er lagt til grunn at alle arealene ligger i temperert sone. Det er videre antatt at 10 prosent av arealene går tilbake til rikmyr og 90 prosent går tilbake til næringsfattig myr. Denne antakelsen er basert på fordelingen mellom myrtypene generelt i Norge², men det er stor usikkerhet knyttet til om denne fordelingen er representativ for dyrka organisk jord.

Referansebanen for tiltaket er at jorda forblir drenert organisk jordbruksjord. På lang sikt kan det tenkes at jord som i dag er ute av drift vil gro igjen av seg selv og drensrørene vil tettes ved mangel på vedlikehold. Levetiden på drenering er mer enn 10 år og innen 2035 vil karbonlagringen i biomasse på gjengrodde arealer være beskjeden. Det er derfor ikke gjort beregninger mot en slik referansebane i denne rapporten.

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i innsatsfordelingsforordningen (ESR) og i skog- og arealbrukspilaren i klimasamarbeidet med EU til 2030.

I Norge er det et areal på rundt 238 000 dekar dyrka organisk jord som har en helningsgrad og et nedbørsnivå som gjør at det egner seg for restaurering.³ Dersom virkemidler legger til rette for det og grunneierne er interessert, vil en større andel av dette arealet kunne restaureres med tilsvarende større utslippsreduksjon som vist i tabellen. Organisk jord brukes i all hovedsak til å dyrke gras, mens rundt 60 000 dekar brukes til kornproduksjon og under 1 000 dekar til grønnsaker.³ Dersom kostholdstiltaket blir gjennomført vil det redusere behovet for grasareal med rundt 2,5 millioner dekar.¹ Dette kan gi rom for restaurering av grasarealer på organisk jord som det ikke lenger er behov for til fôrproduksjon.

Naturavtalens mål 2 er at det skal iverksettes restaurering på 30 prosent av arealene med forringede økosystemer innen 2030.² 30 prosent av arealene på organisk jord som er egnet for restaurering vil utgjøre 71 000 dekar. Dersom det blir iverksatt restaurering av dette arealet innen 2030 i tråd med naturavtalen, kan det føre til en utslippsreduksjon på rundt 200 000 tonn CO₂-ekvivalenter. I Meld. St. 25 Bærekraftig bruk og bevaring av natur – Norsk handlingsplan for naturmangfold fra september 2024 blir det satt et mål om at omfanget av forringede og ødelagte arealer skal være klargjort innen 2030 og at innsatsen på naturrestaurering skal økes.³

EU har nylig vedtatt et regelverk for frivillige sertifisering av karbonfjerning⁴ som også inkluderer karbonopptak i jord og skogbruk. Hensikten med sertifiseringsordningen er at slike prosjekter skal kunne generere kreditter som tilfredsstiller definerte krav til kvantifisering, addisjonalitet, permanens og bærekraft. Kommisjonen har satt i gang arbeid for å utvikle metodikk for ulike typer karbonfjerning og de første er forventet i 2026.⁵ Dersom dette blir inkludert i norsk rett og tatt i bruk i norsk landbruk, vil det kunne gi insentiv til restaurering av organisk jordbruksjord og eventuelt bidra til å utløse oppsideversjonen av tiltaket.

EU har også nylig vedtatt en naturrestaureringslov som stiller krav om at 30 prosent av organisk jordbruksjord skal restaureres innen 2030, 40 prosent innen 2040 og 50 prosent innen 2050. I 2030 skal ¼ av den restaurerte jorda være gjenfuktet, men dette skal være frivillig å gjennomføre.⁶ Det vil gjøres en vurdering av EØS-relevans av naturrestaureringsloven. Dersom regelverket skal gjennomføres i norsk rett kan det være behov for endringer i blant annet jordlova.⁷

Tiltaket går ut på å øke beiteandelen for melkeku og ungdyr slik at den blir like høy som den var i 2010. Ettersom tilnærmet all sau går på beite og det er krav til 16 ukers beite for alle småfe, vil potensialet for reduserte klimagassutslipp gjennom økt beiting være størst for storfe. Ammekyr har en høyere beiteandel i dag enn i 2010, det er derfor ikke forutsatt endring på beiteandel for ammekyr. Den største utslippsreduksjonen fra tiltaket oppstår ved at økt beiting bidrar til reduserte utslipp av metan og lystgass fra gjødsel. Dette skjer fordi en større del av husdyrgjødsla legges igjen ute framfor at den vil forårsake utslipp fra husdyrrom og videre lagring og håndtering.

Fordøyelsen av fiber i vomma til drøvtyggere fører til metanproduksjon, og beitegras tidlig i sesongen kan inneholde mindre fiber enn innhøsta gras. Økt beitebruk kan derfor redusere utslippet av enterisk metan, men kunnskapen om effekten er i dag begrenset. Forskning er derfor nødvendig for å inkludere effekten av beite på enterisk metan i tiltaket og kunne fange det opp i utslippsregnskapet. Prosjektet MethanePasture går fram til 2027 og forsker på metanutslipp på beite.¹

I utgangspunktet vil økt beitebruk gjøre at en større andel av energien i fôret går til bevegelse.² Dette trekker i retning av økte utslipp per kilo melk og kjøtt når dyra er på beite sammenlignet med om de holdes innomhus.

Effekten på utslipp av enterisk metan og eventuelt reduksjon av ytelse og slaktevekt som følge av beite er ikke tatt hensyn til i tiltaket, men vil trolig til en viss grad oppveie hverandre.

For storfe vil reduksjonspotensialet være avhengig av i hvilken grad fôropptaket på beite kan økes gjennom å ha dyr på beite som i dag holdes inne, gjennom økt beitetid per døgn og gjennom økt fôrverdi av beitegraset (beitekvalitet).  

For storfe er det et krav om minimum 8, 12 eller 16 uker beite ut ifra type fjøs dyra står i, og hvilken sone fjøset er i. Det er barrierer for å øke beitebruken utover dette nivået.

Barrierer for økt beiting er særlig knyttet til tilgangen på beitearealer, kvaliteten på arealene og kostnader med økt tidsbruk og gjerdehold. Barrierer for å slippe dyra på beite eller for en mer intensivert beitepraksis (stripebeiting eller skiftebeiting), anses primært å være tid og ressurser, blant annet knyttet til stell av arealene (beitepussing, ugrasfjerning), gjerdehold og forflytting av dyr. Driftsopplegg med store løsdriftsfjøs med melkerobot, er gjerne innrettet på en måte som gjør det lite aktuelt med beite for melkekyr utover de aller nærmeste områdene. Aktuelle beitearealer vil være innmarksbeiter eller oppdyrka arealer. På dyrka mark oppnår en større avling ved å høste arealene ved slått enn ved å nytte dem til beite. De aller fleste foretakene har ikke større tilgang til dyrka arealer enn at det vil lønne seg å høste dem ved slått. Det vil si at andre arealer må nyttes til beite (innmark som ikke er dyrket opp eller utmark). Dette kan være arealer av lavere kvalitet, noe som går utover fôropptaket og melkeytelsen sammenlignet med innefôring. Andre arealer kan ha god kvalitet, men blir ikke beitet på grunn av avstand og kostander og merarbeid knyttet til gjerdehold. Denne barrieren kan bygges ned ved å gi tilskudd til innkjøp av virtuelle gjerdesystem som for eksempel Nofence. Det gis i dag støtte til dette gjennom ordningen Tilskudd til tiltak i beiteområder i jordbruksavtalen, men det kan maksimalt gis tilskudd med inntil 70 prosent av godkjent kostnadsoverslag og for inntil 50 prosent av dyretallet i beitelaget/besetningen.

Potensialet for økt beiteandel er først og fremst knyttet til bedre utnyttelse av eksisterende innmarksbeiter for melkekyr, men for ungdyr er det også et potensial for økt bruk av utmarksbeite. Høyt fôropptak fra beite, uten at melkeytelsen går ned, forutsetter at beitegraset har god kvalitet (ungt gras rikt på energi og råprotein). Best kvalitet av beitegraset oppnås ved god skjøtsel og beitepraksis som gir dyra kontinuerlig tilgang til ungt og næringsrikt gras, slik som stripebeiting og skiftebeiting. Generelt er kvaliteten av beitegraset best om våren og avtar utover i vekstsesongen. En utvidelse av beiteperioden anses derfor å gi lavere klimaeffekt. Stort sett vil bonden utnytte beitet så lenge det er godt, og tilpasse beiteperioden til det.

Det er flere økonomiske virkemidler over jordbruksavtalen som kan bidra til å bygge ned barrierene og stimulere til beitebruk:

• Tilskudd til dyr på beite: krav om tilfredsstillende beitemuligheter, og at minst 50 prosent av det daglige grovfôrinntaket til dyret skjer ved beiting i minimum 16 uker (sone 1–4) og 12 uker (sone 5–7).
• Tilskudd til dyr på utmarksbeite: krav om at hoveddelen av det daglige grovfôrinntaket til dyret skjer ved beiting i utmark i minimum 5 uker.
• Tilskudd til innmarksbeiteareal (areal- og kulturlandskapstilskudd).
• Regionale miljøtilskudd – beite av verdifulle jordbruksarealer, organisert beitebruk, setring med mer. Produksjonstilskudd til husdyr og ulike driftstilskudd har også en indirekte effekt ved at det holdes beitedyr.

En del gårder praktiserer kun beiting på dagtid og holder dyra inne i fjøset om natta, mens ved fri tilgang ut og inn av fjøset velger gjerne kyrne å holde seg inne midt på dagen når det er varmest, og beiter ute resten av døgnet. Det er usikkert hvor mange som praktiserer slik beitedrift.

I sommermånedene er det mindre melk på markedet enn resten av året, grunnet beitestrategi og planlagte høstkalvinger. Markedsregulator Tine gir pristillegg for melk i sommermånedene for å stimulere til økt produksjon¹, noe som gjør at det kan lønne seg å melke kyrne gjennom sommeren. På gårder som praktiserer sommermelking er det vanlig å holde melkekyrne i nærheten av gården på innmarksbeiter for enklere melking, og slippe ungdyr/kviger og sinkyr på mindre intensive beiter, inkludert utmarksbeiter. For å ha mulighet til å inseminere kviger til riktig tid slik at innkalvingsalder ikke blir for høy, kan driftspraksis være at kviger holdes kortere tid på beite enn det fôrtilgangen gir mulighet til. Det finnes derfor et potensial for å øke beiteandelen for kviger, men det er usikkert hvor stort dette er.

I dag slippes de aller fleste storfe på beite, med unntak av de yngste kalvene (i melkeproduksjon) og ukastrerte hanndyr eldre enn 6 måneder i henhold til hanndyrloven.² Løsdriftsfjøs bygget før 2014 er unntatt fra kravet om beite, og kan oppfylle mosjonskravet for storfe ved bruk av luftegård.³ Dette gjelder imidlertid kun i de tilfellene hvor egnet beite ikke er tilgjengelig.

Ved økt beitebruk kan det være vanskeligere å oppnå kvalitetstilskudd for storfekjøtt, og prisen per kg kjøtt kan dermed gå ned. Dette skyldes lavere tilvekst for storfe på beite dersom energi- og næringsinnholdet i beitegraset ikke møter behovet til dyret. Dersom det er ønskelig å stimulere til økt beitebruk gjennom pristillegg på kjøtt, må dette veies opp mot andre hensyn og eksisterende pristillegg.

En viktig barriere for økt beiting for ungdyr er at hanndyr ikke kan slippes på beite etter 6 måneders alder. Kastrering gjør det mulig å ha dyra på beite også når de er eldre enn 6 måneder. Dette øker antall dyr på beite, spesielt utmarksarealer, og kastrering gir god kjøttkvalitet.⁴ Ulempene er at kastrering er belastende for dyret, og for bondens økonomi, samtidig som kastrater vokser saktere og trenger lenger tid på å bli slaktemodne enn intakte hanndyr. De kan gå på beite i én sesong lenger enn normalt, men det krever også større tilgjengelige arealer.⁵ Et pristillegg for kjøtt fra kastrater kunne bidratt til å redusere den økonomiske barrieren.

For melkeprodusenter kan økt beitebruk gi høyere risiko for aerobe sporer i melka. Sporene kommer fra bakterier som finnes naturlig i vann og jord og som dyra kommer i kontakt med på beite.⁶ Dersom grenseverdien for aerobe sporer overskrides, kan det føre til leveringsstopp og få store økonomiske konsekvenser for bonden. Forskning, rådgivning og tiltak på gården kan bidra til å bygge ned denne barrieren, men klimaendringer og mer vått vær i beitesesongen kan gjøre at utfordringen øker.

Eventuelle virkemidler for å stimulere til økt beitebruk, bør bidra til at mer fôr tas opp fra beite i den optimale beiteperioden. Bedre kvalitet på beiter, og bedre beitestrategi, kan øke grovfôrandelen som tas opp på beite. Det bør også stimuleres til fortsatt økt bruk av tilgjengelige beiteressurser i regioner av landet med store høgkvalitets beiteressurser i utmark. Det er også mulig at flere dyr kan slippes på beite og/eller at beitetiden per døgn økes, men det er uvisst hvor stort dette potensialet er.

Siste år med aktivitetsdata for beiteandel for melkeku er 2013. Det er derfor stor usikkerhet rundt hva beiteandelen er i dag. For å kunne beregne effekten av tiltaket mer nøyaktig er det behov for oppdaterte aktivitetsdata for beitebruk. Registrering av beitebruk ble tatt opp igjen av Tine i 2024 og det er krav om registrering for å få bærekraftstillegg.⁷ Dette vil gi bedre data fremover. Bærekraftstillegget ble økt fra 2 til 4 øre per liter melk i 2024.

Det er behov for mer kunnskap om samlet klimaeffekt av beitebruk før man eventuelt styrker virkemiddelbruken for å oppnå økt beitebruk som et klimatiltak i jordbruket. Det er også behov for mer kunnskap om hvordan ulike former for beite med formål om å redusere klimagassutslipp påvirker naturmangfold og miljø. Kunnskapsproduksjon på dette feltet må ha en helhetlig tilnærming, som blant annet inkluderer den funksjonen husdyrbeite har også for å ivareta biologisk mangfold og kulturmiljøverdier.

Det er ikke beregnet samfunnsøkonomisk tiltakskostnad for tiltaket.

I tillegg til fôrverdien er beiting viktig for å opprettholde kulturlandskapet, samt å ivareta de naturtypene og artene som er avhengige av beiting. Ifølge Rødlista for arter 2021, er gjengroing på grunn av opphørt eller redusert beite antatt å påvirke over 798 arter negativt i dag.¹ For å ivareta biologisk mangfold er det primært utmarksbeite som er viktig, da det er de mest sårbare naturtypene som er avhengige av beiting. Innmarksbeite, særlig det som er gjødslet, har oftest mer ensartet naturmangfold.

Beiting regnes som en effektiv måte å redusere ammoniakkutslippene på. Ungt ferskt beitegras har imidlertid høyt råproteininnhold og rasjonens totale råproteininnhold påvirker utslipp av nitrogen fra husdyrgjødsel. Økt råproteininnhold i beitegras krever derfor optimalisering av fôrrasjonen for å unngå overfôring med råprotein og økte utslipp av lystgass og ammoniakk fra husdyrgjødsel.² Dette kan for eksempel oppnås ved å benytte et kraftfôrslag med lavere råproteininnhold. Når dyr går på beite, havner gjødsla rett på bakken hvor den kommer plantene til gode, framfor at den må lagres og håndteres i flere ledd som gir utslipp. Det vises til tiltaksark J04-1, J04-2 og J04-3 som omhandler lagring, håndtering og spredning av gjødsel. Det kan være en positiv tilleggseffekt dersom optimalisering av beitedrifta gir redusert kraftfôrforbruk og kostnader og utslipp relatert til dette. Bonden slipper også kostnader forbundet med innhøsting og lagring av grovfôr. I tillegg har flere gårder grasareal som ikke kan høstes maskinelt, der det kun er beitedyr som kan nyttiggjøre seg av ressursene.

I tiltaket er det forutsatt at beiteandelen er på samme nivå som i 2010 for melkeku og ungdyr, mens ammeku er holdt uendret. Melkeku er økt fra dagens 16,2 prosent til 19,3 prosent som i 2010, mens ungdyr er økt fra dagens 24 prosent til 27 prosent som i 2010. Beiteandel er et uttrykk for andel av fôropptak som skjer i den perioden dyra går på beite. Grovfôrandelen i fôrrasjonen varierer mellom dyreslag, men er for eksempel 55 prosent for melkeku. Det stilles krav om at minst halvparten av grovfôret skal komme fra beite for å få beitetilskudd.

Siste år med aktivitetsdata for beiteandel er 2013. I referansebanen er nivået fra 2013 videreført frem til 2035. Det er stor usikkerhet rundt hva beiteandelen faktisk er i dag og vil bli fremover.

Tiltaket er skalert for at J01 Forbruk i tråd med kostrådene og J02 Redusert matsvinn er gjennomført, det vil si at det totalet behovet for beiteareal er betydelig mindre enn i dag på grunn av redusert dyretall.

Det er forutsatt at økt beiting skjer gjennom bedre utnyttelse av eksisterende beiteareal. Dersom det økte behovet for beiting ikke tas fra eksisterende beiteareal, men ved omdisponering av skog eller myr, vil tiltaket gi betydelig negativ klimaeffekt.

Når en større andel av energiopptaket til dyra skjer på beite, vil det føre til mindre behov for energi fra høsta grovfôr. Dette kan gi reduserte klimagassutslipp knyttet til dyrking og høsting av fôr. Det er usikkert hvilke tilpasninger som vil følge av økt beiting, og slike effekter er ikke inkludert i tiltaket.

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i innsatsfordelingsforordningen (ESR) i klimasamarbeidet med EU til 2030.

Dersom tiltaket ikke skaleres for gjennomføring av kosthold- og matsvinntiltaket vil det gi en utslippsreduksjon på sirka 15 000 tonn CO₂-ekvivalenter i 2035.