O02 Forsert utskifting av vedovner

Vedfyring gir utslipp av klimagassene metan og lystgass, i tillegg til blant annet helseskadelig partikler (fint svevestøv). Vedfyring gir utslipp av CO₂, men siden utslippene kommer fra ved, som er biologisk materiale, regnes de som nøytrale i klimagassregnskapet. Det er primært reduksjon i metanutslipp som gjør dette til et klimatiltak.  Metan er en sterk klimagass, og mindre utslipp kan bidra til å redusere oppvarmingshastigheten både på kort og lang sikt.

Omtalen av tiltaket er basert på en utredning fra Norsk Energi fra 2019.¹ Tiltaket omfatter forsert utskifting av eldre vedovner til elvarme og nyere vedovner tilsvarende 0,7 TWh. I dette tiltaket regner vi også med at husholdninger som skal bytte vedovn i perioden 2024–2030 anskaffer vedovner med den nyeste teknologien på markedet.

Tiltaket innebærer merkostnader knyttet til overgang fra vedfyring til panelovner eller varmepumpe fordi eldre vedovner byttes ut før endt levetid, og dette medfører investeringskostnader. Investeringskostnaden er betydelig høyere for overgang til varmepumpe enn panelovner.

Dagens virkemidler

Dagens virkemidler for utskifting av vedovner er hovedsakelig iverksatt for å bedre luftkvaliteten. Utslipp av fint svevestøv fra vedfyring er en betydelig kilde til luftforurensning, og over halvparten av Norges befolkning er eksponert for konsentrasjoner over det som regnes som trygt for de fleste.²

I dag stilles det krav til utslipp/effektivitet for nye vedovner: de skal være rentbrennende. Å skifte en gammel vedovn med en ny, vil derfor gi både bedre varmeeffekt av veden som brennes og mindre utslipp av klimagasser, helseskadelige partikler og NOx.

Nye vedovner som selges i Norge må tilfredsstille krav til utslipp av partikler, nitrogenoksider, hydrokarboner og karbonmonoksid etter økodesignforskriften.³ I tiltaket er beste vedovner tilsvarende svanemerkede ovner, mens nyeste vedovner er de som har utslipp i tråd med EUs økodesignforordning.⁴ Det stilles ikke krav til utslipp av klimagasser for nye vedovner i dagens regelverk. Eldre ovner som ikke er rentbrennende kan beholdes og brukes der de står, men ikke reinstalleres i andre boliger. 

Tørrhetsgraden i veden som brennes spiller inn på utslippene. Dette reguleres av standard NS 4414. Det er usikkert i hvor stor grad dette kravet følges opp i dag, og tilsyn/kontroll her vil kunne øke effekten av virkemiddelet.  

Strengere grenseverdier for partikler som følge av revidert luftkvalitetsdirektiv (2024), vil sannsynligvis gjøre at flere kommuner må innføre tiltak for å redusere utslipp fra vedfyring, særlig på dager med mye luftforurensning. Grenseverdiene er i Norge implementert i forurensningsforskriften. Det er kommunene som er forurensningsmyndighet og har ansvar for at grenseverdiene overholdes.

Slik forurensningsforskriften er utformet, har kommunen et begrenset handlingsrom til å regulere vedfyring. Klima og miljødepartementet vurderte i 2021 at kommunen bare har hjemmel i tilfeller der det er fare for overskridelser av grenseverdiene. Vedfyring er den viktigste lokale kilden til fint svevestøv (PM_2,5) i Norge, men fordi nivåene i norske byer og tettsteder stort sett har ligget under grenseverdiene i forurensningsforskriften, har ikke kommunene plikt til, og i noen tilfeller heller ikke hjemmel til, tiltak rettet mot vedfyring.

En annen barriere kan være at kommunene ikke kan gi restriksjoner knyttet til vedfyring som medfører at kapasiteten på strømnettet lokalt eller nasjonalt overbelastes. Her kan altså både reguleringen og strømnettets kapasitet være til hinder.

Gevinsten ved reduserte utslipp fra vedfyring tilfaller ikke først og fremst husholdningene, selv om overgang fra vedfyring til panelovner eller varmepumper kan medføre besparelser knyttet til redusert energiforbruk, spesielt ved overgang fra eldre vedovner til varmepumpe. Overgang til varmepumpe fører imidlertid ikke nødvendigvis til redusert energiforbruk, da husholdningene kan velge høyere innetemperatur. Vi har heller ikke tatt hensyn til eventuelle ikke-prissatte driftskostnader knyttet til håndtering av ved, som vil kunne øke besparelsen for husholdningen.

Ytterligere merkostnader blir det for dem med tilgang på rimelig eller gratis ved. Videre kan usikkerheten knyttet til økte strømpriser, og beredskapshensyn, gjøre at husholdningene beholder muligheten for oppvarming fra vedovn, selv ved overgang til varmepumpe eller panelovner. Denne variasjonen mellom husholdninger gjør det vanskelig å dosere virkemidler for å utløse tiltaket.

Det kan være behov for mer informasjon om mulige besparelser knyttet til å kutte vedfyring. Oppmerksomhet rundt vedfyringens bidrag til luftforurensning og klimaendringer kan motivere til overgang. Sannsynligvis er det ukjent for mange hvor høye helsekostnadene ved vedfyring er, og vedfyringens klimapåvirkning.

Det kan også være behov for en bedre merkeordning for vedovner som gir tydelig informasjon om utslipp fra bruk av ovnen.

Gjennom videre utvikling av tjenestene under Luftsamarbeidet kan det legges til rette for at kommunene lettere kan kartlegge den lokale forurensningssituasjonen, og dermed treffe riktige valg av virkemidler.

Det kan være behov for mer informasjon og veiledning til kommunene om hvordan lokale forskrifter kan utformes.

Det kan også vurderes om kompetansen i kommunalt feiervesen kan benyttes i enda større grad for å gi veiledning i god fyringsteknikk og vedlikehold av vedovn og pipe.

Husholdningene er sentral aktør for å utløse tiltaket. Det er rimelig å anta at mange husstander vil installere varmepumpe eller elvarme som et tillegg og ikke som erstatning for vedovn. Dette kan skyldes usikkerhet knyttet til strømpriser, men også at vedfyring tradisjonelt har vært en populær oppvarmingsmetode. Husholdningene kan foretrekke vedfyring framfor andre oppvarmings­alternativer, både på grunn av tilgjengelighet og kostnader, og vedfyringens komfort og den koselige atmosfæren den skaper. Endringer i atferd og vaner krever en sammensatt tilnærming, blant annet tiltak som fremmer sosial normendring mot mer miljøvennlige oppvarmingsmetoder.

Vedfyring er en viktig beredskap i husholdningene ved strømbrudd, både for oppvarming og matlaging. Det er derfor ikke et mål at alle skal skifte ut vedovn med elvarme.

Det er en investeringskostnad for forbruker å bytte ovn. Noen kommuner har eller har hatt panteordninger for å forsere utskiftningen. Her er det pr i dag ingen statlige insentiver, men det kan være et mulig nytt virkemiddel.

Miljødirektoratet har fått i oppdrag fra KLD å vurdere om det i dag er tilstrekkelig med tiltak og virkemidler som bidrar til reduserte utslipp fra vedfyring og å synliggjøre ulike barrierer for implementering. Miljødirektoratet jobbet med dette oppdraget i 2024, og sikter mot å anbefale videre utredning av mulige nye og forsterking av eksisterende virkemidler for å redusere utslippene.  

Klimagassutslipp fra vedovner er ikke regulert i økodesignforskriften. Dersom det skal bli krav om det, må det jobbes opp mot prosesser i EU. Dagens regelverk har også redusert utslipp av klimagasser fra nye vedovner, slik at det er usikkert hvor stor effekt en slik endring i regelverket vil ha.

Et forbud mot vedfyring generelt, eller fyring i ikke-rentbrennende vedovner, i enkelte områder og perioder av hensyn til luftkvalitet vil også redusere klimagassutslipp. Forbud krever imidlertid kontroll og sanksjoner ved brudd, noe som kan være krevende å håndheve.

Et totalforbud vil sannsynligvis være enklere å kontrollere enn for eksempel et forbud mot bare gamle ovner. På den andre siden kan et totalforbud være politisk vanskelig å gjennomføre.

Å forby vedfyring er i liten grad mulig i dag, både på grunn av manglende hjemmelsgrunnlag for kommunen, men også av beredskapshensyn. Forurensningsforskriften kapittel 7 gir i dag et begrenset handlingsrom for å stille krav til vedfyring som forurensningskilde i kommuner som har nivåer av svevestøv under grenseverdiene. Det kan vurderes om det er mulig å utvide kommunenes hjemmel i forskriften til å regulere vedfyring med hensyn til luftkvaliteten.

Å stille krav til at eldre vedovner byttes ut ved eierskifte eller større renovering er virkemidler i bruk i Danmark i dag. Dette kan utredes for Norge.

Ikke-rentbrennende ovner kan ikke lovlig reinstalleres i dag.¹ Man kan vurdere å utvide forbudet med et omsetningsforbud, og/eller mer oppfølging av etterlevelse.

Ved tilskuddsordninger er det viktig at tilskuddet knyttes til pant, det vil si at tilskuddet utløses bare når man kan dokumentere at den gamle vedovnen er fjernet. Tilskuddet bør knyttes til standarden til den nye ovnen, det vil si at den er i kategorien "beste vedovner" (for eksempel Svanemerket) eller at vedovnen skiftes ut med varmepumpe eller panelovn. I denne forbindelse er det essensielt at ovnene er godt og riktig merket slik at det er enkelt for forbrukeren å finne ut hvor på utslippsskalaen den aktuelle ovnen befinner seg.

En utredning av effekten av tilskudd til utskifting av gamle vedovner i Oslo kommune viser at tilskuddet kan ha ført til en raskere innføring av vedovner med lavere utslippsfaktorer. Samtidig viser utredningen at tilskuddet ikke ser ut til å ha redusert partikkelutslipp, fordi flere fyrer mer når de har installert ny vedovn eller bytter fra annen oppvarming til vedfyring. Det er derfor behov for virkemidler for å redusere forbruk av ved dersom tilskudd til utskifting av eldre ovner skal fungere som ønsket.

Ved som omsettes skal ha en viss tørrhetsgrad. Etterlevelse her kan kontrolleres.

Forbudet mot å reinstallere ikke-rentbrennende ovner kan følges opp tettere.

Oftere tilsyn og oppfølging av tilstand til vedovn og pipeløp.

Fyringsteknikk har noe å si for utslippene. Her er det ulik praksis hos kommunen/feiervesenet, og varierende grad av informasjon til husholdningene. En styrking av dette arbeidet kan føre til reduserte utslipp. 

De samfunnsøkonomiske virkningene er delvis kvantifisert. Helsegevinsten av redusert luftforurensning (NOx og partikler) er verdsatt. I tillegg er investeringskostnad for husholdninger som bytter ut gamle vedovner til nyere, eller el-oppvarming, inkludert.

Utslippsreduksjonen i 2050 er estimert til å være langt høyere enn i 2030 fordi langt flere ovner da er skiftet ut. Tiltaket bidrar dermed til "lavutslippssamfunnet i 2050".

Tiltaket reduserer i tillegg til klimagasser, utslipp av partikler (PM), flyktige organiske forbindelser (nmVOC), nitrogenoksider (NOx), karbonmonoksid (CO), PAH og små mengder SO₂. Ozonforløperne metan, NMVOC, NOx og CO bidrar til dannelse av ozon nær bakken, som både har negative effekter på helse, avlinger og økosystemer. SO₂-utslippene danner, med marginal effekt, avkjølende sulfatpartikler i atmosfæren. Helse, miljø- og klimavirkningene av ozon, SO₂ og PAH fra vedfyring i Norge er ikke kvantifisert, men antas å ha en marginal effekt.

EU sitt utslippstakdirektiv (direktiv 2001/81/EC) og Gøteborgprotokollen setter bindende krav for Norge om at vi må redusere utslipp av PM_2,5 med 30 prosent i 2020 sammenliknet med utslippet i 2005. Norge har oppfylt denne forpliktelsen for 2020. Dersom også EUs reviderte takdirektiv tas inn i EØS-avtalen, vil tiltaket bidra til måloppnåelse på eventuelle skjerpede reduksjonskrav for PM_2,5 mot 2030. Direktivet er per høsten 2024 under vurdering i EØS-/EFTA-statene.

I Arktisk råd har landene et kollektivt, ikke-bindende mål om å redusere svart karbon med 25–33 prosent innen 2025 fra 2013-nivå. Svart karbon er en del av PM_2.5, og målet kan derfor bidra til å redusere partikkelutslipp.