L02 Skogplanteforedling

Skogplanteforedling som klimatiltak innebærer økt bruk av genetisk forbedret plantemateriale i foryngelsen på arealer der det drives aktivt skogbruk, sammenliknet med forventet utvikling i framskrivingen. Tiltaket er en metode for å utvikle mer robuste skogplanter med formål om å gi høyere produksjon i bestandet og bedre kvalitet på trevirke, som kan bidra til økt karbonopptak i skogbruket.

Den langsiktige strategien for skogplanteforedling er at 100 prosent av plantet gran skal være av foredlet plantemateriale innen 2040. Stiftelsen Det norske Skogfrøverk startet i 2020 et foredlingsprogram for furu og hengebjørk, og har fra tidligere en frøplantasje for svartor. Andre treslag vil bli vurdert i nær framtid.

Kostnader er en viktig barriere for gjennomføring av skogplanteforedling. Skogplanteforedling, frøavl og foredling som klimatiltak er finansiert over Landbruks- og matdepartementets årlige budsjett, og 50 prosent av inntektene fra salget av foredlet frø er øremerket til å finansiere videre foredlingsaktivitet. En annen barriere er langsiktig tilgang på arealer til frøplantasjer for økt produksjon av foredlet materiale av både eksisterende og nye treslag i foredlingen. For å sikre planlagt videre utvikling i arbeidet med skogplanteforedling, er det viktig med en langsiktig finansiering.

Det er i dag svært få som jobber og utdannes innen fagområdet, noe som gir en stor sårbarhet. Mangel på arbeidskraft og spesialkompetanse i foredlingsarbeidet er derfor to ytterligere barrierer. Et mulig virkemiddel for å ta ut potensialet i skogplanteforedling er å øke den finansielle støtten til stiftelsen Det norske Skogfrøverk som utvikler og produserer frømaterialet. Økte bevilgninger kan bidra til kompetanseoppbygging, metodeutvikling og arbeidskraft. For å sikre tilgang på kvalifisert arbeidskraft kan et virkemiddel være å øke vektlegging av genetikk i relevante utdanningsløp.

Dagens forskrift om skogfrø og skogplanter¹ er svært restriktiv med hensyn til genetisk variasjon i vegetativt formert materiale og tillater ikke effektiv implementering av somatisk embryogenese² i planteproduksjon. Planter produsert med somatisk embryogenese kan senke produksjonskostnadene og effektivisere frøproduksjonen. Sterk regulering av skogplanteforedling kan derfor være en barriere, og en revidering av forskriften er et mulig virkemiddel.

Tiltakskostnaden anslås å være under 500 kr/tonn¹ som inkluderer kostnader for planteproduksjon, kjøp/leie av arealer, etablering av plantasjer og vedlikehold av arealer. Positive ikke-prissatte virkninger inkluderer muligheten til å øke foryngelsesmaterialets robusthet i møte med et endret klima og at økt volum ved avvirkning kan gi økte hogstinntekter. Av negative ikke-prissatte virkninger inngår risikoen for å påvirke naturmangfoldet negativt.

Skogplanteforedling kan ha negative virkninger for naturmangfold. Foredlet plantemateriale kan på sikt utvikle genotypiske og fenotypiske egenskaper som avviker fra naturskog hvis foredlingen er snevert rettet mot økt tilvekst og mindre kvist. Dette kan påvirke epifyttiske arter og nedbrytere. Det er behov for studier av betydningen av skogplanteforedling for biologisk mangfold.²

Tiltaket bidrar til å øke skogproduksjon per arealenhet, noe som kan gi grunnlag for økt avvirkning for skogeier og økt verdiskaping i skognæringen. Tiltaket kan bidra til å imøtekomme økt framtidig etterspørsel i markedet etter råstoff og produkter fra skogen. De næringsmessige effektene av tiltaket avhenger av graden av bruk av foredlet plantemateriale.

Skogplanteforedling tar utgangspunkt i et utvalg av trær som representerer det naturlige utbredelsesområdet til treslaget. Målet er å foredle fram frø som gir skogplanter som er mer robuste og gir høyere produksjon enn skogplanter produsert av frø sanket i skogen. Dette gir høyere tilvekst og bedre kvalitet på trevirket på arealer hvor det drives aktivt skogbruk. Økt produksjon kan bidra til økt karbonbinding. I tillegg er det mulig å sikre at foryngelsesmaterialet kan tåle framtidige endringer i klima, samtidig som genetisk variasjon opprettholdes i skogen. Tiltaket kan bidra til å sikre høyere overlevelsesrate ved foryngelse etter hogst og må derfor ses i nær sammenheng med tiltaket L03-2 Tilfredsstillende foryngelse. Skogplanteforedling forutsetter foryngelse ved hjelp av planting, eventuelt såing. Tiltaket er implementert med støtteordning, som kan utvides.

Klimaeffekten av tiltaket er tidligere simulert som effekten av økt andel genetisk forbedret foryngelsesmateriale i skogbruket sammenliknet med framskrivingen.¹ Simuleringen forutsetter at det plantes med foredlet plantemateriale på høyere bonitet for gran og furu, med 20 prosent bonitetsøkning for gran på arealer med høy granbonitet og 10 prosent bonitetsøkning for foredlet furu i utvalgte fylker. På grunn av endringer i datasett og referanseperiode har NIBIO, som har utført beregningene, konkludert med at tidligere tallfestet størrelse av klimaeffekt ikke lenger kan benyttes, men retning på effekt er gyldig.²

I det videre arbeidet med tiltaket er det behov for å ta hensyn til hvordan klimaendringer vil påvirke skogproduksjonen og skogens helse, og hvordan dette kan inngå i utformingen av skogplanteforedling som klimatiltak. Skogplanteforedling har som mål å utvikle plantemateriale tilpasset klimatiske forhold nå og i framtiden. Forventet klimatisk stress kan påvirke treslagenes overlevelse, helse og utbredelse. Skogplanteforedlingen må sikre opprettholdelse av genetisk variasjon, genvarianter som gir best tilpasning til et framtidig klima og tilrettelegging for assistert migrasjon av genetisk materiale.³ Klimatilpasning er en viktig del i strategi for skogplanteforedling 2010–2040, utarbeidet av stiftelsen Det norske Skogfrøverk.⁴

Stiftelsen Det norske Skogfrøverk og Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har gitt innspill til tiltaksarket i Klimatiltak i Norge (2024).⁵