Forskrift om gjenvinning av skip og flyttbare innretninger stiller egne krav til anlegg som driver med opphugging og gjenvinning av skip og flyttbare innretninger over 500 bruttotonn.

Forskriften om skipsgjenvinning gjelder for EU-/EØS-flaggede skip på 500 bruttotonn og over, skipsgjenvinningsanlegg og tredjelands skip som anløper havner eller ankrer opp i EØS-området.

Deler av regelverket gjelder også tredjelandsskip som anløper havner eller oppankringssteder i EØS-området.

Skip omfatter blant annet fiskefartøy, flyttbare innretninger, flytende og selvløftende plattformer og undervannsfartøy.

Skip som er unntatt denne forskriften:

• Skip med bruttotonnasje under 500 bruttotonn.
• Statlige skip (som krigsskip) og skip som brukes i statlig ikke-kommersiell virksomhet.
• Skip som i hele sin driftstid bare seiler i farvann som er underlagt norsk jurisdiksjon.

Man må også ha tillatelse for å gjenvinne (hugge) skip som ikke omfattes av skipsgjenvinningsforskriften. Når et skip skal gjenvinnes, er skipet å anse som avfall i henhold til definisjonen i forurensningsloven § 27.

Det må derfor fraktes til et lovlig avfallsanlegg med eksplisitt tillatelse fra forurensningsmyndigheten til avfallsbehandling av skip. Dette gjelder for eksempel fiskefartøyer, passasjerskip, frakteskip mm.

Den som driver mellomlager eller anlegg for behandling av avfall som kan medføre forurensning eller virke skjemmende, deriblant skip, må ha tillatelse etter reglene i forurensningsloven kapittel 3 (forurensningsloven § 29).

For eksempel vil ikke et skipsverft uten en eksplisitt tillatelse til hugging/gjenvinning av skip ha lov til å motta skip som skal hugges.

Hvorvidt det er statsforvalteren eller Miljødirektoratet som er forurensningsmyndigheten for anlegget og tillatelsen, varierer mellom anlegg.

I tillatelsen settes vilkår blant annet om transport, behandling, gjenvinning og oppbevaring av avfall og tiltak for å motvirke forurensning fra anlegget. Man trenger ikke stå på den europeiske listen for å hugge skip under 500 tonn.

Det er Sjøfartsdirektoratet som er myndighet for den delen av forskriften som gjelder nybygg skip og seilende skip, sertifisering av IHM (inventory of hazardous materials) på skip og gjenvinningssertifikat.

Nye norske fartøy med bruttotonnasje på 500 eller mer, som ikke utelukkende går i innenriksfart, skal ha om bord et fortegnelsessertifikat (IHM-sertifikat). For seilende skip var fristen 31. desember 2020. Dette er uavhengig av tidspunkt for sertifikatfornyelse. Sertifikatet skal fornyes hvert femte år.

Rederiet skal ha en skipsspesifikk godkjent gjenvinningsplan fra myndighetene i det landet skipet skal gjenvinnes.

Rederi med et skip som skal gjenvinnes, plikter å sende dette til et anlegg som har tillatelse til dette. Som skipseier med et skip som skal gjenvinnes, plikter man å sørge for at avfallet blir brakt til lovlig avfallsanlegg eller gjennomgår gjenvinning.

Det innebærer at den som eier et skip som skal gjenvinnes, plikter å sende dette til et anlegg som har tillatelse til dette.

Når et skip som befinner seg i Norge blir ansett til å være avfall, gjelder plikten om å levere skipet til lovlig avfallsanlegg uavhengig av størrelse og flaggstat på skipet.

EUs forordning om skipsgjenvinning stiller særlige krav til kontroll på farlige materialer på skipet. Det er også viktig for at anlegget som skal gjenvinne skipet får laget en tilstrekkelig plan som sikrer en trygg gjenvinning.

Skipseier må gi gjenvinningsanleggene informasjon om hvorvidt skipet er omfattet av forskriften om skipsgjenvinning, slik at anlegget vet om kravene i forordningen er aktuelle eller ikke. Eiere av skip som ikke er omfattet av forordningen må også opplyse gjenvinningsanlegget så langt det er mulig om hva som er av farlige materialer på skipet.

Den som overleverer et skip til gjenvinning, må i alle tilfeller gi anlegget som skal gjenvinne skipet oversikt over farlig avfall og farlig stoff på skipet, slik at behandlingen kan skje på en forsvarlig måte.

Skip som ikke kommer inn under skipsgjenvinningsforskriften, er også omfattet av avfallsforskriften kapittel 13 om grensekryssende forsendelser av avfall. Det vil si at dersom man skal sende skip til utlandet for hugging, må man søke Miljødirektoratet om dette.

Skip som faller inn under forskriften, må gjenvinnes på anlegg som står på den europeiske lisen over godkjente skipsgjenvinningsanlegg.

Forordningen om skipsgjenvinning åpner for at også anlegg utenfor OECD kan godkjennes som anlegg for skipsgjenvinning, og gjør det derfor mulig å eksportere skip til hugging til flere land på en forsvarlig måte.

Skip med godkjent gjenvinningsplan fra mottakerlandet og gyldig gjenvinningssertifikat kan gå til gjenvinningsanlegget i utlandet uten ekstra godkjenning fra Miljødirektoratet.

Skip som skal sendes til utlandet for å gjenvinnes, og som ikke faller inn under forskriften om skipsgjenvinning, faller inn under avfallsforskriften kapittel 13 om grensekryssende forsendelser av avfall.

Den som er ansvarlig for eksporten av skipet, må søke Miljødirektoratet om samtykke til eksport. Mottakerlandets myndigheter må også gi samtykke før skipet kan sendes til gjenvinning.

I artikkel 13 i skipsgjenvinningsforordningen stilles det en rekke krav til gjenvinningsanleggene, blant annet at de må ha en detaljert plan for hvordan de skal gjenvinne skip.

Det aktuelle lands myndigheter skal godkjenne anleggene ut fra kravene i forordningen. Det innebærer at norske anlegg som skal drive med skipsgjenvinning, må ha tillatelse etter forurensningsloven. Miljødirektoratet godkjenner norske anlegg. EU-kommisjonen godkjenner anleggene utenfor EØS-området.

Anlegg som er omfattet av skipsgjenvinningsforskriften skal utarbeide en plan for skipsgjenvinning for hvert skip som skal håndteres på anlegget. Planen skal beskrive driftsprosessene og framgangsmåtene i forbindelse med gjenvinning av skip og flytende installasjoner ved det aktuelle anlegget. 

Planen skal også beskrive anleggsoperasjonene og helse- miljø- og sikkerhetstiltak på anlegget. Planen skal vedtas av styret eller annen ledelse ved bedriften. Planen skal blant annet:

• Identifisere innhold av farlige stoffer og avfall i skipet og hvordan det skal håndteres på anlegget og eventuelt andre anlegg.
• Inneholde plan for hvor skipet skal mottas og plasseres på anlegget.
• Ha informasjon om trygge soner for gjenvinningen.

Miljødirektoratet følger opp planen gjennom tilsynsbesøk.

Anlegg for skipsgjenvinning skal motta all informasjon som er relevant for utarbeidelse av plan for skipsgjenvinning fra skipets rederi. På forhånd skal rederiet ha gjort en kartlegging av alle farlige stoffer som inngår i skipet gjennom IHM (inventory of hazardous materials) Part I, II og III. Dette skal sendes til anlegget.

På grunnlag av dette utarbeider skipsgjenvinningsanlegget en gjenvinningsplan for skipet.  Denne planen og IHM danner grunnlaget for utstedelse av gjenvinningssertifikatet fra Sjøfartsdirektoratet. Gjenvinningsanlegg skal påse at dette er på plass før skipet blir gjenvunnet.

Dersom deler av skipet/innretning skal gjenvinnes ved et annet anlegg, må det utarbeides en egen skipsgjenvinningsplan for den delen av fartøyet som skal gjenvinnes der.

Miljødirektoratet må godkjenne gjenvinningsplanen for hvert enkelt skip som er dekket av forordningen om skipsgjenvinning, før gjenvinningsarbeidet kan starte.

Anlegg i Norge som ønsker å bli et godkjent skipsgjenvinningsanlegg i henhold til forskrift om gjenvinning av skip og flyttbare innretning, må sende søknad til Miljødirektoratet.

Søknaden skal blant annet inneholde navn på anlegget, tillatelsen etter forurensningsloven, gjenvinningsmetode, type og størrelse på skip/innretninger som kan gjenvinnes og total mengde som har vært gjenvunnet på anlegget i løpet av ett år.

Dersom virksomheten ikke har tillatelse etter forurensningsloven, må det også søkes om dette.

Klima- og miljødepartementet fastsatte i 2018 forskrift om gjenvinning av skip og flyttbare innretninger (skipsgjenvinningsforskriften). Forskriften gjennomfører forordning (EU) 1257/2013 om sikker og forsvarlig gjenvinning av skip (skipsgjenvinningsforordningen), som ble gjort til en del av EØS-avtalen med virkning fra 31. desember 2018.

Skip er definert som et fartøy av enhver type som opererer eller har operert i havmiljøet, herunder undervannsfartøyer, flytende farkoster, flytende plattformer, oppjekkbare plattformer, flytende lagringsinnretninger (FSU-er) og flytende produksjons-, lagrings- og losseinnretninger (FPSO-er).

Dette inkluderer fartøyer som er blitt strippet for utstyr eller som slepes.

Skip som kommer inn under denne forskriften skal fra 31. desember 2020 har et fortegnelesesertifikat (IHM-sertifikat) med femårig fornyelse gjennom hele skipets levetid og et gjenvinningssertifikat før skipet går til gjenvinning på godkjent skipsgjenvinningsanlegg innen OECD-området.