Mikroplast finnes overalt i naturen
Mikroplast er plastfragmenter som er mindre enn 5 millimeter. Mikroplast kan være produsert industrielt til bruk i blant annet kosmetikk, eller den dannes ved at større plastbiter fragmenteres til stadig mindre biter på grunn av slitasje, UV-stråler, vær og vind.
Mikroplast vil ha forskjellig størrelse, form og kjemisk sammensetning. Dette avhenger av hvilke plasttyper og produkter plasten stammer fra – og hvordan de brytes ned og fragmenteres.
Vi vet mye, men ikke nok om mikroplast i miljøet
De fleste målinger vi har av mikroplast er fra havet. Mikroplast er funnet i alle havområder, fra de mest tett befolkede kystområdene til avsidesliggende områder i Arktis og Antarktis.
I havet er det plast og mikroplast i vannoverflaten, vannsøylen, i arktisk is og på strender langs kysten. I tillegg har mikroplast blitt påvist i organismer på alle nivåer i næringskjeden – fra det minste plankton til de største hvalene. Mikroplasten synker og mye ender derfor opp i de marine sedimentene på havbunnen.
I Norge er mikroplast også påvist både i ferskvann, jord og avløpsslam. Selv om vi fortsatt har begrensede data fra ferskvann og jord, sammenliknet med data fra hav, tyder målinger på at både ferskvann og jord er viktige mottakere og reservoarer for mikroplast.
Mangler kunnskap om de minste plastbitene
Når plastbitene er mindre enn 1 mikrometer, altså en milliondels meter, kalles de nanoplast. Disse bitene er så små at du ikke kan se dem med øyet. Vi mangler metoder for å ta prøver og analysere disse plastbitene. Derfor mangler det fortsatt kunnskap om mengden nanoplast i miljøet. Mange forskere er ekstra bekymret disse partiklene siden de er så små at de kan komme inn i cellene våre.
Mange små plastbiter føres gjennom avløpet via renseanlegget og ut i havet
Undersøkelser viser at det største avløpsrenseanlegget i Norge får inn over én milliard bittesmå plastbiter hver time. Selv om de mest avanserte renseanleggene kan holde tilbake opptil 97 prosent av de større mikroplastpartiklene, vil flere millioner mikroplastpartikler slippes ut per time med avløpsvannet.
Mikroplasten som blir renset ut, og dermed ikke renner rett ut i havet, havner blant annet i avløpsslammet. Fordi avløpsslam brukes som jordforbedring på grøntarealer og i jordbruket i Norge, vil derfor mikroplasten som renses ut likevel kunne spres i naturen.
Bildekkslitasje er en stor kilde til mikroplast
Kunnskapen om hvor mye mikroplast som er på avveie i naturen, eller som årlig tilføres omgivelsene, er begrenset. Men vi vet at havet tilføres millioner tonn av plast i året.
Analyser som er gjort av mengden mikroplast som slippes ut fra ulike kilder, viser at dekkslitasje og veistøv står for de største mengdene fra høyinntektsland som Norge. I lav- og mellominntektsland er situasjonen en annen. Her antar vi at fragmentering av plastforsøpling bidrar mest til mikroplasten i havet.
Anslag fra 2020 viser at det slippes ut omtrent 19 000 tonn mikroplast fra ulike prosesser på land i Norge hvert år. Mye av dette ender opp i havet, i stor grad gjennom renseanlegg, overvann, elver og bekker.
Dekkslitasje og veistøv står for omtrent 40 prosent av det totale utslippet av mikroplast fra landbaserte kilder.
Slitasje av bildekk antas å være den største kilden til mikroplast fra land. Utslippet er på ca. 8000 tonn mikroplast hvert år.
Dekkslitasje regnes som mikroplast fordi dekk inneholder ca. 40–60 prosent syntetisk materiale. Dekkslitasjepartikler ender opp sammen med veistøvet, som også består av asfaltslitasje og partikler fra veimarkeringer.
Noe av veistøvet som ikke samles opp når veiene rengjøres, skylles bort av regnvann og ender opp i havet. Resten blir liggende på bakken utenfor veien. Om vinteren vil snøen ved veier og gater kunne samle mye mikroplast, som senere føres vekk av smeltevannet der snøen blir lagt for å smelte.
Det er gjort nye målinger i hele Norden av mikroplast i blåskjell og andre musling arter. Svarte gummiaktige mikropartikler var den dominerende typen mikroplast i by- og havneområder. Dette styrker antagelsen om at slitasje av bildekk er den største kilden til mikroplast-belastningen i urbane strøk.
Gummigranulat fra kunstgressbaner antas å være den nest største kilden til mikroplast i Norge.
Kunstgressbaner består av syntetiske gressmatter som blir tilsatt små gummigranulater, som er laget av gjenvunnede bildekk. Gummigranulat kan derfor også inneholde miljøgifter, som PAH, ftalater, tungmetaller og fenoler.
I 2020 ble det anslått at omtrent seks prosent av gummigranulatet havner utenfor banene hvert år. Det ble videre anslått at gummigranulat, kunstgress og annet fallunderlag førte til et årlig utslipp av mikroplast på omtrent 6 000 tonn. Gummigranulat fra kunstgressbaner var det desidert største bidraget. I 2021 ble det derfor innført en egen forskrift med krav til utforming og drift av idrettsbaner. Formålet med forskriften er å stanse den store spredningen av gummigranulat fra norske idrettsbaner.
Maling kan ende opp som mikroplast ved at utendørsmaling på bygninger og andre konstruksjoner flasser av ved skraping, søl og ved påføring av ny maling. Mikroplast tilføres også ved at malingrester dumpes i naturen eller skylles ut med i avløpet. Utslipp av mikroplast fra maling fra landbaserte kilder er på omtrent 800 tonn hvert år.
Vi regner også med at det er et betydelig utslipp av maling fra sjøbaserte kilder. Det kan for eksempel komme fra båtmaling, bunnstoff og slitasje av maling fra offshore konstruksjoner. Foreløpig har vi ikke tall for hvor store disse utslippene er.
Fibre fra syntetiske tekstiler ender opp som mikroplast i havet når klærne vaskes i vaskemaskinen. Det kan løsne 1900 små partikler fra hvert eneste plagg ved hver vask.
I tillegg vil fibre løsne fra klær og møbler ved bruk. Dette utgjør en del av støvet innendørs, og kan enten ende opp i støvsugeren, eller i avløpet.
Det er anslått at det årlige utslippet av mikroplast fra tekstiler årlig er på omtrent 1000 tonn i året.
Det største bidraget antas å komme fra privatpersoners bruk av vaskemaskiner.
De siste årene har det vært mye oppmerksomhet rundt mikroplast i kosmetikk. For eksempel tilsettes små plastbiter tannkrem og kremer for å få fram en slipeeffekt.
Bitene havner i sluket, og fraktes videre med avløpet.
I Norge anslår vi at det slippes ut omtrent 90 tonn mikroplast fra kosmetikk hvert år.
Andre kilder til mikroplast
Mikroplast kan også tilsettes produkter som brukes til vasking, vedlikehold, medisin, i olje- og gass-sektoren og i hage- og landbruk.
I Europa antas den største kilden til tilsatt mikroplast å være gjødsel og plantevernmidler som er innkapslet i plast. Produktene frigjør gradvis virkestoffer i jorda, men etterlater seg samtidig mikroplast.
Andre viktige kilder til utslipp av mikroplast er tap av pellets fra plastproduksjon og avfallshåndtering.
I tillegg finnes det flere mindre kjente kilder som bidrar til mikroplastforurensningen.
Sjøbaserte kilder
Sjøbaserte kilder til mikroplast i havet inkluderer blant annet sjøfart, havner og verft, fiskeri, havbruk og olje- og gassvirksomhet. Utslippene fra disse kildene kan komme fra slitasje av plastprodukter og -utstyr, maling og utslipp i forbindelse med vedlikehold eller opphugging av offshore konstruksjoner.
Tap eller ødeleggelse av containere som frakter pellets til plastproduksjon vil også kunne føre til utslipp av mikroplast. For eksempel endte 13,2 tonn plastpellets på avveie i havet under sjøtransport i Nordsjøen i februar 2020. Plastpellets spredde seg med havstrømmer og vind over et stort område og endte opp langs kysten rundt Skagerak i Sverige og Norge.
Vi har lite informasjon om størrelsen på utslipp til sjø. Det er viktig å få gode og sammenlignbare data fra sjøbaserte kilder, slik at vi kan få gode anslag for utslippene også fra disse kildene.
Mikroplast har betenkelige egenskaper
Mikroplast er svært tungt nedbrytbart og hoper seg opp i miljøet. Når plasten først har havnet i miljøet, er den tilnærmet umulig å fjerne.
Siden partiklene er veldig små, kan mikroplast og nanoplast lett tas opp i organismer og dermed komme inn i næringskjeder. Et eksempel er at mikroplast er gjenfunnet i fisk som spiser dyreplankton. I 2022 ble mikroplast målt for første gang også i menneskeblod.
Mikroplast kan også spre miljø- og helseskadelige stoffer, både fordi plasten i seg selv inneholder slike stoffer og fordi miljøgifter kan feste seg på overflaten til mikroplasten. Mikroplast kan derfor være en kilde til opptak av miljøgifter i organismer.
I tillegg kan de små plastpartiklene i seg selv være skadelig. For eksempel mistenker forskere at det kan oppstå betennelsesreaksjoner når immunceller forsøker å fjerne plastpartikler i kroppen.
Dyr kan også lett forveksle plastbiter med mat. Det kan gi indre skader, forgiftning, redusert matinntak, fordøyelsesproblemer og falsk metthetsfølelse. Det er også påvist endringer i vekst og reproduksjon hos dyr som har fått i seg mikroplast.
Vi vet foreløpig lite om langtidsvirkningene av mikroplastutslippene. Stadig flere vitenskapelige publikasjoner indikerer likevel at utslippene vil føre til irreversible og langsiktige økologiske skader. Det europeiske kjemikaliebyrået vurderer at selv små utslipp av mikroplast kan utgjøre en risiko for helse og miljø.