Vi regulerer forurensning fra virksomheten gjennom forskrifter og tillatelser. I tillegg er det gitt rammer for petroleumsvirksomhet i stortingsmelding om helhetlig forvaltningsplaner for de norske havområder (Stortingsmelding 21, 2023-2024).

Rammene er satt på bakgrunn av kunnskap utarbeidet i faglig forum.

Miljødirektoratet følger opp virksomheten gjennom

Miljøpåvirkning fra petroleumsvirksomheten

Utvinning av olje og gass på norsk sokkel fører til betydelige utslipp til luft og sjø. I hvilken grad miljøet belastes har sammenheng med hvilke områder som påvirkes, og om det er verdifulle og/eller sårbare arter og naturtyper i området.

Miljødirektoratet har spesielt fokus på miljøverdie sorm er ansett som mest sårbare for ulike påvirkninger fra petroleumsaktivitet. Dette kan omfatte sjøfugl, marine pattedyr, fisk,  sårbar arter og naturtyper på havbunnen, og kystområdene våre.

Typiske miljøpåvirkninger fra petroleumsvirksomheten:

  • utslipp til sjø av olje og andre naturlige komponenter
  • utslipp av offshorekjemikalier
  • utslipp av borekaks
  • fysisk påvirkning på havbunnen
  • utslipp til luft
  • risiko for akutt forurensning
  • injeksjon av produsert vann og annet flytende eller fast materiale til grunnen og CO2-lagring
  • avfallshåndtering
  • undervannsstøy

Utslipp til sjø av olje og andre komponenter

De største operasjonelle utslippene til sjø fra petroleumsvirksomheten er produsert vann og utslipp fra boring. 

Produsert vann følger med olje og gass fra reservoaret. Det kan bestå både av naturlig vann fra formasjonen og sjøvann som er injisert for å øke utvinningen.

Typisk inneholder produsert vann dispergert olje, tilsatte kjemikalier og naturlig forekommende komponenter som PAH, alkylfenoler, tungmetaller, naturlig radioaktivt materiale, organisk stoff, organiske syrer, uorganiske salter, mineralpartikler, svovel og sulfider.

Mengde og sammensetning varierer mye fra felt til felt, over feltets levetid og teknologien som benyttes.

Andre kilder til utslipp av olje er drenasjevann, fortrengningsvann og utslipp ved jetting.

Utslipp av drenasjevann skjer når boredekk, og andre områder hvor det kan være olje, blir rengjort og spylt. Det forurensede vannet renses, og slippes ut i sjøen eller tas til land for rensing eller destruksjon. 

Noen av de store betongplattformene har lagerceller for olje i skaftene, eller "beina", på plattformene. Fra lagercellene lastes oljen over på skip via en lastebøye.

Det varierende oljenivået i lagercellene kompenseres med sjøvann for å oppnå et konstant væskenivå. Vannet som slippes ut fra lagercellene inneholder også noe olje. Dette kalles fortrengningsvann. 

Sand og andre partikler som akkumuleres i prosessutstyret fjernes ved jetting. Jetteoperasjonene innebærer utslipp av dispergert olje, samt olje som vedheng på de faste partiklene. 

Miljødirektoratet stiller krav om at

  • Produsert vann og drenasjevann skal renses før utslipp til sjø.
  • Innhold av olje skal være så lavt som mulig og ikke overstige 30 milligram per liter (mg/l).
  • Oljeholdig fortrengningsvann kan slippes til sjø dersom oljeinnholdet ikke overstiger 30 mg olje per liter vann.
  • Operatøren skal gjennomføre miljørettede risikovurderinger av utslippene av produsert vann, og vurdere teknologier som kan redusere miljørisikoen.

Tiltak som operatørene må vurdere for å redusere risiko for miljøskade ved utslipp til sjø:

  • redusere vannproduksjon
  • injeksjon/reinjeksjon av produsert vann
  • best tilgjengelig teknikk for rensing (BAT)
  • redusere utslipp av kjemikalier med produsert vann

Alle feltene har renseanlegg for produsert vann for å sikre lavest mulig oljekonsentrasjon i utslippsvannet. Vannkvalitet og vannvolumer varierer fra felt til felt. En renseløsning som fungerer godt et sted, vil derfor ikke alltid fungere like godt andre steder.

For mange felt er det ikke den dispergerte oljen som bidrar mest til miljørisiko, men tilsatte kjemikalier og naturlig forekommende komponenter, som for eksempel PAH-er eller BTEX-er.  

For innretninger som har utslipp av produsert vann, skal operatørene gjennomføre miljørettede risikovurderinger uttrykt som Environmental Impact Factor (EIF).

Faktoren er et uttrykk for størrelsen på et vannvolum med en forhøyet risiko for effekter basert på at konsentrasjoner av et eller flere stoff i produsert vann overskrider en effektgrense.

Utslipp av offshorekjemikalier

Kjemikalier er en samlebetegnelse for alle tilsetningsstoffer og hjelpestoffer som blir brukt ved bore- og brønnoperasjoner, og i produksjon av olje og gass. Kjemikalier medfører forurensing når de slippes ut i miljøet.

Det meste av kjemikalieutslippene på sokkelen er knyttet til bore- og brønnoperasjoner. Utslippsmengdene varierer med aktivitetsnivå.

De kjemikaliene som ikke blir sluppet ut til sjø løser seg i oljen, etterlates i brønnen, deponeres i undergrunnen, eller blir behandlet som farlig avfall.

Våre tillatelser gir rammer for mengder kjemikalier som er tillatt sluppet ut.

Kjemikalienes skal testes, kategoriseres og miljøvurderes som beskrevet i aktivitetsforskriften.

Stoffer i svart, rød, gul eller grønn kategori

De enkelte stoffene testes for å undersøke biologisk nedbrytbarhet, potensial for bioakkumulering og akutt giftighet.

Stoffene gis deretter en fargekategori, svart, rød, gul eller grønn, basert på kriterier beskrevet i aktivitetsforskriften § 63.

Stoffene i svart kategori er de mest miljøfarlige, etterfulgt av rød kategori, gul kategori, og grønn kategori.

Det skal være gode tekniske og sikkerhetsmessige grunner til å bruke og slippe ut stoff i svart og rød kategori.

Operatørene skal jobbe kontinuerlig med å skifte ut (substituere) disse kjemikaliene (aktivitetsforskriften § 65).

Operatøren skal også gjennomføre helhetlig vurderinger av kjemikalienes potensial for miljøskade (§ 64) og rapportere årlig på mengder kjemikalier som er brukt og sluppet ut.

Samarbeidsforum offshorekjemikalier, industri og myndigheter (Skim)

Utslipp av borekaks

Partikkelutslipp fra petrolumsvirksomheten kan på påvirke miljøet på flere måter. Utslipp av knust steinmasse fra boring av brønner (borekaks) sammen med kjemikalier brukt under boring er den største kilden til slike utslipp.

Borekakset vil ha et naturlig innhold av tungmetaller, organiske salter, mineralpartikler og kan også ha vedheng av olje.

Kaks boret med vannbasert borevæske kan slippes til sjø. Kaks boret med oljebasert borevæske skal ikke slippes til sjø, med mindre kaksen har gjennomgått en termisk renseprosess.

Utslipp av renset kaks med vedheng av oljebasert borevæske krever tillatelse til virksomhet etter forurensningsloven.

I spesielle områder kan Miljødirektoratet stille vilkår knyttet til utslipp av borekaks for å redusere skade på sårbar bunnfauna.

Tiltak kan være å:

  • flytte borestedet vekk fra sårbar bunnfauna
  • transportere borekakset til områder på havbunnen med mindre sårbar bunnfauna
  • returnere utboret kaks til riggen og transportere det til land
  • injisere det i undersjøiske geologiske formasjoner

Fysisk påvirkning av havbunnen

Spesielt ved utbygging og avvikling av felter vil det det være aktiviteter som kan forstyrre havbunnen, som steinlegging, mudring og plassering av innretninger, anker, kabler og rørledninger.

Miljødirektoratet regulerer dette gjennom forskrift og tillatelser i områder med sårbar bunnfauna og/eller forurensede sedimenter.

Injeksjon av produsert vann og annet flytende eller fast materiale til grunnen og CO2-lagring

Aktiviteter som medfører forurensning av undergrunnen krever tillatelse etter forurensningsloven.

Operatørene kan få tillatelse til injeksjon av borekaks, produsert vann med mer når det er godtgjort at dette skjer under forhold som gir minimal risiko for utlekking til sjø og at det er den beste miljømessige løsningen.

Injeksjon og lagring av CO2 er regulert i forurensningsforskriften kapittel 35. Forskriften krever at den som skal injisere og lagre CO2 i geologiske formasjoner må ha tillatelse fra Miljødirektoratet. Betingelser for å få tillatelse er gitt i forskriften.

Utslipp til luft

Petroleumsvirksomheten bidrar med en betydelig del av de nasjonale utslippene til luft. Utslipp til luft fra petroleumsvirksomhet består av CO2, NOx, SOx, metan (CH4) og NMVOC.

Sektoren er den nest største kilden til utslipp av klimagasser i Norge, og bidrar med om lag en firedel av Norges NOx-utslipp.

Hovedkilden til utslipp til luft fra petroleumsvirksomhet er energiproduksjon, det vil si forbrenning av naturgass og diesel i gassturbiner, motorer og kjeler. Fakling, direkte avbrenning av gass, er den nest største kilden.

Andre kilder til utslipp til luft er brønntesting og brønnvedlikehold, gassventilering og lekkasjer/diffuse utslipp fra prosesser og avdampning fra lagring og lasting av råolje.

Utslipp av metan og nmVOC kommer spesielt fra ventilering og diffuse utslipp. Metan er en sterk klimagass som tilhører gruppen kortlevde klimadrivere.

Miljødirektoratet stiller blant annet krav om

  • Tillatelse til utslipp til luft. I tillatelsen gir vi mengdebegrensninger for NOx, SOx, metan (CH4) og NMVOC.
  • Redusere utslipp ved formasjonstesting, opprenskning og oppstart av brønner.
  • Bruk av BAT.
  • Energiledelse og energieffektivitet.

Operatørene skal ha et system for energiledelse, det vil si et system for å oppnå mest mulig energieffektiv produksjon og drift.

Energianlegg offshore er omfattet av forurensningsforskriften lenke kapittel 36 del IV, som implementerer industriutslippsdirektivet (IED), direktiv 2010/75.

Utslipp av CO2 fra forbrenning eller andre kvotepliktige aktiviteter etter klimakvoteforskriftens § 1-1, reguleres gjennom en særskilt tillatelse til kvotepliktige utslipp.

Tiltak som operatørene må vurdere for å redusere utslipp til luft

En rekke tiltak kan gi lavere utslipp av CO2, NOx, metan og nmVOC:

  • Energieffektivisering, elektrifisering med kraft fra land, karbonfangst og lagring (CCS) og eller vindturbiner til havs.
  • Bruk av BAT som lav-NOx-teknologi og/eller renseteknologi og gjenvinningsløsninger, installering av utstyr for å sende avgasser i retur til prosessen og gjenvinne hydrokarbongasser fra lagring og lasting av råolje.

Utslippene avhenger av energibehov, kraftløsninger, energieffektivisering, teknologiutvikling og implementering av BAT.

Energiforbruket vil som regel øke på aldrende felt. Da går også utslippene til luft opp. Samtidig vil energieffektivisering, elektrifisering med kraft fra land, CCS og eller vindturbiner til havs kunne gi lavere utslipp per produsert enhet.

Det samme gjelder tekniske tiltak for økt gjenvinning eller rensing av avgasser, for eksempel fakkelgassgjenvinning.

Risiko for akutt forurensning

Akutt forurensning spenner fra full utblåsning av en brønn med potensielt store mengder olje på sjøen, til mindre uhellsutslipp av olje eller kjemikalier for eksempel på grunn av slangebrudd eller overfylling av tanker.

For petroleumsvirksomheten er miljørisiko i hovedsak knyttet til oljeutslipp. Oljeutslipp kan skade organismer både til havs og i kystsonen, samt føre til tilgrising av kystområder som blir berørt.

Miljødirektoratet kan stille spesifikke krav til beredskap for hver enkelt aktivitet i tillatelse til virksomhet etter forurensningsloven. Potensialet for miljøkonsekvenser, alvorlighetsgraden av mulige konsekvenser og tilhørende usikkerhet er viktig informasjon i vår vurdering.

Operatørene er pålagt å ha et avtalefestet samarbeid om beredskap, og deres beredskapsressurser skal også samordnes med statlige beredskapsressurser.

Beredskapen skal etableres på grunnlag av blant annet miljørisiko- og beredskapsanalyser. Det finnes ulike strategier for å bekjempe akutt oljeforurensning, deriblant mekanisk opptak og kjemisk dispergering. Operatøren skal velge den kombinasjonen av tiltak som totalt sett gir minst miljøbelastning.

Dersom olje driver inn i strandsonen, kan det bli aktuelt å benytte strandrensemidler i tillegg til mekanisk oppsamling av oljen.

Miljødirektoratet har utarbeidet veiledere for bruk av dispergeringsmidler og testing av strandrensemidler:

Sjøfugl er spesielt sensitive for oljeforurensning. Basert på erfaringer fra inn- og utland har Miljødirektoratet konkludert med å være restriktive med å vaske oljeskadet sjøfugl.

Vår vurdering er at det ikke er aktuelt å vaske oljeskadet sjøfugl annet enn for noen få arter der hvert individs overlevelse har betydning for bestanden. Dette gjelder per i dag artene stellerand og dverggås.

Avfall

Farlig avfall inneholder helse- og miljøfarlige stoffer. Farlig avfall på avveie kan føre til at miljøgifter spres og hoper seg opp i naturen.  For å unngå at miljøfarlige stoffer spres i naturen, må farlig avfall samles inn og behandles forsvarlig.

De største avfallsfraksjonene offshore er boreavfall som borekaks og brukt borevæske, samt ulike flytende fraksjoner som vaskevann og drenasjevann. Enkelte avfallsfraksjoner håndteres offshore, ved injeksjon eller rensing før utslipp.

I de kommende årene vil avslutning av felt på norsk sokkel øke, noe som vil føre til større avfallsmengder når utrangerte installasjoner tas til land for opphogging.

Avfall som produseres offshore er underlagt det samme regelverket som avfall som produseres på land, med spesifikke krav til håndtering, deklarering og behandling.

HMS-forskriftene har i tillegg enkelte bestemmelser som gjelder avfall offshore.

Undervannsstøy

Mange aktiviteter i forbindelse med petroleumsvirksomhet lager undervannsstøy. Alt fra seismiske undersøkelser, installering av innretninger på havbunnen, boring, produksjon og skipstrafikk til og fra innretninger bidrar til støy.

Støy fra seismiske undersøkelser med luftkanoner er den klart største kilden til undervannsstøy med tanke på lydnivået. Seismiske undersøkelser gjennomføres for å kartlegge geologien og de geologiske strukturene under havbunnen.

Det er kjent at fisk kan skremmes bort i ganske stor avstand fra luftkanonene, og dette kan ha negativ betydning for gyting eller gytevandring, eller for fiskeriene.

Lyden fra seismikkskyting kan oppfattes av sjøpattedyr over svært store avstander, spesielt de veldig lavfrekvente lydene. Dette kan påvirke sjøpattedyrene på flere måter. De kan blant annet bli skremt bort fra sine naturlige leveområder, eller evnen til å finne mat kan bli påvirket, og kommunikasjonen mellom dyrene kan bli forstyrret.

Seismikk frarådes i noen områder, og noen tider på året

Forvaltningsplanen for de norske havområdene gir rammer for seismiske undersøkelser i norske havområder, og angir blant annet hvor og når seismikkskyting ikke er tillatt av hensyn til fisk. Havforskningsinstituttet gir årlige råd om tiltak for å redusere mulig påvirkning på fisk. 

For å redusere risikoen for å skade sjøpattedyr er det også krav om at skytingen med luftkanoner skal startes opp gradvis, såkalt "soft-start".