Før befaringen starter, må kommunen skaffe seg oversikt over strandsonen som skal bli kartlagt. Kommunen kan skaffe seg oversikt ved å grovkartlegge strandsonen. Grovkartleggingen kan gi grunnlag for videre inndeling i delstrekninger.

Grovkartleggingen gir oversikt over hvilke områder kommunen må være særlig oppmerksomme på.

Kommunen bør i grovkartleggingen definere områdene som:

• tettbebygde
• spredtbebygde
• inngrepsfrie og ubebygde

Tettbebygde områder kan ha særlige utfordringer knyttet til å opprettholde tilgjengelige arealer for friluftsliv, for eksempel fordi områdene blir bygget ned eller adkomst til mindre strender og rekreasjonsområder blir hindret. Tilsvarende problematikk kan en få i spredt bebygde områder. Det kan også være utfordringer knyttet til lengre strekninger langs sjøen som er tilgjengelig for allmennheten. En utfordring kan være at strekningene stykkes opp og mister sin bruksverdi som friluftslivsområde. Ubebygde områder har gjerne mindre konflikter knyttet til ferdselshindre og ulovlig bygging.

Flyfoto og grunnkart over kystlinjen er enkle verktøy for å skaffe oversikt. Kommunen kan bruke nettsiden www.norgeibilder.no, der Kartverket har samlet flyfoto fra hele Norge.

Bruk grovkartleggingen til å finne en hensiktsmessig måte å dele inn strandsonen på. Å dele inn strandsonen gjør arbeidet mer oversiktlig, og kommunen får en naturlig oppdeling av befaringen. Inndelingen danner også et grunnlag for å kunne beregne hvor mye tid kommunen skal sette av og hvilken metode kommunen skal benytte til å befare de ulike områdene.

Momenter i vurderingen av hvordan strandsonen kan deles inn:

• Områdenavn som er kjent for publikum.
• Områder kommunen vet at presset på strandsonen er stort.
• Områder der det er mange og omstridte enkeltsaker.
• Avgrensninger i gjeldende reguleringsplaner.
• Områder der kommunen ønsker å kartlegge andre forhold, som for eksempel naturmangfold og forurensning.

Videre bør kommunen sette opp en plan for når de enkelte delstrekningene skal befares.

Orienter publikum om kartleggingen og kommende befaring i god tid før befaringene starter. Arbeidet bør bli kunngjort i lokal/regional avis og på kommunens nettsider. Pågår arbeidet over lengre tid kan det varsles underveis med angivelser for når registreringsarbeidene vil skje i de aktuelle områdene.

Varsle gjerne grunneiere om kartleggingen. Det er ikke et lovpålagt krav, men ved å orientere grunneiere i eget brev får de kunnskap om prosjektet og gjeldende regelverk. Brevet bør orientere om muligheten til å ta kontakt med kommunen hvis de har spørsmål om lovligheten av tiltak på egen eller andres eiendom.

Vær forberedt på at kommunen kan få en økning i henvendelser etter at prosjektet er presentert for publikum.

Data som blir samlet inn skal være mest mulig objektive og gi et grunnlag for senere å vurdere om forholdet er ulovlig etter friluftsloven, eller eventuelt etter annet regelverk. Det er derfor viktig å innhente tilstrekkelig informasjon. 

Det kan være vanskelig å vurdere lovligheten på det man ser ute i felt. Under befaringen bør kommunen vurdere om hindringene virker privatiserende eller ikke, men ikke konkludere på om hindringen er ulovlig. Så lenge situasjonen og informasjonen er nedtegnet på manuskart, og forholdet er dokumentert med bilder, kan lovligheten vurderes senere. Sonderingen mellom innmark og utmark er helt sentral for å avgjøre om et område er tilgjengelig for allmennheten, og om et stengsel er ulovlig etter friluftsloven. Derfor bør kommunen allerede i kartleggingsfasen gjøre en overordnet vurdering av om et område er innmark eller utmark.

Det bør være minimum to representanter fra kommunen under befaringen. Det er en fordel å være to på grunn av arbeidsoppgavene, at representantene kan ha ulik kunnskap om stedet og av sikkerhetshensyn.

Ta i betraktning terrenget og tilgjengeligheten til området som skal befares og vurder hva som er den beste måten å ta seg fram på. Området kan befares ved eksempelvis ferdsel til fots, båt eller bruk av drone.

Under befaringen bør kommunen ha særlig fokus på adkomster, smett og lignende til og fra strandsonen. Dette er viktig fordi tilgjengeligheten langs sjøen reduseres eller forsvinner helt, hvis allmennheten ikke har adkomst fra de bakenforliggende områdene. Stier og tråkk som ikke ligger i manuskartet, bør registreres. Dette er viktige datagrunnlag for en senere vurdering og for en bedring av tilgjengelighet for allmennheten.