En god strategi- og beslutningsprosess for overvann er avgjørende for å lykkes med å ivareta sikkerhet mot skade på helse, miljø og infrastruktur, ivareta overvannet som ressurs og bidra til investeringer i overvannstiltak som er samfunnsøkonomisk lønnsomme.

Overvannsflommer kan motvirkes ved å anlegge åpne løsninger for overvannet som i størst mulig grad lar vannet infiltrere i grunnen eller samles opp og fordrøyes i overvannsdammer. Ved å velge løsninger som opprettholder vannets naturlige kretsløp og lar vannet ta plass i byen kan man begrense skadevirkninger og skape positive elementer i bymiljøet.

Det er mange hensyn som skal veies når kommunen skal planlegge for en helhetlig overvannshåndtering. Det er ikke slik at alle lokale overvannstiltak er egnet overalt, og i en del tilfeller må de gjennomføres i kombinasjon med systemer under bakken for å ivareta hele vannmengden.

Det fremste risikoreduserende tiltaket mot overvannsskade er å sikre trygge flomveier. Trygge flomveier vil si sammenhengende arealer som vannet kan renne på fra øverst i nedbørfeltet helt frem til resipient. Det fremste verktøyet for å sikre helhetlig planlegging av overvann i kommuner er overordnet arealplan.

Treleddstrategien

Overvann skal håndteres gjennom bruk av infiltrasjon, fordrøyning og avledning,  gjerne omtalt som tretrinnsstrategien for overvann.

Infiltrasjon: Avrenning forsinkes eller forhindres ved at vann infiltreres i grunnen –enten gjennom dekker som vann naturlig trekker gjennom (for eksempel grus eller plener) eller kunstige strukturer (for eksempel regnbed).

Fordrøyning: Overskuddsvann som ikke kan infiltreres på den enkelte eiendom, ledes til anlegg for fordrøyning, som for eksempel et åpent vannmagasin.

Avledning: Når overvannsmengden overstiger kapasiteten for infiltrasjon og fordrøyning, må overvannet avledes til trygg resipient, som oftest til sjø eller vassdrag. Avledning kan være åpne vannveier eller planlagte flomveier.

Økt nedbør fører til at mer regnvann ender opp i avløpsnettet og renseanleggene. Dersom det ikke gjennomføres forebyggende tiltak kan dette føre til store skader på infrastruktur for vann og avløp, privat eiendom og få konsekvenser for helse og miljø.

Konvensjonelle overvannssystemer består av rør under bakken. Overvannet føres gjerne ned i et ledningsnett og videre til renseanlegget. Rørene er ofte ikke dimensjonerte for å kunne håndtere den forventede økningen i nedbør. En del kommuner anser at kapasiteten i dagens overvannssystemer ikke er god nok til å takle klimaendringene. Klimaendringene gjør at det er behov for oppgradering.

Det stilles strenge kvalitetskrav til vann som skal brukes som drikkevann. Klimaendringene kan føre til dårligere vannkvalitet i drikkevannskildene, samt øke risikoen for at vannet forurenses i distribusjonsnettet.

Mye av vannet som blir brukt som drikkevann i Norge kommer fra overflatevannkilder, som innsjøer og elver.  Mange av disse er oppdemte innsjøer, der det stilles spesielle krav til sikkerheten av damkonstruksjonen (demningen). Klimaendringer gir nye utfordringer knyttet til drift, vedlikehold og fornyelse av damkonstruksjonene. Råvann er en benevnelse på naturlig ubehandlet vann. En vannkilde med god råvannskvalitet er gunstig å bruke som drikkevannskilde fordi det reduserer behovet for vannbehandling. Både økt nedbør og temperatur kan påvirke råvannskvaliteten negativt gjennom økte tilførsler fra nedbørsfeltet og gjennom interne prosesser i vannkilden. Nasjonale mål for vann og helse, som stiller krav til både vann- og avløpssektoren, er også tydelig på at klimaendringer må tas med i risiko og sårbarhetsanalysene som legges til grunn for vannverkenes robusthet og beredskap.