"Tilgjengeliggjøring av brensel" er definert i klimakvoteforskriften § 1-2 q som "alle former for plassering av brensel på det norske markedet med tanke på forbruk. For registrerte virksomheter etter forskrift om særavgifter omfatter dette ikke lagring på godkjente lager etter § 5-7 eller avgiftsfri overføring etter § 2-2 i forskrift om særavgifter."  

Brenselsoperatøren under ETS2 regnes som enhver fysisk eller juridisk person som tilgjengeliggjør brensel for forbruk. I utgangspunktet er det en prioritert liste over hvem som i det konkrete tilfellet skal anses som brenselsoperatør for et brensel under ETS2: 

1. Den som er registrert virksomhet og som er ansvarlig for å betale særavgift for brenselet etter forskrift om særavgift. 
2. Dersom ikke 1. er aktuell, den som importerer brensel til forbruk i Norge eller den som i Norge produserer brensel til forbruk i Norge. 
3. Dersom ikke 1. eller 2. er aktuell, enhver andre som utfører aktivitet som tilgjengeliggjør brenselet. 

I klimakvoteforskriften § 1-2 (p) er brensel definert som:  
 
"Ethvert energiprodukt som skal tilbys, tilbys eller brukes som motorbrensel eller som brensel til oppvarming, herunder til elproduksjon. Som brensel regnes også stoffer som tilsettes motorbrensel." 

Følgende brensler er eksplisitt unntatt virkeområdet til ETS2, og regnes ikke som brensel ifølge klimakvoteforskriftens brenseldefinisjon:  

• Trekull 
• Faste biobrensler 
• Torv 
• Farlig avfall og kommunalt avfall 
• Brensel hvor utslippet kan nulltelles (utslippsfaktor settes til null ved rapportering)

Aktører som kun tilgjengeliggjør brensler som er unntatt eller brensler hvor utslippet kan nulltelles, skal ikke regnes som brenselsoperatør i ETS2.  
 
At et brensel kan nulltelles betyr at utslippet fra forbrenning av brenselet ikke skal føres i klimagassregnskapet og at endelig utslippsfaktor settes til null ved rapportering. Brensler må oppfylle krav i MR-forordningen artikkel 38 (5) eller 39 for å kvalifisere til nulltelling. MR-forordningen viser videre til krav i det reviderte fornybardirektivet (REDII). Se mer under avsnittet “Bruk av biomasse i ETS2” lenger ned på siden.

Dersom aktøren tilgjengeliggjør brensler med utslipp i ETS2 skal også utslipp fra brensler med utslipp som kan nulltelles overvåkes og rapporteres. 

I tabell 1 i vedlegg 3 i klimakvoteforskriften er en rekke omfattede brensler listet opp sammen med samsvarende CN-koder som skal brukes ved rapportering av utslipp:

ETS2 skal dekke utslipp av CO2 i veitransportssektoren, bygningssektoren og andre sektorer.  
 
I Klimakvoteforskriften § 1-2 (s, t og u) er dette definert som: 

§1-2 (s) Bygningssektoren: 

i. produksjon av varme ved varmeverk og kraftvarmeverk, levert enten direkte eller gjennom fjernvarmenett, til offentlige bygninger, boliger og næringsbygninger, med unntak av næringsbygninger brukt til landbruk, akvakultur og fiskeri. 

ii. offentlige bygninger, næringsbygninger og boliger, med unntak av næringsbygninger brukt til landbruk, akvakultur og fiskeri, og ikke-veigående motorkjøretøy og øvrige arbeidsmaskiner. Bygninger til militære formål er ikke omfattet.

§1-2 (t) Veitransportsektoren:

veitransport med blant annet person- og varebiler, lastebiler, busser, mopeder og motorsykler. Landbruksbrukskjøretøy på asfaltert vei og militær transport er ikke omfattet.  

§1-2 (u) Andre sektorer:

i. industriell produksjon, bygg og anleggsvirksomhet, og ikke-veigående motorkjøretøy og øvrige arbeidsmaskiner innen disse virksomhetene 

ii. energiproduksjon utover produksjon nevnt i bokstav i. 

I tabell 2 i vedlegg 3 i klimakvoteforskriften er omfattede sektorer listet opp sammen med samsvarende CRF-koder som skal brukes ved rapportering av utslipp:

Utslipp i sektorer som ikke faller inn under sektorene angitt i § 1-2 (s, t og u) i klimakvoteforskriften skal ikke være med i ETS2. Under har vi listet opp noen sentrale sektorer som ikke er omfattet av ETS2.

I klimakvotedirektivet henvises det til kategorikoder fra FNs klimapanel (IPCC) for avgrensning rundt omfattede sektorer. Disse kategorikodene finner man i IPCCs retningslinjer for å estimere nasjonale klimagassutslipp- og opptakskilder, "2006 IPCC Guidelines for National Greenhouse Gas Inventories". 

I noen tilfeller viser en IPCC-kode videre til ISIC-koder som er en internasjonal standard for klassifisering av all økonomisk aktivitet. Disse tilsvarer NACE-koder i EU eller næringskoder i Norge. Versjonen av ISIC det refereres til i IPCC-kodene er versjon 3.1. 

Jo høyere utslippet som skal overvåkes er, desto høyere krav stilles til nøyaktighet av målinger og beregninger. 

MR-forordningen benytter et hierarkisk system hvor ulike metodetrinn (tiers) definerer ulike grader av nøyaktighetskrav i overvåking og rapportering.  

Høyere metodetrinn representerer større nøyaktighet, og krever som regel mer avanserte metoder og større ressurser.  

Ved utarbeidelse av overvåkingsplanen er det som utgangspunkt krav til bruk av høyeste metodetrinn. Det finnes likevel en rekke unntak som gir forenklede krav. 
 
Her er noen eksempler på unntak fra metodetrinn: 

• Brenselsoperatører med samlet årlig utslipp på 50 000 tonn CO2 eller mindre (kategori A) kan ta utgangspunkt i metodetrinn i vedlegg V i stedet for høyeste metodetrinn. 
• Brenselsstrømmer hvor utslippet kan nulltelles eller er små nok til å klassifiseres som de-minimis har ikke krav til oppnåelse av metodetrinn. Merk at man likevel skal velge en av metodene i MR-forordningen. 
• Hvis krav til metodetrinn er teknisk umulig eller påfører brenselsoperatøren urimelige kostnader i henhold til artikkel 75c og 75d, kan brenselsoperatøren søke om å benytte et lavere metodetrinn så lenge tilstrekkelig dokumentasjon er vedlagt søknaden. For bestemmelse av metodetrinn for omfangsfaktoren kan man også søke om bruk av lavere metodetrinn om metodene for høyere metodetrinn ikke er tilgjengelig. 
• Alle kommersielle standardbrensler kan benytte metodetrinn 2a for beregningsfaktorer (nasjonale standardfaktorer).

Valg av metodetrinn avhenger av flere faktorer, inkludert utslippsmengde, teknisk gjennomførbarhet, og kostnadseffektivitet. Vi anbefaler alle operatører å studere EUs veileder til MR-forordningen under “Nyttige lenker”. 

Det åpnes i stor grad for bruk av standardfaktorer ved bestemmelse av utslippsfaktor og konverteringsfaktor ved overvåking og rapportering.  
 
Ved bruk av slike faktorer er det viktig at kilden og verdien til faktoren kommer tydelig frem i overvåkingsplanen.  
 
Liste over nasjonale standardfaktorer som godkjennes av Miljødirektoratet finnes her:

For å definere hvor mye av brenselet som forbrennes i utslippssektorer omfattet av ETS2 skal brenselsoperatøren oppgi en omfangsfaktor for hver brenselsstrøm.   

Omfangsfaktoren i ETS2 er en verdi mellom 0 og 1. En omfangsfaktor på 0 settes der 0 prosent av utslippet skjer i sektorer omfattet av ETS2, og en omfangsfaktor på 1 settes der 100 prosent av utslippet skjer i sektorer omfattet av ETS2.  

Selv om en brenselsstrøm har en omfangsfaktor på 0 bør den inngå i overvåkingsplanen for å sikre kontroll ved overvåking, og forenkle verifisering og tilsyn av utslippsdata.   

For å bestemme omfangsfaktoren skal man benytte en av metodene beskrevet i artikkel 75l i MR-forordningen. Også her skal man følge krav til metodetrinn ved valg av metode. Hvis alle brenslene blir forbrukt i utslippssektorer omfattet av ETS2 settes omfangsfaktoren til 1 uten bruk av en metode. 

For enkelte av metodene vil det kreve erfaring og harmonisering før Miljødirektoratet kan sette tydeligere krav til bruk. Merk også at enkelte av metodene ikke er tilgjengelige i Norge. Under følger en kort beskrivelse av når og hvordan de ulike metodene kan nyttes. Merk at regelverket gir ytterligere rammer. 

Metodetrinn 3:

Fysisk distinksjon av drivstoffstrømmer: Det er mulig å skille på typen sluttbrukere ved at brensel leveres til en homogen gruppe brukere som utelukkende forbrenner til aktiviteter innenfor eller utenfor omfanget av ETS2. Det brukes separate målere for hver gruppe sluttbrukere. 

Kjemiske egenskaper i brenselet: Brenselet egner seg utelukkende til forbrenning i sektorer innenfor eller utenfor omfanget av ETS2. For eksempel brukes jet fuel tilnærmet utelukkende til flymotorer, som er utenfor omfanget av ETS2. 

Bruk av de samme metodene som brukes i EUs Energiskattedirektiv (2003/96/EC): Norge har ikke gjennomført EUs energiskattedirektiv og norske operatører kan dermed ikke benytte denne metoden. 

Bruk av brenselsmerking i henhold til Euromarker-direktivet (95/60/EC): I Norge brukes ikke Euromarker som brenselsmerking, og metoden er derfor ikke tilgjengelig for norske brenselsoperatører. 

Bruk av ETS1-operatørens utslippsrapport: Denne metoden skal benyttes for å unngå dobbeltelling mellom operatører i ETS2 og kvotesystemet for industri, luftfart og maritim transport (ETS1). Kun informasjon som samsvarer med informasjon oppgitt i ETS1-operatørens utslippsrapport kan godkjennes. Se mer veiledning om dette på vår nettside om rapportering av utslipp lenket til lenger nede. 

Metoedtrinn 2:

Bruk av nasjonal brenselsmerking: I Norge benyttes nasjonal drivstoffmerking for avgiftsfri diesel (grønn farge og sporstoff). Avgiftsfri diesel kan lovlig tankes på båter, anleggsmaskiner, motorredskap, stasjonærmotorer, og andre kjøretøy som ikke er ment for veitrafikk. Siden noen av disse forbrenningsmotorene er omfattet av ETS2, er det ikke mulig å anvende denne metoden for å skille mellom sluttbrukere innenfor og utenfor omfanget av ETS2 med stor sikkerhet.

Brenselsoperatører som ønsker å benytte denne metoden må derfor i vedlegg beskrive hvordan bruk av nasjonal drivstoffmerking sikrer at brenselet ikke brukes i sektorer omfattet av ETS2.    

Bruk av egenerklæring fra sluttbruker: Brenselsoperatøren benytter et system der sluttbrukerne erklærer hva de skal bruke brenselet til for å skille mellom forbrenning av brensler innenfor eller utenfor omfanget av ETS2. Det finnes ikke et nasjonalt system for egenerklæringer i Norge, så brenselsoperatøren må selv sørge for at dokumentasjonen er korrekt og etterprøvbar. Hvis det ved kontroll avdekkes at bruk av egenerklæring har ført til underrapportering av utslipp i sektorer omfattet av ETS2, må brenselsoperatøren rette opp sin utslippsrapport og eventuelt gjøre opp for underrapportert utslipp med tilsvarende kvoter. Miljødirektoratet ber om at en beskrivelse av brenselsoperatørens egenerklæringssystem legges ved søknaden om å benytte denne metoden. 

Bruk av indirekte metoder: Det er mulig å legge til grunn indirekte metoder som for eksempel forbruksmønster eller arealplaner for å bestemme omfangsfaktoren. Miljødirektoratet krever at en detaljert beskrivelse av metoden og begrunnelse for hvorfor den er representativ legges ved søknaden. Miljødirektoratet er usikker på i hvilken grad denne metoden er anvendelig i Norge, og ber brenselsoperatører som ønsker å benytte denne metoden ta kontakt.

Metodetrinn 1:

Bruke standardverdi "1": I praksis er dette en konservativ tilnærming der man antar at alt brenselet går til sluttbrukere innenfor omfanget av ETS2, siden man ikke har mulighet til å skille sluttbrukerne fra hverandre. Bruk av denne metoden krever at det i vedlegg dokumenteres at andre metoder ikke er tilgjengelige, eller at bruken av dem fører til urimelige kostnader. 

Ved bestemmelse av biomasseandeler i blandede brensler er det også krav til bruk av metoder i henhold til ulike metodetrinn. Miljødirektoratet antar at det for de fleste brenselsstrømmer vil være mest aktuelt å bruke metodetrinn 3b, som er bruk av massebalanse. Dette innebærer blant annet at brenselsoperatøren må kunne dokumentere at det ikke er tatt ut mer biobrensler av et godkjent lager enn det som er registrert tatt inn i lageret.

Massebalansen skal være basert på fysiske mengder blandet sammen, og det er ikke tillatt med massebalansering av biobrensler på tvers av ulike blandinger, eller å fordele biobrenslene på forskjellige brenselsstrømmer.

For eksempel vil en blanding av 100 liter fossilt og 100 liter biogent brensel gi en brenselsstrøm med 50 prosent biomasseandel. 

Miljødirektoratet anser bruk av EUs godkjente frivillige ordninger som den letteste måten å dokumentere en gyldig massebalanse ved rapportering av biomasseandeler. 

Hvis brenselsoperatøren kan dokumentere at biomassen som benyttes oppfyller krav til bærekraft og utslippsreduksjoner, og operatørens system for massebalanse er godkjent av en uavhengig revisor etter gjeldende regelverk, kan utslippsfaktoren fra bruk av biomassen settes til null (nulltelles) ved rapportering. 

Biomassebrensler som er tilgjengeliggjort for forbrenning og som mangler dokumentasjon på oppfyllelse av krav til bærekraft- og utslippsreduksjonskriterier, vil likestilles med fossilt brensel.

Operatører som kun omsetter brensler som oppfyller bærekrafts- og utslippsreduksjonskriteriene, er ikke omfattet av ETS2.

Miljødirektoratet anbefaler operatører som er omfattet av ETS2 og frigjør biobrensler til markedet å lese EUs veileder om biomasse, og temasidene om biomasse i EU ETS.

Merk at begge primært henvender seg til anlegg som er kvotepliktige under ETS1, men de samme reglene og føringen vil gjelde på tvers av kvotesystemene, med noen unntak. EU arbeider med en ny veileder om biobrensler i ETS2.

Vedlagt overvåkingsrapporten skal følgende dokumenter legges ved:  

Et flytskjema som visualiserer brenselsoperatørens aktiviteter. Flytskjemaet skal minimum inneholde brenselsstrømmer fordelt på type brensel, hvordan brenslet frigjøres til markedet, sluttbrukere/typen kunder og måleinstrumenter som brukes til å bestemme mengder brensel tilgjengeliggjort. Flytskjemaet bør også inneholde referanser til når kontrollaktiviteter (prosedyrer) inntreffer. 

En usikkerhetsberegning som viser at kravet til usikkerhet for beregning av mengder frigjorte brensler er oppnådd. Usikkerhetsberegningen er ofte et resultat av usikkerheten i måleinstrumentene. Dersom alle måleinstrumentene som benyttes er kontrollert av Justervesenet kan man bruke instrumentets maksimale lovlige verdi, og kommentere dette under hver brenselsstrøm. 

Resultatet fra en gjennomført risikovurdering. I dette vedlegget skal brenselsoperatøren oppsummere identifisert risiko for feil ved beregning og rapportering av utslipp, og vise at brenselsoperatørens prosedyrer og andre kontrollaktiviteter er egnet til å redusere risikoen.

Resultatet fra en gjennomført risikovurdering. I dette vedlegget skal brenselsoperatøren oppsummere identifisert risiko for feil ved beregning og rapportering av utslipp, og vise at brenselsoperatørens prosedyrer og andre kontrollaktiviteter er egnet til å redusere risikoen.  
 
Merk at brenselsoperatører med samlet utslipp under 1000 tonn ikke behøver å legge ved en usikkerhetsberegning eller resultatet fra risikovurderingen. 

Klimakvotedirektivets artikkel 30e 3. ledd gir medlemsland mulighet til å innvilge brenselsoperatører unntak for kvoteplikten for et år av gangen i perioden 2027 til og med 2030 på nærmere bestemte vilkår. Det mest sentrale vilkåret er at brenselsoperatøren har betalt en CO2-avgift som er høyere enn gjennomsnittet av kvotepris for alt omfattet utslipp i utslippsåret.

Andre forpliktelser, som at brenselsoperatører må inneha tillatelse og følge regler for overvåking og rapportering av utslipp, vil uansett gjelde. 

Norge har per dags dato ikke tatt stilling til om det skal gis rom for å søke om unntak for kvoteplikt i ETS2. 

Noen vanlige forkortelser i EU-systemet.

• ETS2: Klimakvotesystemet for veitransport, bygg og andre sektorer.
• ETS1:  Klimakvotesystemet for industri, luftfart og skipsfart.
• ERT:  EU ETS Emission Reporting Tool
• MRR: Monitoring and Reporting Regulation. MR-forordningen.
• MP: Monitoring plan. Overvåkingsplan.
• AER: Annual emissions report. Den årlige (30. april) utslippsrapporteringen.
• EO: Economic operator. Pliktsubjekt er en EO.
• CA: Competent Authority. Ansvarlig myndighet i de ulike landene, for Norge er det Miljødirektoratet.
• VS: Voluntary scheme – EUs godkjente ordninger for biomasse.