1.4 Sette verdi

Verneområder, verdensarvområder og utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven § 52 skal alltid ha svært stor verdi. 

Det er i utgangspunktet ikke lov å gjøre inngrep i verneområder eller i utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven § 52. Alle inngrep i slike områder krever fritak fra verneforskriften etter søknad til vernemyndigheten.  

I en konsekvensutredning for naturmangfold er det kun naturmangfoldverdiene innenfor verdensarvområdet som skal utredes. Se på innskrivningsteksten til det aktuelle verdensarvområdet for mer informasjon om hvilke verdier det er lagt vekt på ved tildeling av verdensarvstatusen. 

Noen naturtyper er omfattet av forskrift om utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven, jf. naturmangfoldloven § 52. Dette er naturtyper som valgt ut fordi de er viktig for en eller flere prioriterte arter, er truet internasjonalt, eller har stor naturlige utbredelse i Norge. Lokaliteter med utvalgte naturtyper har svært stor verdi.

For slåttemark, slåttemyr og kystlynghei gjelder forskriften inntil videre kun for lokaliteter av en bestemt verdi vurdert etter DN-håndbok 13. Forskriften er under revidering slik at den også vil omfatte lokaliteter etter Miljødirektoratets instruks.

Miljødirektoratets instruks er likevel anerkjent kartleggingsmetode for slåttemark, slåttemyr og kystlynghei og skal brukes i kartlegging i forbindelse med konsekvensutredninger. Dette innebærer at kartlagte lokaliteter inntil forskriften er oppdatert, ikke vil kunne bli vurdert og verdisatt som utvalgt naturtype, men vil verdsettes med grunnlag i rødlistekategori og lokalitetskvalitet. Med unntak av lokaliteter med svært lav lokalitetskvalitet, vil disse naturtypelokalitetene få stor eller svært stor verdi på grunn av naturtypens rødlistestatus.

Både naturtyper kartlagt etter DN-håndbok 13 og 19, og etter Miljødirektoratets instruks kan legges til grunn for å vurdere et områdes verdi. De to systemene er vist som egne rader i verditabellen. 

For å sette verdi på en naturtype etter Miljødirektoratets instruks må utreder vite to ting:  

1. lokalitetskvaliteten (svært lav – svært høy) som hentes i Naturbase, og  
2. utvalgskriteriet som hentes i lokalitetens faktaark i naturbase eller i Kartleggingsinstruksen 

Kombinert gir de en verdi på verditabellen. Verdien på kartlagte naturtyper blir også presentert i det ferdige kartlaget KU-verdi i Naturbase.  

For å sette verdi på en naturtype etter Håndbok 13 eller 19 må utreder vite: 

1. lokalitetskvaliteten (A, B, C) som hentes i faktaark i naturbase og  
2. eventuelt om naturtypen er truet eller nær truet 

Der det er flere lokalitetskvaliteter innenfor verdikategorien vil lokalitetskvaliteten angi hvor i verdikategorien en naturtype ligger på verdiskalaen. Det betyr at verdien blir satt høyt eller lavt innenfor en verdikategori avhengig av lokalitetskvaliteten dersom flere lokalitetskvaliteter inngår i verdikategorien. Det er viktig å bruke denne skalaen for å skille mellom de gode og mindre gode lokalitetene. 

Dersom kun én lokalitetskvalitet inngår i verdikategorien, settes verdien til midten. Eksempelvis vil en kritisk trua (CR) naturtype med moderat lokalitetskvalitet plasseres i svært stor verdi (som vist i verditabellen), men plasseres lavt på verdiskalaen innenfor verdikategorien.

Har naturtypen svært høy lokalitetskvalitet, skal den plasseres høyt innenfor verdikategorien. En kritisk trua naturtype plasseres høyere innenfor verdikategorien enn en naturtype med lavere truethetskategori. 

Svært små lokalitetene med høy lokalitetskvalitet kan imidlertid plasseres lavere i intervallet, fordi de er så små. Dette bør kun brukes i tilfeller hvor det er mange lokaliteter/delområder, for å skille de store og virkelig verdifulle, fra de små. 

Noen naturtyper er omfattet av forskrift om utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. For slåttemark, slåttemyr og kystlynghei gjelder forskriften inntil videre kun for lokaliteter av en bestemt verdi vurdert etter DN-håndbok 13. Forskriften er under revidering slik at den også vil omfatte lokaliteter etter Miljødirektorate

Der det er flere lokalitetskvaliteter innenfor verdikategorien vil lokalitetskvaliteten angi hvor i verdikategorien en naturtype ligger på verdiskalaen. Det betyr at verdien blir satt høyt eller lavt innenfor en verdikategori avhengig av lokalitetskvaliteten dersom flere lokalitetskvaliteter inngår i verdikategorien. Det er viktig å bruke denne skalaen for å skille mellom de gode og mindre gode lokalitetene. 

Dersom kun én lokalitetskvalitet inngår i verdikategorien, settes verdien til midten. Eksempelvis vil en kritisk trua (CR) naturtype med moderat lokalitetskvalitet plasseres i svært stor verdi (som vist i verditabellen), men plasseres lavt på verdiskalaen innenfor verdikategorien.

Har naturtypen svært høy lokalitetskvalitet, skal den plasseres høyt innenfor verdikategorien. En kritisk trua naturtype plasseres høyere innenfor verdikategorien enn en naturtype med lavere truethetskategori. 

Svært små lokalitetene med høy lokalitetskvalitet kan imidlertid plasseres lavere i intervallet, fordi de er så små. Dette bør kun brukes i tilfeller hvor det er mange lokaliteter/delområder, for å skille de store og virkelig verdifulle, fra de små. 

Noen naturtyper er omfattet av forskrift om utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. For slåttemark, slåttemyr og kystlynghei gjelder forskriften inntil videre kun for lokaliteter av en bestemt verdi vurdert etter DN-håndbok 13. Forskriften er under revidering slik at den også vil omfatte lokaliteter etter Miljødirektoratets instruks. 

Miljødirektoratets instruks er likevel anerkjent kartleggingsmetode for slåttemark, slåttemyr og kystlynghei og skal brukes i kartlegging i forbindelse med konsekvensutredninger. Dette innebærer at kartlagte lokaliteter inntil forskriften er oppdatert, ikke vil kunne bli vurdert og verdisatt som utvalgt naturtype, men vil verdsettes med grunnlag i rødlistekategori og lokalitetskvalitet.

Med unntak av lokaliteter med svært lav lokalitetskvalitet, vil disse naturtypelokalitetene få stor eller svært stor verdi på grunn av rødlistestatus.  

Verdikategorien arter inkludert økologisk funksjonsområde omfatter arter av nasjonal stor forvaltningsinteresse:  

• truede arter (CR, EN, VU i Norsk Rødliste for arter) og nær truede arter (NT) 
• prioriterte arter etter naturmangfoldloven 
• fredede arter 
• spesielle økologiske former 
• andre spesielt hensynskrevende arter 

Rødlistede og truede arter

Verdisetting av arter som er rødlistet følger truethetsgraden i Rødlista. Rødlista for arter finnes her:

Norsk rødliste for arter er utarbeidet av Artsdatabanken i samarbeid med fageksperter. Et kriteriesett bestående av fem kriterier er brukt for å rødlistevurdere alle artene i Norge. Metoden, utarbeidet av Den internasjonale naturvernunionen IUCN, vektlegger objektivitet og etterprøvbarhet i vurderingene.

Arter med økologiske funksjonsområder verdsettes ut ifra rødlistekategori. Det er ikke anledning til å endre verdikategori.

Utredningen skal likevel synliggjøre kvaliteten på artslokaliteten og tilstanden på verdiene som vurderes. Vurder derfor lokalitetens plassering innenfor verdikategorien og beskriv om lokaliteten ligger i øvre eller nedre del av verdikategorien. Bruk skyvelinjalen for å vise hvordan verdisettingen vurderes innenfor verdikategoriene.

Fredede arter og prioriterte arter

Fredede arter er arter som er fredet gjennom en forskrift etter den gamle naturvernloven. Til sammen 63 arter av karplanter, moser og virvelløse dyr er fredet i Norge. Se liste over artene her:

Prioriterte arter (PA) med eventuelle økologiske funksjonsområder er arter som har en vernestatus gjennom egen forskrift, hjemlet i naturmangfoldloven. Forskriften finner du her:

Det er i dag 14 arter har denne særskilte beskyttelsen i Norge. Prioriterte arter har en større grad av beskyttelse enn fredede arter. Noen av de prioriterte artene har stort sett et vern av sitt økologiske funksjonsområde, i motsetning til de fredede artene, hvor det kun er arten i seg selv som har et vern. Hver prioritert art har sin egen forskrift og som regel en egen handlingsplan.

Prioriterte arter (med eventuelt forskriftsfestet funksjonsområde) og fredede arter skal alltid ha svært stor verdi. Det økologiske funksjonsområdet bør defineres/avgrenses slik at det er stort nok til å oppfylle økologiske funksjoner som er viktige for liv og overlevelse for arten. Hvor stort funksjonsområde som er nødvendig vil variere fra art til art.

Norge har ti nasjonale villreinområder. Disse skal alltid ha svært stor verdi i henhold til verditabellen.

Norge har også fjorten øvrige villreinområder. Disse områdene, inkludert randområdene og funksjonsområdene, har alltid stor verdi.

Funksjonsområder for spesielt hensynskrevende arter settes i henhold til verditabellen alltid som stor verdi. Størrelsen funksjonsområdet varierer fra art til art (se mer informasjon om funksjonsområder i kapittel 1.2.4).  Dette gjelder følgende arter:

• kongeørn
• musvåk
• hvitryggspett
• dvergspett
• vandrefalk
• gråspett
• praktærfugl
• havelle
• moskus

Spesielle økologiske former av arter settes i henhold til verditabellen alltid som stor eller svært stor verdi. Dette gjelder følgende arter:

• sørlig myrsnipe
• nordlig sildemåke
• sørlig gulerle
• engelsk gulerle
• relikt laks
• storørret

Verdsetting av landskapsøkologiske sammenhenger er en skjønnsmessig vurdering. Det er ikke helt klare skiller mellom verdikategoriene og utreder må derfor gjøre egne faglige vurderinger av verdsetting. Det er viktig å begrunne verdsettingen, slik at det tydelig fremgår hvilke kriterier og verdier det er lagt vekt på ved verdsetting.

Registeringskategorien landskapsøkologiske sammenhenger kan ofte overlappe helt eller delvis med naturtypelokaliteter, eller med større økologiske funksjonsområder for arter. Et våtmarkskompleks kan registreres som en landskapsøkologisk sammenheng, samtidig som det omfatter forekomster av naturtypelokaliteter som er verdsatt ut ifra andre kriterier, eksempelvis en truet naturtype. De registrerte naturtypelokalitetene vil da verdsettes som egne delområder, samtidig som det større omkringliggende området kan verdsettes ut ifra funksjonen som landskapsøkologisk sammenheng. 

Landskapsøkologiske sammenhenger får stadig viktigere funksjon etter som flere arter fortrenges fra dagens leveområder som følge av økende fragmentering av landskapet og et endret klima.

Et endret klima vil kreve at arter i større grad kan flytte seg i landskapet, både langsiktige forflytninger fra lavland til høyereliggende, fra sør til nord. Hyppigere ekstremsituasjoner krever også at de kan forflytte seg. For eksempel at arter kan forflytte seg til fuktigere områder ved ekstrem tørke.

Jo større områder, jo flere ulike arter og individer vil ha tilhold der. Områdenes kvalitet og avstand og sammenheng til andre tilsvarende områder har betydning for å ivareta levedyktige bestander av arter, og gjenspeiles i verdisettingen av disse områdene.

Et områdes størrelse, både lengde og bredde og grad av fragmentering vil inngå i vurderingen av verdi. Et område har større verdi jo mer sammenhengende det er, og intakte naturområder har større verdi enn områder med stor grad av fragmentering og kanteffekter.

Det er viktig at verdisettingen av landskapsøkologiske sammenhenger begrunnes.

Geotoper og geosteder verdsettes på forskjellig måte.

For geotoper (her: landformer) legges rødlista til grunn. Verdisettingen vektlegger derfor sjeldne forekomster av geologisk mangfold i norsk natur målt mot historisk reduksjon av forekomster. Per i dag er det kun rødliste for landformer som er relevant for geologisk mangfold, så i praksis utredes geotopverdi kun for landformer. Dette gjøres i henhold til metode beskrevet på NGUs nettsider.

I praksis betyr dette å rangere «utforming og tilstand» fra 1 (svakest) til 3 (best) og tilsvarende rødlistekategori fra 1 (nær truet) til 3 (truet/kritisk truet). Ved å plotte disse mot hverandre får vi 9 klasser, hvorav de tre laveste har «noe verdi», de neste 3 «middels verdi», de to neste «høy verdi» og den siste «svært høy verdi. Det vil også være en (teoretisk) 0-klasse («ubetydelig verdi») for landformer som ikke er på rødlista eller i tilfeller der «utforming og tilstand» er så dårlig at landformen ikke er gjenkjennelig.

For geosteder er det kvalitativ verdi for grener innenfor geovitenskap som legges til grunn, i tillegg til geostedets egnethet til å formidle geologiske prosesser og hendelser i undervisning eller til allmennheten. Geosteder har derfor stor faglig variasjon, fra nøkkelsteder for å forstå ytre prosesser slik som istider til steder som bragt biter fra jordas indre opp til overflaten. Gjennom sedimentære lagrekker og fossilpopulasjoner over lang tid er noen geosteder av stor betydning for å forstå evolusjon.

Geosteder verdsettes fra tre perspektiver, etter anbefaling fra UNESCO: vitenskap, undervisning og opplevelser. For hvert perspektiv får vi ni klasser, på samme måte som geotoper. Endelig verdi for geostedet etableres som den høyeste verdi av de tre. Metoden er beskrevet på https://www.ngu.no/emne/geosted. Merk at geosted ikke har klassen «ubetydelig verdi», da det i utgangspunktet må være «noe verdi» før et geosted etableres.