Virkemidler i arealplanleggingen omfatter arealformål, hensynssoner, bestemmelser og retningslinjer. De kan benyttes og kombineres på flere måter. Det er kommunen som må vurdere hvilke virkemidler og kombinasjoner av virkemidler som er best egnet i hver enkelt plansak. Det er viktig å angi tydelig hvilke føringer som gjelder på hvert enkelt areal.

Kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner

Kommunen kan bruke hensynssone av typen sikrings-, støy- og faresone til å angi områder der det er syredannende bergarter i grunnen. Dette i henhold til plan- og bygningsloven § 11-8 punkt a.

Kommunen kan gi planbestemmelser som setter vilkår for tiltak innenfor hensynssonen, for eksempel at berggrunnen må analyseres hvis det er planer om utbygging.

Kommunen bør kreve reguleringsplan for utbygging i slike områder. Reguleringskravet kan fastsettes etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 1. Men regulering kan uansett være påkrevd på grunn av risiko for miljø og helse, ifølge plan- og bygningsloven § 12-1 tredje ledd.

Reguleringsplaner

Reguleringsplaner skal være i tråd med føringer om arealbruken gitt i kommuneplanen. Kommunen kan velge andre virkemidler eller kombinasjoner av virkemidler i en reguleringsplan enn det som er brukt i kommuneplanens arealdel. Hensynssoner i arealdelen kan videreføres i reguleringsplan, ifølge plan- og bygningsloven § 12-6. Byggeområder innenfor hensynssoner med syredannende bergarter kan følges opp med bestemmelser etter plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 2.

Ved offentlig ettersyn skal planen følges av en planbeskrivelse, som i tillegg til å omtale selve planen også skal beskrive miljøvirkninger. Det er alltid viktig å vurdere hvilke temaer som er relevante og hvilke forhold det er særlig viktig å få belyst. Det gjelder enten planen skal konsekvensutredes eller ikke.

Planbeskrivelsen bør behandle syredannende bergarter hvis det betraktes som et mulig risikotema i nye utbyggingsområder. Den bør ta opp hvilke tiltak som planlegges for å redusere risiko.

Miljøforvaltningens innsigelsespraksis er beskrevet i rundskriv T-2/16 fra Klima- og miljødepartementet. Det omtaler hvilke hensyn som er av nasjonal eller vesentlig regional interesse på miljøområdet, og som kan gi grunnlag for innsigelse. 

Statsforvalteren kan fremme innsigelse hvis planen ikke tar tilstrekkelig hensyn til kunnskap om eller mistanke om at det er alunskifer eller andre syredannende bergarter i grunnen. Den eksakte formuleringen finner du i punkt 3.3 i rundskrivet, tema forurenset grunn.

Bakgrunnsinformasjon

Syredannende bergarter er et fellesnavn på en gruppe bergarter med spesielle egenskaper. Når disse kommer i kontakt med luft eller vann, forvitrer sulfider som kan gi avrenning med lav pH og høye konsentrasjoner av løste tungmetaller, jern, aluminium og uran.

Flere typer leirskifere og noen forekomster av gneis regnes som syredannende bergarter. En annen viktig gruppe som også regnes med, er de sulfidrike bergartene.

Alunskifer er den mest problematiske og kjente syredannende bergarten. Flere typer leirskifere, noen forekomster av gneis samt sulfidrike bergarter, regnes også som syredannende bergarter.

Alunskifer er spesielt vanlig i Oslo, men finnes også andre steder i Oslofeltet. De mest kjente områdene her er Hønefoss-Hokksund-Mjøndalen, Gjøvik og Toten, Hadeland, Hamar, Hedmarken-Ringsaker og Skien-Porsgrunn. Syredannende gneiser er særlig kjent fra Sørlandet, og sulfidrike bergarter er tallrike i Trøndelag og Nordland.

Slike bergarter gir utfordringer for miljø, helse og bygninger fordi:

• Sulfidene oksideres i kontakt med luft og fuktighet, og omdannes til svovelsyre. Dette gir sur avrenning.
• Svovelsyren angriper mineralene i bergarten, betong og stål og gir avrenning av mange ulike tungmetaller, som uran.
• Sulfidene går over til sulfater når de forvitrer. Dette fører til økt volum og gjør at berggrunnen sveller. Resultatet kan bli store skader på kjellergulv og grunnmur. En annen egenskap til de sure skiferbergartene er risiko for etsing av betong og stål.
• Uran i berggrunnen kan brytes ned til andre radioaktive stoffer og gi opphav til radongass og andre radioaktive utslipp.

Uraninnholdet i alunskifer er høyere enn i mange andre bergarter. Uran-238 brytes ned til radium-226, som igjen gir opphav til kreftfremkallende radongass. Utgravde masser med alunskifer vil i mange tilfeller regnes som radioaktivt avfall, og avrenning fra alunskifer som radioaktiv forurensning.

Kunnskap om lokaliteter

En god kilde til kunnskap om lokaliteter er berggrunnskart fra Norges geologiske undersøkelse (NGU). 

Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet (DSA) har kart over alunskifer. 

• Alunskiferkart  

Utdypende informasjon 

• Mer informasjon om syredannende bergarter finner du i denne rapporten fra NGI: Identifisering og karakterisering av syredannende bergarter
• Faktaark om alunskifer og radioaktivitet (Direktoratet for strålevern og atomsikkerhet)