Grønnstrukturen er veven av store og små naturpregede områder. Den omfatter typisk parker, friområder, turdrag og andre ubebygde arealer med naturpreg. Langs vann og vassdrag kan elvekorridorer og bekkedrag være en del av grønnstrukturen. Da brukes ofte betegnelsen blågrønn infrastruktur.

Når er grønnstruktur relevant i arealplanlegging?

Kommunen bør vurdere grønnstrukturen i alle arealplaner i nærområdene til byer og tettsteder. Kommuneplanens arealdel bør brukes til å fastlegge overordnet grønnstruktur. Påvirkning på grønnstrukturen bør vurderes ved planer om ny utbygging. I reguleringsplaner bør man sørge for å opprettholde eksisterende grønnstruktur, eventuelt etablere ny, eller gjenetablere tidligere grønnstruktur som har gått tapt.

En godt fungerende grønnstruktur kan fylle mange funksjoner.

Den by- og tettstedsnære grønnstrukturen er viktig for naturmangfold, gjennom å være levested for arter og gi mulighet for forflytning. Den er viktig for nærfriluftsliv, lek og rekreasjon, og den er et viktig grunnlag for miljøvennlig transport fordi folk kan forflytte seg til fots og med sykkel.

Grønnstrukturen er også på flere måter viktig i forbindelse med klimatilpasning. Sammenhengende vegetasjonsbelter er en velegnet naturbasert løsning for å beskytte mot økte mengder overvann og andre virkninger av et endret klima. Velfungerende økosystemer og forflytningssoner øker dessuten sjansene for at planter og dyr klarer å tilpasse seg et endret klima. 

Trær og busker bidrar til å rense lufta, og til å kaste skygge på varme dager. Grøntområdene i byer og tettsteder har også betydning for bylandskap, trivsel og helse.

Overordnede føringer

Virkemidler

Virkemidler i arealplanleggingen omfatter arealformål, hensynssoner, bestemmelser og retningslinjer. De kan benyttes og kombineres på ulike måter for å ivareta en god grønnstruktur. Det er kommunen som må vurdere hvilke virkemidler og kombinasjoner av virkemidler som er best egnet i hver enkelt plansak. Det er viktig å angi tydelig hvilke føringer som gjelder på hvert enkelt areal.

I plansammenheng er det viktig alltid å være oppmerksom på meningsforskjellen mellom grønnstruktur som veven av grønne områder og grønnstruktur som arealformål på et plankart. Det er den fysiske grønnstrukturen - veven av grønne områder - som skal være i fokus i planarbeidet. Arealformålet grønnstruktur er et sentralt virkemiddel, men likevel ett av flere mulige. 

Kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner

Hovedtrekkene i grønnstrukturen bør fastsettes i kommuneplanens arealdel. Grønnstrukturen kan betraktes og behandles som annen viktig infrastruktur.

Arealformål

Arealformålet grønnstruktur brukes for å angi sammenhengende, eller tilnærmet sammenhengende, vegetasjonspregede områder som ligger innenfor eller i tilknytning til byer eller tettsteder. Aktuelle underformål er: blågrønn struktur, naturområde, turdrag, friområde, park, overvannstiltak eller kombinerte grønnstrukturformål. Loven er her utdypet i kart- og planforskriften. Se veileder om kommuneplanens arealdel, avsnitt 4.5.4 om grønnstruktur.

Underformålet naturområde brukes når formålet er å bevare naturtypelokaliteter i grønnstrukturen.

Underformål friområde betegner grønne arealer som forutsettes ervervet, eiet og opparbeidet til allmenn bruk og opphold. Det kan for eksempel være arealer til lek, bading, ballspill og annen fysisk aktivitet.

Grunneier kan på visse vilkår ha rett til å kreve innløsning hvis et område avsettes til offentlig friområde. Se plan- og bygningsloven § 15-1.

For vassdrag og vassdragsnære soner som inngår i grønnstrukturen, kan kommunen bruke arealformål bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone. Natur- og friluftsområde kan være et aktuelt underformål til dette. 

Deler av den fysiske grønnstrukturen kan ligge innenfor andre arealformål enn grønnstruktur og bruk og vern av sjø og vassdrag. Eksempler:

  • Grøntanlegg og gangveier i tilknytning til idrettsanlegg og andre offentlige bygninger og anlegg kan utgjøre en naturlig del av grønnstrukturen. I plansammenheng er de ofte avsatt til bebyggelse og anlegg.
  • Kirkegårder er vanligvis grønne arealer som utgjør en del av gangveinettet og kan fylle flere funksjoner i grønnstrukturen. De hører inn under arealformålet bebyggelse og anlegg.
  • Det er ikke et krav at alle områder i grønnstrukturen skal være tilgjengelig for allmenn ferdsel. Private hager innenfor byggesonen har ofte kvaliteter som er viktige for grønnstrukturen selv om allmennheten ikke har adgang. For eksempel kan de inneholde store trær som har verdi for insekter og fugleliv.
  • Bynære landbruksområder har viktige kvaliteter både for landskap, naturopplevelse og naturmangfold. Arealene hører til LNFR-områder (landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift).
  • Sykkelveinettet bør ses i sammenheng med grønnstrukturen. Sykkelveier er ofte avsatt som samferdselsanlegg og teknisk infrastruktur.

Kommunen bør ha en bevisst bruk av virkemidler for disse områdene. Arealplanleggingen bør rettes inn mot å ta vare på hele den fysiske grønnstrukturen, uansett arealformål. Hensynssone grønnstruktur er da et mulig virkemiddel.

Arealformålene til kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner er gitt i plan- og bygningsloven § 11-7.

Hensynssone

Kommunen kan fastsette hensynssone særlig hensyn til grønnstruktur på tvers av arealformål, etter plan- og bygningsloven § 11-8 bokstav c.

Det kan knyttes retningslinjer til sonen om hensyn som skal ivaretas i den videre arealplanleggingen. Dette kan for eksempel handle om å ivareta framkommelighet og miljøverdier i framtidige reguleringsplaner. Retningslinjene kan også ta opp ønsket kanalisering av ferdsel.

I et byomformingsområde kan hensynssone brukes for å markere at sammenhengende grønnstruktur gjennom området skal ivaretas i videre detaljplanlegging.

Bestemmelser til arealformål

Planbestemmelser til arealformålet grønnstruktur kan brukes til å stille krav om fysisk utforming, universell utforming, leke-, ute- og oppholdsplasser og krav til miljøkvalitet og estetikk. Se plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 5 og 6.

Kommunen kan stille krav til utbyggere om at grønnstrukturen skal være på plass før det gis tillatelse til utbygging av nye områder. Se plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 4 om planbestemmelser som angir rekkefølgekrav.

Reguleringsplaner

Reguleringsplaner skal være i tråd med føringer om arealbruken gitt i kommuneplanen. Kommunen kan velge andre virkemidler eller kombinasjoner av virkemidler i en reguleringsplan enn det som er brukt i kommuneplanens arealdel. På dette plannivået har man flere virkemidler og flere mulige kombinasjoner. Et LNFR-område kan deles inn i underformål, som det også går an å kombinere. Kommunen kan også knytte planbestemmelser til hensynssoner som opprettes for å ta vare på miljøverdier, slik at disse blir et sterkere virkemiddel. Reguleringsplaner gir derfor, i større grad enn kommuneplan, mulighet til å avgrense i detalj og gi føringer for innholdet i grønnstrukturen. Regulert grønnstruktur bør ha sammenheng med grønnstruktur i tilstøtende planer.

Arealformålet grønnstruktur bør brukes. Deler av den fysiske grønnstrukturen kan likevel ligge innenfor andre arealformål, som bebyggelse og anlegg eller LNFR, slik som i kommuneplanens arealdel. Men kommunen kan også velge å bruke arealformålet grønnstruktur for grøntområder og fellesarealer innenfor og i tilknytning til byggesonen. 

Dersom et areal blir regulert til offentlig friområde, kan grunneier på visse vilkår kreve straksinnløsning, ifølge plan- og bygningsloven § 15-2.

Arealformålene til reguleringsplaner er gitt i plan- og bygningsloven § 12-5. Se også veileder om reguleringsplaner (punkt 4.5.1), der det framkommer tydelig at naturformål kan brukes alene som underformål til LNF-områder.

Bestemmelser til arealformål og hensynssoner

Kommunen kan knytte bestemmelser til grønnstrukturformålet, se plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 4 og 6. Bestemmelsene kan gjelde funksjons- og kvalitetskrav til anlegg og utearealer, inkludert krav for å sikre miljøhensyn, universell utforming og leke- og oppholdsarealer. Kommunen kan også bruke bestemmelser å sikre naturtyper og annen verdifull natur i grønnstrukturen.

Grønnstruktur i planbeskrivelse

Ved offentlig ettersyn skal planen følges av en planbeskrivelse, som i tillegg til å omtale selve planen også skal beskrive miljøvirkninger. Det er alltid viktig å vurdere hvilke temaer som er relevante og hvilke forhold det er særlig viktig å få belyst. Det gjelder enten planen skal konsekvensutredes eller ikke.

Ved planer om utbygging i byer og tettsteder bør planbeskrivelsen ta opp hva som er gjort for å ivareta grønnstrukturen. Vurderingene bør dreie seg om den fysiske grønnstrukturen, i betydningen veven av store og små grønne områder, uavhengig av hvilke arealformål som er brukt. Dette er altså en av situasjonene der det er viktig å skille mellom grønnstruktur som miljøverdi og fysisk realitet, og grønnstruktur som arealformål.

Grønnkorridor inngår i temaet friluftsliv i Miljødirektoratets veileder M-1941 om konsekvensutredninger for klima og miljø. Veilederen er utarbeidet for planer der det er krav om KU, men råd og metoder kan også benyttes i planbeskrivelsen for andre planer. Planbeskrivelsen bør også ta opp naturmangfoldet i grønnstrukturen. Omfanget av utredninger skal alltid tilpasses det som er beslutningsrelevant for saken.

Innsigelse og innslagspunkt

Miljøforvaltningens innsigelsespraksis er beskrevet i rundskriv T-2/16 fra Klima- og miljødepartementet. Det omtaler hvilke hensyn som er av nasjonal eller vesentlig regional interesse på miljøområdet, og som kan gi grunnlag for innsigelse.  

By- og tettstedsnær grønnstruktur er ikke et eget innsigelsestema. En eventuell innsigelse som er begrunnet i grønnstruktur, må knytte seg til verdiene den har. Regionale miljømyndigheter kan fremme innsigelse til en plan som er i konflikt med områder verdsatt som svært viktig eller viktig friluftslivsområde. De kan også fremme innsigelse hvis de vurderer at den konkrete grønnstrukturen har nasjonal eller vesentlig regional betydning.

Kunnskapsgrunnlag og veiledning

Kartfestet informasjon

Det finnes ingen ferdige kartlegginger av grønnstruktur i byer og tettsteder. Kommunen bør søke i eksisterende databaser og rapporter, og i tillegg benytte befaringer samt informasjon fra beboere og brukere.

Et temakart som viser grønnstrukturen, er et godt hjelpemiddel for å prioritere viktige områder i arealplanlegging.

Kunnskap om innholdet i de ulike områdene, for eksempel om bruk, egnethet og naturtyper, har betydning for verdisetting, valg av arealformål og utforming av bestemmelser.

Planlegging

Miljødirektoratet har utarbeidet en veileder om planlegging av grønnstruktur i byer og tettsteder. Den gir en innføring i begrepet grønnstruktur og veiledning i hvordan arealene kan ivaretas gjennom arealplan.

Vi genererer din PDF - vennligst vent

Dette kan ta litt tid