Grønn infrastruktur er relevant når planer og tiltak direkte eller indirekte vil berøre eksisterende grønn infrastruktur eller områder som kan restaureres slik at grønn infrastruktur gjenopprettes.

Et slikt nettverk av viktige leveområder og forbindelsene mellom dem er viktig for å ivareta mangfoldet av arter og økosystemfunksjoner innen et landskap eller større område. Grønn infrastruktur har ikke bare verdi for naturmangfold, men utgjør ofte også viktige områder for friluftsliv og kan være viktig i forbindelse med tilpasning til klimaendringer, blant annet overvannshåndtering i byer og tettsteder.

Grønn infrastruktur som går fra fjord til fjell og fra sør til nord har en spesielt viktig funksjon som forflytningskorridorer for arter som må tilpasse seg et endret klima.

Kommunen bør bruke arealplanleggingen aktivt til å ta vare på grønn infrastruktur.

Et viktig grep for å ta hensyn til grønn infrastruktur er å unngå å dele opp sammenhengende naturstrukturer og -områder. Det er særlig viktig å vurdere påvirkning og hensyn hvis planlagt utbygging berører grønn infrastruktur med betydning for mange arter, eller grønn infrastruktur i områder der det er lite av dette. Gjennom arealplanlegging kan kommunen også planlegge tiltak for å restaurere områder med grønn infrastruktur.

Virkemidler i arealplanleggingen omfatter arealformål, hensynssoner, bestemmelser og retningslinjer. De kan benyttes og kombineres på ulike måter for å ivareta grønn infrastruktur. Det er kommunen som må vurdere hvilke virkemidler og kombinasjoner av virkemidler som er best egnet i hver enkelt plansak. Det er viktig å angi tydelig hvilke føringer som gjelder på hvert enkelt areal.

Kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner

Arealformål

Bruk av arealformålet landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNFR) setter i utgangspunktet strenge begrensninger på hvilke tiltak som kan gjennomføres. Det gir dermed et godt grunnlag for å bevare grønn infrastruktur fri for utbygging og inngrep.

Arealformålet grønnstruktur, underformål naturområder, er egnet for å beskytte grønn infrastruktur i og i tilknytning til byer og tettsteder. Arealformålet kan brukes til å binde sammen de grønne områdene innenfor og i umiddelbar nærhet til byggeområder, med de omkringliggende LNFR-områdene.

Bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone, underformål naturområde, er egnet for å ivareta grønn infrastruktur i eller ved sjø eller vassdrag.

Arealformålene til kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner er gitt i plan- og bygningsloven § 11-7. 

Bestemmelser til arealformål

Hvis det er aktuelt med landbruksbygg eller andre former for bebyggelse eller anlegg innenfor LNFR-områdene, bør kommunen stille krav til lokalisering, slik at man unngår nedbygging eller oppsplitting av grønn infrastruktur. Dette kan gjøres gjennom bestemmelse etter plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 1 eller 2.

Langs vassdrag bør kommunen fastsette planbestemmelser som forbyr bestemt angitte bygge- og anleggstiltak, stiller krav om kantvegetasjon, eller fastslår at allmennheten skal ha tilgang til strandsonen. Innenfor arealformålet kan kommunen stille krav til arealbruk og tiltak, for eksempel forby inngrep som kan medføre tap av grønn infrastruktur. Se plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 3, 5 og 6.

Hensynssoner og retningslinjer

Kommunen kan vise områder med viktig grønn infrastruktur som hensynssone med særlig hensyn til naturmiljø etter plan- og bygningsloven § 11-8 bokstav c. Det må angis hva som er miljøinteressen i sonen. I tilknytning til sonen kan kommunen fastsette retningslinjer for sin egen praktisering av sektorlovverk og annen forvaltning. Retningslinjene kan for eksempel dreie seg om skjøtsel av områder.

Generelle planbestemmelser

Kommunen kan vedta planbestemmelser med sikte på å ivareta grønn infrastruktur etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 6. Det kan for eksempel stilles krav om at naturmangfoldverdier skal kartlegges og sikres i forbindelse med reguleringsplan for nye utbygginger. Generelle planbestemmelser kan gjelde for hele kommunens areal eller for nærmere fastsatte delområder.

Reguleringsplaner

Reguleringsplaner skal være i tråd med føringer om arealbruken gitt i kommuneplanen. Kommunen kan velge andre virkemidler i en reguleringsplan enn det som er brukt i kommuneplanens arealdel. På dette plannivået har man flere virkemidler og flere mulige kombinasjoner. Et LNFR-område kan deles inn i underformål, som det også går an å kombinere. Kommunen kan også knytte planbestemmelser til hensynssoner som opprettes for å ta vare på miljøinteresser, slik at disse blir et sterkere virkemiddel. 

Arealformål

Innenfor LNFR-områder kan underformålet naturformål brukes til å angi arealbruken i områder som har grønn infrastruktur som skal ivaretas.

Vær oppmerksom på at det kan påløpe erstatning hvis et område reguleres til LNFR, underformål naturvern. Se plan- og bygningsloven § 15-3 første ledd.

Grønnstruktur underformål naturområde kan benyttes for å ivareta grønn infrastruktur i og ved bebygde områder. Hensynet til plante- og dyreliv er førende for hva som kan gjøres innen området. Det er ikke tillatt med varige inngrep i områder som er regulert til grønnstruktur. 

På areal som dekker sjø, vann, vassdrag og strandsone kan arealformålet bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone, underformål natur- og friluftsområde benyttes der inngrep og tilrettelegging ikke skal tillates. Intensjonen med bruk av dette formålet må være å sikre naturverdiene i området.

Arealformålene til reguleringsplaner er gitt i plan- og bygningsloven § 12-5.

Hensynssoner

Kommunen må vurdere om det er mest hensiktsmessig å velge et egnet arealformål, eller om en skal legge en hensynssone over et arealformål eller flere arealformål.

Bestemmelser til arealformål og hensynssoner

I reguleringsplaner kan kommunen fastsette planbestemmelser både til arealformål og hensynssoner. Kommunen kan fastsette bestemmelser for å sikre grønn infrastruktur og annen verdifull natur, samt retningslinjer for særlige drifts- og skjøtselstiltak innenfor arealformålene omtalt over. Se plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 6 .

Det er viktig å ha god kunnskap om naturmangfold for å planlegge arealbruk og anleggsarbeid. Kommunen kan fastsette bestemmelser som krever at tiltakshaver bekoster nærmere undersøkelser av miljøforhold før en reguleringsplan gjennomføres, etter plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 12. 

Bestemmelser som knyttes til hensynssoner, kan ikke stride mot det underliggende arealformålet.

Retningslinjer for egen saksbehandling

Kommunen kan velge bare å knytte retningslinjer til en hensynssone. Disse kan være i form av føringer for kommunens egen saksbehandling, for eksempel hvordan kommunen skal vurdere hensynet til grønn infrastruktur i behandling av byggesøknader. Retningslinjene kan også omhandle skjøtsel og bevaring.

Ved offentlig ettersyn skal planen følges av en planbeskrivelse, som i tillegg til å omtale selve planen også skal beskrive miljøvirkninger. Det er alltid viktig å vurdere hvilke temaer som er relevante og hvilke forhold det er særlig viktig å få belyst. Det gjelder enten planen skal konsekvensutredes eller ikke. 

Grønn infrastruktur har i begrenset grad blitt beskrevet i planbeskrivelser og utredet i konsekvensutredninger som eget tema. Stadig flere kommuner ønsker nå å få kunnskap om grønn infrastruktur i egen kommune, for i større grad å kunne ivareta blant annet sammenhengene mellom allerede kartlagt naturmangfold, som verneområder, vassdrag, naturtyper og arters økologisk funksjonsområder.

I Miljødirektoratets veileder M-1941 om konsekvensutredninger for klima og miljø er det i temaet naturmangfold beskrevet en metode for å utrede landskapsøkologiske funksjonsområder, som kan benyttes for å få kunnskap om grønn infrastruktur. Veiledningen kan brukes på ulike geografiske inndelinger og på ulikt detaljnivå.

Veilederen er utarbeidet for planer der det er krav om KU, men råd og metoder kan også benyttes i planbeskrivelsen for andre planer. Omfanget av utredninger skal alltid tilpasses det som er beslutningsrelevant for saken.

Miljøforvaltningens innsigelsespraksis er beskrevet i rundskriv T-2/16 fra Klima- og miljødepartementet. Det omtaler hvilke hensyn som er av nasjonal eller vesentlig regional interesse på miljøområdet, og som kan gi grunnlag for innsigelse.

Grønn infrastruktur er ikke omtalt i rundskriv T-2/16, men viktige elementer i grønn infrastruktur, som verneområder, vassdrag, naturtyper, arters økologiske funksjonsområder, større sammenhengende naturområder og sammenhengende naturområder med urørt preg, inngår i rundskrivet.

Det foreligger i dag ikke en egen kartleggingsmetodikk for grønn infrastruktur eller egne kartlag med identifisert grønn infrastruktur. Miljødirektoratet har derfor satt i gang et treårig prosjekt (2022-2024) hvor vi skal:

• utvikle et nasjonalt datagrunnlag med tilhørende analyseverktøy og karttjenester som gir brukerne informasjon om grønn infrastruktur
• utvikle digitalt veiledningsmateriale om hvordan aktører i arealforvaltningen kan ta i bruk de ferdige analyse- og karttjenestene, og vi skal utvikle veiledning om bruk av dette kunnskapsgrunnlaget i arealforvaltningen.

I påvente av resultatene fra prosjektet vil kunnskap om naturmangfold, inkludert vann og vassdrag, være viktige kilder for å identifisere grønn infrastruktur. Informasjon om kunnskapskilder og veiledning om hvordan ny kunnskap kan skaffes, framgår av Miljødirektoratets veileder M-1941 om konsekvensutredninger for klima og miljø.

Kilder til informasjon om naturmangfold, inkludert vann og vassdrag:

• Naturbase inneholder data om naturmangfold og andre miljøtema.
• Portalen for økologiske grunnkart inneholder stedfestet informasjon om arter, naturtyper, landskap og miljøvariabler mm.
• Miljødirektoratets kartkatalog inneholder oversikt og lenker til Miljødirektoratets datasett, karttjenester og innsynsløsninger.

Kommunedelplan for naturmangfold

En kommunedelplan for naturmangfold kan være et godt verktøy for å få oversikt over naturmangfoldet i kommunen og prioritere arealbruk og tiltak.