Naturtyper er sentrale for å ivareta artsmangfoldet, variasjonsbredden og de økologiske sammenhengene i norsk natur. 

En naturtype er en ensartet type natur. Den omfatter alle levende organismer og de miljøfaktorene som virker der. Spesielle typer naturforekomster som dammer, åkerholmer eller lignende, samt spesielle typer geologiske forekomster, regnes også som naturtyper etter naturmangfoldlovens definisjon.

Når er naturtyper relevant i arealplanlegging?

Lokaliteter med verdifulle naturtyper finnes både på land, i ferskvann og i marine miljøer. Kommuner og tiltakshavere bør tilpasse arealplanene slik at man unngår å bygge ned lokaliteter med store naturmangfoldkvaliteter. Kommunene kan bruke virkemidlene i plan- og bygningsloven til å ta vare på alle relevante naturtyper. Det gjelder enten de har lokal, regional eller nasjonal interesse.

Det er viktig at kommunen tar hensyn til nasjonale mål om å ivareta det mest verdifulle naturmangfoldet. Både naturtyper kartlagt etter Miljødirektoratets instruks og etter DN-håndbok 13 og 19, er relevante i kommunal arealplanlegging. Hvilken verdi lokaliteter med disse naturtypene tillegges i planer etter plan- og bygningsloven, går fram av verditabellen i Miljødirektoratets veileder om konsekvensutredning for klima og miljø M-1941 Verditabell naturmangfold.

Overordnede føringer

Virkemidler

Virkemidler i arealplanleggingen omfatter arealformål, hensynssoner, bestemmelser og retningslinjer. De kan benyttes og kombineres på ulike måter for å beskytte naturtyper mot nedbygging og inngrep. Det er kommunen som må vurdere hvilke virkemidler og kombinasjoner av virkemidler som er best egnet i hver enkelt plansak. Det er viktig å angi tydelig hvilke føringer som gjelder på hvert enkelt areal.

Kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner

Arealformål og bestemmelser

Bruk av arealformålet landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNFR) setter i utgangspunktet strenge begrensninger på hvilke tiltak som kan gjennomføres. Det gir dermed et godt grunnlag for å bevare naturtyper fri for utbygging og inngrep.

Hvis det er aktuelt med landbruksbygg eller andre former for bebyggelse eller anlegg innenfor LNFR-områdene, bør kommunen stille krav til lokalisering, slik at man unngår nedbygging av verdifulle lokaliteter. Dette kan gjøres gjennom bestemmelse etter plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 1 eller 2.

Det er mulig å regulere ferdsel i områder med spesielle vernehensyn. Se plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 6. Slik regulering skal bare brukes på arealer og i tidsperioder da det er tungveiende grunner til å begrense ferdsel. Allmennhetens ferdselsrett veier tungt i forvaltningen av norsk natur. Lovkommentaren til plan- og bygningsloven tar opp dette.

Arealformålet grønnstruktur, underformål naturområder, er egnet for å beskytte naturtypelokaliteter innenfor grønnstrukturen i og i tilknytning til byer og tettsteder.

Bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone, underformål naturområde, er egnet for å beskytte naturtypelokaliteter i eller ved sjø eller vassdrag.

Langs vassdrag kan kommunen fastsette planbestemmelser som forbyr bestemt angitte bygge- og anleggstiltak, stiller krav om kantvegetasjon, eller fastslår at allmennheten skal ha tilgang til strandsonen. Innenfor arealformålet kan kommunen stille krav til arealbruk og tiltak, for eksempel forby inngrep som kan skade naturtypelokaliteter. Dette inngår i muligheten til å fastsette bestemmelser om "bruk og vern av vannflate, vannsøyle og bunn" etter loven. Det kan settes restriksjoner på ferdsel i sjøen av hensyn til naturtyper. Se plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 3, 5 og 6.

Arealformålene til kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner er gitt i plan- og bygningsloven § 11-7

Hensynssoner og retningslinjer

Kommunen kan vise områder med verdifullt naturmangfold som hensynssyne med særlig hensyn til naturmiljø etter plan- og bygningsloven § 11-8 bokstav c. Det må angis hva som er miljøinteressen i sonen. I tilknytning til sonen kan kommunen fastsette retningslinjer for sin egen praktisering av sektorlovverk og annen forvaltning. Retningslinjene kan for eksempel dreie seg om skjøtsel av områder.

Generelle planbestemmelser

Kommunen kan vedta planbestemmelser med sikte på å ivareta naturtyper etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 6. Det kan for eksempel stilles krav om at naturmangfoldverdier skal kartlegges og sikres i forbindelse med reguleringsplan for nye utbygginger. Generelle planbestemmelser kan gjelde for hele kommunens areal eller for nærmere fastsatte delområder.

Reguleringsplaner

Reguleringsplaner skal være i tråd med føringer om arealbruken gitt i kommuneplanen. Kommunen kan velge andre virkemidler eller kombinasjoner av virkemidler i en reguleringsplan enn det som er brukt i kommuneplanens arealdel. På dette plannivået har man flere virkemidler og flere mulige kombinasjoner. Et LNFR-område kan deles inn i underformål, som det også går an å kombinere. Kommunen kan også knytte planbestemmelser til hensynssoner som opprettes for å ta vare på miljøverdier, slik at disse blir et sterkere virkemiddel.

Arealformål 

Innenfor LNFR-områder kan underformålet naturformål brukes til å angi arealbruken i områder som har naturtypelokaliteter som skal ivaretas. S

Vær oppmerksom på at det kan påløpe erstatning hvis et område reguleres til LNFR, underformål naturvern. Se plan- og bygningsloven § 15-3 første ledd.

Grønnstruktur underformål naturområde kan benyttes for å ivareta naturmangfold. Hensynet til plante- og dyreliv er førende for hva som kan gjøres innen området. Det er ikke tillatt med varige inngrep i områder som er regulert til grønnstruktur. 

På areal som dekker sjø, vann, vassdrag og strandsone kan arealformålet bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone, underformål natur- og friluftsområde benyttes der inngrep og tilrettelegging ikke skal tillates. Intensjonen med bruk av dette formålet må være å sikre naturverdiene i området.

Arealformålene til reguleringsplaner er gitt i plan- og bygningsloven § 12-5.

Planbestemmelser

I reguleringsplaner kan kommunen fastsette planbestemmelser både til arealformål og hensynssoner. Kommunen kan fastsette bestemmelser for å sikre naturtyper og annen verdifull natur, se plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 6.

Det er viktig å ha god, oppdatert og nøyaktig kunnskap om naturtypelokalitetene for å planlegge arealbruk og anleggsarbeid. Kommunen kan fastsette bestemmelser som krever at tiltakshaver bekoster nærmere  undersøkelser av miljøforhold før en reguleringsplan gjennomføres, etter plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 12. 

Hensynssoner og retningslinjer

I reguleringsplaner kan kommunen fastsette juridisk bindende planbestemmelser også til hensynssoner. Kommunen må vurdere om det er mest hensiktsmessig å velge et egnet arealformål, eller om en hensynssone skal legges over ett eller flere arealformål.

Bestemmelser som knyttes til hensynssoner, kan ikke stride mot det underliggende arealformålet. Kommunen kan velge bare å knytte retningslinjer til en hensynssone. Disse kan være i form av føringer for kommunens egen saksbehandling, for eksempel hvordan kommunen skal vurdere naturtyper i behandling av byggesøknader. Retningslinjene kan også omhandle skjøtsel og bevaring.

Naturtyper i planbeskrivelse

Ved offentlig ettersyn skal planen følges av en planbeskrivelse, som i tillegg til å omtale selve planen også skal beskrive miljøvirkninger. Det er alltid viktig å vurdere hvilke temaer som er relevante og hvilke forhold det er særlig viktig å få belyst. Det gjelder enten planen skal konsekvensutredes eller ikke.

Naturtyper er ofte et viktig tema når en plan berører ubebygde arealer. Som grunnlag for å vurdere virkninger bør man samle det som finnes av eksisterende informasjon. Det kan være aktuelt å gjennomføre ny kartlegging. Planbeskrivelsen bør gi informasjon hvordan ny arealbruk kan påvirke verdifulle naturtyper i planområdet og hvilke tilpasninger som er gjort i planen for å redusere miljøpåvirkninger.

Naturtyper inngår i temaet naturmangfold i Miljødirektoratet og Riksantikvarens veileder om konsekvensutredninger etter plan- og bygningsloven (KU). Veiledningen kan brukes på ulike geografiske inndelinger og ulikt detaljnivå. Den skal brukes i planer der det er krav om KU, men kan også brukes i planbeskrivelsen for andre planer.

Innsigelse og innslagspunkt

Miljøforvaltningens innsigelsespraksis er beskrevet i rundskriv T-2/16 fra Klima- og miljødepartementet. Her omtales hvilke hensyn som vurderes å være av nasjonal eller vesentlig regional interesse på miljøområdet, og som kan gi grunnlag for innsigelse.

Statsforvalteren kan fremme innsigelse hvis et planforslag kommer i konflikt med naturtypelokaliteter som vurderes å være av nasjonal eller vesentlig regional interesse. Hvilke typer lokaliteter dette er, finner du i punkt 3.6 i rundskrivet under overskriften naturtyper.

Kunnskapsgrunnlag og veiledning

Bruk av eksisterende naturtypedata

Naturtyper har blitt kartlagt siden 1999, da daværende Direktoratet for naturforvaltning publiserte håndbok for kartlegging av naturtyper, ofte omtalt som DN-håndbok 13.

I 2015 besluttet Stortinget at all offentlig finansiert kartlegging av natur skal baseres på systemet Natur i Norge, NiN, utarbeidet av Artsdatabanken.

Miljødirektoratet fikk i oppdrag å lage en ny metodikk for kartlegging av naturtyper basert på NiN, og i dag er det Miljødirektoratets kartleggingsinstruks for kartlegging av naturtyper etter NiN som er den metodikken som i fleste tilfeller skal benyttes ved kartlegging av naturtyper på land.

I dag er de ulike dataene om naturtypelokaliteter tilgjengelig gjennom flere innsynsløsninger.

Hvilke data som bør legges til grunn ved vurdering av naturtyper på land kan du lese mer om på disse sidene: Hvordan skal naturtypedata brukes i arealforvaltning? - Miljødirektoratet (miljodirektoratet.no)

Eksisterende data om marine naturtyper ligger i de ulike innsynsløsningene som "Naturtyper – DN-håndbok 19".

Kartlegging

Der det er lite kunnskap om naturtyper eller der eksisterende kunnskap er mangelfull, kan det være behov for å kartlegge naturtyper i forbindelse med planprosesser.

Naturtyper kartlegges etter ulike metoder.

Miljødirektoratets instruks for kartlegging av naturtyper er med noen unntak anerkjent metode for kartlegging av naturtyper på land. DN-håndbok 13 benyttes der det ikke er utarbeidet kartleggingsmetodikk etter instruksen.

DN-håndbok 19 presenterer en metode for å kartlegge og verdsette spesielle marine naturtyper, og noen nøkkelområder for arter og bestander. Her finnes også naturtyper som er aktuelle for arealforvaltning i strandsonen, for eksempel undervannsenger og bløtbunnsområder i strandsone og poller.

Les mer om kartlegging av naturtyper i M-1941 (kryss av for naturmangfold): Metode og fagkompetanse - Miljødirektoratet (miljodirektoratet.no) og på Kartlegging av naturtyper på land

Les hvordan du bestiller kartlegging av naturtyper på land: Bestille kartlegging av naturtyper på land

Utvalgte naturtyper

De utvalgte naturtypene er valgt ut etter kriterier gitt i naturmangfoldloven § 52. Pr. sommeren 2021 omfatter dette åtte naturtyper. Spesifiserte avgrensninger er gitt i forskrift om utvalgte naturtyper § 3

Rødliste for naturtyper

Norsk rødliste for naturtyper beskriver i hvilken grad naturtypene står i fare for å forsvinne fra norsk natur.

Naturtyper vurdert til kategoriene kritisk truet (CR), sterkt truet (EN) eller sårbar (VU) blir definert som truet. 

 

Kilder til informasjon om naturtyper

Tilgjengelige data

Naturtypedata etter Miljødirektoratets instruks er publisert i offentlige innsynsløsninger som Naturbase kart, Miljøstatus kart og i portal for Økologiske grunnkart.

Naturtypedata etter DN-håndbok 13 og 19 er publisert i mange offentlige innsynsløsninger, og data kan være lagt inn i kommunens egen kartløsning.

Siden data oppdateres kontinuerlig, er det en god praksis at kommunen angir dato for undersøkelse i saken.

Kommunedelplan for naturmangfold

En kommunedelplan for naturmangfold kan være et godt verktøy for å få oversikt over naturmangfoldet i kommunen og prioritere arealbruk og tiltak.

Vi genererer din PDF - vennligst vent

Dette kan ta litt tid