Lokaliteter med verdifulle naturtyper finnes både på land, i ferskvann og i marine miljøer. Kommuner og tiltakshavere bør tilpasse arealplanene slik at man unngår å bygge ned lokaliteter med store naturmangfoldkvaliteter. Kommunene kan bruke virkemidlene i plan- og bygningsloven til å ta vare på alle relevante naturtyper. Det gjelder enten de har lokal, regional eller nasjonal interesse.

Virkemidler i arealplanleggingen omfatter arealformål, hensynssoner, bestemmelser og retningslinjer. De kan benyttes og kombineres på ulike måter for å beskytte naturtyper mot nedbygging og inngrep. Det er kommunen som må vurdere hvilke virkemidler og kombinasjoner av virkemidler som er best egnet i hver enkelt plansak. Det er viktig å angi tydelig hvilke føringer som gjelder på hvert enkelt areal.

Kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner

Arealformål

Bruk av arealformålet landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNFR) setter i utgangspunktet strenge begrensninger på hvilke tiltak som kan gjennomføres. Det gir dermed et godt grunnlag for å bevare naturtyper fri for utbygging og inngrep.

Arealformålet grønnstruktur, underformål naturområder, er egnet for å beskytte naturtypelokaliteter innenfor grønnstrukturen i og i tilknytning til byer og tettsteder.

Bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone, underformål naturområde, er egnet for å beskytte naturtypelokaliteter i eller ved sjø eller vassdrag.

Arealformålene til kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner er gitt i plan- og bygningsloven § 11-7. 

Bestemmelser til arealformål

Hvis det er aktuelt med landbruksbygg eller andre former for bebyggelse eller anlegg innenfor LNFR-områdene, bør kommunen stille krav til lokalisering, slik at man unngår nedbygging av verdifulle lokaliteter. Dette kan gjøres gjennom bestemmelse etter plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 1 eller 2.

Langs vassdrag kan kommunen fastsette planbestemmelser som forbyr bestemt angitte bygge- og anleggstiltak, stiller krav om kantvegetasjon, eller fastslår at allmennheten skal ha tilgang til strandsonen. Se plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 3.

Innenfor arealformålet sjø og vassdrag kan kommunen stille krav til arealbruk og tiltak, for eksempel forby inngrep som kan skade naturtypelokaliteter. Dette inngår i muligheten til å fastsette bestemmelser om "bruk og vern av vannflate, vannsøyle og bunn" etter loven, plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 5.

Det er mulig å regulere ferdsel i områder med spesielle vernehensyn i LNFR-områder og på sjøen, etter plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 6. Slik regulering skal bare brukes på arealer og i tidsperioder da det er tungtveiende grunner til å begrense ferdsel. Allmennhetens ferdselsrett veier tungt i forvaltningen av norsk natur. Lovkommentaren til plan- og bygningsloven tar opp dette.

Hensynssoner og retningslinjer

Kommunen kan vise områder med verdifullt naturmangfold som hensynssyne med særlig hensyn til naturmiljø etter plan- og bygningsloven § 11-8 bokstav c. Det må angis hva som er miljøinteressen i sonen. I tilknytning til sonen kan kommunen fastsette retningslinjer for sin egen praktisering av sektorlovverk og annen forvaltning. Retningslinjene kan for eksempel dreie seg om skjøtsel av områder.

Generelle planbestemmelser

Kommunen kan vedta planbestemmelser med sikte på å ivareta naturtyper etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 6. Det kan for eksempel stilles krav om at naturmangfoldverdier skal kartlegges og sikres i forbindelse med reguleringsplan for nye utbygginger. Generelle planbestemmelser kan gjelde for hele kommunens areal eller for nærmere fastsatte delområder.

Reguleringsplaner

Reguleringsplaner skal være i tråd med føringer om arealbruken gitt i kommuneplanen. Kommunen kan velge andre virkemidler eller kombinasjoner av virkemidler i en reguleringsplan enn det som er brukt i kommuneplanens arealdel. På dette plannivået har man flere virkemidler og flere mulige kombinasjoner. Et LNFR-område kan deles inn i underformål, som det også går an å kombinere. Kommunen kan også knytte planbestemmelser til hensynssoner som opprettes for å ta vare på miljøverdier, slik at disse blir et sterkere virkemiddel.

Arealformål 

Innenfor LNFR-områder kan underformålet naturformål brukes til å angi  områder som har naturtypelokaliteter som skal ivaretas. Grønnstruktur underformål naturområde kan også benyttes for å ivareta naturmangfold. Hensynet til plante- og dyreliv er da førende for hva som kan gjøres innen området. På areal som dekker sjø, vann, vassdrag og strandsone kan arealformålet bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone, underformål natur- og friluftsområde benyttes der inngrep og tilrettelegging ikke skal tillates. Intensjonen med bruk av dette formålet skal være å sikre naturverdiene i området.

Arealformålene til reguleringsplaner er gitt i plan- og bygningsloven § 12-5. Se også veileder om reguleringsplaner (punkt 4.5.1), der det framkommer tydelig at naturformål kan brukes alene som underformål til LFNR-områder.

Vær oppmerksom på at det kan påløpe erstatning hvis et område reguleres til LNFR, underformål naturvern (ikke det samme som naturformål). Se plan- og bygningsloven § 15-3 første ledd.

Hensynssone

Kommunen kan velge om hensynssone særlig hensyn til naturmiljø skal videreføres fra kommuneplanens arealdel til reguleringsplan, eller om formålet med sonen skal innarbeides i arealformål og bestemmelser.

Veileder for reguleringsplaner anbefaler det siste (se avsnitt 5.4).

Bestemmelser til arealformål og hensynssoner

I reguleringsplaner kan kommunen fastsette planbestemmelser både til arealformål og hensynssoner. Kommunen kan fastsette bestemmelser for å sikre naturtyper og annen verdifull natur, samt retningslinjer for særlige drifts- og skjøtselstiltak innenfor arealformålene omtalt over. Se plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 6 og nr. 9.

Det er viktig å ha god, oppdatert og nøyaktig kunnskap om naturtypelokalitetene for å planlegge arealbruk og anleggsarbeid. Kommunen kan fastsette bestemmelser som krever at tiltakshaver bekoster nærmere undersøkelser av miljøforhold før en reguleringsplan gjennomføres, etter plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 12. 

Bestemmelser som knyttes til hensynssoner, kan ikke stride mot det underliggende arealformålet.

Retningslinjer for egen saksbehandling

Kommunen kan velge bare å knytte retningslinjer til en hensynssone. Disse kan være i form av føringer for kommunens egen saksbehandling, for eksempel hvordan kommunen skal vurdere naturtyper i behandling av byggesøknader. Retningslinjene kan også omhandle skjøtsel og bevaring.

Ved offentlig ettersyn skal planen følges av en planbeskrivelse, som i tillegg til å omtale selve planen også skal beskrive miljøvirkninger. Det er alltid viktig å vurdere hvilke temaer som er relevante og hvilke forhold det er særlig viktig å få belyst. Det gjelder enten planen skal konsekvensutredes eller ikke.

Naturtyper er ofte et viktig tema når en plan berører ubebygde arealer. Som grunnlag for å vurdere virkninger bør man samle det som finnes av eksisterende informasjon. Det kan også være aktuelt å gjennomføre ny kartlegging. Planbeskrivelsen bør gi informasjon hvordan ny arealbruk kan påvirke verdifulle naturtyper i planområdet og hvilke tilpasninger som er gjort i planen for å redusere miljøpåvirkninger.

Naturtyper inngår i temaet naturmangfold i Miljødirektoratets veileder M-1941 Konsekvensutredninger for klima og miljø. Veilederen er utarbeidet for planer der det er krav om KU, men råd og metoder kan også benyttes i planbeskrivelsen for andre planer. Omfanget av utredninger skal alltid tilpasses det som er beslutningsrelevant for saken.

Miljøforvaltningens innsigelsespraksis er beskrevet i rundskriv T-2/16 fra Klima- og miljødepartementet. Her omtales hvilke hensyn som vurderes å være av nasjonal eller vesentlig regional interesse på miljøområdet, og som kan gi grunnlag for innsigelse.

Statsforvalteren kan fremme innsigelse hvis et planforslag kommer i konflikt med naturtypelokaliteter som vurderes å være av nasjonal eller vesentlig regional interesse. Hvilke typer lokaliteter dette er, finner du i punkt 3.6 i rundskrivet under overskriften naturtyper.

Ta ansvaret selv

Det kreves særskilt kompetanse for å analysere informasjon fra naturtypekartlegging. Ikke alle kommuner har folk med denne kompetansen. Det er likevel ønskelig at kommunens egne ansatte gjør de første undersøkelsene av hva som foreligger av kunnskap om naturtyper innenfor et gitt område. Undersøk hvilke kartlagte lokaliteter som finnes i planområdet, og sjekk faktaark for å finne informasjon om lokalitetene og om de naturtypene de tilhører. Slik etablerer kommunen et eierforhold til problemstillingene, og det blir lettere å vurdere hva man skal spørre ekspertene om. 

Eksisterende naturtypedata

Eksisterende data om naturtypelokaliteter er tilgjengelig blant annet i Naturbase og gjennom Portal for økologiske grunnkart. Informasjonen kan også være lagt inn i kommunens egen kartløsning. Både naturtyper kartlagt etter Miljødirektoratets instruks, DN-håndbok 13 og DN-håndbok 19 er relevante i arealplanlegging.

Siden data oppdateres kontinuerlig, er det en god praksis at kommunen angir dato for undersøkelse i saken.

Informasjon om datasett:

Ny kartlegging

Det kan være behov for å kartlegge naturtyper i forbindelse med planprosesser. Dette kan være fordi det er lite kunnskap om naturtyper i området, at eksisterende kunnskap er relativt gammel eller på annen måte mangelfull, og/eller at biologer vurderer at det berettiget grunn til å anta at det er et særlig interessant naturmangfold i området.

Ny eller supplerende kartlegging etter faglige kriterier må gjennomføres av folk med fagkompetanse. 

Verdivurdering

Kommunen er forpliktet til å ta hensyn til nasjonale mål om å ivareta det mest verdifulle naturmangfoldet. Ved planer om utbygging er det derfor påkrevd å få avklart om berørte lokaliteter har en særskilt verdi i regional eller nasjonal sammenheng. Dette krever tolkning og vurdering av innsamlede data, noe som må gjøres av folk med særskilt fagkompetanse. 

Lokaliteter som er vernet eller som er blant de utvalgte naturtypene, vil så å si alltid bli gitt svært høy verdi ved en verdivurdering. Også truede og sårbare naturtyper, naturtyper som har en høy økosystemfunksjon, og naturtyper som er leveområder for truede arter, kan ha svært høy eller høy verdi. 

Miljødirektoratet har utarbeidet en verditabell som angir hvilken verdi ulike lokaliteter tillegges i planer etter plan- og bygningsloven. Hensikten er at det skal brukes faste kriterier og minst mulig skjønn når det fastsettes en verdi. Tabellen kan være komplisert å lese hvis man ikke er fagperson på feltet. 

Lokalt viktig naturmangfold

Kommunen står fritt til å ta vare på naturtypelokaliteter med lokal verdi. Veilederen om kommunedelplaner for naturmangfold gir gode og praktiske råd om dette, se lenke til veilederen nedenfor (gå til trinn 7 i veilederen). Det stilles ikke noen spesielle krav til kartlegging eller verdivurdering av områder hvis det er avklart at de kun har lokal verdi.

Områdene bør tydeliggjøres i arealplanen hvis de skal sikres en viss langsiktighet i bevaringen. Det er derfor viktig at de avgrenses i kartløsninger. Det bør også framkomme av planen hvilke lokale interesser som er knyttet til lokaliteten, samt hvordan dette eventuelt skal sikres, for eksempel gjennom innholdet i planbestemmelser. 

Kommunedelplan for naturmangfold

En kommunedelplan for naturmangfold kan være et godt verktøy for å få oversikt over naturmangfoldet i kommunen og prioritere arealbruk og tiltak.

Rødliste for naturtyper

Norsk rødliste for naturtyper beskriver i hvilken grad naturtypene står i fare for å forsvinne fra norsk natur.

Naturtyper vurdert til kategoriene kritisk truet (CR), sterkt truet (EN) eller sårbar (VU) blir definert som truet.