Store, sammenhengende naturområder har verdi i kraft av sin størrelse og relative urørthet. Dette gjelder større utmarksområder med fjell, skog, hei eller blokkmark. Denne type områder er viktige leveområder for en del dyrearter, og de er viktige for mangfoldet av natur- og friluftsområder i Norge.
Det brukes ikke bestemte størrelses- eller avstandskriterier for å avgrense hvilke områder som har verdi som sammenhengende naturområder. Man snakker likevel vanligvis om utmarksarealer som strekker seg over flere kvadratkilometer.
Når er store, sammenhengende naturområder relevant i arealplanlegging?
Store, sammenhengende naturområder kan strekke seg over flere kommuner. De kan være relevante å vurdere innenfor et regionalt samarbeid. Innen den enkelte kommune bør kommuneplanens arealdel brukes aktivt til å ivareta større naturområder og sammenhengene mellom dem.
Temaet er også relevant ved planer om utbygging som kan komme til å redusere eller dele opp sammenhengende naturområder. Hyttefelt, vei, kraftverk og kraftlinjer er typer inngrep som ofte planlegges innenfor eller inntil større utmarksområder.
Hvis kommunen setter av sammenhengende naturområder i sin arealplanlegging, bidrar det til å sikre viktige miljøkvaliteter, som:
- tilstrekkelig store leveområder for arter som har et stort arealbehov
- økologiske korridorer som er viktig for forflytning og klimatilpasning
- tilgang til større, sammenhengende friluftsområder for befolkningen
Det sentrale plangrepet for å opprettholde miljøkvalitetene, er å unngå nye større inngrep og ny utbygging. Det første inngrepet i et lite påvirket område representerer en vesentlig arealbruksendring.
Regional plan for vindkraft i Østfold (2012) viser hvordan temaet sammenhengende naturområder kan framstilles i en plan:
Et sammenhengende belte av skog- og utmarksområder, Fjella-landskapet, er karakterisert som fylkets relative villmarksnatur i planen. Området vises med grønt på plankartet. En av strategiene i den regionale planen er at det ikke skal lokaliseres vindkraftverk innenfor dette arealet.
Fjella-områdene strekker seg fra sør til nord i fylket og er det eneste større, sammenhengende naturområdet i Østfold.
Avstanden er sjelden mer enn en til to kilometer til nærmeste vei, men området har de kvalitetene som er karakteristisk for sammenhengende naturområder, i form av dyreliv, opplevelseskvaliteter og attraktivitet som turområde. Dette er kjent miljøinformasjon som er sammenstilt i forbindelse med den regionale planen.
Kriteriene for inngrepsfri natur har ikke vært avgjørende for avgrensningen av området. Kun en svært liten del av arealet er definert som inngrepsfritt etter gitte avstandskriterier.
Overordnede føringer
Virkemidler
Virkemidler i arealplanleggingen omfatter arealformål, hensynssoner, bestemmelser og retningslinjer. De kan benyttes og kombineres på ulike måter for å ivareta store, sammenhengende naturområder i arealplanleggingen. Det er kommunen som må vurdere hvilke virkemidler og kombinasjoner av virkemidler som er best egnet i hver enkelt plansak. Det er viktig å angi tydelig hvilke føringer som gjelder på hvert enkelt areal.
Kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner
Ivaretakelse av større, sammenhengende naturområder avklares først og fremst i arealdelen til kommuneplanen. Det er her kommunen gjør en overordnet vurdering av hvor det kan skje ny utbygging, og hvilke arealer som skal fortsette å være ubebygd.
Arealformål
Landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift, LNFR, er det naturlige arealformålet for de aller fleste områdene som det er relevant å ivareta som store, sammenhengende naturområder. For sjø, vassdrag og vassdragsnære arealer er bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone et alternativt arealformål.
Innenfor begge disse arealformålene er det i utgangspunktet strenge begrensninger på hvilke tiltak som kan gjennomføres. Dette er ofte tilstrekkelig for å ivareta områdene.
Arealformålene til kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner er gitt i plan- og bygningsloven § 11-7.
Planbestemmelser
Kommunen bør som utgangspunkt ikke åpne for spredt fritidsbebyggelse eller annen bebyggelse innenfor naturområder der verdien er knyttet til størrelse og urørt preg.
Hvis kommunen vurderer det som nødvendig og riktig å tillate enkelte tiltak, er det viktig å bruke planbestemmelser til å stille lokaliseringskrav. Se plan og bygningsloven § 11-11 nr. 1.
Hensynssoner og retningslinjer
Kommunen kan opprette hensynssone for å ta vare på naturmiljøet eller andre viktige miljøkvaliteter, for eksempel landskap og viktige opplevelseskvaliteter. Se plan- og bygningsloven § 11-8 bokstav c. I kommuneplanen skal det angis hva som er interesser i hensynssonen, for eksempel "bevaring av naturmiljø". Kommunen kan fastsette retningslinjer til sonen, til bruk ved anvendelse av sektorlovverk og annen forvaltning. Retningslinjene kan for eksempel slå fast at natur og vegetasjon skal tas vare på.
Reguleringsplaner
Det er lite aktuelt å lage reguleringsplaner der store, ubebygde utmarksarealer inngår som en del av arealplanen.
Kommunen skal imidlertid være oppmerksom på smalere forbindelseslinjer eller ferdselskorridorer mellom de store, relativt urørte naturområdene. Dette er ofte viktige ferdselsårer både for dyr og turgåere. I forbindelse med reguleringsplaner kan det være viktig å passe på at framkommeligheten ivaretas. Dette kan kommunen sikre på flere måter. Det mest aktuelle er enten å bruke egne arealformål på korridorene eller å fastsette planbestemmelser til reguleringplanen.
Sammenhengende naturområder i planbeskrivelse
Ved offentlig ettersyn skal planen følges av en planbeskrivelse, som i tillegg til å omtale selve planen også skal beskrive miljøvirkninger. Det er alltid viktig å vurdere hvilke temaer som er relevante og hvilke forhold det er særlig viktig å få belyst. Det gjelder enten planen skal konsekvensutredes eller ikke.
Planbeskrivelsen bør fokusere både på hvor man finner de store, sammenhengende naturområde i influenseområdet (kart) og hvlke miljøinteresser som finnes der.
Store, sammenhengende naturområder med urørt preg - og forbindelseslinjene mellom dem - inngår i temaet landskapsøkologiske funksjonsområder under samletemaet naturmangfold i Miljødirektoratets veileder M-1941 Konsekvensutredninger for klima og miljø. Veilederen er utarbeidet for planer der det er krav om KU, men råd og metoder kan også benyttes i planbeskrivelsen for andre planer. Omfanget av utredninger skal alltid tilpasses det som er beslutningsrelevant for saken.
Innsigelse og innslagspunkt
Miljøforvaltningens innsigelsespraksis er beskrevet i rundskriv T-2/16 fra Klima- og miljødepartementet. Det omtaler hvilke hensyn som er av nasjonal eller vesentlig regional interesse på miljøområdet, og som kan gi grunnlag for innsigelse.
Regionale miljømyndigheter kan vurdere innsigelse hvis et planforslag kommer i konflikt med store, sammenhengende naturområder med urørt preg som er viktige for naturmangfold, klimatilpasning eller friluftsliv.
Det er områdenes faktiske miljøkvaliteter som er viktig. Avstand til inngrep er ikke et selvstendig grunnlag for innsigelse. Ordlyden finner du i punkt 3.6 i rundskrivet, naturmangfold, under overskriften sammenhengende naturområder med urørt preg.
Regionale miljømyndigheter kan også fremme innsigelse til planforslag som kommer i konflikt med intakte korridorer inntil større naturområder, hvis korridorene er viktige sprednings- eller forflytningskorridorer for arter. Dette kritereriet finner du i punkt 3.6, naturmangfold, under overskriften arter.
Kunnskapsgrunnlag og veiledning
Lokalisering av områder
Det finnes ikke ferdige kart som viser store, sammenhengende naturområder. De må avgrenses i forbindelse med hver enkelt plansak.
Det brukes ikke faste kriterier, for eksempel avstand til nærmeste tekniske inngrep, for å avgrense et større, sammenhengende naturområde fra omgivelsene. Hvis kommunen eller en konsulent skal kartfeste et område som har verdi i kraft av størrelse og urørt preg, så må man konkret vurdere hvilke arealer som hører naturlig sammen.
Et oversiktskart over kommunen og nabokommuner kan være et godt startsted. Kartet viser hvor man finner større, sammenhengende utmarksområder med fjell, skog eller annen natur, hvor forbindelseslinjene mellom dem går, og hvor man finner inngrep og bebyggelse.
Kart over inngrepsfrie naturområder viser områder med avstand på en kilometer eller mer til nærmeste tyngre, tekniske inngrep. De er et verdifullt hjelpemiddel for å identifisere og avgrense sammenhengende naturområder.
Kart over inngrepsfri natur må imidlertid alltid suppleres med konkrete vurderinger av hvilke områder som utgjør de sammenhengende strukturene ute i naturen. Det er flere grunner til det. Et areal kan ha stor verdi som del av et sammenhengende naturområde, selv om det ikke omfattes av kriteriene for inngrepsfri natur. Det er også viktig å inkludere intakte naturkorridorer mellom områder av større utstrekning, ut fra deres funksjon for spredning og forflytning av arter og for friluftslivet.
Det er også viktig å inkludere intakte naturkorridorer mellom områder av større utstrekning, ut fra deres funksjon for spredning og forflytning av arter.
Et temakart vil være til god hjelp i kommunens arbeid med å ivareta sammenhengende naturområder gjennom arealplanlegging. Kartet bør vise de større, sammenhengende områdene og eventuelle forbindelser mellom dem.
Nasjonalparker og mange landskapsvernområder har verdi som sammenhengende naturområder. De bør derfor tas med som en del av temakartet, selv om verneområder ikke er tema for de ordinære planprosessene i kommunen.
Alle villreinområder bør også inngå i temakartet for sammenhengende naturområder.
Verdier i områdene
En avgrensning på kart må også suppleres med kunnskap om områdenes reelle funksjoner, hvis man for eksempel skal kunne ta stilling til konfliktnivå og mulige avbøtende tiltak i en plansak.
Kart som viser avstand til inngrep gir ingen informasjon om områdenes funksjoner, for eksempel hvordan det brukes som friluftslivsområde eller områdets økologiske funksjoner. Denne informasjonen må hentes fra andre kilder.
Hvis friluftslivsområdene i kommunen er kartlagt etter Miljødirektoratets veileder M-98, vil det framkomme hva som finnes av store turområder med og uten tilrettelegging, og hvilken verdi de har for friluftslivet.
Landskapstypekartlegging etter kartleggingssystemet Natur i Norge (NiN) har informasjon om omfang av infrastruktur for de kartlagte områdene.