Strandsonen er er av nasjonal betydning og skal forvaltes slik at miljøverdier og allmenne interesser tas vare på. Det er viktig å unngå uheldig utbygging. Mange enkeltinngrep i strandsonen påvirker naturen og landskapet over tid, og forringer kvalitetene til områdene.

Klimaendringene forventes å medføre havnivåstigning og økt hyppighet av flom og stormflo. Dette rammer strandsonen spesielt og gjør det enda viktigere å planlegge på en balansert og langsiktig måte.

Arealplanlegging i strandsonen er ofte krevende, fordi både miljø- og brukerinteressene er spesielt store. 

Viktige miljøinteresser:

• Ett av formålene med strandsonevernet er å ta vare på kystlandskapet i Norge.
• Strandsonen inneholder ofte mange ulike naturtyper med et produktivt miljø som gir et stort og variert artsmangfold.
• Strandsonen langs sjø og vassdrag har de siste tiårene fått stadig økt verdi som arena for ulike fritidsaktiviteter, avkobling og som et sentralt element i moderne planlegging av byer og tettsteder. 

Kommunen skal vurdere ny utbygging i strandsonen nøye i forhold til intensjonene bak byggeforbudet. Kaianlegg og andre tiltak som må ligge i strandsonen, bør ha en gjennomtenkt lokalisering og krav til utforming.

Vær oppmerksom på at:

• Utbygging av hytter og boliger øker behovet for andre anlegg som for eksempel vei og småbåthavn eller kai i strandsonen.
• Småbåthavn kan kreve store arealer. Atkomst, parkering og annen infrastruktur må også medregnes. Småbåttrafikken kan komme i konflikt med skipstrafikk i hoved- og bileder, padling og andre fritidsaktiviteter langs strandsonen. Det er viktig at alle disse temaene blir belyst, slik at nye anlegg plasseres og utformes på best mulig måte.

I noen tilfeller kan det være aktuelt å bygge opp igjen tidligere strandsone.

Kyststier er positivt for friluftslivet i strandsonen. Lengre kyststier krever god planlegging, både innover fra strandsonen for tilgang gjennom bebygde områder, og utover mot sjøen for tilgang til badeplasser og brygger.

Virkemidler i arealplanleggingen omfatter arealformål, hensynssoner, bestemmelser og retningslinjer. Det er kommunen som må vurdere hvilke virkemidler og kombinasjoner av virkemidler som er best egnet i hver enkelt plansak. Det er viktig å angi tydelig hvilke føringer som gjelder på hvert enkelt areal.

Det er et generelt byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen. Det gjelder i utgangspunktet for alle planformål og for alle typer tiltak, med unntak av fasadeendring. Se plan- og bygningsloven § 1-8 andre ledd.

Kommuneplanens arealdel og kommunedelplaner

Arealformål

Bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone kan brukes for strandsone, blant annet der aktivitet på land og i sjø/vassdrag henger tett sammen. Se plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 6. Kommunen kan da bruke underformål i kommuneplanens arealdel.  Badestrender og andre viktige bruksområder for allmennheten kan legges ut til underformål friluftsområde, mens områder i strandsonen med viktige naturverdier kan legges ut til underformål naturområde.

Landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNFR) er også et hensiktsmessig arealformål for ubebygde områder i strandsonen. Se plan- og bygningsloven § 11-7 nr. 5. 

Bestemmelse om å ta hensyn til miljøkvaliteter

Kommunene kan fastsette generelle bestemmelser til kommuneplanens arealdel med sikte på å ivareta natur og landskap i strandsonen. Se plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 6.

Bestemmelse om byggeforbud langs vassdrag

Kommunen kan fastsette byggegrense i 100-metersbeltet langs vassdrag eller i deler av beltet, ifølge plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 5. Kommunen har plikt til å vurdere dette for vassdrag som har betydning for naturmiljø, kulturmiljø og friluftsliv. Det følger av plan- og bygningsloven § 1-8 femte ledd.

Det er naturlig å ta med vernede vassdrag og nasjonale laksevassdrag i en slik sammenheng, men byggegrense bør også vurderes langs andre vassdrag i kommunen når de har miljømessig betydning.

Slik byggegrense kan fastsettes langs vassdrag i områder som er lagt ut landbruks-, natur- og friluftsformål samt reindrift (LNFR) eller bruk og vern av sjø og vassdrag med tilhørende strandsone. Bestemmelsene må angi konkret hvilke bygge- og anleggstiltak som skal være forbudt og for hvilke områder langs vassdraget det skal gjelde. Bredden på forbudssonen bør differensieres ut fra hvilke interesser som skal beskyttes. Det er ikke noe i veien for å ha en finmasket tilpasning av sonebredden og å tilpasse eller gradere bestemmelsene. 

Det kan også gis bestemmelser for å sikre kantvegetasjon i denne sonen, i samsvar med vannressursloven § 11. Det kan sikre at allmennhetens tilgang til strandsonen blir opprettholdt. Slike bestemmelser kan omfatte andre tiltak enn typiske bygge- og anleggstiltak.

Bestemmelse om å åpne for utbygging

Der det er nødvendig, kan kommunen åpne opp for å etablere visse primærnæringsbygg, ifølge plan- og bygningsloven § 11-11 nr. 4. Det gjelder bygninger, mindre anlegg og opplag i 100-metersbeltet langs sjøen som er nødvendig for landbruk, reindrift, fiske, fangst, akvakultur eller ferdsel til sjøs. I så fall er det viktig å fastsette bestemmelser som i størst mulig grad ivaretar miljøinteressene.

Kommunen kan sette krav til utbyggingsvolum gjennom plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 5.

Hvis kommunen velger å åpne for annen utbygging i 100-metersbeltet langs sjøen, må det fastsettes en særskilt byggegrense mot sjøen etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 5. Dette kommer i tillegg til at det må fastsettes arealformål som åpner for bygging. Byggegrensen, eller i praksis bredden på strandsonebeltet, bør avklares gjennom arbeidet med kommuneplanen.

Byggegrensen blir tydeligst på kartet hvis man gir arealformålet samme avgrensning mot sjø som byggegrensen.

Med de særlige interesser som gjør seg gjeldende i strandsonen, vil det ofte være et krav om reguleringsplan etter plan- og bygningsloven § 12-1 tredje ledd. Uavhengig av dette bør det i pressområder settes krav om reguleringsplan etter plan- og bygningsloven § 11-9 nr. 1.

Det generelle byggeforbudet langs sjø etter andre ledd gjelder i utgangspunktet for alle planformål og for alle typer tiltak med unntak av fasadeendring.

Reguleringsplan

Reguleringsplaner skal være i tråd med føringer om arealbruken gitt i kommuneplanen. Kommunen kan velge andre virkemidler i en reguleringsplan enn det som er brukt i kommuneplanens arealdel. På dette plannivået har man flere virkemidler og flere mulige kombinasjoner. Et LNFR-område kan deles inn i underformål. Kommunen kan også knytte planbestemmelser til hensynssoner, slik at disse blir et sterkere virkemiddel. 

Arealformål

For arealer i strandsonen som ikke skal bebygges, er LNFR det mest aktuelle arealformålet utenfor tettbygde strøk, jamfør plan –og bygningsloven § 12-5 nr. 5. Kommunen kan bruke underformål som naturvern, særlige landskapshensyn eller friluftsområder.

Vær oppmerksom på at det kan påløpe erstatning hvis et område reguleres til LNFR, underformål naturvern. Se plan- og bygningsloven § 15-3 første ledd.

I og nær byer og tettsteder er grønnstruktur et alternativ, etter plan- og bygningsloven § 12-5 nr. 3. Arealformålet bruk og vern av sjø og vassdrag, med tilhørende strandsone, er særlig aktuelt på arealer der aktivitet i sjø eller vassdrag og på land henger tett sammen.

Bestemmelser

Kommunen kan sette begrensninger eller vilkår for arealbruk i planområdet, for eksempel for å ivareta allmennhetens interesser i eller utenfor planområdet, ifølge plan- og bygningsloven § 12-7 første ledd nr. 2.

Kommunen kan gi bestemmelser for å sikre områder med naturverdier, etter plan- og bygningsloven § 12-7 første ledd nr. 6. Kommunen kan fastsette hvilke arealer som skal være til offentlige formål eller fellesareal, for eksempel et belte mot sjø eller vassdrag jamfør  § 12-7 første ledd nr. 14.

Hvis kommunen ønsker å åpne for bygging i 100-metersbeltet, må det fastsettes en byggegrense mot sjø og vassdrag etter plan- og bygningsloven § 12-7 nr. 2. Byggegrensen i reguleringsplan kan også være en detaljering av en generell byggegrense satt i kommuneplanen.

Kommunen stiller krav om hva som skal være med i planprogrammet. Strandsonen langs sjø og vassdrag skal utredes når det er relevant for beslutningen. Omfanget og metoden må konkretiseres så godt som mulig.

Det er viktig å se utredning av strandsone som tema i sammenheng med fagutredningene for de relevante fagområdene. Dette kan være friluftsliv, landskap, naturmiljø, vannmiljø, klimaendringer, og kulturminner og kulturmiljø.

Miljøforvaltningens innsigelsespraksis går frem av rundskriv T-2/16 fra Klima- og miljødepartementet. Det omtaler hvilke hensyn som vurderes å være av nasjonal eller vesentlig regional interesse på miljøområdet, og som kan gi grunnlag for innsigelse.

Statsforvalteren kan fremme innsigelse til et planforslag som kommer i konflikt med nasjonale og vesentlig regionale hensyn i strandsonen. Nærmere bestemt gjelder det hvis planforslaget kommer i konflikt med de hensynene som statlig planretningslinje skal ivareta, eller på annen måte ikke har tatt hensyn til naturmiljø, friluftsliv eller landskap langs strandsonen langs sjø og vassdrag.

I tillegg til lovverk og statlige retningslinjer er det mange instanser som har oppslagsverk på ulike tema. Under er relevante lenker til veiledere og nasjonale databaser samlet.