7. Annet regelverk for tiltak som berører vann

Tiltak som berører vannmiljøet, må ikke være i strid med arealplan og bestemmelser i plan- og bygningsloven. I tillegg trenger slike tiltak ofte tillatelser etter annet regelverk. De forskjellige sektorlovene har ulik kobling til plan- og bygningsloven, og graden av samordning med plan- og bygningslovens regler varierer. Samordning av ulike regelverk kan du lese om i kapittel 10 i regjeringens reguleringsplanveileder.

Under er det listet opp lovverk som kan ha betydning for gjennomføring av en arealplan.

• Naturmangfoldloven
• Vannressursloven
• Lakse- og innlandsfiskloven
• Forurensingsloven
• Drikkevannsforskriften
• Lov om akvakultur

7.1 Naturmangfoldloven

Formålet med naturmangfoldloven er at naturen med dens biologiske, landskapsmessige og geologiske mangfold og økologiske prosesser tas vare på ved bærekraftig bruk og vern.

Naturmangfoldloven er som vannforskriften sektorovergripende. Det vil si at den alltid må legges til grunn før endelig vedtak av en arealplan. Det er særlig prinsippene i §§ 8 til 12 om krav til kunnskapsgrunnlaget og samlet belastning som skal vurderes.

Loven får virkning i alle saker der det fattes vedtak etter plan- og bygningsloven som berører naturmangfold. Prinsipper etter naturmangfoldloven §§ 8 til12 skal tidlig trekkes inn i planprosessen for å unngå eller redusere konflikter mellom natur og andre samfunnsinteresser.

På Miljødirektoratet sine nettsider kan du lese veiledning om hvordan de miljørettslige prinsippene i naturmangfoldloven brukes i saksbehandlingen.

7.2 Vannressursloven

Formålet med vannressursloven er å sikre samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning av vassdragene. Loven inneholder generelle regler om vassdrag og vassdragstiltak som har betydning både for utførelsen av konsesjonspliktige tiltak og for tiltak som ikke er konsesjonspliktige.

Vannressursloven inneholder definisjoner av vassdrag, grunnvann og årssikker vannføring, og en rekke særregler om bl.a. vannuttak, kantvegetasjon, grunnvann, vernede vassdrag og konsesjon til vassdrags- og grunnvannstiltak. Hvem som er vassdragsmyndighet etter de ulike bestemmelsene, er delegert i egen forskrift.

Ifølge vannressursloven § 5 skal enhver opptre aktsomt for å unngå skade eller ulempe i vassdraget for allmenne eller private interesser. Fysiske inngrep i vassdrag er i utgangspunktet forbudt med mindre det er gitt tillatelse gjennom plan- og bygningsloven og sektorregelverket.

7.2.1 Kantvegetasjonen langs vassdrag skal opprettholdes

Kantvegetasjon skal opprettholdes. Dette går frem av vannressursloven § 11. Formålet med bestemmelsen er å sikre at det opprettholdes en naturlig kantvegetasjon som ivaretar de økologiske funksjonene kantvegetasjonen har i naturen.

Grunneier har etter vannressursloven plikt til å opprettholde kantvegetasjon langs vassdrag med årssikker vannføring. Eventuelt fritak kan kun gis i særlige tilfeller og krever tillatelse fra statsforvalteren. Hvis den fjernes i strid med § 11, kan det gis pålegg om retting i form av reetablering etter § 59 i vannressursloven. Dispensasjon etter § 11 er nødvendig selv om kommunen har gitt tillatelse til tiltaket etter plan- og bygningsloven. Det er statsforvalteren som har myndigheten til å behandle dispensasjon etter vannressursloven § 11.

Bestemmelsen sier ikke noe konkret om hvor bred kantvegetasjonen skal være. Loven stiller krav om en begrenset naturlig kantvegetasjon. Kantvegetasjonen skal motvirke avrenning, dvs. hindre utrasing og forurensning, og gi levested (skjul, oppholdssted mv) for planter og dyr som har naturlig tilhold ved eller i vassdraget. Bredden vil dermed variere med de naturgitte forhold på stedet.

Kommunen kan fastsette konkrete krav til bredde på kantvegetasjon. Grunneieren, tiltakshavere og berørte fagmyndigheter, kan også kreve at kommunen fastsetter bredden på beltet. Bredden kan også fastsettes i rettslig bindende planer etter plan- og bygningsloven.

Du kan lese mer om kantvegetasjon og vannressursloven § 11 i:

7.2.2 Konsesjonsvurdering etter vannressursloven

Når et planforslag innebærer fysiske tiltak i en vannforekomst, kan kommunen eller forslagstiller be NVE om en konsesjonsvurdering av tiltaket, dvs. en vurdering om behandling gjennom reguleringsplan er tilstrekkelig, eller om tiltaket også må konsesjonsbehandles etter vannressursloven. NVE kan etter vannressurslovens samordningsbestemmelser § 20 d) fastsette at det ikke trengs konsesjon for tiltak som er tillatt i reguleringsplan. Forutsetningen for å benytte denne bestemmelsen er at reguleringsplanen ivaretar de hensyn som vannressursloven skal ivareta.

Virkninger for allmenne interesser er avgjørende for om et tiltak vurderes som konsesjonspliktig. Formålet med vannressursloven er å sikre samfunnsmessig forsvarlig bruk og forvaltning av vassdrag og grunnvann. Loven skal ivareta hensynet til allmenne interesser i og ved vassdrag, slik at det ikke uten konsesjon etter vannressursloven blir utført vassdragstiltak som kan være til nevneverdig skade eller ulempe for allmenne interesser (altså vesentlig negative påvirkninger på naturmangfold, friluftsliv mv.). Eksempler på vassdragstiltak er bekkelukking, etablering av kulverter og bruer, utfylling i vassdrag, uttak av masser fra vassdrag og erosjonssikring

I arealplaner etter plan- og bygningsloven kan det legges opp til arealbruk og aktivitet som krever vannuttak, men selve vannuttaket krever en separat avklaring etter vannressursloven. I starten av planprosessen bør det opprettes kontakt med NVE, slik at eventuelle konflikter og spesielle hensyn som gjelder vannuttaket belyses. Midlertidige vannuttak eller vannstandsendringer må også vanligvis ha konsesjon.

Tillatelse til vannuttak og endret vannstand kan ikke samordnes. Det kan ikke fastsettes bestemmelser om minstevannføring i reguleringsplaner. Slike tiltak vil derfor ikke kunne behandles i tilstrekkelig grad gjennom reguleringsplan, og samordningsbestemmelsen i vannressursloven § 20 kan ikke benyttes. Vannuttak av overflatevann og grunnvann kan være aktuelt ved for eksempel: akvakultur, industri, jordvanning, drikkevann og til snøproduksjon. Vannuttak endrer vannføringen i vassdraget eller mengden vann i grunnvannsforekomsten, og kan derfor ha påvirkning på dyr og planter i vassdragene og øvrig naturmangfold. Hvor stor påvirkningen blir avhenger blant annet av uttakets størrelse, og hvor robust vannforekomsten er for bortledning av vann.

Det er viktig å huske på at et vedtak om at tiltaket ikke er konsesjonspliktig ikke er en tillatelse til å gjennomføre tiltaket. Det kan være nødvendig med tillatelse etter annet regelverk, for eksempel byggetillatelse etter plan- og bygningsloven eller forskrift om fysiske tiltak i vassdrag.

Du kan lese mer om konsesjonspliktvurdering på NVE sine nettsider. Her er det blant annet nærmere omtale av forhåndsvurdering og tiltaket og av avklaring av om videre saksbehandling skal foregå etter vannressursloven, eller plan- og bygningsloven. Se følgende veiledere:

7.3 Lakse- og innlandsfiskloven

Lakse- og innlandsfiskeloven § 7 fastsetter at hensynet til fiskeinteressene og ivaretakelse av fiskens og andre ferskvannsorganismers økologiske funksjonsområder skal innpasses i planer etter plan- og bygningsloven.

7.3.1 Forskrift om fysiske tiltak i vassdrag

Tiltak som ikke er omfattet av konsesjonsbehandling etter vannressursloven, skal i de aller fleste tilfeller avklares etter forskrift om fysiske tiltak i vassdrag. Forskriften gjelder for alle tiltak som medfører eller kan medføre fare for forringelse av produksjonsmulighetene for fisk eller andre vannlevende organismer.

Forskrift om fysiske tiltak i vassdrag er fastsatt med hjemmel i Lakse- og innlandsfiskeloven § 7 annet ledd. Loven fastsetter at hensynet til fiskeinteressene og ivaretakelse av fiskens og andre ferskvannsorganismers økologiske funksjonsområder skal innpasses i planer etter plan- og bygningsloven.

Forskriften må forvaltes i samsvar med lakse- og innlandsfisklovens formål, som er å ivareta at naturlige bestander av anadrome laksefisk, innlandsfisk og deres leveområder samt andre ferskvannsorganismer forvaltes i samsvar med naturmangfoldloven og slik at naturens mangfold og produktivitet bevares.

Statsforvalteren er ansvarlig for vassdragsstrekninger som fører anadrom laksefisk eller kreps. Fylkeskommunen er ansvarlig for øvrige vassdragsstrekninger, og i samråd med statsforvalteren dersom trua ferskvannsarter kan bli berørt (ål, elvemusling eller storaure).

Det er ikke gitt særskilte regler om samordning mellom forskriften og plan- og bygningsloven. Forskriften gjelder derfor side om side med plan- og bygningsloven. Dette innebærer at tiltak som omfattes av § 1 i forskrift om fysiske tiltak i vassdrag krever tillatelse uavhengig av hvordan tiltaket er behandlet etter plan- og bygningsloven. Dette innebærer at tiltak som er satt i verk i strid med forskriften, kan følges opp som en ulovlighet, selv om tiltaket er lovlig etter plan- og bygningsloven.

I arealplaner bør det i planbeskrivelsen redegjøres for hvilke eventuelle fysiske tiltak det vil bli behov for å gjøre i vassdrag. Tiltakene skal både i anleggsfasen og driftsfasen planlegges slik at de ivaretar fisk og øvrig vassdragsmiljø.

Lakse- og innlandsfiskloven definerer vassdrag som «innsjø, vann, tjern, elv, elvearm, bekk, kanal og kunstige dammer» (§ 5 bokstav c). Det er dermed ikke krav om at det må være naturlig årssikker vannføring. I tillegg til fisk, dekker forskriften også andre ferskvannsorganismer. Det betyr at tiltak i alle vassdrag skal vurderes etter forskriften, uavhengig av om strekningen er fiskeførende eller ikke.

7.4 Forurensingsloven

Forurensing og utslipp reguleres gjennom forurensingsloven og forurensing av miljøet krever tillatelse etter forurensingsloven. Forurensingsloven har til formål å verne det ytre miljø mot forurensing og å redusere eksisterende forurensning. Loven fastsetter også prinsippet om at det er den som forurenser som skal betale.

Forurensingsloven § 7 oppstiller en generell plikt til å unngå forurensing. Dette betyr i praksis at det er forbudt å forurense med mindre det foreligger særlig hjemmel for det. En slik hjemmel kan være at loven selv fastsetter unntak jf. § 8, at forurensingen er lovlig i henhold til forskrift jf. § 9 eller at det gis særskilt tillatelse til å forurense jf. § 11.

Lovens § 11 fjerde ledd andre punktum fastsetter at hvis en virksomhet er i strid med endelige planer etter plan- og bygningsloven, skal forurensningsmyndigheten bare gi tillatelse etter forurensningsloven med samtykke fra planmyndigheten.

7.5 Drikkevannsforskriften

Drikkevannskildene skal vernes mot forurensing og andre forhold som kan påvirke vannkvaliteten. Drikkevannsforskriften skal beskytte menneskers helse ved krav om sikker levering av tilstrekkelige mengder helsemessig trygt drikkevann. Mattilsynet har myndighet til å følge opp forvaltningen av drikkevannskildene.

Drikkevannshensyn skal tas inn i planarbeidet.

7.6 Lov om akvakultur

Lov om akvakultur (akvakulturloven)  gjelder produksjon av akvatiske organismer (akvakultur). Med akvatiske organismer forstås vannlevende dyr og planter. Som produksjon regnes ethvert tiltak for å påvirke levende akvatiske organismers vekt, størrelse, antall, egenskaper eller kvalitet.  Akvakultur kan drives både på land, i fersk-/brakkvann og i sjø, og all akvakultur er dekket av lovens formål.

Anlegg for akvakultur krever en arealavklaring, og bør som hovedregel avklares i kommuneplanens arealdel.

Selve tillatelsen til å etablere akvakulturanlegg reguleres av akvakulturloven og behandles av fylkeskommunen etter en samordnet søknadsprosess. Søknaden skal behandles av ulike sektormyndigheter (som Fiskeridirektoratet, Statsforvalteren, Kystverket og Mattilsynet) som skal fatte vedtak og avgi uttalelser og eventuelt fatte vedtak etter sitt regelverk.