For å kunne sette mål og identifisere relevante tiltak, må du først ha kunnskap om områdets historikk, artsmangfold og habitatkvaliteter.

Denne kunnskapen gir grunnlag for å vurdere om ønskede arter og naturtyper kan etablere seg.

Identifiser påvirkningsfaktorer

For å lykkes med restaureringstiltak er det viktig å identifisere årsaken til forringelsen eller tapet av økosystemet, naturtypen eller arten. Dette setter føringer for hvilke tiltak som vil være relevante.

Tiltak for å stoppe forringelse

Dersom årsaken fortsatt er til stede, bør du først vurdere tiltak for å hindre de negative påvirkningsfaktorene før eventuell restaurering igangsettes.

Hvis årsaken til forringelsen er for eksempel dårlig vannkvalitet eller overhøsting, kan tiltak være å forbedre vannkvaliteten eller innføre restriksjoner på aktiviteter i området.

Er miljøforholdene egnet for restaurering?

Kunnskap om fysiske og biologiske forhold på prosjektstedet er viktig for å vurdere om restaureringen er mulig å gjennomføre. Det gjør det også mulig å evaluere effekten av tiltaket.

Vurder om de lokale fysiske og biologiske forholdene er egnet for naturtypene/artene du ønsker å restaurere eller legge til rette for. Hvis miljøet er endret permanent, kan det være urealistisk å reetablere en naturtype eller art i området.

Dette kan du gjøre ved å hente inn eksisterende kunnskap eller gjøre kartlegginger i felt.

Fysiske forhold

Fysiske forhold inkluderer vannkvalitet, lys, temperatur og saltholdighet, strømforhold og bunnforhold, samt påvirkninger som lokale forurensningskilder, båttrafikk, og avrenning fra elver.

Biologiske forhold

Biologiske forhold inkluderer artssammensetningen og naturtypene på stedet, og tilstanden til disse.

For restaurering av naturtyper må du samle informasjon om stedegne arter og naturtypers krav til leveområder og miljøforhold.

Avhengig av tiltaket, kan det også være relevant å kartlegge

  • hvilke arter som kan utgjøre habitat for andre (f.eks. tare, ålegras og blåskjell)
  • artenes og naturtypenes økologiske funksjoner (f.eks. rensing av vann, binding av sedimenter, osv.)
  • livssyklusen til nøkkelarter eller arter som er fokus for prosjektet
  • eventuelle problematiske arter (f.eks. fremmede) som må fjernes eller kontrolleres

Kunnskap om artene og naturtypene i området, eller nærliggende områder, kan hentes fra:

  • Databaser:
    • Miljødirektoratets Naturbase, som inneholder utbredelse av marine naturtyper kartlagt etter DN-håndbok 19 (så langt er det ikke noe systematisk tilgjengelig kartlag etter NiN)
    • Artsdatabanken Artskart, som inneholder artsobservasjoner med mulighet til å filtrere ut rødlistede arter og fremmede arter.
    • Mye relevant informasjon er også samlet hos Økologiske grunnkart, som utbredelse av gytefelt for fisk, marine naturtyper, observasjoner av truede og rødlistede arter.
  • Lokal kunnskap: Lokale fiskere, hytteeiere, lokale interessegrupper (for eksempel dykkergrupper eller lokallagene til foreninger som BirdLife Norge), lokale nasjonalparkforvaltere, osv.
  • Publikasjoner: Artikler, rapporter, konsekvensutredninger eller studentoppgaver. Husk å bruke kildekritikk i møte med uverifisert informasjon, og hent helst inn informasjon fra flere kilder.
  • Feltundersøkelser: Oftest er det nødvendig å gjøre feltundersøkelser for å innhente detaljert kunnskap om de fysiske og biologiske forholdene på prosjektstedet. Kartlegging og vurdering av økologisk kvalitet for forvaltningsrelevante naturtyper bør baseres på metodikken i Instruks for kartlegging og kvalitetsvurdering basert på Natur i Norge (Miljødirektoratet 2026)
  • Feltbefaring kan gjøres med undervannskamera/ROV eller dykking, og eventuelt suppleres med bilder fra flyvende droner.
    • Droneflygning må skje i tråd med gjeldende regelverk og respektere områder med flyforbud (som verneområder og nasjonalparker, se Luftfartstilsynet).
    • Profesjonelt dykkearbeid må følge reglene for arbeidsdykking (se Arbeidstilsynet). Det betyr at operasjonen skal bemannes av (minimum) en dykkeleder, en dykker, en beredskapsdykker og en lineholder, hvor alle unntatt lineholderen må ha klasse A dykkersertifikat, og dykkeleder skal ha godkjent dykkelederkurs. Dykkeleder skal alltid være ute av vannet, og ved flere dykkere i vannet må antallet lineholdere økes tilsvarende. Tiltak som krever dykking kan dermed bli svært ressurskrevende.

Innsamlede data bør registreres i relevante databaser (f.eks. Artskart og Naturbase) slik at andre kan dra nytte av dem.