De norske havområdene

De norske havområdene er mer enn seks ganger større enn de norske landområdene. Det er 2,4 millioner kvadratkilometer hav, mot 0,38 millioner kvadratkilometer land. Da er også Svalbard og Jan Mayen regnet med.

Havområdene våre består av Barentshavet i nord, Norskehavet og Nordsjøen og Skagerrak i sør. Havområdene er svært produktive og rike på ressurser. Her finner du blant annet kaldtvannskoraller, store bestander av fisk, sjøfugl og sjøpattedyr.

Miljøtilstanden er stort sett god, men havområdene våre påvirkes i varierende grad av klimaendringer og menneskelige aktiviteter. Utvinning og høsting av ressurser og bruk av havet til ulike formål, stiller oss overfor nye utfordringer når det gjelder å ta vare på de store verdiene havet representerer.

En lang kyst, store havområder og mange fjorder gir Norge gode forutsetninger for å høste rikelig fra havet. Fiskeri er derfor en viktig del av inntektsgrunnlaget og kulturen langs kysten. 

Det å forvalte fiskebestandene på en bærekraftig måte er derfor avgjørende for å ta vare på en av Norges viktigste ressurser og naturområder. Tilstanden til de fleste fiskebestandene er tilfredsstillende, men arter som ål, brugde, vanlig uer er sterkt trua og pigghå er sårbar i Artsdatabankens rødliste, som er en oversikt over arter som har risiko for å dø ut i Norge.

Forsøpling fra fiskeriene påvirker også havområdene våre, der spesielt spøkelsesfiske fra tapte redskaper i havet er et miljøproblem.

 

 

Økt transport, klimafokus på transportsektoren og overføring av gods fra vei til sjø, fører til at skipstrafikken i norske farvann er økende.

Skipsfarten bidrar til luftforurensning og klimagassutslipp, både nasjonalt og internasjonalt. Lokalutslipp i havner og kystnære strøk av blant annet SOX, NOX og partikler bidrar til helse- og miljøskader, mens CO2 er det dominerende klimagassutslippet fra skipsfarten.

Skipstrafikk har historisk sett vært en av de viktigste kildene til spredning av fremmede arter, både gjennom ballastvann og begroing på skip. Spredning av skadelige fremmede organismer utgjør en av de alvorligste økologiske truslene på jorda, og medfører enkelte steder store økonomiske kostnader.

Olje- og gassproduksjon på norsk sokkel foregår i dag i havområdene Nordsjøen, Norskehavet og Barentshavet. Produksjonen har vært relativt stabil de siste ti årene.

Leting etter og utvinning av olje og gass fører til store utslipp til luft, sjø og havbunn. Både virksomheten på feltene, legging av rørledninger, transport av olje og gass og foredling fører til utslipp.

Når feltene stenges, bidrar blant annet fjerning av installasjoner og utstyr også til utslipp og avfall som må håndteres.

Olje- og gassutvinning på norsk sokkel

Nøyaktig hvor mye avfall som er i norske havområder og langs kysten er usikkert, men kunnskapen som er hentet inn viser at det ingen tvil om at marin forsøpling er et omfattende miljøproblem i Norge.

Store mengder avfall er påvist langs norskekysten og på Svalbard. I Norge er fiskeri og forbrukere de viktigste kildene til plastavfall i havet og langs kysten.

Det meste av forsøplingen nasjonalt kommer fra norske kilder og i mindre grad fra andre land. I tillegg mottar Norge mengder plastavfall som føres med havstrømmer fra nordeuropeiske land og havområder, særlig fra Nordsjøen og Østersjøen.

Les mer om plast i havet

Kysten er viktig for oss

Langs kysten finner vi et rikt plante- og dyreliv. 

Sjøarealet innenfor grunnlinjen med fjordene er viktig for kommersielt fiske. Her finnes mange egnede lokaliteter for akvakultur.

Kysten er også viktig som rekreasjonsområde. Omtrent 80 prosent av befolkningen i Norge bor mindre enn ti kilometer fra sjøen.

Deler av kysten er under et stort press som følge av blant annet forurensning, forsøpling, utbygging og arealendringer, fiskeriaktivitet, havbruk, kommunalt avløp, industri og landbruk.

Oppdrettsnæringen ønsker å produsere mest mulig fisk med bruk av minst mulig fôr. En effektiv drift kommer også miljøet til gode, men den stadige økningen i produksjonen gjør at de samlede miljøvirkningene likevel øker. Rømt fisk, lakselus og utslipp av næringssalter er de største utfordringene for miljøet.

Les mer om havbruk og miljøpåvirkning(legg inn lenke når havbrukssiden er publisert.)

I dag er rundt 60 prosent av oss tilknyttet renseanlegg der avløpsvannet renses biologisk og/eller kjemisk, mens 20 prosent bor i hus som er tilknyttet mekaniske renseanlegg.

Mindre enn 20 prosent av oss har private avløpsløsninger. Fortsatt er rundt to prosent tilknyttet et avløpssystem hvor avløpsvannet slippes ut urenset.

Tall fra avløpsanleggene viser at utslippene av både fosfor og nitrogen øker. Dette henger sammen med at rensingen ikke har klart å holde tritt med befolkningsveksten og økte nedbørsmengder.

Omtrent halvparten av anleggene som behandler avløpsvann fra de største tettbebyggelsene overholder ikke de kravene de har fått til fjerning av fosfor. Dermed blir utslippene også høyere enn tillatt.

Utslipp fra blant annet industri, avrenning fra byer, avløp, forurenset grunn, og avfallsdeponier har ført til at sedimentene på sjøbunnen i flere norske havne- og fjordområder er sterkt forurenset.  

Forurensningen i sedimenter kan spres videre til omgivelsene, blant annet ved at de lekker ut i vann, eller tas opp i organismer som lever i eller graver i sedimentene. Forurensede partikler som virvles opp av skipstrafikk eller naturlige strømforhold kan også utgjøre en risiko for forurensning, ved at de spres til renere områder eller blir mer tilgjengelige for planter og dyr som lever i sjøen. Forurensning kan derfor spres videre i lang tid, selv om utslippene er stanset. 

For å bedre miljøtilstanden er det gjennomført oppryddingstiltak på sjøbunnen i flere havne- og fjordområder. 

Les mer om forurenset sjøbunn

Mange fremmede arter etablerer seg i norske havområder. De kan ha negative konsekvenser for opprinnelig natur og arter.

De fleste fremmede arter i norske farvann er bunndyr og planter med kysttilknytning. De mest kjente er stillehavsøsters, havnespy og japansk drivtang, men det finnes rundt 40 andre arter.

Skipstrafikk, oppdrett og tilfeldig utsetting av arter har forårsaket massiv forflytning av marine arter mellom verdens havområder. Norge har flere store havner med skipstrafikk. I tillegg har vi en kyststrøm som kan spre fremmede arter som alt er etablert lenger sør i Europa og Østersjøen videre inn i våre farvann.

Økosystemene påvirkes også av forurensning som fraktes til våre farvann med luft- og havstrømmer langveisfra, men også fra landbaserte aktiviteter som bringer forurensninger til elvene og deretter når havet.

Konsekvensene av alle påvirkningene kan medføre:

  • endring og ødeleggelse av leveområder
  • redusert biologisk mangfold
  • nedgang i bestander
  • økt belastning på sårbare arter

Klimaendringer bidrar i tillegg stigende havtemperatur og økt issmelting. Utslipp av CO2 forsurer havet. Dette er bekymringsfullt, fordi et surere hav kan føre til store endringer i økosystemene.

Kalkdannende nøkkelarter som små krepsdyr og koraller kan rammes spesielt hardt når havet blir surere, fordi syren etser og sliter på skallet dere

God tilstand, men noen områder er sterkt påvirket

Miljøtilstanden langs norskekysten er stort sett god, men noen områder er sterkt påvirket av menneskelig aktivitet. Størst påvirkning finner vi sør i Nordsjøen, mens kysten langs Norskehavet og Barentshavet er mindre påvirket.

Gjennom EUs vanndirektiv har vi fått felles europeiske definisjoner av hva som regnes som god økologisk og kjemisk miljøtilstand. I Norge har nesten 75 prosent av kystvannet god eller svært god økologisk tilstand i henhold til disse definisjonene.

Truede arter

Den norske rødlista for arter fra 2021 gir blant annet oversikt over truede arter som lever i hav og kyst, og for andre arter som har sjøen leveområde under deler av året. Rundt 60 arter i Norskeområder er i Artsdatabankens rødliste regnet som truede eller nær truede, og 24 av disse har viktige bestander med 25 prosent eller mer av sin europeiske bestand, i norske havområder.

Lokale fiskestammer som stillehavssild og ål er eksempler på arter som har fått forverret sine framtidsutsikter, og er sterkt truete arter. Nebbskate var historisk sett en vanlig fisk i norske farvann, men er nå fraværende. Nebbskate og storskate regnes somkritisk truet mens ål, polartorsk, blålange, vanlig uer og brugde er sterkt truete arter i Norge.

I alt norske kyst- og havområder, og hele 24 av dem regnes som truet.

Truede naturtyper

Flere marine naturtyper langs kysten er truet. I alt er 16 naturtyper i grunne og dype havområder vurdert som truet eller nær truet og er plassert på den norske rødlista for naturtyper fra 2018. Marin vegetasjon som ålegras, tang- og tareskog er viktige økosystemer som sikrer leve- og oppvekstområder for dyr som fisk og krepsdyr. Ålegrasenger er ikke blitt vurdert i denne rødlisten som naturtype i Norge, men dvergålegras er en sterkt truet art . Både nordlig og sørlig sukkertareskog er klassifisert som sterkt truet, mens nordlig stortareskog vurderes som nært truet.

Tareskogene er svært produktive og viktige leveområder for småfisk, og oppvekstområder for sei og kysttorsk. De har derfor stor betydning for næringstilgangen for kystnære sjøfugler som ærfugl, måker, terner, teist og skarv.

Nordlig fingertarebunn og eksponert blåskjellbunn er vurdert som sårbare. På dypere vann er grisehalekorallskogbunn og bambuskorallskogbunn sterkt truet. Korallrev og hardbunnkorallskog er klassifisert som nær truet. 


Endret klima endrer kystområdene

Virkninger av økte CO2-utslipp kommer i tillegg, og bidrar til å øke den samlede belastningen på økosystemene. Utslipp av CO2 fører til at havet også tar opp mer CO2 og blir surere, noe som kan gi problemer for arter med kalkhus og -skjelett, som vingesnegl og korallrev. Økt havforsuring gjør at tilgangen på karbonat, som flere artet trenger for å bygge skjell eller skjelett, blir dårligere.

Havnivåstigning

Global oppvarming fører til at temperaturen stiger både i luften og i havet. Når havet blir varmere og isbreer på land smelter, stiger det globale havnivået.

For Skandinavias del bremses noe av havnivåstigningen, fordi landmassene fortsatt stiger etter siste istid. Men for deler av norskekysten som på Sørlandet, Vestlandet og utenfor Nord-Norge stiger havet i dag raskere enn landet hever seg.

Mer avrenning

Vi ser også andre dokumenterte virkninger av klimaendringer i norske kystområder. Klimaendringer i form av økt nedbør, kraftigere nedbør på kort tid med mye overvann, kortere perioder med snødekke og flere tine/fryse-episoder gjennom vinteren, gir økt avrenning til kysten.

I Skagerrak har økt avrenning fra land gitt markante endringer i vannkvalitet og økosystemer langs kysten. Det måles økte mengder partikler i vannmassene langs kysten av Skagerrak, samtidig som overflatevannet er ferskere enn tidligere. Dette har trolig påvirket kystøkosystemene her.

Formørking av kystvannet

Sikten i vannsøylen, altså hvor dypt man kan se, kalles siktedypet. Dette dypet påvirkes av partikler og planteplankton i overflatevannet. Klarheten i vannet endres når vannet tilføres partikler.

Uorganiske partikler vil grumse til vannet og kan danne slam på bunnen. Organisk materiale i form av humus farger vannet og endrer lysets evne til å trenge gjennom. Dette fører til et fenomen kalt "formørking av kystvannet".

En virkning av formørking og uklart vann er at den nedre voksegrensen for marin vegetasjon reduseres, noe som igjen fører til en reduksjon i det totale arealet med produktiv algevegetasjon. På hardbunn i Skagerrak har det blitt mindre rød- og brunalger, og algene vokser grunnere nå enn tidligere.

Bærekraftig bruk, kartlegging, miljøovervåking og vern

Mange myndigheter har ansvar for forvaltningen av kysten. De viktigste er kommunene og statsforvalterne, men også Miljødirektoratet, Kystverket og Fiskeridirektoratet har ansvar. Målet er å sikre en ren kyst med god økologisk tilstand og samtidig legge til rette for bærekraftig verdiskaping.

Helhetlig forvaltning av kyst- og havområdene

God miljøtilstand skal sikres i norske havområder gjennom helhetlige forvaltningsplaner som utarbeides og følges opp av ansvarlige myndigheter i samarbeid med fageksperter.

I 2020 ble det for første gang lagt fram forvaltningsplaner for alle de tre havområdene i en felles stortingsmelding:

Tidligere ble det lagt fram planer for hvert enkelt havområde. Den første planen gjaldt Barentshavet og havområdene utenfor Lofoten og ble lagt fram i 2006. Deretter kom planen for Norskehavet i 2009 og for Nordsjøen og Skagerrak i 2013.

Forvaltningsplanene gir oss både kunnskap og skisserer en rekke tiltak som må til for å sikre god miljøtilstand i havområdene.

Forvaltningsplanene for havområdene avgrenses av grunnlinjen. Kysten innenfor forvaltes av vannregionmyndighetene gjennom vannforskriften. Hav og kyst påvirker hverandre og dette må det tas hensyn til i arbeidet med forvaltningen av områdene.

Miljødirektoratets rolle

Miljødirektoratet har det nasjonale ansvaret for å koordinere arbeidet med vannforvaltning for kysten. Miljødirektoratet leder Faglig forum for norske havområder, som utarbeder det faglige grunnlaget for havforvaltningsplanene. Direktoratet har også ansvar for miljøregulering av petroleumssektoren og andre utslipp regulert i forurensningsloven.

Overvåker miljøtilstanden

Miljødirektoratet overvåker miljøtilstanden langs kysten gjennom overvåkingsprogrammet Økosystemovervåking i kystvann (Økokyst).
Programmet har stasjoner i alle landets fylker.  Miljødirektoratet leder også Mareano, som kartlegger norske havområdet. 

Viktige marine naturtyper og nøkkelområder for et utvalg arter og bestander ble kartlagt fram til og med 2019 langs hele norskekysten. Dette omfatter tareskogforekomster, bløtbunnsområder i strandsonen, ålegrasenger, skjellsandforekomster, større kamskjellforekomster og gyteområder for fisk.

Miljødirektoratet er nå i gang med metodeutvikling for å videreføre kartleggingen. 

Forvaltningsplaner for vann

Norge overvåker den kjemiske og økologiske tilstanden i kystvannet, og rapporterer resultatene til EU hvert sjette år. Målet er at alt kystvann skal ha god økologisk og kjemisk tilstand. Vannforskriften gjelder både grunnvann, ferskvann og kystvann.

Regionale vannforvaltningsplaner inneholder forslag til hvilke tiltak som må gjøres for å nå målet. Et omfattende samarbeid mellom myndighetene i forskjellige sektorer som miljø, landbruk og fiskeri, er nødvendig for å nå det.

Verne et representativt utvalg natur

Norge har som mål å bevare et representativt utvalg av norsk natur for kommende generasjoner. Marint vern bidrar til at vi tar vare på representative, særegne, sårbare og truede undersjøiske naturtyper langs kysten og i territorialfarvannet.

Rundt 4,5 prosent av sjøarealet vårt, fra land og ut til territorialgrensen er vernet etter naturmangfoldloven. Dette utgjør 6503 kvadratkilometer. Noe sjøareal er også beskyttet under fiskerilovgivningen. 

Regionale myndigheter sin rolle

Norge er delt inn i ni vannregioner. Disse administreres av fylkeskommunene som er utpekt som vannregionmyndigheter. De forvalter både våre egne vannregioner, og de norske delene av de seks vannregionene vi deler med Sverige og Finland.

Statsforvalteren har ansvar for å påse at kommunen følger opp at miljømålene blir nådd.

Kommunens rolle

Kommunen er planmyndighet og har derfor ansvaret for arealplanleggingen, som også gjelder kystsonen. Arealplanlegging har stor betydning for miljøtilstanden langs kysten, fordi det regulerer hvilke tiltak som det åpnes opp for å etablere langs kysten og hvor stort avtrykk menneskelig aktivitet får ha i et område.

Det er flere offentlige instanser som har en rolle i å ta vare på miljøet i havet:

 Nyttige lenker