Deponigass består primært av metan og karbondioksid som dannes når deponert avfall brytes ned. Omlag 60 deponianlegg i Norge har metanuttak. Gassen benyttes til å produsere elektrisitet eller varme, eller fakles. Det er potensial for å redusere utslipp fra deponi gjennom å øke mengden metan som samles og behandles. 

Tiltaket innebærer å øke mengden metan som samles og behandles i eksisterende deponianlegg der det er deponert organisk avfall.

Vi har ikke informasjon om kostnader for etablering av nye uttaksanlegg. Dette vil kunne være en viktig barriere til å øke metanuttak fra norske deponier. 

Økonomiske støtteordninger er et virkemiddel som vil kunne redusere kostnaden for deponi og stimulere dem til å ta ut mer gass for energiutnyttelse. 

Dagens regelverk stiller krav til tiltak for å ha kontroll med opphoping og utlekking av deponigass for deponi som er i drift (som tar imot avfall). Det stilles også krav til at deponigass skal samles opp og energiutnyttes eller fakles på alle deponi som tar imot biologisk nedbrytbart avfall.  

I 2009 ble det innført et forbud mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall i Norge. Det betyr at det er deponert svært lite biologisk nedbrytbart avfall etter dette. Krav om oppsamling av deponigass gjelder derfor få anlegg nå. Ved deponier som var i drift før 2009 kan det være større mengder biologisk nedbrytbart avfall og deponigass. 

Endret regulering, for eksempel å stille krav om vedlikehold av eksisterende anlegg for metanuttak, kan være et mulig virkemiddel for å få utløst tiltaket. Krav om utslippskartlegging til anlegg som kan ha mottatt større mengder biologisk nedbrytbart avfall kan bidra med kunnskapsgrunnlag for at tiltak gjennomføres. Dersom forurensningsmyndighet skal styrke innsatsen på dette området, vil det kreve mer ressurser. 

Samfunnsøkonomiske virkninger er ikke vurdert for dette tiltaket.  

Det er anbefalt at oppsamlet gassen skal energiutnyttes framfor fakling. Ved å benytte gassen til fjernvarme, elektrisitetsproduksjon eller oppvarming vil det kunne erstatte fossilt energiforbruk. 

Tiltaket reduserer ikke utslipp av andre komponenter enn metan, og tiltaket vil derfor ikke gi noe bidrag til måloppnåelse under Gøteborgprotokollen og utslippstakdirektivet (NEC). 

For at deponigassen skal kunne forbrennes med energiutnyttelse eller fakles må gassen inneholde en viss mengde metan. Metankonsentrasjoner i deponigassen og mengde deponigass i deponiet reduseres over tid ettersom biologisk nedbrytbart materiale blir brutt ned. Dette kan medføre at det blir for lite metan til at gassen kan fakles. Dette kan være en viktig barriere i gamle deponier der mye av det biologiske materialet er brutt ned og metaninnholdet i deponigassen har avtatt.  

Tiltaket utredet her forutsetter at metanuttaket økes gradvis fra 12 prosent til 28 prosent av utslippene, som tilsvarer nivået på metanuttaket i 2008, mellom 2024 og 2035 og stabiliseres på 25 prosent til og med 2035. Det er antatt at det deponeres samme mengde organisk avfall etter 2022 som i 2022. 

Ytterligere utslippsreduksjoner vil oppnås hvis gassen benyttes til energiformål som erstatning til fossile drivstoff. Disse utslippsreduksjonene er ikke inkludert i utslippsreduksjonspotensialet i dette tiltaket.  

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i innsatsfordelingsforordningen (ESR) i klimasamarbeidet med EU til 2030. 

Utslippsreduksjoner fra innsamling og destruksjon av brukt HFK/PFK som ikke lenger er i bruk vil i vesentlig grad bli utløst som en del av allerede iverksatte virkemidler, og betydelige utslippsreduksjoner er dermed tatt inn i referansebanen/utslippsframskrivingen.

I tiltaket tas en ytterligere andel av de potensielle utslippsreduksjonene ut, utover det som ligger inne i utslippsframskrivingene.  

Aktørene har transport- og tidskostnader. Disse er ikke viktig barriere, da tiltaket er bedriftsøkonomisk lønnsomt for aktører grunnet refusjonsordningen. Lønnsomheten kan bli dårligere framover når gassen som samles inn vil ha lavere GWP, og medfører en reduksjon i størrelsen på refusjon som utbetales til de som leverer inn gassen. Dette vil imidlertid til en viss grad kompenseres ved at avgiftssatsen (som også gjenspeiles i refusjonssatsen) øker.

Utslippsreduksjoner fra innsamling og destruksjon av brukt HFK/PFK som ikke lenger er i bruk vil i vesentlig grad bli utløst som en del av allerede iverksatte virkemidler, og betydelige utslippsreduksjoner er dermed tatt inn i referansebanen/utslippsframskrivingen. De viktigste iverksatte virkemidlene er refusjonsordningen og plikt som farlig avfall (avfallsforskriften kapittel 8 og 11) samt plikt til forsvarlig håndtering og avtapping av gass (produktforskriften kapittel 6a). Plikt som farlig avfall innebærer at HFK må oppbevares forsvarlig og ikke oppbevares mer enn ett år før det leveres inn til godkjent mottak. Refusjonsordningen gitt i avfallsforskriften kapittel 8 er under evaluering i 2024. Eventuelle endringer i forskriften kan påvirke hvor mye gass som samles inn og destrueres.

I tiltaket tas en ytterligere andel av de potensielle utslippsreduksjonene ut, utover det som ligger inne i utslippsframskrivingene. 

Det kan være behov for ytterligere informasjon om pliktene til å samle opp gass, om refusjonsordningen og om returpunktene for å få til videre atferdsendring. Også økt kontroll fra Miljødirektoratet av selskaper som håndterer utstyr med kuldemedier er et mulig virkemiddel.

Samfunnsøkonomisk tiltakskostnad: I Klimakur2030 ble tiltakskostnad vurdert i kategorien 0–500 kroner per tonn CO2-ekvivalenter. Dette er etter Miljødirektoratets vurdering ikke vesentlig endret. Vi viser til Klimakur 2030, og tiltaket F01 Økt innsamling og destruksjon av brukt HFK for mer informasjon.

Tiltaket gir ikke utslippsreduksjoner av andre gasser enn F-gasser, og vil derfor ikke bidra til måloppnåelse under Gøteborgprotokolen og NEC-direktivet.

*Utenom eventuelt behov for ny kraftproduksjon og utbygging av nett, se omtale av dette i kapittel 3.3.

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i innsatsfordelingsforordningen (ESR) i klimasamarbeidet med EU til 2030.

Det pågår en kontinuerlig utfasing av bruk av luftkondisjoneringsanlegg, varmepumper, og kuldemøbler, enten fordi anlegget er skroteferdig, eller fordi de ikke lenger kan etterfylles på grunn av reguleringer i produktforskriften. Tiltaket omfatter innsamling og destruksjon av gass fra disse anleggene utover det som allerede ligger inne i framskrivingene. Framskrivningene viser en nedgang over tid. Tiltaket blir derfor mindre og går til 0 i 2035.    

Aktørene er primært de som arbeider i ventilasjons-, kulde- og varmepumpebedrifter.

Tiltaket går ut på å fase ut bruk av fossil gass til midlertidig oppvarming av bygninger under oppføring og rehabilitering, som innebærer blant annet betongherding, tining, frostsikring, uttørking av fukt og tilrettelegging for innendørs arbeider som maling. Eksempler på alternativer til fossil gass er fjernvarme, varmepumpe, direkte elektrisitet, biogass og flytende eller faste biobrensler. Fra 2022 har det vært et forbud mot bruk av fossil olje (mineralolje) til byggvarme. Fossil gass er ikke omfattet av forbudet. På vegne av Klima- og miljødepartementet har Miljødirektoratet utredet et forbud mot fossil gass til byggvarme, som var på høring høsten 2024.¹ Bakgrunnen for utredningen er anmodningsvedtak i statsbudsjettet for 2023: "Stortinget ber regjeringen utrede og fremme forslag om forbud mot bruk av fossil gass i byggvarme, med sikte på ikrafttredelse i 2025."

Det vil være noe høyere driftskostnader ved bruk av alternative varmekilder til fossil gass. Det vil også kunne være noe høyere investeringskostnader knyttet til omstillingen. Kostnadene for aktørene av å gjennomføre tiltaket vil være svært avhengig av framtidige energipriser, og vil også avhenge av hvilke alternativer som velges som erstatning for fossil gass.

Enkelte alternativer til fossil gass, som fjernvarme og elektrisitet, kan kreve mer planlegging og koordinering, blant annet må strømleverandør eller fjernvarmeoperatør kontaktes tidligere. Det kan i noen tilfeller være utfordringer med å levere tilstrekkelig effekt for de mest krevende varmeprosessene på en byggeplass med kun elektrisitet eller fjernvarme. Disse utfordringene kan ofte løses gjennom mer detaljert planlegging, for eksempel tidlig kontakt med nettselskap eller fjernvarmeleverandør, eller at visse typer arbeid ikke gjennomføres i de kaldeste periodene i året når varmebehovet er størst. En barriere er at aktørene holder seg til kjente løsninger.

Enkelte alternative varmekilder kan ha lavere makstemperatur enn ved bruk av fossil gass. For midlertidig byggvarme på byggeplass, kan dette forlenge tørketid og påvirke gjennomføringen av et byggeprosjekt.

Selv om det er flere barrierer, vurderer Miljødirektoratet at det for de aller fleste bruksområder innenfor byggvarme finnes gode alternativer til bruk av fossil gass. Utslippssegmentet er derfor modent for et forbud mot bruk av fossil gass til byggvarme, som har vært på høring høsten 2024. Dette er et styringseffektivt virkemiddel for å fase ut den fossile gassen.

Opptrapping av CO₂-avgiften vil gi drahjelp gjennom å redusere kostnadene for aktørene ved overgang til alternativene til fossil gass, men vil ikke være tilstrekkelig for å utløse tiltaket. Det nye kravet om 30 prosent vekting av klima og miljø i offentlige anskaffelser kan også bidra noe til reduserte utslipp fra byggvarme, men effekten er usikker.

Det er en risiko for at gassen kan bli erstattet med flytende biobrensler som ikke gir utslippsreduksjoner nasjonalt. Derfor kan et eventuelt forbud med fordel suppleres med andre virkemidler som bidrar til at aktørene velger de mest klima- og energieffektive løsningene. Bakgrunnen er at bruk av flytende, avanserte biobrensler som erstatning for fossil gass, også vil kunne brukes til å oppfylle omsetningskravet for ikke-velgående maskiner, som ble innført i 2023.¹ I motsetning til de andre alternativene til fossil gass, vil dermed ikke bruk av flytende biobrensler som også rapporteres i omsetningskravet gi noen netto utslippsreduksjoner nasjonalt. Eksempler på virkemidler er krav eller premiering av utslippsfrie løsninger i offentlige anskaffelser.

Basert på våre beregninger har tiltaket en negativ samfunnsøkonomisk tiltakskostnad på mellom 1 000 og 2 000 kr/tonn CO₂-ekvivalenter. Beregningen inkluderer kun endring i energikostnader, som er vurdert til å utgjøre størsteparten av kostnaden. Tiltakskostnaden er avhengig av hvilke energivarer som brukes som erstatning for fossil gass. Det er stor usikkerhet rundt hvilke alternativer aktørene velger. Vi har lagt til grunn at en svært liten andel erstattes med flytende biobrensler, og tiltakskostnaden vil øke dersom en større andel erstattes med flytende biobrensler. Framtidige energipriser vil også ha betydning for lønnsomheten til tiltaket.

I tillegg vil tiltaket kunne innebære noe økte kostnader til investering av nytt utstyr og tidsbruk knyttet til planlegging. På den andre siden, vil tiltaket kunne gi positive helseeffekter på grunn av redusert luftforurensning, forutsatt at gassen ikke erstattes av biobrensler. Disse virkningene er ikke kvantifisert.

Et forbud vil fjerne alle utslipp fra utslippskilden. Foreslått ikrafttredelse i utredningen av forbudet er 1. juli 2025 eller 1. januar 2026. Vi har lagt til grunn at kravet innføres 1. januar 2026 i beregningen, men at varslingen av forbudet innebærer at utslippene også reduseres noe i 2025. Vi legger til grunn at en svært liten andel av fossil gass vil erstattes med flytende biobrensler.

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i innsatsfordelingsforordningen (ESR) i klimasamarbeidet med EU til 2030.  

Vedfyring gir utslipp av klimagassene metan og lystgass, i tillegg til blant annet helseskadelig partikler (fint svevestøv). Vedfyring gir utslipp av CO₂, men siden utslippene kommer fra ved, som er biologisk materiale, regnes de som nøytrale i klimagassregnskapet. Det er primært reduksjon i metanutslipp som gjør dette til et klimatiltak.  Metan er en sterk klimagass, og mindre utslipp kan bidra til å redusere oppvarmingshastigheten både på kort og lang sikt.

Omtalen av tiltaket er basert på en utredning fra Norsk Energi fra 2019.¹ Tiltaket omfatter forsert utskifting av eldre vedovner til elvarme og nyere vedovner tilsvarende 0,7 TWh. I dette tiltaket regner vi også med at husholdninger som skal bytte vedovn i perioden 2024–2030 anskaffer vedovner med den nyeste teknologien på markedet.

Tiltaket innebærer merkostnader knyttet til overgang fra vedfyring til panelovner eller varmepumpe fordi eldre vedovner byttes ut før endt levetid, og dette medfører investeringskostnader. Investeringskostnaden er betydelig høyere for overgang til varmepumpe enn panelovner.

Dagens virkemidler

Dagens virkemidler for utskifting av vedovner er hovedsakelig iverksatt for å bedre luftkvaliteten. Utslipp av fint svevestøv fra vedfyring er en betydelig kilde til luftforurensning, og over halvparten av Norges befolkning er eksponert for konsentrasjoner over det som regnes som trygt for de fleste.²

I dag stilles det krav til utslipp/effektivitet for nye vedovner: de skal være rentbrennende. Å skifte en gammel vedovn med en ny, vil derfor gi både bedre varmeeffekt av veden som brennes og mindre utslipp av klimagasser, helseskadelige partikler og NOx.

Nye vedovner som selges i Norge må tilfredsstille krav til utslipp av partikler, nitrogenoksider, hydrokarboner og karbonmonoksid etter økodesignforskriften.³ I tiltaket er beste vedovner tilsvarende svanemerkede ovner, mens nyeste vedovner er de som har utslipp i tråd med EUs økodesignforordning.⁴ Det stilles ikke krav til utslipp av klimagasser for nye vedovner i dagens regelverk. Eldre ovner som ikke er rentbrennende kan beholdes og brukes der de står, men ikke reinstalleres i andre boliger. 

Tørrhetsgraden i veden som brennes spiller inn på utslippene. Dette reguleres av standard NS 4414. Det er usikkert i hvor stor grad dette kravet følges opp i dag, og tilsyn/kontroll her vil kunne øke effekten av virkemiddelet.  

Strengere grenseverdier for partikler som følge av revidert luftkvalitetsdirektiv (2024), vil sannsynligvis gjøre at flere kommuner må innføre tiltak for å redusere utslipp fra vedfyring, særlig på dager med mye luftforurensning. Grenseverdiene er i Norge implementert i forurensningsforskriften. Det er kommunene som er forurensningsmyndighet og har ansvar for at grenseverdiene overholdes.

Slik forurensningsforskriften er utformet, har kommunen et begrenset handlingsrom til å regulere vedfyring. Klima og miljødepartementet vurderte i 2021 at kommunen bare har hjemmel i tilfeller der det er fare for overskridelser av grenseverdiene. Vedfyring er den viktigste lokale kilden til fint svevestøv (PM_2,5) i Norge, men fordi nivåene i norske byer og tettsteder stort sett har ligget under grenseverdiene i forurensningsforskriften, har ikke kommunene plikt til, og i noen tilfeller heller ikke hjemmel til, tiltak rettet mot vedfyring.

En annen barriere kan være at kommunene ikke kan gi restriksjoner knyttet til vedfyring som medfører at kapasiteten på strømnettet lokalt eller nasjonalt overbelastes. Her kan altså både reguleringen og strømnettets kapasitet være til hinder.

Gevinsten ved reduserte utslipp fra vedfyring tilfaller ikke først og fremst husholdningene, selv om overgang fra vedfyring til panelovner eller varmepumper kan medføre besparelser knyttet til redusert energiforbruk, spesielt ved overgang fra eldre vedovner til varmepumpe. Overgang til varmepumpe fører imidlertid ikke nødvendigvis til redusert energiforbruk, da husholdningene kan velge høyere innetemperatur. Vi har heller ikke tatt hensyn til eventuelle ikke-prissatte driftskostnader knyttet til håndtering av ved, som vil kunne øke besparelsen for husholdningen.

Ytterligere merkostnader blir det for dem med tilgang på rimelig eller gratis ved. Videre kan usikkerheten knyttet til økte strømpriser, og beredskapshensyn, gjøre at husholdningene beholder muligheten for oppvarming fra vedovn, selv ved overgang til varmepumpe eller panelovner. Denne variasjonen mellom husholdninger gjør det vanskelig å dosere virkemidler for å utløse tiltaket.

Det kan være behov for mer informasjon om mulige besparelser knyttet til å kutte vedfyring. Oppmerksomhet rundt vedfyringens bidrag til luftforurensning og klimaendringer kan motivere til overgang. Sannsynligvis er det ukjent for mange hvor høye helsekostnadene ved vedfyring er, og vedfyringens klimapåvirkning.

Det kan også være behov for en bedre merkeordning for vedovner som gir tydelig informasjon om utslipp fra bruk av ovnen.

Gjennom videre utvikling av tjenestene under Luftsamarbeidet kan det legges til rette for at kommunene lettere kan kartlegge den lokale forurensningssituasjonen, og dermed treffe riktige valg av virkemidler.

Det kan være behov for mer informasjon og veiledning til kommunene om hvordan lokale forskrifter kan utformes.

Det kan også vurderes om kompetansen i kommunalt feiervesen kan benyttes i enda større grad for å gi veiledning i god fyringsteknikk og vedlikehold av vedovn og pipe.

Husholdningene er sentral aktør for å utløse tiltaket. Det er rimelig å anta at mange husstander vil installere varmepumpe eller elvarme som et tillegg og ikke som erstatning for vedovn. Dette kan skyldes usikkerhet knyttet til strømpriser, men også at vedfyring tradisjonelt har vært en populær oppvarmingsmetode. Husholdningene kan foretrekke vedfyring framfor andre oppvarmings­alternativer, både på grunn av tilgjengelighet og kostnader, og vedfyringens komfort og den koselige atmosfæren den skaper. Endringer i atferd og vaner krever en sammensatt tilnærming, blant annet tiltak som fremmer sosial normendring mot mer miljøvennlige oppvarmingsmetoder.

Vedfyring er en viktig beredskap i husholdningene ved strømbrudd, både for oppvarming og matlaging. Det er derfor ikke et mål at alle skal skifte ut vedovn med elvarme.

Det er en investeringskostnad for forbruker å bytte ovn. Noen kommuner har eller har hatt panteordninger for å forsere utskiftningen. Her er det pr i dag ingen statlige insentiver, men det kan være et mulig nytt virkemiddel.

Miljødirektoratet har fått i oppdrag fra KLD å vurdere om det i dag er tilstrekkelig med tiltak og virkemidler som bidrar til reduserte utslipp fra vedfyring og å synliggjøre ulike barrierer for implementering. Miljødirektoratet jobbet med dette oppdraget i 2024, og sikter mot å anbefale videre utredning av mulige nye og forsterking av eksisterende virkemidler for å redusere utslippene.  

Klimagassutslipp fra vedovner er ikke regulert i økodesignforskriften. Dersom det skal bli krav om det, må det jobbes opp mot prosesser i EU. Dagens regelverk har også redusert utslipp av klimagasser fra nye vedovner, slik at det er usikkert hvor stor effekt en slik endring i regelverket vil ha.

Et forbud mot vedfyring generelt, eller fyring i ikke-rentbrennende vedovner, i enkelte områder og perioder av hensyn til luftkvalitet vil også redusere klimagassutslipp. Forbud krever imidlertid kontroll og sanksjoner ved brudd, noe som kan være krevende å håndheve.

Et totalforbud vil sannsynligvis være enklere å kontrollere enn for eksempel et forbud mot bare gamle ovner. På den andre siden kan et totalforbud være politisk vanskelig å gjennomføre.

Å forby vedfyring er i liten grad mulig i dag, både på grunn av manglende hjemmelsgrunnlag for kommunen, men også av beredskapshensyn. Forurensningsforskriften kapittel 7 gir i dag et begrenset handlingsrom for å stille krav til vedfyring som forurensningskilde i kommuner som har nivåer av svevestøv under grenseverdiene. Det kan vurderes om det er mulig å utvide kommunenes hjemmel i forskriften til å regulere vedfyring med hensyn til luftkvaliteten.

Å stille krav til at eldre vedovner byttes ut ved eierskifte eller større renovering er virkemidler i bruk i Danmark i dag. Dette kan utredes for Norge.

Ikke-rentbrennende ovner kan ikke lovlig reinstalleres i dag.¹ Man kan vurdere å utvide forbudet med et omsetningsforbud, og/eller mer oppfølging av etterlevelse.

Ved tilskuddsordninger er det viktig at tilskuddet knyttes til pant, det vil si at tilskuddet utløses bare når man kan dokumentere at den gamle vedovnen er fjernet. Tilskuddet bør knyttes til standarden til den nye ovnen, det vil si at den er i kategorien "beste vedovner" (for eksempel Svanemerket) eller at vedovnen skiftes ut med varmepumpe eller panelovn. I denne forbindelse er det essensielt at ovnene er godt og riktig merket slik at det er enkelt for forbrukeren å finne ut hvor på utslippsskalaen den aktuelle ovnen befinner seg.

En utredning av effekten av tilskudd til utskifting av gamle vedovner i Oslo kommune viser at tilskuddet kan ha ført til en raskere innføring av vedovner med lavere utslippsfaktorer. Samtidig viser utredningen at tilskuddet ikke ser ut til å ha redusert partikkelutslipp, fordi flere fyrer mer når de har installert ny vedovn eller bytter fra annen oppvarming til vedfyring. Det er derfor behov for virkemidler for å redusere forbruk av ved dersom tilskudd til utskifting av eldre ovner skal fungere som ønsket.

Ved som omsettes skal ha en viss tørrhetsgrad. Etterlevelse her kan kontrolleres.

Forbudet mot å reinstallere ikke-rentbrennende ovner kan følges opp tettere.

Oftere tilsyn og oppfølging av tilstand til vedovn og pipeløp.

Fyringsteknikk har noe å si for utslippene. Her er det ulik praksis hos kommunen/feiervesenet, og varierende grad av informasjon til husholdningene. En styrking av dette arbeidet kan føre til reduserte utslipp. 

De samfunnsøkonomiske virkningene er delvis kvantifisert. Helsegevinsten av redusert luftforurensning (NOx og partikler) er verdsatt. I tillegg er investeringskostnad for husholdninger som bytter ut gamle vedovner til nyere, eller el-oppvarming, inkludert.

Utslippsreduksjonen i 2050 er estimert til å være langt høyere enn i 2030 fordi langt flere ovner da er skiftet ut. Tiltaket bidrar dermed til "lavutslippssamfunnet i 2050".

Tiltaket reduserer i tillegg til klimagasser, utslipp av partikler (PM), flyktige organiske forbindelser (nmVOC), nitrogenoksider (NOx), karbonmonoksid (CO), PAH og små mengder SO₂. Ozonforløperne metan, NMVOC, NOx og CO bidrar til dannelse av ozon nær bakken, som både har negative effekter på helse, avlinger og økosystemer. SO₂-utslippene danner, med marginal effekt, avkjølende sulfatpartikler i atmosfæren. Helse, miljø- og klimavirkningene av ozon, SO₂ og PAH fra vedfyring i Norge er ikke kvantifisert, men antas å ha en marginal effekt.

EU sitt utslippstakdirektiv (direktiv 2001/81/EC) og Gøteborgprotokollen setter bindende krav for Norge om at vi må redusere utslipp av PM_2,5 med 30 prosent i 2020 sammenliknet med utslippet i 2005. Norge har oppfylt denne forpliktelsen for 2020. Dersom også EUs reviderte takdirektiv tas inn i EØS-avtalen, vil tiltaket bidra til måloppnåelse på eventuelle skjerpede reduksjonskrav for PM_2,5 mot 2030. Direktivet er per høsten 2024 under vurdering i EØS-/EFTA-statene.

I Arktisk råd har landene et kollektivt, ikke-bindende mål om å redusere svart karbon med 25–33 prosent innen 2025 fra 2013-nivå. Svart karbon er en del av PM_2.5, og målet kan derfor bidra til å redusere partikkelutslipp.

Det er en liten andel av det totale oppvarmingsbehovet i bygninger som dekkes av fossil gass. Tiltaket innebærer å fase ut bruken av fossil gass til permanent oppvarming av bygg i husholdningene, tjenesteytende næringer og primærnæringene. Bruken av fossil gass kan erstattes med utslippsfrie eller fossilfrie løsninger, som for eksempel elektrisitet, fjernvarme, biogass, bioolje eller faste biobrensler.¹

Det kan være høyere investeringskostnader og driftskostnader ved overgangen fra fossil gass til alternative varmeløsninger. Med unntak av oppgradert biogass, kan ikke andre energibærere brukes direkte i eksisterende gasskjeler, og kjelene må derfor erstattes.

For noen løsninger kan det være tekniske barrierer knyttet til geografi og leveringssikkerhet for ulike løsninger. For eksempel er ikke biogass og fjernvarme tilgjengelig overalt. Tilgjengeligheten av biogass er usikker, men det er betydelig potensial for økt produksjon, særlig i områder der naturgassbruken i dag er stor.

Det kan være tekniske utfordringer for eksempel for oppvarming av driftsbygninger i landbruket som benyttes til fjørfeproduksjon, da disse aktivitetene betyr at byggene har behov for høy tilført effekt.

Noen steder er det begrensninger i regional- og distribusjonsnettet, og en overgang fra gass til elektrisitet kan utløse behov for nettinvesteringer. For å unngå at overgangen gir utfordringer for forsyningssikkerheten, bør en eventuell overgang varsles i god tid, slik at dette tas høyde for i nettplanleggingen.

Fra 2020 har det vært et forbud mot bruk av fossil olje (mineralolje) til oppvarming av bygg. Forbudet ble skjerpet i 2022 til også å omfatte byggvarme. Driftsbygninger i landbruket, og sykehusbygninger er omfattet fra 2025.

Forbud mot bruk av fossil gass til oppvarming av bygg kan innføres ved å utvide forbudet mot mineralolje. I Stortingets innstilling til statsbudsjettet for 2024 var det flertall for følgende:

Stortinget ber regjeringen utrede å utvide dagens forbud mot bruk av mineralolje til permanent oppvarming til å inkludere fossil gass med sikte på innføring fra 2028. Konsekvensene for sikkerhet, beredskap og sjølforsyning skal særskilt vektlegges i konsekvensutredningen av endringen.¹

Miljødirektoratet utreder en utvidelse av forbudet. Ved innføring av forbud mot bruk av gass må det vurderes om det er behov for unntak eller senere ikrafttredelse enn 2028. Dette vil i så fall påvirke innfasingen av tiltaket.

Forbud mot installasjon av varmeanlegg for fossilt brensel i byggteknisk forskrift (TEK) § 14-4 kan utvides. Byggteknisk forskrift forbyr installasjon av oppvarmingsløsning for fossilt brensel. Reguleringen omfatter ikke eksisterende bygninger med mindre disse gjennomgår rehabilitering. For driftsbygninger i landbruket er det fritak fra forbudet. Det kan utredes nærmere om dette fritaket skal fjernes.

Økt CO₂-avgift vil gjøre fossil gass dyrere, og kan bidra til utfasing av fossil gass avhengig av nivå på avgiften.

Ved å fjerne redusert sats for CO₂-avgift for veksthusnæringen blir kostnadene ved fossilfrie alternativer relativt billigere. Veksthusnæringen har tidligere hatt fritak for CO₂-avgift på naturgass og LPG, men fra 2022 ble det innført redusert sats. I 2025 er satsen på 15 prosent av ordinær avgift. Det er planlagt at avgiften skal økes gradvis.

Tiltaket vil føre til endrede energikostnader for aktørene. Basert på våre beregninger innebærer dette en samfunnsøkonomisk tiltakskostnad på omlag 1500 kr/tonn.

Det kan være høyere investeringskostnader knyttet til overgangen fra fossil gass til alternative varmekilder. Dette gjelder særlig dersom det nylig er gjennomført investeringer i gassløsninger som må skiftes ut før endt levetid. Dette gjelder ikke for biogass, hvor man kan bruke eksisterende kjeler, mens for eksempel pellets og varmepumpe krever en høyere investeringskostnad. Investeringskostnadene inngår ikke i beregningen av samfunnsøkonomisk tiltakskostnad.

I tillegg til økte energi- og investeringskostnader, vil tiltaket kunne føre til andre driftskostnader. For eksempel er det veksthus som i dag utnytter avgassen ved fossil gass til vekstfremming, som vil kunne ha behov for å kjøpe inn CO₂ eller som vil få lavere avkastning som følge av redusert plantevekst.

Tiltaket kan redusere utslipp av NOx, men dette avhenger av hva gassen erstattes med. Økt bruk av faste biobrensler kan medføre økte utslipp og påvirke luftkvalitet og helse.

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i innsatsfordelingsforordningen (ESR) i klimasamarbeidet med EU til 2030.

Utslippsreduksjonspotensialet vi har beregnet forutsetter nye virkemidler, i hovedsak forbud.

Det benyttes i dag fossil gass til oppvarming av bygninger i både boliger, næringsbygg og driftsbygninger i landbruket (veksthus og fjørfeoppdrett). I hovedsak er det snakk om naturgass og propan/LPG av fossil opprinnelse. Det benyttes også fossil gass til midlertidig byggvarme, se tiltak O01 Utfasing av gass til byggvarme.

De fossile energivarene kan erstattes med en lang rekke energivarer og energibærere, for eksempel elektrisitet, fjernvarme, biogass, bioolje eller faste biobrensler. Hvilken energimiks som legges til grunn i tiltaket har mye å si for hvordan tiltaket påvirker behov for kraft og biomasse, og har også betydning for tiltakskostnaden.

Det er usikkerhet om hva aktørene vil erstatte dagens bruk av fossil gass med. Vi har lagt til grunn at aktørene erstatter dagens bruk av fossil gass med fornybare alternativer (henholdsvis 40 prosent elektrisitet, 20 prosent biogass, 20 prosent faste biobrensler og 20 prosent fjernvarme). Vi har lagt til grunn overgang til direkte elektrisitet, men trolig vil varmepumpe, som har en lavere tiltakskostnad, være et alternativ for flere.

Tiltakskostnaden er beregnet ekskludert avgifter. Endringen i energikostnader for aktørene vil være lavere enn våre beregninger viser, ettersom aktørene samtidig vil få reduserte kostnader for CO₂-avgift. Besparelsen for aktørene vil motsvares av et provenytap for staten, og er dermed ikke relevant i beregning av samfunnsøkonomisk tiltakskostnad.

Usikkerheten i analysen knytter seg til referansebane og energipriser. Det er lagt til grunn en gradvis reduksjon av bruk av fossil gass både i boliger, næringsbygg og primærnæringer i referansebanen. Hvor stor reduksjonen blir er usikker. Energipriser er usikre og har historisk variert mye. Framtidige energipriser vil ha stor betydning for lønnsomheten til tiltaket.