Deponigass består primært av metan og karbondioksid som dannes når deponert avfall brytes ned. Omlag 60 deponianlegg i Norge har metanuttak. Gassen benyttes til å produsere elektrisitet eller varme, eller fakles. Det er potensial for å redusere utslipp fra deponi gjennom å øke mengden metan som samles og behandles. 

Tiltaket innebærer å øke mengden metan som samles og behandles i eksisterende deponianlegg der det er deponert organisk avfall.   

Vi har ikke informasjon om kostnader for etablering av nye uttaksanlegg. Dette vil kunne være en viktig barriere til å øke metanuttak fra norske deponier.

Økonomiske støtteordninger er et virkemiddel som vil kunne redusere kostnaden for deponi og stimulere dem til å ta ut mer gass for energiutnyttelse.

Dagens regelverk stiller krav til tiltak for å ha kontroll med opphoping og utlekking av deponigass for deponi som er i drift (som tar imot avfall). Det stilles også krav til at deponigass skal samles opp og energiutnyttes eller fakles på alle deponi som tar imot biologisk nedbrytbart avfall. 

I 2009 ble det innført et forbud mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall i Norge. Det betyr at det er deponert svært lite biologisk nedbrytbart avfall etter dette. Krav om oppsamling av deponigass gjelder derfor få anlegg nå. Ved deponier som var i drift før 2009 kan det være større mengder biologisk nedbrytbart avfall og deponigass.

Endret regulering, for eksempel å stille krav om vedlikehold av eksisterende anlegg for metanuttak, kan være et mulig virkemiddel for å få utløst tiltaket. Krav om utslippskartlegging til anlegg som kan ha mottatt større mengder biologisk nedbrytbart avfall kan bidra med kunnskapsgrunnlag for at tiltak gjennomføres. Dersom forurensningsmyndighet skal styrke innsatsen på dette området, vil det kreve mer ressurser.  

Samfunnsøkonomiske virkninger er ikke vurdert for dette tiltaket. 

Det er anbefalt at oppsamlet gassen skal energiutnyttes framfor fakling. Ved å benytte gassen til fjernvarme, elektrisitetsproduksjon eller oppvarming vil det kunne erstatte fossilt energiforbruk.

Tiltaket reduserer ikke utslipp av andre komponenter enn metan, og tiltaket vil derfor ikke gi noe bidrag til måloppnåelse under Gøteborgprotokollen og utslippstakdirektivet (NEC).  

For at deponigassen skal kunne forbrennes med energiutnyttelse eller fakles må gassen inneholde en viss mengde metan. Metankonsentrasjoner i deponigassen og mengde deponigass i deponiet reduseres over tid ettersom biologisk nedbrytbart materiale blir brutt ned. Dette kan medføre at det blir for lite metan til at gassen kan fakles. Dette kan være en viktig barriere i gamle deponier der mye av det biologiske materialet er brutt ned og metaninnholdet i deponigassen har avtatt. 

Tiltaket utredet her forutsetter at metanuttaket økes gradvis fra 12 prosent til 28 prosent av utslippene, som tilsvarer nivået på metanuttaket i 2008, mellom 2024 og 2035 og stabiliseres på 25 prosent til og med 2035. Det er antatt at det deponeres samme mengde organisk avfall etter 2022 som i 2022.

Ytterligere utslippsreduksjoner vil oppnås hvis gassen benyttes til energiformål som erstatning til fossile drivstoff. Disse utslippsreduksjonene er ikke inkludert i utslippsreduksjonspotensialet i dette tiltaket. 

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i innsatsfordelingsforordningen (ESR) i klimasamarbeidet med EU til 2030.  

Tiltaket utløses av et forskriftsfestet krav i avfallsforskriften som trådte i kraft 1. januar 2025, og innebærer separat utsortering av tekstilavfall fra husholdninger. Formålet er at tekstiler skal inngå i strømmer til ombruk og materialgjenvinning i stedet for å forbrennes sammen med restavfallet. Tiltaket vil redusere innholdet av fossilt materiale i avfall som forbrennes i Norge, og gir dermed reduserte klimagassutslipp fra avfallsforbrenningsanlegg/energiforsyningssektoren i Norge.

I tillegg vil det gjennom økt ombruk og materialgjenvinning føre til positive miljø- og klimaeffekter som primært kommer i andre land. 

En betydelig andel tekstiler som kunne vært brukt om igjen eller materialgjenvunnet havner i restavfallet og forbrennes i dag. I dag samler ideelle organisasjoner inn tekstiler til ombruk i mange kommuner, og i noen tilfeller også tekstilavfall. I tråd med EUs rammedirektiv om avfall trådte kravet om separat innsamling av tekstilavfall fra husholdninger og virksomheter som genererer husholdningsliknende avfall i kraft 1. januar 2025, dette ilegger kommunene en plikt til å utsortere tekstiler ved kildesortering.¹

Miljødirektoratet leverte endelig anbefaling etter høring om norsk forskrift til Klima- og miljødepartementet i desember 2023. Vi anbefalte en ordlyd som gir handlingsrom for at kommunene kan velge om tekstilavfallet skal samles inn på innsamlingspunkter (bringeordning), eller hentes hjemme hos innbyggerne (henteordning). Erfaringsvis sikrer henteordninger høyere innsamlingsgrad, men direktoratet har vurdert at det er best å gi kommunene et slikt handlingsrom i første omgang.   

Det kommer en EU-regelverkspakke for bærekraftige og sirkulære tekstiler som kan bidra til å holde tekstilene i omløp lengre og kan redusere utslipp fra avfallsforbrenning. EUs økodesignforordning inkluderer blant annet forbud mot destruksjon av usolgte tekstiler (klær og fottøy). Dette forbudet vil gjelde fra sommeren 2026 for store økonomisk aktører. Fra sommeren 2030 vil det utvides til å også gjelde mellomstore aktører. Aktører over en viss størrelse blir også pliktige til å informere på sine nettsider om bl.a. mengde som kasseres og årsak til kassering. Kommisjonen skal videre fastsette økodesignkrav til tekstiler i underliggende regelverk som skal sikre at klær blir mer bærekraftige. Dette kan bidra til å redusere mengden tekstilavfall og øke potensialet for utsorteringstiltaket på lengre sikt. Økodesignforordningen er ikke gjennomført i Norge enda. 

Utvidet produsentansvar for tekstiler er nå vedtatt i EU. Det vil innebære at produsentene skal dekke nødvendige kostnader for separat innsamling med etterfølgende transport og behandling av tekstilene de setter på markedet for første gang i Norge. Ordningen gir dermed produsentene ansvar for sine produkter også når de blir avfall. Produsentene skal også sørge for informasjon og holdningsskapende tiltak, blant annet formidle kunnskap om ombruksalternativer og riktig avfallshåndtering. Formålet er å redusere mengden avfall og fremme ombruk, forberedelse til ombruk og materialgjenvinning.

I den reviderte grensekryssforordning skal avfall i større grad benyttes som sekundære råvarer. Det vil komme nye krav til eksport og import av avfall, blant annet tekstiler. De fleste bestemmelsene i den reviderte forordningen gjelder fra mai 2026.

De samfunnsøkonomiske virkningene av separat innsamling har blitt belyst i Miljødirektoratets konsekvensvurdering av forslaget.¹ Kostnadene av forslaget vil avhenge av om kommunene velger hente- eller bringeordninger, og om tekstiler til ombruk og tekstilavfall samles inn felles eller separat. Beregninger utført av Mepex Consult på vegne av Miljødirektoratet viser at felles innsamling av tekstiler til ombruk og tekstilavfall trolig er mest kostnadseffektivt, og lønnsomt.

Kravet vil øke kostnadene for kommunene, og økningen avhenger av om de velger en hente- eller bringeordning. Kostnadene må i hovedsak dekkes gjennom avfallsgebyret, og vil dermed belastes husholdningene og fritidsboligeierne som benytter avfallsløsningene i kommunen. 

Brukte tekstiler har en positiv verdi, også med dagens situasjon med manuell sortering som ofte skjer i utlandet. Det er forventet at det etableres automatisk sortering for tekstilavfall i Norge eller Norden, men et slikt anlegg vil antagelig også kreve manuell forsortering. 

Husstander som går over fra bringe- til henteordning vil få redusert tidsbruk, ettersom husstandene ikke lenger trenger å frakte avfall til et returpunkt. Innføring av et krav om separat innsamling vil gi besparelser i intervallet 1 millioner kroner til 23 millioner kroner årlig fram til 2035, avhengig av fordelingen av løsninger.

I tillegg til reduserte utslipp fra forbrenning av tekstilavfall, vil det oppstå andre positive miljø- og klimaeffekter som følge av redusert etterspørsel etter nye tekstiler. Dette er effekter som hovedsakelig kommer i andre land, og vil for eksempel være reduksjon av klimagassutslipp, vannforbruk og forurensning. Etter bruksfasen leverer mange forbrukere tekstiler til tekstilinnsamlingsorganisasjoner. Av tekstilene som leveres der, går om lag 3 prosent til ombruk i Norge. De gjenværende tekstilene blir eksportert, og om lag 74 prosent går til forberedelse til ombruk, 18 prosent går til materialgjenvinning, og 8 prosent til forbrenning og deponi.  

I tiltaket legger vi til grunn en avfallsvekst i tråd med forventet befolkningsvekst i perioden fram til 2035. Mengden tekstiler i restavfall i 2021 ble estimert til 49 000 tonn tekstiler. Om lag 44 prosent av disse tekstilene var laget av syntetiske tekstilfibre.¹ 

Vi legger til grunn en kombinasjon av hente- og bringeordninger i tråd med foreslått forskriftsendring. Ulike innsamlingskombinasjoner har blitt testet ut av Klyngen for tekstilnæringen i Norge (NF&TA) i seks kommuner, og de fant at innsamlingen av tekstiler/tekstilavfall økte fra dagens nivå på 38 prosent til mellom 50-70 prosent i pilotområdene.² Dette tilsvarer en reduksjon av tekstiler i restavfallet på 12 – 32 prosent. Ettersom prøveprosjektet ble gjennomført i en begrenset tidsperiode og geografiske områder, er det grunn til å tro at innbyggerne ville blitt enda flinkere til å sortere over tid. Vi legger derfor 60 prosent utsortering til grunn for beregningene fram til 2030, og deretter 70 prosent fram til 2035. Vi har lagt til grunn at seks avfallsforbrenningsanlegg kommer til å ha karbonfangst og -lagring. 

Utslippsreduksjonspotensialet er lavere enn forrige oppdatering av Klimakur 2030 blant annet siden vi baserer beregningene på et oppdatert kunnskapsgrunnlag og utslippsfaktorer. Blant annet er forutsetningene om mengden tekstiler i restavfallet lavere, en mer konservativ utsorteringsgrad av tekstilavfallet er lagt til grunn og vi har oppjustert prosentandelen av disse tekstilene som er syntetiske. Vi har ikke forsøkt å kvantifisere oppdaterte globale effekter av tiltaket. 

Beregningene er grove og usikre. Utslippsreduksjonspotensialet kan være større enn det som er estimert for tiltaket.  

Økt innsamling av tekstiler kan føre til noe økt transportbehov av tekstilene, noe areal for lagring og for potensielle nye sorterings- og materialgjenvinningsanlegg hvis de etablerer seg i Norge. Globalt sett vil mer ombruk og materialgjenvinning kunne redusere behovet for nye arealer, biomasse og kraft til produksjonen av råvarer og tekstiler.    

Tiltaket utløses av et forskriftsfestet krav i avfallsforskriften, og innebærer økt utsortering og materialgjenvinning av plastavfall fra husholdninger, og fra næring som generer husholdningsliknende avfall. Økt materialgjenvinning av plastavfall vil redusere innholdet av fossilt materiale i avfall som forbrennes, og gir dermed reduserte klimagassutslipp fra energiforsyningssektoren i Norge. I tillegg vil det oppstå positive miljø- og klimaeffekter som følge av redusert etterspørsel etter primære råvarer til plastproduksjon.    

Det er underkapasitet på behandling av plastavfall til materialgjenvinning i Europa, og etterspørselen etter sekundære råvarer er for tiden ikke konkurransedyktig med nye råvare. Mangelen på kapasitet og høye priser på materialgjenvinning er derfor en barriere for at Norge får en lønnsom, økt utsortering av plastavfall, som til dels har dårlig kvalitet og kan være lite egnet for materialgjenvinning.  

For plastemballasje er det innført produsentansvarsordning med krav til minimum andel materialgjenvinning i avfallsforskriften kapittel 7. Drikkevareemballasje av plast har insentiver for materialgjenvinning gjennom avfallsforskriften kapittel 6 og miljøavgift for drikkevareemballasje.

Det vil være nødvendig å opprette et større marked for sekundære råvarer. Behandlingskapasiteten av plastavfall til materialgjenvinning må styrkes. Tiltak som stimulerer til økt etterspørsel etter materialgjevunnet plast, og prisvekst på jomfruelig plast må på plass. Innblandingskrav og avgifter på nye materialer vil være sirkulært økonomitiltak som kan øke etterspørsel etter sekundære råvarer.  

Økt innsamling av plastavfall vil medføre økt transport av plastavfall til sortering og av plastfraksjoner til internasjonale markeder, sammenliknet med å sende den samme mengden til energiutnyttelse. Økt transport kan medføre økning av lokale utslipp, avhengig av hvilken type kjøretøy (tog eller trailer og EURO-klasse) og drivstoff som brukes, og om transporten gjøres gjennom returtransport. På den andre siden vil økt utsortering av plastavfall supplere markedene med en økt andel gjenvunnet plast, noe som vil ha en positiv miljøeffekt fordi dette kan bidra til å redusere uttak og produksjon av primære råvarer.   

Kostnader er basert på underlagsrapport fra Mepex og Østfoldforskning utarbeidet for Miljødirektoratet i forbindelse med konsekvensutredning av forslag til forskrift om krav til utsortering og materialgjenvinning av biologisk avfall og plastavfall.¹ Dette tiltaket er estimert til å ha en meget høy kostnad per tonn CO₂-ekvivalenter. Dette skyldes et omfattende behov for nye sorteringsløsninger og et omfattende administrativt arbeid i implementering og oppfølging. Økt utsortering av plastavfall er på grunn av det høye kostnadsnivået ikke først og fremst et klimatiltak, men har likevel en positiv klimaeffekt

Mepex og Østfoldforskning anslår kostnaden ved tiltaket til kr 5 100 per tonn CO₂-ekvivalent i 2030.  Dersom utslippsbesparelser utenfor Norges grenser inkluderes, vil tiltakskostnad bli redusert til om lag halvparten av dette.

Det er lagt til grunn en avfallsvekst i tråd med forventet befolkningsvekst i perioden fram til 2035. Det er knyttet stor usikkerhet til om dette vil være reell utvikling. Økt oppmerksomhet om plast og problemer knyttet til forsøpling kan tilsi redusert forbruk av plast og dermed redusert mengde plastavfall framover. På den andre siden tilsier historisk utvikling fortsatt økte mengder plastavfall.

Avfallsforskriften kapittel 10a pålegger kommunen separat innsamling og materialgjenvinning av plast som kan materialgjenvinnes, og at denne plasten skal sendes til materialgjenvinning eller forberedelse til ombruk. Kommunene har også målkrav for hvor stor andel som skal samles inn. Virksomheter har de samme pliktene, bortsett fra målkrav.

Utslippsreduksjonene av tiltaket skyldes at det er mindre energikrevende å materialgjenvinne plast enn å fremstille ny plast, og at materialgjenvinning bidrar til å hindre klimagassutslipp som ellers ville oppstått ved forbrenning av plasten når den har blitt avfall. 

Mer enn halvparten av utslippsreduksjonene knyttet til tiltaket vil skje utenfor Norges grenser, og er derfor ikke inkludert i tallene vist ovenfor. Årsaken er at det er lagt til grunn at jomfruelig plast som erstattes av gjenvunnet plast er produsert i utlandet, og utslippsbesparelsene knyttet til dette vil derfor ikke skje i Norge.  

Utslippsreduksjoner fra innsamling og destruksjon av brukt HFK/PFK som ikke lenger er i bruk vil i vesentlig grad bli utløst som en del av allerede iverksatte virkemidler, og betydelige utslippsreduksjoner er dermed tatt inn i referansebanen/utslippsframskrivingen.

I tiltaket tas en ytterligere andel av de potensielle utslippsreduksjonene ut, utover det som ligger inne i utslippsframskrivingene.    

Aktørene har kostnader knyttet til innsamling, transport og behandling av brukt gass. Oslo Economics vurderte at disse ikke utgjør noen barrierer for virksomheter som håndterer store volumer, da tiltaket er bedriftsøkonomisk lønnsomt for aktører grunnet refusjonsordningen. De vurderte derimot at disse kostnadene fortsatt kan utgjøre en betydelig barriere for aktører som samler inn mindre volumer eller har lang avstand til nærmeste mottakspunkt, da refusjonsordningen i liten grad gir insentiv til disse. Lønnsomheten kan videre bli dårligere for alle aktørene framover når gassen som samles inn vil ha lavere og lavere GWP-verdi, og medfører en reduksjon i størrelsen på refusjon som utbetales til de som leverer inn gassen. 

Utslippsreduksjoner fra innsamling og destruksjon av brukt HFK/PFK som ikke lenger er i bruk vil i vesentlig grad bli utløst som en del av allerede iverksatte virkemidler, og betydelige utslippsreduksjoner er dermed tatt inn i referansebanen/utslippsframskrivingen. De viktigste iverksatte virkemidlene er refusjonsordningen (avfallsforskriften kapittel 8) og plikt som følger av at brukt HFK/PFK er farlig avfall (avfallsforskriften kapittel 11) samt plikt til forsvarlig håndtering og avtapping av gass (produktforskriften kapittel 6a). Plikt som følger av at brukt HFK/PFK er farlig avfall innebærer at HFK må oppbevares forsvarlig og ikke oppbevares mer enn ett år før det leveres inn til godkjent mottak.

Refusjonsordningen ble evaluert av Oslo Economics i 2024. Det pågår et arbeid med å utrede ulike tiltak for å følge opp anbefalinger fra Oslo Economics, som vil kunne påvirke effekten av tiltaket. 

Det kan være behov for ytterligere informasjon om pliktene til å samle opp gass, om refusjonsordningen og om returpunktene for å få til videre atferdsendring. Også økt kontroll fra Miljødirektoratet av selskaper som håndterer utstyr med kuldemedier er et mulig virkemiddel.  

Samfunnsøkonomisk tiltakskostnad: I Klimakur 2030 ble tiltakskostnad vurdert i kategorien 0–500 kroner per tonn CO2-ekvivalenter. Dette er etter Miljødirektoratets vurdering ikke vesentlig endret. Vi viser til Klimakur 2030, og tiltaket F01 Økt innsamling og destruksjon av brukt HFK for mer informasjon.

Tiltaket gir ikke utslippsreduksjoner av andre gasser enn F-gasser, og vil derfor ikke bidra til måloppnåelse under Gøteborgprotokolen og NEC-direktivet.   

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i innsatsfordelingsforordningen (ESR) i klimasamarbeidet med EU til 2030.

Det pågår en kontinuerlig utskifting av luftkondisjoneringsanlegg, varmepumper, og kuldemøbler, enten fordi anlegget er skroteferdig, eller fordi de ikke lenger kan etterfylles på grunn av reguleringer i produktforskriften. Tiltaket omfatter innsamling og destruksjon av gass fra disse anleggene utover det som allerede ligger inne i framskrivingene. 

Framskrivningene viser en nedgang i mengde gass som leveres til destruksjon over tid. Effekten av tiltaket blir derfor mindre og går til 0 i 2035.  

Aktørene er primært de som arbeider i ventilasjons-, kulde- og varmepumpebedrifter.   

Vedfyring gir utslipp av klimagassene metan og lystgass, i tillegg til blant annet helseskadelige partikler (fint svevestøv). Vedfyring gir utslipp av CO₂, men siden utslippene kommer fra ved, som er biologisk materiale, regnes de som nøytrale i klimagassregnskapet. Det er primært reduksjon i metanutslipp som gjør dette til et klimatiltak.  Metan er en sterk klimagass, og mindre utslipp kan bidra til å redusere oppvarmingshastigheten både på kort og lang sikt.

Tiltaket omfatter forsert utskifting av eldre vedovner til enten elvarme eller nye vedovner tilsvarende 1,25 TWh. Vi legger til grunn at husholdninger som bytter vedovn i perioden 2025–2030 anskaffer nye vedovner, og ikke brukte, eldre vedovner.

Siden 1998 må nye vedovner som selges i Norge være rentbrennende og det stilles krav til utslipp og energieffektivitet. Å skifte en gammel vedovn med en ny vil gi både bedre varmeeffekt av veden som brennes, og mindre utslipp av klimagasser, helseskadelige partikler og NOx.

Tiltaket innebærer merkostnader fordi eldre vedovner byttes til nye vedovner før endt levetid. Det er også merkostnader knyttet til overgang fra vedfyring til panelovner eller varmepumpe. Investeringskostnaden er betydelig høyere for overgang til varmepumpe enn panelovner.

Dagens virkemidler

Dagens virkemidler for utskifting av vedovner er hovedsakelig iverksatt for å bedre luftkvaliteten. Utslipp av fint svevestøv fra vedfyring er en betydelig kilde til luftforurensning, og over halvparten av Norges befolkning er eksponert for konsentrasjoner over det som regnes som trygt for de fleste.¹ I Norge stiller forurensningsforskriften krav til hvor mye svevestøv som kan være i uteluft.. Det er kommunene som har ansvar for at grensene overholdes. Strengere grenseverdier for partikler som følge av revidert luftkvalitetsdirektiv (2024) kan gjøre at flere kommuner må innføre tiltak for å redusere utslipp fra vedfyring, særlig på dager med mye luftforurensning.

Dersom det er fare for brudd på forurensningsforskriftens grenseverdier for fint svevestøv kan kommunen regulere vedfyring, for eksempel ved et forbud. Denne muligheten er i liten grad benyttet av kommunen, også fordi det sjelden har vært fare for brudd på grenseverdiene for fint svevestøv.

Enkelte kommuner har støtteordninger for energieffektivisering, installering av varmepumpe og/eller bytte av gammel vedovn. Enova støtter en rekke energieffektiviseringstiltak og overgang til alternative oppvarmingskilder i husholdninger, men ikke utskiftning av vedovner. Enkelte strøm- og nettselskaper tilbyr finansierings- og avbetalingsordning for rentbrennende ovner og luft-til-luft-varmepumper, med avbetaling over strømregningen eller nettleieregningen.

Nye vedovner som selges i Norge må tilfredsstille krav til utslipp av partikler, nitrogenoksider, hydrokarboner og karbonmonoksid etter økodesignforskriften². Det stilles ikke krav til utslipp av klimagasser for nye vedovner i dagens regelverk.

Riktig fyringsteknikk er et viktig tiltakene for å redusere utslippene. En rekke aktører tilbyr informasjon på nett om riktig fyringsteknikk og andre forhold rundt vedfyring, som for eksempel bruk av tørr ved. I en del tilfeller gis praktisk opplæring i fyringsteknikk av feiervesenet ved tilsyn og feiing. Tørrhetsgraden i veden som brennes spiller inn på utslippene. Ved som omsettes skal ha en viss tørrhetsgrad som reguleres i standard NS4414.

Kommunene kan regulere vedfyring med hjemmel i forurensningsforskriften, men hjemmelen er begrenset. Klima og miljødepartementet vurderte i 2021 at kommunen bare har hjemmel i tilfeller der det er fare for overskridelser av grenseverdiene. Vedfyring er den viktigste lokale kilden til fint svevestøv (PM2,5) i Norge, men fordi nivåene i norske byer og tettsteder stort sett har ligget under grenseverdiene i forurensningsforskriften, har de fleste kommuner ikke hjemmel til å forby vedfyring. Mer informasjon og veiledning til kommunene om blant annet hvordan lokale forskrifter kan utformes, kan bidra til å redusere denne barrieren. Gjennom videre utvikling av tjenestene under Luftsamarbeidet¹ kan det også legges til rette for at kommunene lettere kan kartlegge den lokale forurensningssituasjonen, og dermed treffe riktige valg av virkemidler.

En annen barriere kan være at kommunene ikke kan gi restriksjoner knyttet til vedfyring som medfører at kapasiteten på strømnettet lokalt eller nasjonalt overbelastes. Her kan altså både reguleringen og strømnettets kapasitet være til hinder.

Husholdningene er en sentral aktør for å utløse tiltaket. Her er det flere barrierer som kan hindre at tiltaket blir gjennomført. For det første er det en merkostnad for husholdningene å kjøpe ny vedovn, varmepumpe eller panelovner før endt levetid på sin nåværende vedovn. Tilskudd til ny vedovn eller varmepumpe eller pant for innlevering av gammel vedovn er mulige virkemidler som kan redusere denne barrieren, men det vil fortsatt være en restinvesteringskostnad for husholdningene. Dette kan være en viktig barriere, selv når tiltaket er lønnsomt på sikt.

For husholdninger som leier bolig vil denne barrieren være enda større. I dag finnes det få virkemidler for å utløse tiltak hvor eier ikke selv bor i boligen. Enkelte nettselskaper tilbyr imidlertid avbetalingsordning for rentbrennende ovner og luft-til-luft-varmepumper. Dette kan bidra til å redusere barrieren knyttet til investeringskostnad for leie-husholdningene, fordi avbetaling over nettleie knyttes til strømmålepunktet. Dermed blir rest-nedbetaling overført til ny beboer ved flytting, og virkemiddelet mer interessant for leietakere og andre boligforhold med kort tidshorisont. 

For det andre kan husstander installere varmepumpe eller elvarme som et tillegg, og ikke som erstatning for vedovn. Dette kan skyldes usikkerhet knyttet til strømpriser, men også at vedfyring tradisjonelt har vært en populær oppvarmingsmetode. Husholdningene kan foretrekke vedfyring framfor andre oppvarmingsalternativer på grunn av tilgjengelighet og kostnader, eller fordi vedfyring gir en behagelig oppvarming og koselig atmosfære. For å få til endringer i atferd og vaner må man ha en sammensatt tilnærming, blant annet tiltak som fremmer sosial normendring mot mer miljøvennlige oppvarmingsmetoder.

Den tredje barrieren som kan hindre at husholdningene bytter ut en eldre vedovn, er at gevinsten ved reduserte utslipp fra vedfyring ikke først og fremst tilfaller dem. Overgang fra vedfyring til panelovner eller varmepumper kan føre til besparelser knyttet til redusert energiforbruk, spesielt ved overgang fra eldre vedovner til varmepumpe. Samtidig kan husholdningene velge høyere innetemperatur ved overgang til varmepumpe, som har motsatt effekt på energibruk. Det kan også være ikke-prissatte driftskostnader knyttet til håndtering av ved, som vil kunne øke besparelsen for husholdningen.

Mer informasjon om mulige fordeler og besparelser knyttet til å redusere vedfyring til husholdningene kan bidra til å redusere barrierene. Oppmerksomhet rundt vedfyringens bidrag til luftforurensning og klimaendringer kan motivere til å bytte ut eldre vedovner. Sannsynligvis er det ukjent for mange hvor høye helsekostnadene ved vedfyring er, og vedfyringens klimapåvirkning. Bedre merkeordninger for nye vedovner som gir tydelig informasjon om utslipp fra bruk av ovnen kan også bidra. Det kan også vurderes om kompetansen i kommunalt feiervesen kan benyttes i enda større grad for å gi veiledning i god fyringsteknikk, vedlikehold av vedovn og pipe og råd om valg av eventuell ny vedovn.

Vedfyring er en viktig beredskap i husholdningene ved strømbrudd, både for oppvarming og matlaging. Det er derfor ikke et mål at alle skal skifte ut vedovn med elvarme.  

Det er en investeringskostnad for forbruker å bytte ovn. Noen kommuner har eller har hatt pante- eller tilskuddsordninger for å forsere utskiftningen. Her er det per i dag ingen statlige insentiver, men det kan være et mulig nytt virkemiddel.

Miljødirektoratet anbefalte i 2025 utrede eller innføre flere nye virkemidler og forsterke eksisterende virkemidler for å redusere utslippene fra vedfyring. Miljødirektoratet har i etterkant fått oppdrag å utrede nye virkemidler, og vil jobbe med dette i 2025 og 2026.

Krav til at eldre vedovner byttes ut når en bolig skifter eier er et virkemiddel som er i bruk i Danmark i dag¹. Miljødirektoratet vurderer å utrede dette for Norge, i tillegg til støtteordninger rettet mot utskifting av eldrevedovner.

Forurensningsforskriften kapittel 7 gir i dag begrenset handlingsrom for å stille krav til vedfyring som forurensningskilde i kommuner som har nivåer av svevestøv under grenseverdiene. Det kan vurderes om kommunens hjemmel i forskriften til å regulere vedfyring bør utvides.

Ikke-rentbrennende ovner kan ikke lovlig reinstalleres i dag.² Man kan vurdere å utvide forbudet med et omsetningsforbud, og/eller mer oppfølging av etterlevelse.

Det er usikkert i hvor stor grad kravene om blant annet tørrhetsgrad i ved som omsettes følges opp i dag. Økt tilsyn/kontroll her vil kunne øke effekten av virkemiddelet.  

Fyringsteknikk har noe å si for utslippene. Det samme har tilstanden til vedovnen og pipeløpet. Her er det ulik praksis hos kommunen/feiervesenet, og varierende grad av informasjon til husholdningene. En styrking av dette arbeidet kan føre til reduserte utslipp. 

De samfunnsøkonomiske virkningene er ikke kvantifisert.

Tiltaket vil medføre investeringskostnader for husholdninger som bytter ut gamle vedovner til nyere, eller el-oppvarming.

På den andre siden vil tiltaket gi helsegevinst av redusert luftforurensning (NOx og partikler). Tiltaket reduserer i tillegg til klimagasser, utslipp av partikler (PM), flyktige organiske forbindelser (nmVOC), nitrogenoksider (NOx), karbonmonoksid (CO), PAH og små mengder SO₂. Ozonforløperne metan, NMVOC, NOx og CO bidrar til dannelse av ozon nær bakken, som har negative effekter på helse, avlinger og økosystemer. SO₂-utslippene danner, med marginal effekt, avkjølende sulfatpartikler i atmosfæren. Helse, miljø- og klimavirkningene av ozon, SO₂ og PAH fra vedfyring i Norge er ikke kvantifisert, men antas å ha en svært liten effekt.

EUs utslippstakdirektiv (direktiv 2001/81/EC) og Gøteborgprotokollen setter bindende krav om at Norge må redusere utslipp av PM_2,5 med 30 prosent i 2020 sammenliknet med 2005-nivå. Norge har oppfylt denne forpliktelsen for 2020. Dersom også EUs reviderte takdirektiv tas inn i EØS-avtalen, vil det kunne gi skjerpede reduksjonskrav for PM_2,5 mot 2030. Direktivet er per høsten 2025 under vurdering i EØS-/EFTA-statene.

I Arktisk råd har landene et kollektivt, ikke-bindende mål om å redusere svart karbon med 25–33 prosent innen 2025 fra 2013-nivå. Svart karbon er en del av PM_2.5, og målet kan derfor bidra til å redusere partikkelutslipp.

Tiltaket innebærer å fase ut bruken av fossil gass til permanent oppvarming av bygg i husholdningene, tjenesteytende næringer og primærnæringene. Det er en liten andel av det totale oppvarmingsbehovet i bygninger som dekkes av fossil gass. Bruken av fossil gass kan erstattes med for eksempel elektrisitet, fjernvarme, biogass eller faste biobrensler.¹

Det kan være høyere investeringskostnader og driftskostnader ved overgangen fra fossil gass til alternative varmeløsninger. Med unntak av biogass og biopropan, kan ikke andre energibærere brukes direkte i eksisterende gasskjeler, og kjelene må derfor erstattes.

For noen løsninger kan det være tekniske barrierer knyttet til geografi og leveringssikkerhet. For eksempel er ikke biogass og fjernvarme tilgjengelig overalt. Tilgangen på biogass er usikker, men det er betydelig potensial for økt produksjon, særlig i områder der naturgassbruken i dag er stor.

Det kan være tekniske utfordringer for eksempel for oppvarming av driftsbygninger i landbruket som benyttes til fjørfeproduksjon, da disse aktivitetene betyr at byggene har behov for høy tilført effekt.

Noen steder er det begrensninger i regional- og distribusjonsnettet, og en overgang fra gass til elektrisitet kan utløse behov for nettinvesteringer. For å unngå at overgangen gir utfordringer for forsyningssikkerheten, bør en eventuell overgang varsles i god tid, slik at dette tas høyde for i nettplanleggingen.

Fra 2020 har det vært et forbud mot bruk av fossil olje (mineralolje) til oppvarming av bygg. Forbudet ble skjerpet i 2022 til også å omfatte byggvarme. Driftsbygninger i landbruket, og sykehusbygninger er omfattet fra 2025.

Forbud mot bruk av fossil gass til oppvarming av bygg kan innføres ved å utvide forbudet mot mineralolje. I Stortingets innstilling til statsbudsjettet for 2024 var det flertall for følgende:

Stortinget ber regjeringen utrede å utvide dagens forbud mot bruk av mineralolje til permanent oppvarming til å inkludere fossil gass med sikte på innføring fra 2028. Konsekvensene for sikkerhet, beredskap og sjølforsyning skal særskilt vektlegges i konsekvensutredningen av endringen.¹

Miljødirektoratet har utredet en utvidelse av forbudet. Det er foreløpig ikke sendt på høring. Et forbud fra 2028 vil sette en sluttdato for bruken av fossil gass til oppvarming og være det viktigste og mest styringseffektive virkemiddelet for å redusere klimagassutslippene fra oppvarming. Ved innføring av et forbud mot bruk av gass må det vurderes om det er behov for unntak eller senere ikrafttredelse enn 2028. Dette vil i så fall påvirke innfasingen av tiltaket. Et slikt forbud er også foreslått i Regjeringens klimastatus og -plan 2026.  

Forbud mot installasjon av varmeanlegg for fossilt brensel i byggteknisk forskrift (TEK) § 14-4 kan utvides. Byggteknisk forskrift forbyr installasjon av oppvarmingsløsning for fossilt brensel. Reguleringen omfatter ikke eksisterende bygninger med mindre disse gjennomgår rehabilitering. For driftsbygninger i landbruket er det fritak fra forbudet. Det kan utredes nærmere om dette fritaket skal fjernes.

Økt CO₂-avgift vil gjøre fossil gass dyrere, og kan bidra til utfasing av fossil gass avhengig av nivå på avgiften.

Ved å fjerne redusert sats for CO₂-avgift for veksthusnæringen blir kostnadene ved fossilfrie alternativer relativt billigere. Veksthusnæringen har tidligere hatt fritak for CO₂-avgift på naturgass og LPG, men fra 2022 ble det innført redusert sats. I 2026 er satsen på i underkant av 30 prosent av ordinær avgift. Det er planlagt at avgiften skal økes gradvis.

Økt støtte til alternativer til fossil gass vil gjøre det lettere å erstatte bruken av gass. Det finnes støtteordninger i dag, som kan utvides og økes, for eksempel i Enova og Innovasjon Norge/Bionova.

Tiltaket vil føre til endrede energikostnader for aktørene. Basert på våre beregninger har tiltaket en samfunnsøkonomisk tiltakskostnad på om lag 2000 kr/tonn.

Det kan være høyere investeringskostnader knyttet til overgangen fra fossil gass til alternative varmekilder. Dette gjelder særlig dersom det nylig er gjennomført investeringer i gassløsninger som må skiftes ut før endt levetid. Dette gjelder ikke for biogass og biopropan, hvor man kan bruke eksisterende kjeler, mens for eksempel pellets og varmepumpe krever investeringskostnad. Investeringskostnadene inngår ikke i beregningen av samfunnsøkonomisk tiltakskostnad.

I tillegg til økte energi- og investeringskostnader, vil tiltaket kunne føre til andre driftskostnader. For eksempel er det veksthus som i dag utnytter avgassen ved fossil gass til vekstfremming, som vil kunne ha behov for å kjøpe inn CO₂ eller som vil få lavere avkastning som følge av redusert plantevekst.

Tiltaket kan redusere utslipp av NOx, men dette avhenger av hva gassen erstattes med. Økt bruk av faste biobrensler kan medføre økte utslipp og påvirke luftkvalitet og helse.  

Tiltaket reduserer utslipp som inngår i innsatsfordelingsforordningen (ESR) i klimasamarbeidet med EU til 2030. Deler av forbruket av fossil gass vil være omfattet av ETS2.

Utslippsreduksjonspotensialet vi har beregnet forutsetter nye virkemidler, i hovedsak forbud. Vi har lagt til grunn en gradvis utfasing av fossil gass til permanent oppvarming av bygg med 25 prosent reduksjon i 2026, 50 prosent i 2027, og 100 prosent i 2028 basert på Stortingets vedtak om utredning av et forbud.

Det benyttes i dag fossil gass til oppvarming av bygninger i både boliger, næringsbygg og driftsbygninger i landbruket (veksthus og fjørfeoppdrett). I hovedsak er det snakk om naturgass og propan/LPG av fossil opprinnelse. Fossil gass brukes også til midlertidig byggvarme, men her er det vedtatt forbud.¹

De fossile energivarene kan erstattes med flere alternativer, for eksempel elektrisitet, fjernvarme, biogass og faste biobrensler. Hvilken energimiks som legges til grunn i tiltaket har mye å si for hvordan tiltaket påvirker behov for kraft og biomasse, og har også betydning for tiltakskostnaden.

Det er usikkerhet om hva aktørene vil erstatte dagens bruk av fossil gass med. Vi har lagt til grunn at aktørene erstatter dagens bruk av fossil gass med fornybare alternativer (henholdsvis 20 prosent elektrisitet, 20 prosent varmepumper, 20 prosent biogass, 20 prosent faste biobrensler og 20 prosent fjernvarme).

Tiltakskostnaden er beregnet ekskludert avgifter. Endringen i energikostnader for aktørene vil være lavere enn våre beregninger viser, ettersom aktørene samtidig vil få reduserte kostnader for CO₂-avgift. Besparelsen for aktørene vil motsvares av et provenytap for staten, og er dermed ikke relevant i beregning av samfunnsøkonomisk tiltakskostnad.

Usikkerheten i analysen knytter seg til referansebane og energipriser. Det er lagt til grunn en gradvis reduksjon av bruk av fossil gass både i boliger, næringsbygg og primærnæringer i referansebanen. Hvor stor reduksjonen blir er usikker. Energipriser er usikre og har historisk variert mye. Framtidige energipriser vil ha stor betydning for lønnsomheten til tiltaket.