Det nasjonale arbeidet for å ivareta naturmangfold vektlegger kommunenes rolle. Det gjelder spesielt den avgjørende betydningen kommunene har for beslutninger i arealplanleggingen, men også den helhetlige tilnærmingen kommunene har til lokalsamfunnsutvikling.

Regjeringen skriver i Meld. St. 14 (2015-16) Natur for livet – norsk handlingsplan for naturmangfold:

"En planlegging for boligbygging, næringsutvikling, samferdselsanlegg mv. som også ivaretar hensynet til naturmangfold, forutsetter god samhandling og bevisst prioritering i arealforvaltningen. Gjennom arbeidet med kommuneplanens samfunnsdel og arealdel gis kommunen anledning til å se hele kommunens areal, på land og i sjø, i sammenheng. Både samfunnsdelen og arealdelen av kommuneplanen er velegnet for langsiktige prioriteringer på et overordnet nivå, herunder hva angår bevaring av viktige miljøverdier."

Det systematiske arbeidet med kommunedelplaner for naturmangfold kom i gang som en oppfølging av Meld. St. 14 (2015-16) Natur for livet – norsk handlingsplan for naturmangfold. Meldingen tok blant annet opp at:

"Utarbeidelse av en egen kommunedelplan for naturmangfold, der kommunen identifiserer og tar hensyn til naturverdier av både nasjonal, regional og lokal betydning, vil være et viktig bidrag til den mer grundige interesseavveiningen som skal foretas i den etterfølgende prosessen med kommuneplanens arealdel."

I etterkant av meldingen ble det satt i gang et pilotprosjekt der ti kommuner fikk økonomisk støtte til å utarbeide en plan for naturmangfoldet. Erfaringen var at planarbeidet gav økt kunnskap og kompetanse til bruk i kommunens videre arbeid.

Mer informasjon om pilotprosjektet finner du på et eget punkt i denne veilederen.

Naturmangfoldet har verdi både som livsgrunnlag, opplevelsesverdi og utgangspunkt for verdiskapning. Kommunene har en nøkkelrolle i å sikre at naturen blir forvaltet på en god måte og gjennom dette bidra til å stanse tapet av naturmangfold.

Arealendringer er den viktigste påvirkningsfaktoren for naturmangfoldet i Norge i dag. De beslutningene som tas gjennom kommunenes arealplanlegging etter plan- og bygningsloven, har i sum stor betydning for hvordan naturmangfoldet blir ivaretatt. En kommunedelplan for naturmangfold er et kunnskapsgrunnlag og verktøy i kommunens arbeid med å ivareta naturmangfold. Det gjelder både innenfor arealplanleggingen etter plan- og bygningsloven og annen planlegging og forvaltning.

Gjennom arbeidet med planen oppnår kommunen at kunnskapen om naturmangfoldet blir mer systematisert og at flere får kjennskap til hvilke verdier som finnes. Planen er en god anledning til å løfte fram naturområder som har verdi lokalt.

En kommunedelplan medfører ingen økte forpliktelser når det gjelder å ta hensyn til overordnede nasjonale eller regionale miljøinteresser. Norske kommuner er allerede forpliktet til å ta slike hensyn.

Planen skal ta utgangspunkt i kommunens egen situasjon. Kommunen må derfor selv vurdere hva som er prioriterte mål, oppgaver og ambisjonsnivå for planarbeidet.

Det er viktig å definere hva man vil med planarbeidet, og at målet er formulert før man går i gang. Formålet med en kommunedelplan for naturmangfold vil som regel være å få fram en oversikt over hvor i kommunen man finner verdifull natur, som grunnlag for arealplanlegging og forvaltning. Målene for planarbeidet kan gjerne struktureres i hovedmål og delmål.

Her er eksempler på noen temaer som kan tas opp, og hvordan målene kan konkretiseres:

• etablere et godt kunnskapsgrunnlag for rulleringen av kommuneplanens arealdel
• samle informasjon om naturmangfold som er kjent for innbyggere, men som ikke er kartfestet
• øke kompetansen om forvaltning av natur blant politikere og internt i kommunens egen administrasjon
• skape eierskap til naturmangfoldet blant kommunens innbyggere
• få til et godt samarbeid med nabokommuner om en god forvaltning av felles naturområder

Grensa for planarbeidet trenger ikke nødvendigvis følge kommunegrensa. Planen kan ta for seg en del av kommunen, for eksempel de områdene der det er utbyggingspress. En kommune som har utarbeidet plan, vurderte i etterkant at utfordringene i pressområdene og i landbruksområdene var så forskjellige at det godt kunne ha vært to prosjekter.

Det kan være lurt å tenke gjennom om kommunen har konkrete utfordringer når det gjelder ivaretakelse av naturmangfold som man vet det er viktig å gripe fatt i. I så fall bør disse utfordringene være et viktig tema i planarbeidet.

Det er viktig at planarbeidet er godt forankret, både i kommunens administrative ledelse og blant politikerne som skal vedta planen og avgjøre hvordan den skal brukes. Det er også viktig å sørge for at planarbeidet er godt kjent blant organisasjoner og interessenter i kommunen.

Miljødirektoratet anbefaler at planen utarbeides som kommunedelplan etter plan- og bygningsloven. Det sikrer at arbeidet følger faste prosedyrer og krav til medvirkning på gitte tidspunkter, og at den blir vedtatt politisk. En politisk vedtatt kommunedelplan med oppfølgende handlingsplan er viktig for at planen skal ha legitimitet og at videre innsats blir prioritert.

En del av planarbeidet vil bestå i å få fram informasjon om naturområder av lokal verdi. Dette er ofte områder som ikke fanges opp i ordinær naturtypekartlegging. Kommunen er derfor avhengig av medvirkning for å få til et godt kunnskapsgrunnlag. Informasjonsmøter, feltbefaringer og egne møter der man tar for seg kommunekartet, kan være nyttig for å få innspill fra organisasjoner og innbyggere. Kommunen bør åpne for muntlige og skriftlige innspill utenom møtene.

Det er ingen spesielle krav til organiseringen av planarbeidet. De fleste kommunene som deltok i pilotprosjektet, valgte å organisere arbeidet som et prosjekt. Arbeidet ble fulgt opp gjennom arbeidsgruppe, styringsgruppe og eventuelt referansegruppe, mens en fast saksbehandler det det daglige ansvaret for framdriften. Rådene nedenfor bygger på erfaringer fra kommuner som deltok i pilotprosjektet.

Arbeidsgruppe:

Medlemmene av arbeidsgruppa er saksbehandlerens nærmeste støttespillere og rådgivere. Gruppa bør bestå av ansatte fra kommuneadministrasjonen, og både naturfaglig og planfaglig kompetanse bør være dekket opp. Medlemmene bør aktivt ta et medansvar både for framdrifta i arbeidet og innholdet i planen, og det er derfor viktig at de har fått satt av tid til arbeidet. Gruppa bør ikke være for stor; en praktisk størrelse er rundt 3-5 medlemmer.

Styringsgruppe:

Gruppa har ansvaret for å styre prosjektet, at prosjektet blir prioritert i organisasjonen og at det kommer i mål. Styringsgruppa kan bestå av for eksempel planutvalget i kommunen eller av en sammensetning av administrative ledere og/eller politikere.

Referansegruppe:

Samarbeid med interessenter kan foregå på ulike måter, og noen av kommunene var godt fornøyd med å ha møter, workshops og direkte dialog uten at det var opprettet ei formell referansegruppe. En fordel med å organisere interessepartene i ei fast, rådgivende gruppe, er imidlertid at man sikrer at alle får den samme informasjonen. Aktuelle deltakere kan være representanter for miljøorganisasjoner, grunneierorganisasjoner, samiske foreninger, velforeninger mv., og man kan også invitere med offentlige myndigheter, for eksempel nabokommunen.

Sammensetningen av referansegruppene har variert en del. En av kommunene hadde ei referansegruppe med to medlemmer. De var fra fylkesmannen og fylkeskommunen, og de bidro med råd i planarbeidet.

Det er flere aktuelle kilder til informasjon om naturmangfold. I Naturbase finnes mye informasjon om kartfestet naturmangfold, blant annet om artsforekomster og naturtypelokaliteter med tilhørende faktaark. Artsdatabanken har kartfestet informasjon i Artskart og ellers faktainformasjon om arter og naturtyper. Konsekvensutredninger eller rapporter fra miljøfaglige undersøkelser kan også inneholde relevant informasjon. I forbindelse med planen kan det være aktuelt å kartfeste denne kunnskapen, og det kan være nødvendig å oppdatere eller verifisere eldre opplysninger. Det vil også være viktig å få fastsatt hvilke av de kartlagte lokalitetene som inneholder natur av nasjonal eller regional interesse. Kommunen må knytte til seg personer med biologi- og økologikompetanse som kan vurdere naturfaglige registreringer, hvis man ikke har denne kompetansen i egen organisasjon.

Den nasjonale politikken på naturmangfoldområdet er rettet inn mot å opprettholde mangfoldet av arter og naturtyper og en god tilstand i økosystemene. Vern av natur og ivaretakelse av områder med truet natur er virkemidler i dette arbeidet. Nasjonale myndigheter gjennomfører nå en omfattende naturtypekartlegging for å øke kunnskapsgrunnlaget om verdifull natur. I den forbindelse er det prioritert å få kartfestet truede og nær truede naturtyper og naturtyper som er levesteder for truede og nær truede arter.

Naturområder med nasjonal eller vesentlig regional interesse omfatter verneområder, naturtyper, arter, sammenhengede naturtyper med urørt preg og geologisk naturmangfold etter nærmere kriterier.

Naturområder og forekomster kan ha verdi lokalt selv om de ikke fyller kriteriene for nasjonal eller regional interesse. Kartfesting av lokaliteter og forbindelseslinjene mellom dem bør være en viktig del av planarbeidet.

Kommunen står fritt til å definere hva de legger i lokal verdi. Det er ikke gitt noen kriterier for dette.

For eksempel kan det være relevant å ta med:

• kjente funksjonsområder for arter, for eksempel rasteområder for fugl eller forflytningskorridorer for hjortevilt
• naturtyper som det er lite av lokalt, selv om de er vanlige på landsbasis
• kantsoner og restområder i jordbrukslandskapet
• naturområder i byer og tettsteder
• natur som er viktig for økosystemtjenester

Kommunen kan også velge å inkludere lokaliteter der naturmangfoldet har verdi i en kontekst; at historie eller bruk av området tilfører naturmangfoldet en ekstra dimensjon. Eksempler kan være:

• naturområder som brukes av skoler/barnehager
• naturområder som er viktige turmål
• natur som har rike opplevelseskvaliteter, symbolverdi eller betydning i kultur og historie

Kartleggingen av lokalt viktige områder er utgangspunktet for kommunens egne prioriteringer, og kommunen vurderer selv hvilken informasjon de har behov for. Områdene trenger altså ikke å kartlegges etter noen spesiell metodikk.

Identifisering av lokalt viktig naturmangfold bør også ha fokus på landskapsøkologiske funksjonsområder, eller forbindelseslinjer mellom verdifulle naturlokaliteter. Eksempler på slike funksjonsområder er kantsoner, bekkedrag, grøntdrag, skogsområder, våtmarkssystemer og trekkområder. Sammenhengende strukturer i naturen er viktig for godt fungerende økosystemer.

Områdene og forbindelseslinjene må kartfestes hvis registreringen skal ha verdi for videre planlegging og oppfølging. Informasjonen bør forvaltes i kommunens kartverktøy, og data bør publiseres i kommunens kartløsning og kunne lastes ned derfra. Denne informasjonen blir da tilgjengelig for befolkningen, for planleggere og beslutningstakere. Kommunen bør inkludere dette datasettet i kommunens offentlige kartgrunnlag (DOK).

Det er viktig at kommunen er bevisst på hvilken status de kartfestede områdene skal ha i videre planarbeid, og at dette blir kommunisert tydelig. Kartet kan fungere som et temakart med ren informasjon om naturområder og forbindelseslinjer, slik at verdivurderingen må skje når det oppstår behov. En annen mulighet er at kartet viser naturområder og forbindelseslinjer som skal ha prioritet i videre planlegging. I så fall øker kravet til kvalitetssikring av den informasjonen som er meldt inn, og det må ligge en vurdering bak prioriteringene.

I tillegg til kart, er det viktig at det også omtales i plandokumentet hva som er registrert av natur med lokal verdi, og hvordan dette er tatt hensyn til i planen.

Klimaendringer fører til at naturen endres. Mange av disse endringene er langsomme og vil vises tydelig først om mange år. Et klima i endring gir økte utfordringer i arbeidet med å ivareta natur og stanse tapet av naturmangfold. I planarbeidet bør man vurdere de utfordringene som følger av endringer i klimaet, og løsninger for å bøte på negative virkninger. Planen bør omtale de vurderingene som er gjort og hvordan klimatilpasning er innarbeidet i prioriteringer og løsninger.

En grundig utredning av disse forholdene er svært krevende å gjennomføre. Miljødirektoratet tilrår at kommunene inkluderer klimatilpasning på et nivå som oppleves som relevant og som er gjennomførbart. Det kan også være et tiltak i planen å arbeide videre med disse problemstillingene.

Generelt blir naturens evne til klimatilpasning best ivaretatt gjennom bevaring av godt fungerende naturområder og sammenhengende strukturer. Klimaendringer forsterker betydningen av å gjøre slike prioriteringer i planen.

Det kan være aktuelt å innarbeide tiltak for å redusere negativ påvirkning på konkrete naturtyper eller lokaliteter. Strandnære naturtyper og slått-/beiteområder i kulturlandskapet er eksempler på typer natur der klimaendringer forventes å få relativt stor påvirkning. Miljødirektoratet har publisert veiledning om hva slags natur som er mest utsatt og aktuelle tiltak. Kommunen bør rette innsatsen mot de naturtypene eller naturområdene som er prioritert, enten gjennom nasjonale føringer eller kommunens egne prioriteringer, slik at arbeidet med klimatilpasning av natur utgjør en integrert del av naturmangfoldplanen.

Naturen er også i mange tilfeller nyttig for klimatilpasning. I en plan for naturmangfold er det naturlig å fokusere vinn-vinn-løsninger; områder og forekomster som har verdi både for naturmangfold og for klimatilpasning. Et eksempel er at et våtmarksområde som er et viktig leveområde, også kan bidra til å dempe flom.

En kommunedelplan skal vedtas politisk. En vedtatt kommunedelplan gir imidlertid ingen direkte, forpliktende føringer. Videre oppfølging må forankres i juridisk bindende arealplaner, handlingsplaner og budsjetter. Handlingsplanen er en vesentlig del av kommunedelplanen, og den bør inneholde satsingsområder og tiltak.

Hver enkelt kommune står fritt til å avgjøre hva som er gode tiltak ut fra de lokale forutsetningene. Erfaringsmessig dreier de viktigste oppfølgende tiltakene seg om arealplanlegging, videre kartlegging, skjøtsel, restaurering, og informasjon om naturmangfold.

Arealplanlegging

Beslutninger om arealbruk legger avgjørende premisser for hvordan naturmangfoldet blir ivaretatt, på kort og lang sikt. Kommuneplanens arealdel er kommunens viktigste verktøy i dette arbeidet. En kommunedelplan for naturmangfold vil være et viktig kunnskapsgrunnlag for kommunens arealplanlegging, både i forbindelse med kommuneplanens arealdel og reguleringsplaner og behandling av enkeltsaker etter plan- og bygningsloven.

Planarbeidet bør har ført til en prioritering av lokaliteter og strukturer, for eksempel at det er ønskelig å opprettholde viktige og nærmere spesifiserte landskapsøkologiske sammenhenger. Dette bør følges opp gjennom vedtak i kommuneplanens arealdel. Det kan vedtas føringer for å ta hensyn til verdifulle naturområder i videre planlegging og konsekvensutredning. Kommunen kan blant annet beslutte at virkninger for prioriterte områder skal utredes ved framtidige planer om utbygging. Det vil legge til rette for grundigere kunnskapsinnhenting og kvalifisert vurdering av avbøtende tiltak når det oppstår en situasjon der kommunen rent faktisk må avveie ivaretakelse av natur mot annen bruk av arealene.

Gode miljøløsninger trenger ikke alltid å være kostnadskrevende. Det kan for eksempel være tilstrekkelig å gjøre tilpasninger i en reguleringsplan for å opprettholde et naturområde eller en naturlig forbindelse. Kunnskap om naturområder setter kommunen i stand til å identifisere behovet for slike løsninger og ta gode valg.

Videre kartlegging

Planarbeidet kan ha avdekket at kommunen ønsker mer kunnskap om naturmangfoldet. Supplerende eller oppfølgende kartlegging kan derfor være et tiltak i planen.

Det kan være enkelte, konkrete naturtyper kommunen ønsker å vite mer om. En av kommunene som deltok i pilotprosjektet, identifiserte for eksempel et behov for å kartlegge kroksjøer. En annen kommune så behov for bedre informasjon om tilstanden for kantvegetasjonen langs vassdrag. Denne type kunnskapsbehov følges opp i regi av kommunen.

Kommunedelplanen bør også slå fast hva slags rutiner kommunen skal ha for å oppdatere faktagrunnlaget i framtida.

Skjøtsel

Planarbeidet kan ha avdekket naturområder som har behov for skjøtsel, altså innsats og tiltak for å opprettholde ønsket naturtilstand. Skjøtselstiltak kan for eksempel være slått og/eller beite, eller det kan være fjerning av fremmede treslag.

Skjøtsel av prioriterte områder eller naturtyper kan være et tiltak i planen. Det kan også være et tiltak å utarbeide en plan for skjøtsel av naturområder, hvis man trenger å bruke mer tid på planlegge og prioritere innsatsen.

Enkle restaureringstiltak kan inngå i en skjøtselsplan.

Restaurering

Naturrestaurering vil si å gjenopprette og forbedre økologisk tilstand og naturverdier i områder som er forringet eller skadet.

Det går ikke et skarpt skille mellom skjøtsel og restaurering, men naturrestaurering er ofte et relativt omfattende arbeid som krever stor og langsiktig innsats. Et slikt prosjekt må planlegges grundig, både når det gjelder mål for arbeidet, hvem som er ansvarlige, prioriterte tiltak, og økonomi. Kommunedelplanen for naturmangfold kan peke på spesielle områder der det kan være aktuelt med naturrestaurering, og et tiltak i planen kan være å utrede behov, aktuelle løsninger, kostnader og muligheter for å søke tilskudd.

En kommune som har utarbeidet kommunedelplan for naturmangfold, vurderte at mange, gamle piggtrådgjerder i utmarka var en utfordring for viltet. De ønsket å gjøre noe med dette i samarbeid med organisasjoner og grunneiere. Et slikt tiltak kan godt inngå som et konkret oppfølgingstiltak i kommunedelplan og handlingsplan. Det er ikke viktig om det defineres som skjøtsel eller restaurering.

Informasjon

Tilrettelegging av informasjon vil ofte være tiltak i den ferdige planen. Den kan rette seg mot definerte grupper eller mot kommunens innbyggere som helhet.

Eksempler hentet fra ferdige kommunedelplaner for naturmangfold:

• prosjekt med skjøtselsråd til eiere av store, gamle trær
• samarbeid med undervisningssektoren om informasjon til barn i skoler og barnehager
• informasjon til befolkningen om ville, pollinerende insekter, deres betydning og hvordan innbyggere kan bidra til å ivareta artene
• informasjon til innbyggere og tilreisende om verdifulle naturmangfoldområder

Det er vanskelig å si generelt hva det innebærer av arbeidstid og kostnader å utarbeide en kommunedelplan for naturmangfold. Det avhenger av kommunens ambisjoner og vil også henge sammen med kommunens størrelse og kompleksiteten i utfordringene.

I pilotprosjektet varte planarbeidet fra ett til ett og et halvt år. Kommunene hadde kostnader til feltbefaringer, framstilling av kart, bilder og layout i rapporten, møter og informasjonsvirksomhet. Ingen av disse kommunene gjennomførte systematisk kartlegging som en del av planarbeidet. De var heller ingen av dem som knyttet til seg ekstra medarbeidere for en periode, eller kjøpte tjenester i stort omfang.

Prosjekt

I årene 2016-2018 ble det gjennomført et pilotprosjekt i regi av Miljødirektoratet, der hensikten var å høste erfaringer med kommunedelplaner for naturmangfold. Ti kommuner deltok i dette første pilotprosjektet. I 2020/2021 er ytterligere tolv kommuner i gang med å utarbeide kommunedelplaner.

Prosjektet hadde bakgrunn i Meld. St. 14 (2015-16) Natur for livet – norsk handlingsplan for naturmangfold og behandlingen av denne. Regjeringen og Stortinget mente at at kommunedelplaner kunne gi et godt grunnlag for å innarbeide hensynet til naturmangfold i overordnede planer, og at dette kunne bidra til forutsigbarhet i behandlingen av detaljplaner. Det ble derfor besluttet å iverksette et pilotprosjekt.

Erfaringer

Kommunene som var med på pilotprosjektet, var fornøyd med at de hadde fått mer tilgjengelig og systematisert kunnskap om naturmangfoldet i sin kommune.

De rapporterte at både ansatte i kommunen og kommunepolitikere hadde fått økt kompetanse om naturmangfold, utfordringer og aktuelle tiltak. Også mange av innbyggerne hadde fått bedre kjennskap til naturverdier i nærmiljøet sitt i løpet av planprosessen. En av bykommunene rapporterte at mange hadde fått øynene opp for det rike naturmangfoldet som finnes i en by.

Kommunene rapporterte at de kunne bruke planen i sitt videre arbeid. En tilbakemelding var blant annet at en slik plan gjorde det lettere for kommunen å prioritere innsatsen sin og å jobbe målrettet for å ta vare på verdifull natur.

Kommunene rapporterte også om enkelte bonuseffekter av planarbeidet, positive virkninger som de ikke hadde planlagt:

• Skoler og barnehager er interessert i å bruke planen.
• Planen gjør arbeid med naturmangfold mindre personavhengig og mindre sårbart for skifte i administrasjonen.
• Planarbeidet har gjort at kommuneadministrasjon, organisasjoner og grunneiere har blitt bedre kjent med hverandre gjennom å jobbe sammen. På den måten er det etablert grunnlag for et godt framtidig samarbeid.

Miljødirektoratet utarbeidet en erfaringsrapport fra det første pilotprosjektet. Direktoratet oppsummerte erfaringene i følgende hovedpunkter:

• Arbeidet har bidratt til et kompetanseløft og gitt verdifull informasjon om naturmangfold i kommunene
• Kommunene har fått et revitalisert fokus på naturmangfold, spesielt naturmangfold av lokal betydning.
• Medvirkning fra innbyggere o.a. og politisk behandling har vært vektlagt i alle kommuner, enten de har utarbeidet kommunedelplan eller annen type kommunal plan.
• Pilotprosjektet har i tillegg medført økt erfaringskompetanse på prosess og om kunnskapsinnhenting om lokalt naturmangfold.
• Kommunene har foretatt prioriteringer av naturmangfold, og primært prioritert det som er lokalt viktig og sett dette i sammenheng med nasjonalt og regionalt viktig naturmangfold.