Hvordan restaurerer vi myr?

Vi restaurerer drenert myr ved å lage torvdemninger, slik at vannet holder seg i myra og grunnvannstanden heves. Det finnes ulike måter å gjøre dette på, avhengig av blant annet hydrologien i myra, helningen og hvor ødelagt myra er.

Det er forskjell på å restaurere ei myr med noen få drensgrøfter og ei myr som er sterkt forringet, for eksempel på grunn av industrielt uttak av torv.

Restaureringen vi gjør med gravemaskina, er starthjelpen naturen trenger for å gjøre resten av arbeidet selv. Når vannet i myra ikke lenger dreneres vekk og grunnvannstanden er hevet, får naturen mulighet til å reetablere økosystemet.

Hele restaureringsprosessen tar mange år, men kort tid etter tiltaket kan vi se at området blir betraktelig våtere og at torvmoser, insekter og våtmarksfugl kommer tilbake til myra. Da har reetableringen av økosystemet allerede startet.

Hvorfor restaurerer vi myr?

Myr lagrer store mengder karbon i torva, den renser og filtrerer vann, demper flom og er levested for mange typer planter, insekter, dyr og fugler. Vi restaurerer ødelagte myrområder for å gjenopprette disse funksjonene i myra.

Omtrent en tredjedel av de norske myrene under skoggrensen har forsvunnet de siste 100 årene. Årsaken er blant annet oppdyrking, nedbygging og skogplanting. Flere myrtyper står på den norske rødlista for naturtyper og står i fare for å gå tapt.

Hvor restaurerer vi myr?

Vi har restaurert myr mange steder i landet, men flest på Østlandet og i Trøndelag. Dette skyldes delvis at det finnes mye drenert myr i disse områdene og delvis at kapasiteten for myrrestaurering hos Statsforvalteren og SNO i disse områdene har vært styrket over flere år.

Nå har flere Statsforvaltere fått styrket kapasitet til restaureringsarbeid, og vi forventer at det blir restaurert mer natur i hele landet framover, inkludert myr.

Hvordan restaurerer vi vassdrag?

Vi restaurerer vassdrag ved å

• gjenskape vassdragets naturlige løp og variasjon (remeandrering, kroksjøer, våtmarker m.m.)
• gjenåpne vassdrag som har vært lukket eller lagt i rør
• gjenskape vandringsmulighet for fisk og andre vannlevende arter
• habitattiltak som gytegrus og å tilføre struktur som stein og død ved
• om mulig fjerne terskler, dammer og utfyllinger
• reetablere naturlig kantvegetasjon som reduserer avrenning, forurensing og som er viktig for insekter og skaper skygge for vannmiljøet (demper ekstreme vanntemperaturer)
• gjenopprette koblingen mellom vassdraget og vassdragsbeltet (sidebekker, våtmark, flommark)

Når vi restaurerer vassdrag, ser vi også om det er behov for

• mer miljøbasert vannføring, med minstevannføring og naturhermende spyleflommer i regulerte
• å redusere forurensing (tilførsel av næringsstoffer, partikler eller miljøgifter)
• å bekjempe eller redusere fremmede invaderende arter i og langs vassdraget (eksempelvis lakseparasitten Gyrodactylus salaris, uttak av pukkellaks, eller spredning av gjedde og uønskede arter som ikke har vandret inn naturlig)

Hvorfor restaurerer vi vassdrag?

Restaurering av vassdrag bidrar til klimatilpasning, ved å dempe konsekvensene av mer ekstremnedbør, flom, overvann og også risiko for vannmangel.

Det er også viktig for å bevare trua vassdragsnatur. En rekke trua arter (som ål, elvemusling eller elvesandjeger) og naturtyper (delta, kroksjøer, fosseeng) som er avhengig av et godt vassdragsmiljø har havnet på rødlista. Ulike restaureringstiltak er nødvendig for å snu nedgang i bestander og bedre økosystemfunksjoner og økologiske tilstanden for disse.  

Restaurering av vassdrag er også et viktig ledd i å skape mer blågrønn infrastruktur, altså økologiske sammenhenger lags vassdrag. Dette er ofte populære områder for friluftsliv, og er viktige leveområder for mange arter.

Rundt 3500 vannforekomster i Norge er påvirket moderat eller svært negativt av fysiske inngrep, som for eksempel fjerning av vegetasjon langs vassdrag, oppdemming og andre endringer av en elvs naturlige løp. En fjerdedel av de naturlige vannforekomstene i Norge har ikke tilfredsstillende tilstand.

Hvordan restaurerer vi skog?

Vi kan restaurere skog på ved å fjerne fremmede treslag.

Dette er treslag som sitkagran, vestamerikansk hemlokk, edelgran, bergfuru og flere andre arter som er blitt plantet ut i stort omfang i norsk natur.

De fremmede treslagene har spredt seg kraftig, og fortrenger den naturlige vegetasjonen og dyrene som bor der. Når vi fjerner disse treslagene, får den stedegne naturen lys og plass til å vokse igjen, og planter, fugler og andre dyr kommer tilbake.

En annen restaureringsmetode er naturvernbrenning, altså kontrollert brenning av skog. I Norge er vi i startgropa for å prøve ut naturvernbrenning som restaureringsmetode, og vi samarbeider med Sverige som har lengre erfaring.

Skogbranner får mineraljord fram i dagen, skaper variert død ved og endrer skogen til fordel for mange arter. I Norge har vi tradisjon for å slukke skogbrann, med god grunn. Men med den omfattende slukkingen, fjerner vi en viktig kilde til variasjon i økosystemet, og mister dermed både levesteder og artsmangfold. Det finnes arter som kun vokser på forkullet ved, og rundt 80 arter trues av utryddelse fra Norges skoger på grunn av fraværet av skogbrann.

I noen verneområder gjør vi også andre restaurerings- og skjøtselstiltak i skog, slik som å tette grøfter i sumpskog for å holde vannet tilbake, restaurere kulturskog og å legge til rette for sjeldne orkidéer i kalkskog.

Miljødirektoratet finansierer dessuten restaureringstiltak i seminaturlige skogtyper.

Hvorfor restaurerer vi skog?

Å restaurere skog vil gi bedre tilstand i økosystemene og dermed mer robuste skoger.

Hele 60 % av de 40 000 kjente artene i Norge anslås å være knyttet til skog, og omtrent 50 % av de truede og nær truede artene på rødlista lever i skogen. Mange av disse er avhengig av den store variasjonen i lokale miljøforhold som er skapt av levende og døde trær, og naturlige forstyrrelser som skogbrann og stormfelling.

Klimaendringene vil blant annet medføre økt sannsynlighet for sykdom og fremmede arter i skogen. Ifølge Vitenskapskomiteen for mat og miljø, vil en mangfoldig skog og sammenhengende arealer gi større motstandskraft mot de negative effektene av klimaendringene.

Hvor restaurerer vi skog?

Et pilotprosjekt med uttak av fremmede treslag i verneområder ble gjennomført i 2019-2021, i et samarbeid mellom Statsforvalteren og Miljødirektoratet, inkludert SNO. Om lag 50 større hogstprosjekter ble gjennomført, med et samlet uttak på ca. 45 000-50 000 m3.

Mange av prosjektene ble gjennomført i skogreservater på Vestlandet, der utfordringene er spesielt store, men restaureringsprosjekter ble gjennomført i samtlige fylker fra Agder til Troms.

Uttak av fremmede arter i skog skjer over store deler av landet, både i og utenfor verneområder.

Hvordan restaurerer vi sanddynemark?  

Sanddynemark er en ekstremt dynamisk naturtype, og restaureringstiltakene varierer fra sted til sted.

Restaurering av sanddynemark inkluderer omfattende bekjempelse av fremmede, sandstabiliserende arter som rynkerose. Slike arter må ofte bekjempes med omfattende graving, noe som resulterer i en del åpen sand for sandspesialister. Rene sandmasser kan hentes fra dypere lag, altså områder som har mye naturlig sandtilførsel.

Målet med restaurering i sanddynemark er ofte å reetablere sanddyner som igjen gir grunnlag for naturlig dynamikk og variasjon i sanddynemarka, med elementer som dynehei og dynetrau.

Vi kan reetablere sanddyner ved for eksempel å plante arter som stabiliserer sanda, slik som marehalm. Ofte kombinerer vi dette med å kanalisere ferdsel for å redusere slitasje. 

Hvorfor restaurerer vi sanddynemark?  

Sanddynemark er et særegent økosystem og har et stort naturmangfold med sandspesialister, slik som den norske ansvarsarten strandmurerbie.

Sanddyner beskytter dessuten bakenforliggende areal mot effekter av klimaendringer som havstigning, kysterosjon og stormflo, og er ofte viktige turmål for turister og lokalbefolkning.

Hvor restaurerer vi sanddynemark?  

Vi restaurerer sanddynemark både i og utenfor verneområder. Vi har eksempler på slik restaurering i Nordland (Bøsanden, Steigen kommune), Agder (Lomsesanden og Einarsneset, Farsund kommune) og Rogaland (Jærstrendene). Dette er blant fylkene med mest sanddynemark i Norge, men det er igangsatt prosjektering flere andre plasser også.  

Seminaturlige naturtyper er for eksempel slåttemyr, slåttemark og kystlynghei. Disse naturtypene er formet av tradisjonell bruk over lang tid, og er avhengig av fortsatt slått, beite eller brenning.

Hvordan restaurerer vi seminaturlige naturtyper?

Den største trusselen for seminaturlig natur er gjengroing, fordi områder går ut av tradisjonell bruk. Det vanligste og viktigste restaureringstiltaket i seminaturlig natur er derfor å rydde vekk krattoppslag og høyvokste gress og urter.

Noen ganger må vi også fjerne store tuer, stubber eller steiner, noe som jevner ut overflaten før vi slår området med tohjulstraktor, ljå eller andre redskap.

Det er samtidig viktig å ikke skade rydningsrøyser, steingjerder, stakkstenger, torvgarder, høyløer og andre eldre bygninger som er kulturspor knytta til de tradisjonelle formene for jordbruksdrift. Slike kulturspor er kulturminner.

Noen steder må vi også fjerne fremmede arter som del av restaureringen. For eksempel er det mange steder nødvendig å fjerne sitkagran, buskfuru og andre fremmede treslag fra kystlyngheier.

Når området er ryddet, må regelmessig skjøtsel med slått eller beiting og eventuelt brenning tas opp igjen. Slåttemark, slåttemyr og kystlynghei har egne handlingsplaner, som sier mer om hvilke tiltak som skal prioriteres og hvordan arbeidet med restaurering og skjøtsel er organisert.

Hvorfor restaurerer vi seminaturlige naturtyper?

I seminaturlige naturtyper finnes et stort og unikt mangfold av arter, særlig planter, moser, sopp, insekter og fugler. Disse naturtypene er også viktige for blant annet pollinering, genetiske ressurser for matproduksjon, karbonlagring, friluftsliv og kulturhistorie.

Alle de seminaturlige naturtypene er imidlertid trua på rødlista for naturtyper (Artsdatabanken, 2018), samtidig som de er de viktigste leveområdene for nesten 30% av de trua artene i Norge (Artsdatabanken 2021).

Slåttemark, slåttemyr og kystlynghei er utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven, og skal derfor prioriteres høyt for restaurering og skjøtsel.

Hvor restaurerer vi seminaturlige naturtyper?

Grunneiere, privatpersoner, organisasjoner og forvaltningen restaurerer seminaturlige naturtyper over hele landet – fra nord til sør og fra strand til fjell.

De enkelte naturtypene har litt ulik utbredelse, for eksempel restaureres kystlynghei langs kysten nord til Troms. Slåttemark derimot, finnes i alle fylkene og både i lavlandet og opp mot fjellet. I dag er omtrent 1000 slåttemarker i skjøtsel. De fleste av dem har blitt restaurert før de på nytt kunne bli slått regelmessig.

Mange av områdene med seminaturlige naturtyper som er restaurert, inngår i aktiv jordbruksdrift.

Hvordan restaurerer vi kyst og hav?

Marin natur er gjerne påvirket på en stor skala, og restaurering av disse handler om å fjerne de negative påvirkningsfaktorene.

Dette må ofte gjøres på et regionalt eller nasjonalt nivå, og kan for eksempel være

• stans av overfiske eller andre fiskereguleringer
• etablering av hummerfredningsområder
• reduksjon av kloakk og avrenning fra landbruk (spesielt aktuelt rundt Oslofjorden)
• rydding av fremmede arter
• fjerning av fiskeredskaper som forårsaker spøkelsesfiske
• etablering av substrat i havner som gir mer mangfold der naturen er bygd ned, men som med kunstige strukturer kan legge til rette for flora og fauna

Å rydde forurenset sjøbunn er også restaurering. Når miljøgiftene fjernes fra økosystemet blir det renere sjøbunn og et bedre livsgrunnlag for planter, fisk, skalldyr, sjøfugl og sjøpattedyr.  

Aktive tiltak som å plante ålegras og sukkertare vil høres fornuftig ut, men vil i liten grad lykkes om man ikke fjerner den egentlige årsaken til ålegrasenga som var der før, døde.

Kunstige rev plassert i naturlige habitat vil samtidig være en ødeleggelse av et annet naturlig habitat, og kan ikke regnes som restaurering, annet enn i urbane og allerede ødelagte områder.   

Hvorfor restaurerer vi kyst og hav?

Vi restaurerer kyst og hav for å gjenopprette økosystemer som er blitt forringet eller ødelagt. Det har vært behov for å gjenopprette eller gjenoppbygge fiskebestander og hummerbestander, og behov for å rydde forurenset sjøbunn for å få tilbake mer av den opprinnelige floraen og faunaen.

Hvor restaurerer vi kyst og hav?

Restaureringstiltakene vi har nevnt over foregår langs hele kysten.

17 kyst- og fjordområder er prioritert for opprydding i forurenset sjøbunn i Stortingsmelding 14 (2006-2007, Sammen for et giftfritt miljø). Det er ferdig ryddet opp i Oslo, Tromsø, Harstad, Trondheim og Sandefjord. I tillegg er det ryddet opp i delområder i Arendal, Kristiansand, Bergen (Puddefjorden), Stavanger (Bangavågen) og Listerfjordene (Farsund og Flekkefjord). Oppryddingstiltak pågår i 2023 i Hammerfest og Bergen (Store Lungegårdsvann). Dette koordineres av Miljødirektoratet.  

Et viktig verktøy for restaurering av Oslofjorden er Helhetlig tiltaksplan for en ren og rik Oslofjord med et aktivt friluftsliv. Les mer om tiltaksplanen her.

De to største naturrestaureringene som er gjort i Norge er gjort i fjellnatur –restaureringen av det tidligere skytefeltet på Hjerkinn, ferdig restaurert i 2018, og Svea gruveområde på Svalbard som ble ferdig restaurert i 2023. Det er henholdsvis Forsvarsbygg og Store Norske som hadde ansvaret for gjennomføringen.

Begge områdene ble restaurert med sikte på å bli nasjonalparker, og Miljødirektoratet var involvert som vernemyndighet i begge prosjekter.

Les mer: