5. Effekter av virkemidler og tiltak
Nullalternativet, som er dagens situasjon og forventet utvikling uten videre innsats/tiltak, utgjør referansepunktet for å vurdere konsekvensene av de foreslåtte tiltakene.
Foreslåtte tiltak vil bidra til å videreføre og øke arealet av kystlynghei med langsiktig skjøtsel. Hvor mye kystlynghei i aktiv skjøtsel det er mulig å oppnå framover, vil avgjøre hvordan kystlynghei blir vurdert ved kommende rødlistevurderinger. Dette begrenses først og fremst av økonomiske rammer på tilskuddsordninger til å støtte opp om restaurering og skjøtsel, og driftsmidler hos forvaltningen til innsats for trua natur. Skjøtsel av kystlynghei krever tid, motivasjon og kunnskap hos grunneiere, bønder og andre som gjennomfører skjøtselen.
Kystlynghei som holdes i god tilstand og hevd gjennom tiltak i denne handlingsplanen vil bidra til å nå nasjonale miljømål for trua natur i Norge. I tillegg til å bevare naturmangfoldverdiene knytta til en trua naturtype og tilhørende (trua) arter, bidrar kystlynghei i god tilstand med økosystemtjenester til nytte for samfunnet. Dette inkluderer bl.a. råvarer fra saueholdet (ull, kjøtt og skinn), pollinering, karbonfangst og -lagring, brannforebyggende funksjon, jordbrukshistoriske og kulturhistoriske verdier og opplevelses- og rekreasjonsverdier.
Forvaltningsmodellen for oppfølging av handlingsplan for kystlynghei har allerede fra starten i 2013 etablert et samarbeid mellom landbruks- og miljøforvaltningen om målretta og effektiv bruk av økonomiske virkemidler i form av tilskuddsordninger fra miljø- og sektorforvaltning. Særlig jordbrukssektoren bidrar derfor allerede til å opprettholde skjøtsel av kystlyngheiarealer knytta til aktive landbruksforetak. Tilskuddsordningen til skjøtsel av utvalgt naturtype kystlynghei i regionalt miljøprogram og flere andre areal- og produksjonsbaserte driftstilskudd i jordbruket er sentrale sektorvirkemidler som muliggjør dette bidraget. Samarbeidet med jordbrukssektoren vil være sentralt også i den videre handlingsplanoppfølginga.
5.1 Kostnader, finansiering og samordning
Tiltakene under handlingsplanen gjennomføres innenfor til enhver tid gjeldende budsjettrammer hos forvaltningen. Utenfor verneområder er tilskuddsordninger sentrale for å få gjennomført tiltak. Tiltak innenfor vernegrensene finansieres over budsjett for tiltak i verneområder.
Handlingsplan for kystlynghei fra 2013 inneholdt beregning av forventa kostnader til skjøtsel, organisering, overvåkning, og kunnskap og faglig kvalitetssikring. Ikke alle tiltak er realisert eller videreført gjennom perioden, men beregna behov knytta til gjenopptatt og videreført skjøtsel har gjennomgående vært fulgt opp med midler fra miljø- og landbruksforvaltningen. De siste årene har kostnader til tiltak for kystlynghei i regi av miljøforvaltninga ligget på rundt 5-6 mill. kr pr år. Dette er hovedsakelig midler som går til skjøtsel gjennom tilskuddsordningen for trua naturtyper. Målretting og kvalitetssikring av tiltak, i form av skjøtselsplaner, regional og nasjonal koordinering/fagrådgivning har vært finansiert med driftsmidler hos Statsforvalter og Miljødirektoratet innenfor et driftsbudsjett til samla oppfølging av alle trua naturtyper.
Alle sektorer er pålagt å ta de særlige hensynene i arealforvaltningen som er knytta til at kystlynghei har juridisk status som utvalgt naturtype. Sektormyndighetene er også forplikta til å ta hensyn til utvalgte naturtyper i sin tilskuddsforvaltning, jf. naturmangfoldloven § 53. Ulike sektorer bidrar gjennom sitt sektoransvar for miljø, til å ivareta naturtypen med langsiktig skjøtsel av egne arealer. Hvor mye ulike sektorer kan bidra til å nå forvaltningsmålet for kystlynghei som naturtype, bestemmes både av hvilke arealer sektorene forvalter, forholdet til nasjonale mål på sektorens ansvarsfelt og de til enhver tid økonomiske rammene prioritert til denne typen miljøtiltak. Landbruksforvaltningen bidrar mest, gjennom egen tilskuddsordning til skjøtsel av utvalgt naturtype kystlynghei i Regionalt miljøprogram (RMP). I 2022 ble det gitt 13,4 mill. kr i tilskudd til skjøtsel og beite av kystlynghei fra landbruksforvaltningen over denne ordningen.
Forvaltningsmodellen som benyttes i arbeidet med de skjøtselsbetinga naturtypene er innretta for å sikre kostnadseffektiv og målretta ressursbruk miljøforvaltninga i direkte samarbeid med grunneiere og drivere om praktisk skjøtsel. Evaluering og gjennomgang av tilskuddsordningene for trua natur konkluderer med at virkemiddelbruken har fungert slik så langt i oppfølgingen av skjøtselsbetinga natur. Modellen tilrettelegger også for systematisk samarbeid og målretta bruk av sektorvirkemidler, og gir rom for arbeidsdeling i samarbeidet med flere ulike aktører om skjøtsel og langsiktig bevaring av kystlynghei. I flere fylker er det etablert en tett samordning i løpet av første handlingsplanperiode, hvor bl.a. de regionale skjøtselsgruppene er en viktig arena for dette. Over tid har etablert forvaltningsmodell i arbeidet med skjøtselsbetinga natur også vist seg nyttig både for intern samordning av egen virkemiddelbruk og for tverrsektorielt myndighetssamarbeid på flere felt innen naturmangfold.
God samordning av virkemiddelbruk knytta til mål og tiltak i flere tverrsektorielle nasjonale planer på naturmangfoldsområdet gir best forutsetning for gode resultater og effektiv bruk av offentlige midler. Oppfølgingen i regi av handlingsplan for kystlynghei bidrar inn i nasjonale målsetninger i flere tverrsektorielle tiltaksplaner knytta til trua natur - de mest sentrale er omtalt i kapittel 1.
Kunnskapsgrunnlaget for kystlynghei fra rød-til-grønn-metoden (se også kap. 1.6) inkluderer beregninger av hvilke typer tiltak og hvor store arealer som må ivaretas for å nå ulike målnivå, og hvilke kostnader som er forbundet med ulike grader og typer av innsats. Dette gir et kvantitativt grunnlag for å videreutvikle mål og prioriteringer i forvaltningsinnsats for naturtypen gjennom handlingsplanperioden, samordnet med øvrig systematisk oppfølging av den mest trua naturen hos forvaltningen. Som utvalgt naturtype vil kystlynghei vektlegges i forvaltningens prioritering av innsats, jf. naturmangfoldloven § 53.
