2.3 Stille områder

Tilgang til stille områder er viktig for å redusere støyplage og forebygge helsekonsekvens.  

Stille områder bør synliggjøres og gis vern gjennom kommuneplanen. Ambisjonsnivået bør være at støynivået i stille områder tilfredsstiller grenseverdiene i tabell 3. Hvilket støynivå som kan aksepteres, vil imidlertid variere ut fra bruken av og karakteren på området.

Det er vanskelig å definere hva som er et stille område og å angi en generell grenseverdi som gjelder for alle stille områder. Hvilket støynivå som kan aksepteres, vil variere ut fra bruken av og karakteren på området. Stille områder må vurderes ut ifra hva som oppleves som et godt lydmiljø og et godt lydbilde.  

I byer og tettsteder kan parkområder i byen oppfattes som stille områder med godt lydmiljø, selv om støynivået i området er over de anbefalte grenseverdiene i tabell 3 i T-1442/2021. 

Et godt lydmiljø kan defineres som et miljø uten støy og forstyrrende lyder hvor det er mulig med hvile og rekreasjon. Et godt lydmiljø er viktig for arbeid, hvile, rekreasjon, søvn, konsentrasjon, kommunikasjon, god taleforståelse, oppfattelse av faresignaler og mulighet for orientering. 

Med lydbilde menes her den helhetlige opplevelsen av ulike lyder på en lokalitet.  

Støysonekart for referansesituasjonen kan innhentes som et grunnlag for vurdering av lydmiljøet. Fordi lydbildet og lydmiljøet handler om mer enn støynivået er det imidlertid også viktig å befare utvalgte områder for å få et inntrykk og fange opp lydkilder som ikke beregnes i støysonekart.

Dersom man bor i et bysentrum, med avstand til naturområder, er tilgang til parker, plasser, løkker og lignende viktig for hvile og rekreasjon. I byene er slike felles uteoppholdsarealer med gode støyforhold svært viktige, da mange bor i støyutsatte områder og mangler tilgang til private uteoppholdsareal. 

Den viktigste aktiviteten i de stille områdene i Norge er friluftsliv. Ulike former for friluftsliv er viktig for så godt som hele den norske befolkningen. Omtrent 90 % av befolkningen utøver friluftsliv en eller flere ganger i året og stillhet og ro er blant de viktigste kvalitetene ved friluftsliv. Dette er dokumentert blant annet gjennom spørreundersøkelser der rundt 90 % av de spurte svarer at det å oppleve naturens stillhet og fred og komme ut i frisk natur, vekk fra støy og forurensning er en viktig grunn for å gå tur. Tilgang til stille områder er altså viktig for å redusere støyplage og forebygge helsekonsekvens, og det er derfor viktig å unngå at støyen øker i disse områdene. 

I denne retningslinjen er et stille område de arealene som er avsatt til stille områder i kommuneplanen. Disse områdene som er synliggjort i kommuneplanen får gjennom planen et juridisk vern som sikrer at de ivaretas, ikke bygges ned og ikke får økt støynivå.  

Områder som ikke er avsatt til stille områder i kommuneplanen kan også oppfattes som stille rekreasjonsområder, men har ikke det samme vernet mot nedbygging eller økt støy.  

I retningslinjen er det derfor anbefalt at utvalgte natur- og rekreasjonsområder bør avsettes som stille områder i kommunens planer, for å sikre dem et sterkere vern. Det er et mål at dette kan bidra til at områdene blir synliggjort og bedre ivaretatt slik at områdene ikke bygges ned og støynivået ikke øker.  

Stille områder som ikke er tegnet inn eller omtalt i kommuneplanen eller andre juridisk bindende planer vil ikke ha et juridisk vern som sikrer ivaretakelse eller reduksjon av dagens støynivå.

Anbefalingen om å synliggjøre de stille områdene er omtalt i kapittel 3.1 om kommuneplan og kapittel 5.5 om forholdet mellom stille områder og støyende aktivitet og virksomhet.  

Metode for støykartlegging i stille områder, og hvordan man velger områder finnes på temaside for stille områder på Miljødirektoratets nettsider. 

Grenseverdiene er angitt ut ifra kunnskap om menneskers opplevelse av støy. Retningslinjens grenseverdier gjelder ikke for fugle- og dyreliv.

Rapporter fra by- og regionforskningsinstituttet, NIBR, og Forsvarsbygg peker på at grenseverdiene i T-1442 også kan benyttes for å beskytte fugle- og dyreliv, men det er lite dokumentert kunnskap og forskning om hvordan støy påvirker dyreliv.

 

2.3.1   Områder der stillhet er viktig

For flere typer arealbruk er stillhet særlig viktig: byparker, kirkegårder og gravlunder, bymarker og naturområder. Det er viktig å ivareta og beskytte disse områdene, slik at arealene ikke bygges ned, og sikre at støynivået i disse områdene ikke øker. 

Byparker

I byparker kan det være vanskelig å oppnå tilfredsstillende støynivå som ikke overskrider grenseverdiene i tabell 3. Områdene kan likevel ha stor verdi og være viktige å ivareta som en kvalitet for brukere av området. Slike parker og arealer bør settes av i kommuneplanen, som angitt i kapittel 3.1.4, slik at områdene bevares, og for å sikre at støynivået ikke øker. 

Kirkegårder og gravlunder

Kirkegårder bør ikke ha støynivå over grenseverdiene i tabell 3. Etablering av støyende virksomhet bør som minimum ikke gi økt støynivå på kirkegårder og gravlunder. 

Bymarker og naturområder

Bymarker og rekreasjonsområder, samt viktige områder for naturmangfold, kan avsettes som stille områder i kommuneplanen. Verdien av disse som rekreasjonsområder anbefales ivaretatt ved at støynivået ikke tillates økt. 

Større naturområder

I større upåvirkede naturområder, som nasjonalparker, naturområder i fjellet og kjerneområder i bymarker, er all høbar fremmed lyd i utgangspunktet uønsket. 

Byparker 

Kommunen må gjøre en vurdering av hvilke parkområder som bør avsettes som stille områder. Kommunen bør gjøre en konkret vurdering av parkområdene og prioritere de viktigste. Hvilke kriterier som kan legges til grunn for utvelging er beskrevet på temaside for stille områder. 

Kirkegårder og gravlunder 

Alle kirkegårder og gravlunder bør i utgangspunktet avsettes som stille områder slik at støynivået i disse områdene ikke øker. 

Bymarker og naturområder 

Det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig å sette av hele markaområder nært byer som stille områder. Kommunen bør gjøre en konkret vurdering av ulike deler av markaområdene og prioritere hvilke områder det er viktigst å kartlegge og avsette som stille områder. Hvilke kriterier som kan legges til grunn for utvelging er beskrevet på temaside for stille områder. 

Større naturområder  

Kommunen må gjøre en konkret vurdering av hvilke avgrensede arealer som bør avsettes som stille områder, og prioritere hvilke områder det er viktigst å kartlegge og avsette som stille områder. Det er ikke nødvendigvis hensiktsmessig å sette av store naturområder som stille områder. Hvilke kriterier som kan legges til grunn for utvelging er beskrevet på temaside for stille områder. 

Vi genererer din PDF - vennligst vent

Dette kan ta litt tid