1.2 Kvalitetskriterier: Krav til støynivå
I retningslinjen er det gjennomgående lagt vekt på tre kvalitetskriterier. Trykk på dem for å lese mer:
1.2.1 Stille side
En stille side er en side av bebyggelsen som har lydnivå som ikke overskrider grenseverdiene i tabell 2 uten at det er gjort tiltak på eller ved fasade.
En stille side er en side av bebyggelsen som ikke krever fasadetiltak eller lokale skjermingstiltak for hver boenhet/beboerrom/undervisningsrom for å få tilfredsstillende lydnivå. Stille side kan oppnås ved plangrep, bygningsplassering eller ved skjerming nært kilden.
Hvorfor er stille side viktig?
Resultatene fra en studie FHI gjennomførte i 2023 viser at folk som bor på den stille siden av en bygning, rapporterer mindre støyplage og færre søvnforstyrrelser sammenlignet med de som bor på den støyende siden.
Figur 1 viser andelen personer som rapporterer sterk støyplage basert på støynivå (Lden) ved den mest støyutsatte fasaden av boligen. Den er delt inn i to deler: a) Støy fra veitrafikk og b) Støy fra tog.
Figuren viser kurver for hele gruppen, og separate kurver for de som har og de som ikke har tilgang til en stille side av boligen. Figuren er hentet fra Folkehelseinstituttet (FHI) i 2023.
Figur 2 viser andelen personer som rapporterer å være sterkt søvnforstyrret basert på støynivå (Lnight) ved den mest støyutsatte fasaden av boligen. Den er delt inn i to deler: a) Støy fra veitrafikk og b) Støy fra tog
Figuren viser kurver for hele gruppen, og separate kurver for de som har og de som ikke har tilgang til en stille side av boligen. Figuren er hentet fra Folkehelseinstituttet (FHI) i 2023.
Resultatene fra studien FHI gjennomførte i 2023 viser at folk som har tilgang til stille side av bygningen, opplever betydelig mindre søvnforstyrrelser på grunn av vegtrafikk. For de som ikke har en stille side, øker søvnforstyrrelsene med økende støynivå, mens det nesten ikke er noen økning i søvnforstyrrelser for de som har en stille side..
Dette er også dokumentert tidligere, blant annet i en undersøkelse fra FHI og TØI (2011), hvor de fant at effekten av å ha tilgang til stille side og soverom mot mindre trafikkert veg tilsvarte en reduksjon i lydnivå på mest utsatt side på omkring 5 dB. De som har vindu i boligen som vender bort fra en støyende veg er altså mindre plaget enn de som ikke har en slik orientering av boligen.
Forskningen fra FHI viser imidlertid at stille side ikke har like god effekt mot støy fra tog og t-bane. Selv om soverommet er mot den stille siden, opplever folk fortsatt mer søvnforstyrrelser når støynivået fra tog og t-bane øker. Dette kan muligens forklares av høye maksimalnivåer fra banestøy som som merkes selv om soverommet ikke er vendt direkte mot banen.
For mer kunnskap og forskning om forhold som reduserer støyplager:
Kvalitet på stille side
Gode lydforhold er en målsetning for all ny støyfølsom bebyggelse. Stille side bidrar til gode lydforhold gjennom følgende kvaliteter:
- Muligheten til å åpne et vindu uten at lydnivået innendørs blir for høyt
- Mulighet til å åpne vindu og få kontakt med uterommet
- Mulighet til å plassere egnet uteoppholdsareal
Ved planlegging av støyfølsom bebyggelse bør disse kvalitetene være ivaretatt uten at det er gjort tiltak på fasaden.
I tillegg til å forebygge støyplage og søvnforstyrrelser gir stille side også mulighet for mer attraktive byrom på bakkeplan og støyfri inngangssituasjon til boliger eller annen støyfølsom bebyggelse. En stille side kan også ha betydning for hvordan lydmiljø i nærområdet oppleves.
For den enkelte bygning gir stille side muligheten til å åpne vinduet uten at lydnivået innendørs blir for høyt, og gjennom å få kontakt med uterommet. Å ha kontakt med uterommet betyr ikke direkte tilgang til privat eller felles uteareal. Med kontakt med uterommet menes i denne forbindelse muligheten til å åpne et vindu, få inn frisk luft, og samtidig oppleve et godt lydmiljø.
Stille side gir i mange tilfeller også bedre kvalitet på privat eller felles uteoppholdsareal, ved at dette kan plasseres på stille side, uten bruk av skjermer og lokale tiltak. Dette øker kvaliteten ved bebyggelsen som helhet.
I enkelte tilfeller kan det være vanskelig å vurdere om bebyggelsen har en stille side eller ikke. Denne utfordringen oppstår når en del av bebyggelsen eller fasaden har lydnivåer over 55 dB, mens andre deler av bebyggelsen eller fasaden har lydnivå under grenseverdi. Hvis det for eksempel bare er en veldig liten andel av beregningspunktene (< 10 %) som har støynivå over grenseverdien for stille side, og det er små overskridelser av grenseverdien, kan man i mange tilfeller fremdeles kalle fasaden for en stille side.
I tilfeller hvor det ikke er åpenbart om bebyggelsen har en stille side eller ikke, er det viktig å gjøre en helhetlig vurdering av lydmiljø- og nærmiljøkvaliteter i området, og kvaliteten på bebyggelsen. Med et godt lydmiljø menes et miljø uten støy og forstyrrende lyder hvor det er mulig med hvile og rekreasjon.
Kvalitet ved dempet fasade som erstatning for stille side
Det er et mål å sikre stille side for flest mulig, fordi forskning viser at stille side reduserer støyplager betydelig. Samtidig kan det finnes boligprosjekter som gir god bokvalitet selv om flere av boenhetene får dempet fasade i stedet for stille side. Dette forutsetter imidlertid at dempet fasade utformes med god kvalitet. Eksempel på god kvalitet er at det er mulig å åpne vinduet og få kontakt med uterommet uten at lydnivåene blir for høye, og at det er mulig å lufte etter behov. Dempet fasade bør i størst mulig grad tilfredsstille og sikre de samme kvalitetene som stille side innebærer.
Dersom det ikke er mulig å få til stille side for deler av bebyggelsen, kan dempet fasade vurderes. Dersom dempet fasade utformes på en kvalitetsmessig god måte, og i stor grad ivaretar kvalitetene ved stille side, kan dempet fasade aksepteres som erstatning for stille side for en andel enheter, dersom det ellers er sikret god bokvalitet i prosjektet.
Plangrep som bygningsform, parallellforskyvning av bygningsvolum, større sprang eller inntrukne balkonger kan i enkelte tilfeller skape dempet fasade som i noe grad ivaretar kvalitetene ved stille side. Når dempet fasade gir både muligheter for god lufting, kontakt med uterom og plassering av uteareal så kan dempet fasade også gi bokvalitet. Flere kompenserende kvaliteter og tiltak bør i tillegg vurderes.
Dempet fasade bør ikke brukes som erstatning for stille side i områder hvor det er spesielt krevende lydforhold, ulike støykilder og dersom det ikke er mulig å sikre andre kompenserende kvaliteter. I slike områder bør det i utgangspunktet vurderes annen arealbruk enn støyfølsom bebyggelse.
Det er viktig å huske på at formålet med retningslinjen som er å:
- legge til rette for en langsiktig arealdisponering og planlegging av det fysiske miljø som fremmer trivsel og bokvalitet
- forebygger helsekonsekvenser av støy
- ivareta og utvikle gode lydmiljøer og stille områder
Fokuset bør derfor ikke bare være på prosentandel stille side og dempet fasade, men på å sikre godt lydmiljø. Dette må gjøres i den enkelte sak, og etter en konkret vurdering.
Ved vurdering av et boligprosjekt er det viktig å gjøre en helhetlig vurdering av lydnivået i området, av plasseringen av bebyggelsen, og kvaliteten på utearealene. Ulike plansituasjoner gir ulike muligheter, og ulike tiltak gir ulik kvalitet, avhengig stedspesifikke forutsetninger. Det er derfor viktig å gjøre en vurdering i plansituasjonen, for å finne de beste løsningene.
Noen områder er imidlertid ikke egnet for støyfølsom bebyggelse. Dette gjelder først og fremst områder i rød støysone, i kombinasjon med manglende stille side og kompenserende kvaliteter. Se mer om dette i kapittel 3.1.
Stille side kan skapes ved å plassere ikke støyfølsom bebyggelse (som næring eller kontor) som skjerm mellom støykilden og støyfølsom bebyggelse. Dette er tiltak som først og fremst er mulige i større utbyggingsområder med flere funksjoner.
Stille side kan oppnås ved å bruke egen bygningskropp på den støyfølsomme bebyggelsen som skjerm, slik at bebyggelsen får én støyeksponert fasade, og minst én stille side som vender bort fra støykilden.
Stille side kan også oppnås ved å bruke støyvoller eller støyskjermer nært støykilden, slik at støyfølsom bebyggelse, samt utearealer blir skjermet fra støy. Med tanke på estetikk og bykvalitet er dette er et tiltak som i hovedsak er egnet utenfor sentrumsområder.
Støyskjermer kan også plasseres inntil bebyggelsen. Et slikt tiltak grenser mot å være en dempet fasade.
Dersom en skjerm kan festes til fasaden og skjerme en hel side av bygget (og ikke bare en del av en boenhets fasade) kan dette likevel være et akseptabelt tiltak for å skape en stille side.
Bruken av slike skjermer må vurderes opp mot andre kvaliteter som skal oppnås ved utbygging, som bykvalitet og estetikk.
1.2.2 Dempet fasade
En dempet fasade er en støyeksponert fasade som etter skjerming på eller ved fasaden får et lydnivå utenfor åpningsbart vindu og/eller balkongdør som ikke overskrider grenseverdiene i tabell 2. I denne definisjonen ligger det at dempet fasade er en hel fasade, eller en del av en fasade hvor det er gjort tiltak for å skjerme lydnivået til under grenseverdiene i tabell 2.
En dempet fasade er altså (i motsetning til en stille side) en fasade hvor det er gjort lokale tiltak som reduserer lydnivå for den enkelte boenhet/støyfølsomme rom. Lydnivået beregnes i fasadeplanet 2/3 høyde opp foran et åpningsbart vindu og/eller balkongdør.
En dempet fasade blir noen ganger omtalt som en "konstruert stille side". I T-1442 brukes imidlertid begrepet dempet fasade.
Karnapper og nisjer regnes i denne veilederen som støyskjermende konstruksjoner på fasaden og anses som tiltak som skaper en dempet fasade. Karnapper og nisjer kan altså skape en dempet fasade og ikke en stille side.
Kvalitet ved dempet fasade
Dempet fasade kan ikke fullt ut erstatte kvalitetene ved stille side (som omtalt i punkt 1.2). En dempet fasade vil som regel kun bidra til å gi mulighet til å åpne et vindu uten at lydnivået innendørs blir for høyt, og eventuelt skjerme (deler av) utearealet.
Med tiltak på eller ved en fasade, vil lydnivået på deler av fasaden reduseres. Grenseverdiene vil dermed overholdes på en del av fasaden, men det vil som regel ikke redusere det generelle lydnivået på fasaden.
Det er også viktig å være klar over at selv ved dempet fasade er støyen potensielt mindre redusert enn ved stille side. Selv om et skjermingstiltak på fasade er like mye lydreduserende for ekvivalentnivå og maksimalt lydtrykknivå, vil grenseverdiene for maksimalt lydtrykknivå ofte være vanskeligere å overholde. Spesielt i områder med sterkt varierende lydnivå, impulsstøy og høye maksimale lydtrykknivåer på natt (støyende virksomheter) er det derfor viktig å sikre stille side fremfor dempet fasade.
Hovedhensikten ved å lage dempet fasade er å redusere lydnivået slik at grenseverdiene i T-1442/2021 tabell 2 ikke blir overskredet. Tiltak som brukes for å lage en dempet fasade bør imidlertid ha en kvalitet utover å redusere lydnivået på fasaden. Tiltak bør derfor utformes slik at de i minst mulig grad forringer bokvaliteten, med hensyn til for eksempel gjennomlufting og vask/vedlikehold.
Tiltak for å lage dempet fasade
Ved valg av skjermingstiltak for å etablere dempet fasade, bør du velge tiltak som i størst mulig grad gir
- mulighet for å åpne vinduer for å lufte
- tilstrekkelig dagslys
- mulighet for tilknytning til uterom ved å fjerne skjerming/åpne opp
- enkel tilgang til vask/vedlikehold
Ved utforming av tiltak på fasade må brannsikring/rømningsvei og andre forhold vurderes.
Dempet fasade kan oppnås gjennom skjerming på den støyeksponerte fasaden, som ved å sette opp skjerm ved husveggen eller veranda/balkong med støydempende rekkverk eller vegger.
Skjerm på bakkeplan kan gi en dempet fasade og kan også sikre tilfredsstillende støyforhold på uteoppholdsareal.
Veranda med tett rekkverk kan gi dempet fasade utenfor ett eller flere vinduer i rom til støyfølsomt bruksformål, samt tilfredsstillende støyforhold på f.eks. veranda eller balkong.
Det er imidlertid viktig å være oppmerksom på at skjerming på verandaer og tilsvarende løsninger som brukes for å dempe lydnivå på fasade ikke alltid vil redusere lydnivå tilstrekkelig til at lydnivå på det aktuelle uteoppholdsarealet blir tilfredsstillende.
Dersom løsningene ikke reduserer lydnivå tilstrekkelig til at lydnivå på det aktuelle uteoppholdsarealet blir tilfredsstillende i henhold til teknisk forskrift, kan de likevel være verdifulle.
Balkongene kan blant annet brukes på tider av døgnet med mindre trafikk, når lydnivået er tilstrekkelig lavt til at det fungerer som en uteplass.
Vinterhager, innglassede eller skjermede balkonger og verandaer kan i tillegg til dempet lydnivå på fasade også redusere lydnivået på balkong/veranda o.l. Det er imidlertid viktig å være klar over at slike glassbalkonger kan ha utfordringer med oppvarming på sommeren, og tiltaket bør derfor kombineres med solavskjerming og/eller kjøling.
Andre forhold, som brann og rømningsvei må også vurderes. Vær oppmerksom på at slike innglassede areal ikke anses som et uteareal i henhold til TEK. Se mer veiledning om innglassing/vinterhage/hagestue i kapittel 1.2.4 om stille uteoppholdsareal.
1.2.3 Støyeksponert fasade
En støyeksponert fasade har lydnivå over grenseverdiene i tabell 2. Denne fasaden har i utgangspunktet ingen mulige tiltak for å skjerme støyen under grenseverdiene.
En støyeksponert fasade kan også være en fasade som har skjermingstiltak, men hvor tiltakene ikke har tilstrekkelig effekt til at grenseverdiene overholdes. Et eksempel på dette kan være bebyggelse langs veg, der skjermingstiltak reduserer lydnivåene utenfor de laveste etasjene og inngangsparti, og bidrar til å redusere støybelastningen.
Supplerende tiltak kan bidra til å heve kvaliteten i et prosjekt, og kan også bidra til bedre støyforhold innendørs. Slike supplerende tiltak må imidlertid ikke forveksles med, eller komme til erstatning for tiltak som gir dempet fasade (som sikrer tilfredsstillende lydnivå på fasade).
1.2.4 Stille uteoppholdsareal
Et stille uteoppholdsareal har lydnivå som ikke overskrider grenseverdiene i tabell 2. Uteoppholdsarealet skal være vurdert som egnet for bruk og opphold for beboerne.
Hva som er et godt nok uteoppholdsareal er en spesifikk og skjønnsmessig vurdering. Det er flere forskrifter og retningslinjer som omtaler uteoppholdsarealer og rekreasjonsarealer. Både byggteknisk forskrift og rikspolitiske retningslinjer for barn og unge angir at uteoppholdsarealer og lekearealer skal vernes mot støy og annen forurensning.
I § 8-3 i byggteknisk forskrift defineres uteoppholdsareal som opparbeidede arealer som skal være egnet for rekreasjon, lek og aktiviteter for ulike aldersgrupper. Det fremgår av veilederen til forskriften at viktige egenskaper for et egnet uteoppholdsareal er at deler av området reserveres til felles uteoppholds- og lekearealer med solinnfall, skjerming mot vær og klima, og vern mot støy. Forskriften sier også at uteoppholdsarealet for boenheter skal være variert slik at det kan benyttes til ulike aktiviteter og for ulike aldersgrupper av beboere. Minste uteopphoppholdsareal (MUA) er definert i TEK17 § 5-6. Som utgangspunkt må MUA være ubebygd areal, men kommunen kan fastsette i planer at ikke overbygde deler av terrasser eller takterrasser kan inngå i MUA. Overbygde verandaer eller balkonger kan ikke inngå i MUA, uavhengig av om de er innglasset eller ikke.
Rikspolitiske retningslinjer for barn og planlegging gir føringer for hvordan barn og unges interesser skal ivaretas i planleggingen. Arealer som brukes av barn og unge skal være sikret mot forurensning, støy, trafikkfare og annen helsefare. De skal også være store nok og egnet for formålet. Retningslinjen setter imidlertid ikke føringer for hvor store arealene skal være.
Byromshåndboka fra Kommunal- og moderniseringsdepartementet gir veiledning og råd om utforming av offentlige byrom. Slike offentlige rom kan ikke erstatte behovet for uteoppholdsarealer. Nærhet til offentlige grøntarealer og lekeplasser kan imidlertid tilføre kvalitet til nye utbyggingsområder. Etablering av nye offentlige uterom kan også være et kompenserende tiltak i områder hvor de private uteoppholdsarealene er små.
Innglassing og overbygging av uteoppholdsarealer
En vinterhage kan ha kvaliteter i seg selv, men det kan ikke regnes som uteareal. En uteplass som skal oppfylle kravet til uteoppholdsareal i byggteknisk forskrift (TEK17) §5-6, kan ikke være overbygd eller innglasset. Det er Direktoratet for byggkvalitet som har ansvaret for veiledning til teknisk forskrift (TEK).
Vinterhage, hagestue, innglassede balkonger og verandaer kan gi dempet (redusert lydnivå) på fasade og på balkong/veranda o.l. Tette glassløsninger kan ha utfordringer med oppvarming om sommeren, og tiltaket bør derfor kombineres med solavskjerming, mekanisk ventilasjon og/eller kjøling. Andre forhold som brann og rømningsvei må også vurderes.
En vinterhage/hagestue eller innglasset balkong/veranda o.l. kan ha kvaliteter i seg selv, men det kan ikke regnes som uteareal som skal oppfylle kravene til minste utendørs oppholdsareal (MUA) i Byggteknisk forskrift (TEK17) §5-6. En vinterhage kan i tillegg være isolert, men har ikke krav til lydforhold som et innendørs oppholdsrom. Uteoppholdsarealer som skal tilfredsstille krav til MUA kan ikke være overbygd eller innglasset. Det er Direktoratet for byggkvalitet som har ansvaret for veiledning til Teknisk forskrift (TEK).
Uteoppholdsareal for eksisterende bebyggelse
Når det gjennomføres støyutredninger for utendørs oppholdsarealer er det nødvendig å skille mellom vurdering av støy på uteoppholdsareal for ny bebyggelse, og vurdering av avbøtende og kompenserende tiltak for eksisterende bebyggelse.
For nye bygg må kommunen definere krav til størrelse og kvalitet på uteoppholdsarealer. En vinterhage/hagestue, innglasset balkong o.l. er ikke et uteoppholdsareal slik krav til uteoppholdsareal MUA er beskrevet i Byggeteknisk forskrift (TEK17 §5-6).
Som beskrevet i kapittel 5 skal kilderettede tiltak vurderes først. Kilderettede tiltak vil ivareta større deler av lokalmiljøet og er ofte det mest kostnadseffektive tiltaket. Hvis kilderettede tiltak ikke er praktisk eller økonomisk gjennomførbare, kan lokal skjerming av uteplasser vurderes. For lokale skjermingstiltak, anbefales det å vurdere allerede etablerte uteoppholdsareal. Det er imidlertid i en del tilfeller ikke mulig å få en tilstrekkelig støyreduserende effekt av en lokal skjerm. Dette kan være på grunn av kildenes karakter eller uteoppholdsarealets plassering i forhold til kildene. I disse tilfellene kan innglassing/vinterhage/hagestue o.l. være et mulig tiltak for å kompensere for ulempen som økt støy på eiendommen innebærer. Det er imidlertid viktig å være klar over at arealet som er innglasset eller overbygd i slike tilfeller ikke lenger tilfredsstiller kravet til uteoppholdsareal (MUA) i henhold til TEK17.
For prosjekter der slike løsninger kan være aktuelle som avbøtende tiltak for eksisterende bebyggelse, bør planbestemmelsene utformes slik at det åpnes for denne typer løsning der kilderettede tiltak eller lokale tiltak ikke gir nødvendig effekt på utendørs oppholdsareal.
Private, felles og offentlige uteoppholdsarealer
Grenseverdiene for uteoppholdsareal må være tilfredsstilt for et nærområde i tilknytning til bygningen som er avsatt og egnet til opphold og rekreasjonsformål.
Det er ikke nasjonale krav til at uteoppholdsarealene skal være private. Kommunene må altså selv avgjøre om de ønsker å stille krav til at alle boenheter skal ha private uteoppholdsarealer, eller om de kun setter krav om opparbeiding av felles uteoppholdsarealer.
Størrelse og kvalitet på uteoppholdsarealer
Det finnes ingen statlige føringer for hvor store uteoppholdsarealer bør være. Det er opp til hver kommune å fastsette minimumskrav til størrelse på arealene. Dette fremgår av byggteknisk forskrift § 5-6 hvor det står at "For boliger, skoler, barnehager og andre bygninger der det etter kommunens skjønn er nødvendig å avsette et minste uteoppholdsareal, bør det i planbestemmelsene angis minste uteoppholdsareal inklusivt lekeareal". Størrelse på uteoppholdsarealer angis i hele kvadratmeter pr. enhet, bolig, skoleelev eller barnehagebarn. Kommunen kan bestemme at hele eller deler av ikke overbygd del av terrasser og takterrasser skal regnes som uteoppholdsareal.
Når utbygging/utbedring av samferdselsanlegg og virksomheter gir økt støy for eksisterende bebyggelse, skal avbøtende tiltak vurderes. Støy på uteoppholdsarealer for bygninger som i retningslinjen er definert som støyfølsomme, og støy på stilleområder, skal vurderes.
