Metode for kartlegging
Kartleggingen er en utvalgskartlegging. Det betyr at hele kartleggingsområdet blir undersøkt av en kartlegger, men det blir kun kartfestet areal der naturtyper etter Miljødirektoratets instruks forekommer.
Naturtypene i Miljødirektoratets instruks er definert med systemet Natur i Norge (NiN).
Natur i Norge er et vitenskapelig system for å beskrive variasjonen i naturen som ligger til grunn for datainnsamlingen. Systemet har faste kriterier for hvordan vurderinger skal gjøres. Kartleggingen blir dermed etterprøvbar og ikke basert på skjønn.
Det blir laget dekningskart som viser hele kartleggingsområdet, altså området som er undersøkt. Dermed får vi også informasjon om hvor det er søkt etter, men ikke funnet naturtyper etter Miljødirektoratets instruks.
En kartlegger i felt registrerer naturtypene direkte i en app som Miljødirektoratet har utviklet spesielt for denne kartleggingen, NiNapp. Det gir en heldigital arbeidsflyt for håndtering av data.
Dataene som legges inn blir synkronisert med Miljødirektoratets database. De kvalitetssikres og publiseres i åpne kartløsninger, som Naturbase.
Lokalitetskvalitet synliggjør forskjeller i økologisk kvalitet
I tillegg til å kartfeste hvor vi har naturtyper etter Miljødirektoratets instruks, skal kartleggerne også vurdere hvilken økologisk kvalitet hver forekomst (lokalitet) med naturtyper har.
Både naturtypens tilstand og naturmangfold inngår i kvalitetsvurderingen. Metoden er laget for å vise forskjeller i økologisk kvalitet mellom ulike lokaliteter av samme naturtype.
Det er fem klasser av lokalitetskvalitet, rangert fra høy til lav:
- Svært høy kvalitet
- Høy kvalitet
- Moderat kvalitet
- Lav kvalitet
- Svært lav kvalitet
Kvalitet fastsettes for hver lokalitet basert på variabler langs to akser: tilstand og naturmangfold.
En lokalitet med svært høy lokalitetskvalitet har god tilstand og et stort naturmangfold. En lokalitet med lav kvalitet har derimot dårlig tilstand og lite naturmangfold.
Figuren under viser hvordan områdets tilstand og naturmangfold sammenstilles til økologisk lokalitetskvalitet:
Hvilken metode for å kartlegge naturtyper er gjeldende?
Fra og med 2021 er Miljødirektoratets instruks anerkjent metode for å kartlegge naturtyper på land.
Noen naturtyper er omfattet av forskrift om utvalgte naturtyper etter naturmangfoldloven. Fra og med september 2023 er Miljødirektoratets instruks den anbefalte metoden for å kartlegge alle utvalgte naturtyper på land.
Ferskvann
Det utvikles en ny metode for å kartlegge naturtyper i ferskvann – basert på NiN. Bruk DN-håndbok 13, med suppleringer i DN-håndbok 15, til å kartlegge ferskvann frem til den nye metoden er klar.
Inndeling fra DN-håndbok 13 (utgave 2007):
- Deltaområde
- Mudderbanke
- Evjer, bukter og viker
- Kroksjøer, flomdammer og meandrerende flomdammer og elveparti
- Stor elveør
- Kalksjø
- Viktige bekkedrag
- Rik kulturlandskapssjø
- Dam
- Naturlig fisketomme innsjøer og tjern
- Ikke forsuret restområde
Inndeling fra utkast til faktaark (2015) for DN-håndbok 13:
- Aktivt ferskvannsdelta
- Elveslette
- Kroksjø, flomdam og meandrerende elveparti
- Kalksjø
- Svært kalkfattig innsjø
- Middels kalkrik innsjø
- Kalkrik bekk og liten elv
- Middels kalkrik bekk i lavlandet
- Kalkfattig og klar bekk eller elv
- Brakkvannssjø
- Vannkantsamfunn
Landformer
Landformer med geologisk opphav er plassert under geologisk mangfold – geotoper i oppdatert M-1941 Konsekvensutredninger for klima og miljø (2023). Norges Geologiske Undersøkelse (NGU) har ansvar for dette temaet. Kartlegging av disse landformene inngår derfor ikke lenger i Miljødirektoratets instruks for kartlegging av naturtyper.
Kartlegging av landformene leirravine, leirskred(grop), dødisgrop, delta (fossilt) og jordpyramider gjøres med fjernmåling i et eget samarbeidsprosjekt mellom NGU og Miljødirektoratet. Resultatene fra prosjektet finnes i datasettet Landformer - Miljødirektoratets instruks i Miljødirektoratets kartkatalog. Resultatene er planlagt publisert i Naturbase i 2025. Metoden som er brukt i dette prosjektet er beskrevet i egen instruks: Kartleggingsinstruks: Kartlegging av terrestriske landformer etter NiN2 basert på LiDAR-data - Miljødirektoratet (miljodirektoratet.no).
Det finnes ikke noen generell instruks for kartlegging av landformer, men Artsdatabanken har veiledning om hver enkelt av landformene. NGU anbefaler at denne legges til grunn i kartlegging. Det fins egne verdivurderinger for geotoper etter etablert praksis (M-1941). Mer informasjon finner du på NGUs nettsider om geologisk mangfold. På denne siden finnes også innsendingsskjema for geotoper med verdivurdering.
Merk at naturtyper etter Miljødirektoratets instruks må kartlegges i tillegg til landformer for å få oversikt over både naturtyper og geotoper i et gitt område, f.eks. i en leirravine.
Naturtype, NiN-definisjon, Rødliste-kategori:
- Kalkgrotte, 3KJ_KG, VU
- Kystgrotte, 3KP_KG, NT
- Dødisgrop, 3AB_DG, NT
- Leirravine, 3ER_RL, VU
- Leirskred(grop), 3ML_LS, NT
- Delta (fossilt), 3AR_DE, VU
- Kalkrygg, 3IK_KA, NT
- Strandvoll, 3KP_SV, NT
- Flygesanddyne, 3VI_FD, VU
Kartleggingsmetoden etter DN-håndbok 13
Viktig å merke seg:
- Oppdragsgiver må var ansvarlig for å sikre at data kartlagt med DN-håndbok 13 blir ble levert før denneinnen den fristen.
- Eksisterende data kanvil fortsatt kunne redigeres/vedlikeholdes.
Dette gjelder også for utvalgte naturtyper slåttemark, slåttemyr og kystlynghei så lenge forskriftsoppdateringen med NiN-definisjoner er gjennomført før dette.
Miljødirektoratet tar fortsatt imot dataDet er gjort unntak for naturtyper i ferskvann og for rødlistede landformer som inntil videre må kartlegges etter DN-håndbok 13/15-metodikk, siden det ikke finnes NiN-baserte anerkjente metoder tilgjengelig enda.
Utkast til faktaark
For kartlegging etter DN-håndbok 13, skal utkast til reviderte faktaark fra 2015 brukes. Dette gjelder ikke for skog og dammer, her skal DN håndbok 13 fra 2007 legges til grunn. Instruks for egenskapsdata og rapportering til Naturbase vil være som tidligere for slike data.