Vurdere tillatelse etter plan- og bygningsloven

Avklare om forbudet mot tiltak i strandsonen gjelder?

Etablering av kunstig sandstrand omfattes ofte av forbudet mot tiltak i 100-metersbeltet i strandsonen, jamfør plan- og bygningsloven § 1-8 andre ledd.

Dispensasjon og søknadsplikt

Kommunen må avklare om tiltaket er i samsvar med plan og andre bestemmelser for det aktuelle arealet, eller om det er avhengig av dispensasjon fra plan eller byggeforbud.

Søknadsplikt etter plan- og bygningsloven

Påfyll av sand er ofte søknadspliktig fordi det regnes som vesentlig terrenginngrep. Det følger av plan- og bygningsloven § 20-1 første ledd bokstav k. Det er kommunen som må avgjøre om tiltaket er søknadspliktig. I denne vurderingen er både lokaliseringen, påvirkningen på omgivelsene og størrelsen på tiltaket av betydning.

Merk at det kan være nødvendig å vurdere dispensasjon fra plan eller byggeforbud, også for kunstige sandstrender som er så små at de ikke omfattes av søknadsplikten etter plan- og bygningsloven § 20-1.

I de fleste tilfeller er det å etablere og vedlikeholde kunstige sandstrender avhengig av tillatelse etter plan- og bygningsloven.

Kommunen vurderer og avgjør hvilken saksbehandling som er nødvendig, og må ta stilling til både lokalisering, påvirkningen på omgivelsene og størrelsen på tiltaket.

  • Å legge ut sand til en strand er å anse som et vesentlig terrenginngrep etter plan- og bygningsloven § 20-1 første ledd bokstav k). Vesentlige terrenginngrep er søknadspliktige og krever tillatelse for å gjennomføres. Søknadsplikten gjelder uavhengig av om tiltaket er i tråd med arealplan eller andre bestemmelser i eller i medhold av plan- og bygningsloven.

    Kommunen må i det enkelte tilfellet vurdere om terrenginngrepet er å anse som vesentlig etter plan- og bygningsloven § 20-1 første ledd bokstav k). I denne vurderingen er det ikke tilstrekkelig å se på terrenginngrepets størrelse alene. Kommunen må også vurdere de virkningene terrenginngrepet gir. I sårbare områder som for eksempel strandsonen, vil også mindre inngrep kunne få store konsekvenser og dermed anses som vesentlige. Jo mer ømfintlig terrenget er, desto mindre skal det til før søknadsplikten utløses. Flere mindre utfyllinger eller uttak kan over tid føre til like store endringer i terrenget som ett større inngrep. Selv om ett enkelt inngrep ikke er stort nok til å etablere søknadsplikt, kan det være det når det ses i sammenheng med tidligere inngrep. Disse føringene er omtalt i Ot. prp. nr. 45 (2007-2008) side 313.

  • Det er gjort enkelte unntak fra hovedregelen om søknadsplikt i § 20-1. Det er for eksempel gjort unntak for mindre tiltak utendørs. Det følger av plan- og bygningsloven § 20-5 første ledd bokstav e. Det er gitt utfyllende bestemmelser om dette i byggesaksforskriften, hvor det er gitt unntak for mindre utfyllinger og planering av terreng. Det følger av byggesaksforskriften § 4-1 første ledd bokstav e) nr. 7. I bestemmelsen er det angitt kriterier som fastsetter en øvre grense for hva som kan anses som mindre: Tiltaket må ikke føre til mer enn 3,0 meter avvik fra opprinnelig terrengnivå i spredtbygd strøk, eller 1,5 meter avvik fra opprinnelig terrengnivå i tettbygd strøk. På eiendom for rekke- eller kjedehus og lignende med tett bebyggelse må avviket ikke være mer enn 0,5 meter fra opprinnelig terrengnivå. Avstand fra fyllingsfoten til nabogrense må være minst 1,0 meter.

    Kommunen må i den enkelte saken vurdere hvorvidt tiltaket kan anses som en mindre fylling eller planering av terreng. Det er viktig å være klar over at selv om tiltakene rent størrelsesmessig faller inn under unntaksbestemmelsen i byggesaksforskriften, så er det ikke gitt at tiltaket dermed er unntatt søknadsplikt. Tiltakets karakter og innvirkning på omgivelsene må også vurderes. Kommunen må vurdere om påfylling av sand kan anses som et mindre tiltak ut i fra de samme kriteriene om størrelse og virkning som nevnt ovenfor om vesentlig terrenginngrep.

    Unntaket for mindre utfyllinger og planering av terreng gjelder ikke dersom tiltaket er i strid med andre bestemmelser i plan- og bygningsloven eller forskrifter til loven eller arealplaner.
  • Utlegging av sand vil ofte være omfattet av forbudet mot tiltak i 100-metersbeltet i strandsonen. Det følger av plan- og bygningsloven § 1-8 andre ledd. Forbudet mot tiltak i strandsonen gjelder tiltak slik det er definert i § 1-6 første ledd, og omfatter blant annet utlegging av sand til sandstrand. Dette gjelder uavhengig av om tiltaket er søknadspliktig etter § 20-1 og uavhengig av arealformål. Utleggelse av sand kan derfor vurderes som så lite tiltak at tiltaket ikke er søknadspliktig etter § 20-1, men likevel omfattes av forbudet i § 1-8 og dermed være avhengig av dispensasjon og tillatelse av kommunen for å kunne gjennomføres. Kommunen kan ha regulert en annen byggegrense mot sjøen enn 100-metersgrensa i loven. I så fall er det denne som vil være avgjørende for vurderingen av forbudet mot tiltak.

  • Forbudet i § 1-8 andre ledd gjelder ikke direkte for tiltak langs vassdrag. Men for områder langs vassdrag som har betydning for natur-, kulturmiljø- og friluftsinteresser, har kommunen en plikt til
    å vurdere å fastsette en byggegrense i arealplan der bestemt angitte tiltak ikke skal være tillatt, jamfør § 1-8 femte ledd. Kommunen skal altså vurdere særskilt ut fra situasjonen på det aktuelle stedet om det skal fastsettes et byggeforbud. Slikt forbud skal gjennomføres der det er behov for å ivareta viktige natur-, kulturmiljø-, landskaps- og friluftsinteresser. Dersom kommunen har fastsatt slike bestemmelser, vil tiltaket være avhengig av dispensasjon for å kunne gjennomføres, jamfør plan- og bygningsloven kapittel 19.

  • Etablering og vedlikehold av sandstrand må vurderes opp mot gjeldende arealplaner. Dersom tiltaket ikke er i samsvar med arealformål, hensynssoner eller bestemmelser i kommuneplanens arealdel eller reguleringsplan, må det søkes om dispensasjon fra planen. Det følger av plan- og bygningsloven kapittel 19.

  • Vanlig vedlikehold ved tilførsel av ny sand må forstås å ligge inne i den opprinnelig tillatelsen til etablering av stranden, og er ikke søknadspliktig i seg selv. Dette forutsetter at vedlikeholdet skjer innenfor rammene av den gitte tillatelsen når det gjelder volum, omfang eller sandkvalitet. Vedlikehold ut over det som er nødvendig og ordinært, må behandles som en nyetablering.

Vurdere miljøhensyn

Hvis kommunen kommer frem til at saken trenger tillatelse etter plan- og bygningsloven, så må det vurderes hvilke potensielle skader eller ulemper stranden kan ha for miljøet. 

Tilført sand kan endre livsvilkårene for arter. Avhengig av naturverdiene på stedet kan dette gi uheldige virkninger på naturmangfoldet på land og i sjøen. Sanden sprer seg til et større område enn bare der den blir lagt. Den spres med vind, strøm og snøsmelting og kan havne steder der det ikke var tilsiktet.

Sanden kan også inneholde forurensning og levende organismer som spres og kan gi uheldige konsekvenser for miljøet. Fremmede arter som tilføres via sanden, kan komme til å fortrenge stedegne arter.

Helhetlig vurdering

Kommunen er den viktigste aktøren i forvaltning av arealene i Norge. Ved å bruke virkemidlene i plan- og bygningsloven har kommunen mulighet til å ivareta miljøet i sin disponering av arealer. 

Det kreves miljøfaglig kompetanse for å vurdere sannsynligheten for at det oppstår negative miljøeffekter og i hvilket omfang. Her finner du ulike relevante veiledere som kommunen kan bruke i sin vurdering av tiltaket. 

Veiledere i miljøhensyn i arealplanlegging 

Det er mange sjøområder som ikke er kartlagt. Derfor kan det ofte være vanskelig å vurdere miljøkonsekvensene hvis det ikke gjøres nye undersøkelser.

Fremmede organismer og massehåndtering

Sand kan inneholde flere fremmede organismer. Å flytte sand fra en lokalitet til en annen kan føre til flytting og innførsel av fremmede organismer. Faren for å spre fremmede organismer ved flytting av masser må vurderes i hver sak.

Krav til aktsomhet ved flytting av masser

Det er krav om aktsomhet ved flytting av løsmasser eller andre masser, fordi de kan inneholde fremmede organismer. Det fremgår av forskrift om fremmede organismer § 24, fjerde ledd. Den ansvarlige skal derfor:

  • undersøke om massene inneholder fremmede organismer som kan gi uheldige følger for det biologiske mangfoldet
  • sette inn egnede tiltak for å hindre slik risiko

Dersom tiltakshaver ikke er klar over dette, bør kommunen informere om det. Informasjon bør gis så tidlig som mulig, gjerne allerede under planleggingen av tiltaket.

Aktsomhetsplikt i naturmangfoldloven

Hvis etablering av sandstrand etter en konkret vurdering ikke krever tillatelse etter plan- og bygningsloven eller annet regelverk, så er det viktig å huske på at aktsomhetsplikten i naturmangfoldloven § 6 likevel gjelder.

Den pålegger enhver å opptre aktsomt, til å gjøre seg kjent med hvilke naturverdier som kan bli skadelidende og til å gjøre det som er rimelig for å unngå skade på naturmangfoldet i strid med forvaltningsmålene i naturmangfoldloven §§ 4 og 5.

Avklaring etter andre regelverk

Å etablere en kunstig sandstrand kan også kreve avklaringer etter andre regelverk. Hvilken saksbehandling som er nødvendig, beror på forholdene i hver enkelt sak.

  • naturmangfoldlovens bestemmelser om prioriterte arter, områdevern eller utvalgte naturtyper, som finnes i lovens kapittel III, V og VI.
  • Kulturminneloven § 9 om automatisk fredete kulturminner
  • friluftsloven § 13 om ulovlige stengsler
  • havne- og farvannsloven, se Kystverket.no

Kommunen bør samordne behandlingen etter flere lovverk. Planer som berører vernet areal, trenger avklaring etter verneforskrift. I disse tilfellene bør kommunen avvente behandlingen etter plan- og bygningsloven.

Vi genererer din PDF - vennligst vent

Dette kan ta litt tid