Miljødirektoratet og Riksantikvaren leverte i november 2022 en vurdering av de viktigste funnene i EVAPLAN med hensyn til barrierer for ivaretakelse av klima- og miljøhensyn, og foreslo prioriterte virkemidler for å styrke disse hensynene i arealplanlegging etter plan- og bygningsloven. De viktigste barrierene og virkemidlene fra Miljødirektoratet og Riksantikvarens vurdering av EVAPLAN er kort referert under.
Plan- og bygningsloven og annet relevant regelverk legger ikke klare føringer for ivaretakelse av klima- og miljøhensyn utenfor vernede arealer. Det er behov for å styrke og synliggjøre klima- og miljøhensynene som prinsipp i plan- og bygningsloven. Det kan være behov for å se på om formålsbestemmelsen i loven kan reflektere klima- og miljøhensyn som et framhevet mål ved loven. Forskere i EVAPLAN tar opp muligheten for mer presise begrensninger på arealbruk i lovgivningen, eller et generelt forbud mot planer og tiltak som kan føre til vesentlige eller irreversible miljøskader. Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) er i gang med en utredning av mulige endringer for å styrke klimahensynet i plan- og bygningsloven, og i naturmeldingen som nylig ble lagt fram sier regjeringen at den vil gjøre det samme for hensynet til natur.
Statlige styringsverktøy påvirker i begrenset grad kommunal arealplanlegging. Dette gjelder Nasjonale forventinger til regional og kommunal planlegging, Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet og Statlige planretningslinjer for klima- og energi. Her kan det legges tydeligere føringer for kommunal, regional og statlig planlegging som sikrer klima- og naturmangfoldhensyn i tilstrekkelig grad. Et eksempel på tydeligere føringer er å endre “bør”-formuleringer til “skal”- og "må"-formuleringer i de statlige planretningslinjene, noe Miljødirektoratet har skrevet i sin høringsuttalelse til de nå fastsatte statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet og i evaluering og skisse til nye statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging.
Innsigelsesinstituttet er svekket. Motstridende signaler om hvordan innsigelsesmyndighetene skal forvalte sin myndighet skaper usikkerhet rundt bruken av innsigelse. Dette har medført at terskelen er blitt hevet for når sektormyndighetene fremmer innsigelse, og at de holder igjen innsigelser selv om de mener at nasjonale og vesentlige regionale miljøinteresser kan bli skadelidende. Det er behov for å presisere hvor tungt hensynet til lokalt selvstyre skal vektes mot miljøhensyn. Prinsippet om lokalt selvstyre etter kommuneloven §§ 2-1 og 2-2, bør kun gjelde så lenge det ikke går på bekostning av nasjonale og vesentlige regionale klima- og miljøinteresser, som definert i T-2/16.
Dispensasjonspraksisen undergraver planer som et styringsverktøy. Det er et bærende prinsipp i plan- og bygningsloven at utvikling skal skje gjennom plan, ikke enkeltvedtak. Også etter at plan- og bygningsloven 2008 trådte i kraft, har omfanget av dispensasjoner vært høyt, til tross for at lovens intensjon var å heve terskelen for dispensasjon. KDD har nylig uttalt at endring av plan bør velges i stedet for å gi dispensasjon. Det er behov for å styrke ressursene hos statsforvalter og fylkeskommune.
Potensialet i regional planlegging utnyttes ikke i tilstrekkelig grad. Mangel på rettslig virkning kan bidra til at regionale planer mister legitimitet og gjennomslagskraft. Det kan vurderes hvordan regional plan kan gjøres mer forpliktende, for eksempel ved å gjøre den rettslig bindende for enkelte tema.
Flere kommuner har gamle planer med store arealreserver avsatt til utbyggingsformål som ikke tar hensyn til oppdatert kunnskapsgrunnlag. I nasjonale forventninger til kommunal og regional arealplanlegging er det gitt føringer om å revidere arealplaner og ta ut byggeområder fra kommuneplanens arealdel (planvask) som etter dagens kunnskapsgrunnlag ikke bør bygges ut av hensyn til nasjonale eller vesentlig regionale klima- og miljøinteresser. Det er også gitt 24,8 millioner i tilskudd til planvask i 2024 fra Miljødirektoratets tilskuddsordning "Natursats". Ramme for tilskuddsordningen er 100 millioner i 2025, hvorav planvask er en av fire kategorier kommunene kan søke på. Hvor mye av tildelingen som vil gå til å revidere gamle arealplaner vil fastsettes nærmere søknadsfristen 1. februar 2025.
Det framskaffes ofte ikke et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag om klima- og miljøeffekter i planprosessene. Miljødirektoratet har levert et forslag til revidert forskrift om konsekvensutredninger til Klima- og miljødepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet. I forslaget påpekes det at dagens forskrift og praksis fører til manglende konsekvensutredninger, manglende kunnskapsgrunnlag for overordnede planer, dårlig kvalitet på utredninger og manglende kontroll av konsekvensutredninger. Miljødirektoratet foreslår en rekke endringer, blant annet å utvide forskriftskravet om plan- eller utredningsprogram og innføre mulighet for uavhengig kontroll av konsekvensutredninger. Miljødirektoratets håndbok M-1941 gir anerkjent metodikk for konsekvensutredning av klima- og miljøtema. Håndboken ble sist oppdatert i 2023, og skal utvikles videre i 2025 med fokus på utredningsmetodikk for overordnede planer.
Det er mangel på både kapasitet og plan- og miljøkompetanse i kommunene. Det er behov for utvidet opplæring og veiledning av både administrasjon og politikere i kommunene, både om klima- og miljøhensyn og om bruk av plan- og bygningslovens virkemidler. Gjennom å styrke kompetanse og kapasitet hos relevante forvaltningsmyndigheter, kan de i økt grad veilede kommunene målrettet. Kompetansen kan økes gjennom for eksempel veiledere, konferanser og webinarer. I 2024 har Miljødirektoratet sammen med KDD arrangert en webinarserie for kommuner om klimatilpasning, utslippskutt og naturmangfold i planarbeid. Arbeidet videreføres i 2025.
Det kommunefordelte klimagassregnskapet for skog- og arealbrukssektoren er et eksempel på et annet verktøy som kan bidra, det ble oppdatert og publisert i 2024. Også forbedring av det nasjonale kartgrunnlaget og utvikling av arealregnskap og naturregnskap kan bidra, spesielt dersom det sees i sammenheng med et naturbudsjett.
Viktige føringer for arealbeslutninger legges i forkant av prosesser etter plan- og bygningsloven og med lite kjennskap til konsekvensene for klima- og miljøhensyn. Det bør gis retningslinjer om at for alle større statlige strategiske beslutninger som kan få betydelige arealkonsekvenser bør tiltakshierarkiet ligge til grunn allerede i konseptfasen. Slik kan man redusere risikoen for at verdifulle arealer som har betydning for klima- og miljømålene inngår i videre planlegging og blir gjenstand for arealbruksendringer.
Det er i dag ingen egen bestemmelse som regulerer nedbygging av karbonrike arealer. Dette kan reguleres gjennom forbud mot nedbygging av bestemte arealkategorier eller nedbyggingsformål, eksempelvis slik som forslaget til Miljødirektoratet om forbud mot nedbygging av myr, eller gjennom en avgift på nedbygging av grønne arealer. Felles for disse virkemidlene er at de må vurderes inn i en helhet, slik at nedbygging ikke flyttes fra ett verdifullt areal til et annet. En annen mulig tilnærming kan være å sette konkrete mål for maksimal nedbygging, enten overordnet (for eksempel areal eller naturnøytralitet) eller konkrete for konkrete kategorier (for eksempel skog eller myr), tilsvarende jordvernmålet.
Forbedret utbygging krever at utbyggingen gjøres på en annen måte. Det kan gi økte kostnader blant annet ved at prosjektet blir mer tidkrevende, ved behov for innkjøp av nytt utstyr, eller lignende. I tillegg kan mangel på kunnskap om hvordan man bygger mer skånsomt være en barriere, for eksempel kunnskap om hvordan utslipp fra organisk jord påvirkes ved alternative byggemetoder på myr.