Laster. Vennligst ventTiltak for redusert omdisponering av karbonrike arealer gir utslippskutt på kort sikt, mens tiltak i skogbruket har stort potensial på lengre sikt.
Redusert nedbygging ved å enten unngå nedbygging av arealer, flytte nedbygging til mindre karbonrike arealer eller forbedre utbygging kan bidra til redusert utslipp av klimagasser.
Nedbygging av arealer som inneholder karbon fører til utslipp når biomasse fjernes og når jorda bearbeides eller fjernes. Utslippene kan reduseres ved å enten unngå nedbygging, flytte nedbygging eller forbedre måten det bygges på. Utslippsreduksjonspotensialet er anslått av Miljødirektoratet mfl. (2023).1
Unngå nedbygging innebærer at man ikke planlegger for ny utbygging, eller at planlagt utbygging ikke gjennomføres, og at man dermed unngår klimagassutslipp fra arealbruksendringer.
Flytte nedbygging innebærer at nedbygging flyttes fra karbonrike arealer som skog og myr til grå arealer2 eller andre mindre karbonrike arealer. Størrelsen på utslippsreduksjonen er svært avhengig av hvilke arealer som bygges ned istedenfor.
Forbedre nedbygging innebærer at nedbygging forbedres på en slik måte at det gir reduserte klimagassutslipp. Det kan inkludere å bygge mer arealeffektivt, unngå bearbeiding og fjerning av jord, og/eller bevare mest mulig vegetasjon (inkludert trær/skog).
Tallene for utslippsreduksjonspotensial må ikke summeres, flytte nedbygging er en delmengde av å unngå nedbygging.
Miljødirektoratet og Riksantikvaren leverte i november 2022 en vurdering1 av de viktigste funnene i EVAPLAN2 3 med hensyn til barrierer for ivaretakelse av klima- og miljøhensyn, og foreslo prioriterte virkemidler for å styrke disse hensynene i arealplanlegging etter plan- og bygningsloven. De viktigste barrierene og virkemidlene fra Miljødirektoratet og Riksantikvarens vurdering av EVAPLAN er kort referert under.
Plan- og bygningsloven og annet relevant regelverk legger ikke klare føringer for ivaretakelse av klima- og miljøhensyn utenfor vernede arealer. Det er behov for å styrke og synliggjøre klima- og miljøhensynene som prinsipp i plan- og bygningsloven. Det kan være behov for å se på om formålsbestemmelsen i loven kan reflektere klima- og miljøhensyn som et framhevet mål ved loven.4 Forskere i EVAPLAN tar opp muligheten for mer presise begrensninger på arealbruk i lovgivningen, eller et generelt forbud mot planer og tiltak som kan føre til vesentlige eller irreversible miljøskader. Kommunal- og distriktsdepartementet (KDD) er i gang med en utredning av mulige endringer for å styrke klimahensynet i plan- og bygningsloven, og i naturmeldingen5 som nylig ble lagt fram sier regjeringen at den vil gjøre det samme for hensynet til natur.
Statlige styringsverktøy påvirker i begrenset grad kommunal arealplanlegging. Dette gjelder Nasjonale forventinger til regional og kommunal planlegging, Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet og Statlige planretningslinjer for klima- og energi. Her kan det legges tydeligere føringer for kommunal, regional og statlig planlegging som sikrer klima- og naturmangfoldhensyn i tilstrekkelig grad. Et eksempel på tydeligere føringer er å endre “bør”-formuleringer til “skal”- og "må"-formuleringer i de statlige planretningslinjene,6 noe Miljødirektoratet har skrevet i sin høringsuttalelse til de nå fastsatte statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet7 og i evaluering og skisse til nye statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging.8
Innsigelsesinstituttet er svekket. Motstridende signaler om hvordan innsigelsesmyndighetene skal forvalte sin myndighet skaper usikkerhet rundt bruken av innsigelse. Dette har medført at terskelen er blitt hevet for når sektormyndighetene fremmer innsigelse, og at de holder igjen innsigelser selv om de mener at nasjonale og vesentlige regionale miljøinteresser kan bli skadelidende. Det er behov for å presisere hvor tungt hensynet til lokalt selvstyre skal vektes mot miljøhensyn. Prinsippet om lokalt selvstyre etter kommuneloven §§ 2-1 og 2-2, bør kun gjelde så lenge det ikke går på bekostning av nasjonale og vesentlige regionale klima- og miljøinteresser, som definert i T-2/16.9
Dispensasjonspraksisen undergraver planer som et styringsverktøy. Det er et bærende prinsipp i plan- og bygningsloven at utvikling skal skje gjennom plan, ikke enkeltvedtak. Også etter at plan- og bygningsloven 2008 trådte i kraft, har omfanget av dispensasjoner vært høyt,10 til tross for at lovens intensjon var å heve terskelen for dispensasjon. KDD har nylig uttalt at endring av plan bør velges i stedet for å gi dispensasjon.11 Det er behov for å styrke ressursene hos statsforvalter og fylkeskommune.
Potensialet i regional planlegging utnyttes ikke i tilstrekkelig grad. Mangel på rettslig virkning kan bidra til at regionale planer mister legitimitet og gjennomslagskraft. Det kan vurderes hvordan regional plan kan gjøres mer forpliktende, for eksempel ved å gjøre den rettslig bindende for enkelte tema.
Flere kommuner har gamle planer med store arealreserver avsatt til utbyggingsformål som ikke tar hensyn til oppdatert kunnskapsgrunnlag. I nasjonale forventninger til kommunal og regional arealplanlegging er det gitt føringer om å revidere arealplaner og ta ut byggeområder fra kommuneplanens arealdel (planvask) som etter dagens kunnskapsgrunnlag ikke bør bygges ut av hensyn til nasjonale eller vesentlig regionale klima- og miljøinteresser. Det er også gitt 24,8 millioner i tilskudd til planvask i 2024 fra Miljødirektoratets tilskuddsordning "Natursats".12 Ramme for tilskuddsordningen er 100 millioner i 2025, hvorav planvask er en av fire kategorier kommunene kan søke på. Hvor mye av tildelingen som vil gå til å revidere gamle arealplaner vil fastsettes nærmere søknadsfristen 1. februar 2025.
Det framskaffes ofte ikke et tilstrekkelig kunnskapsgrunnlag om klima- og miljøeffekter i planprosessene. Miljødirektoratet har levert et forslag til revidert forskrift om konsekvensutredninger til Klima- og miljødepartementet og Kommunal- og distriktsdepartementet. I forslaget påpekes det at dagens forskrift og praksis fører til manglende konsekvensutredninger, manglende kunnskapsgrunnlag for overordnede planer, dårlig kvalitet på utredninger og manglende kontroll av konsekvensutredninger. Miljødirektoratet foreslår en rekke endringer, blant annet å utvide forskriftskravet om plan- eller utredningsprogram og innføre mulighet for uavhengig kontroll av konsekvensutredninger.13 Miljødirektoratets håndbok M-1941 gir anerkjent metodikk for konsekvensutredning av klima- og miljøtema.14 Håndboken ble sist oppdatert i 2023, og skal utvikles videre i 2025 med fokus på utredningsmetodikk for overordnede planer.
Det er mangel på både kapasitet og plan- og miljøkompetanse i kommunene. Det er behov for utvidet opplæring og veiledning av både administrasjon og politikere i kommunene, både om klima- og miljøhensyn og om bruk av plan- og bygningslovens virkemidler. Gjennom å styrke kompetanse og kapasitet hos relevante forvaltningsmyndigheter, kan de i økt grad veilede kommunene målrettet. Kompetansen kan økes gjennom for eksempel veiledere, konferanser og webinarer. I 2024 har Miljødirektoratet sammen med KDD arrangert en webinarserie for kommuner om klimatilpasning, utslippskutt og naturmangfold i planarbeid.15 Arbeidet videreføres i 2025.
Det kommunefordelte klimagassregnskapet for skog- og arealbrukssektoren er et eksempel på et annet verktøy som kan bidra, det ble oppdatert og publisert i 2024.16 Også forbedring av det nasjonale kartgrunnlaget og utvikling av arealregnskap og naturregnskap kan bidra, spesielt dersom det sees i sammenheng med et naturbudsjett.
Viktige føringer for arealbeslutninger legges i forkant av prosesser etter plan- og bygningsloven og med lite kjennskap til konsekvensene for klima- og miljøhensyn. Det bør gis retningslinjer om at for alle større statlige strategiske beslutninger som kan få betydelige arealkonsekvenser bør tiltakshierarkiet ligge til grunn allerede i konseptfasen. Slik kan man redusere risikoen for at verdifulle arealer som har betydning for klima- og miljømålene inngår i videre planlegging og blir gjenstand for arealbruksendringer.
Det er i dag ingen egen bestemmelse som regulerer nedbygging av karbonrike arealer. Dette kan reguleres gjennom forbud mot nedbygging av bestemte arealkategorier eller nedbyggingsformål, eksempelvis slik som forslaget til Miljødirektoratet om forbud mot nedbygging av myr,17 eller gjennom en avgift på nedbygging av grønne arealer. Felles for disse virkemidlene er at de må vurderes inn i en helhet, slik at nedbygging ikke flyttes fra ett verdifullt areal til et annet. En annen mulig tilnærming kan være å sette konkrete mål for maksimal nedbygging, enten overordnet (for eksempel areal eller naturnøytralitet) eller konkrete for konkrete kategorier (for eksempel skog eller myr), tilsvarende jordvernmålet.
Forbedret utbygging krever at utbyggingen gjøres på en annen måte. Det kan gi økte kostnader blant annet ved at prosjektet blir mer tidkrevende, ved behov for innkjøp av nytt utstyr, eller lignende. I tillegg kan mangel på kunnskap om hvordan man bygger mer skånsomt være en barriere, for eksempel kunnskap om hvordan utslipp fra organisk jord påvirkes ved alternative byggemetoder på myr.
Tiltakskostnaden er ikke beregnet. Positive ikke-prissatte virkninger inkluderer redusert belastning for naturmangfold, jord- og skogbruket dersom utbygging unngås eller flyttes til grå arealer. De samme virkningene gjelder i mange tilfeller også ved forbedret utbygging. Det er usikker virkning for naturmangfold ved flytting til andre typer arealer. De negative virkningene av å redusere nedbygging vil variere mellom ulike utbyggingsformål. Generelt sett vil det gi reduserte inntekter for kommune, grunneier og utbygger, risiko for at utbygging flyttes til jord- og skogbruksarealer og potensielt økte kostnader.
Globalt er arealbruksendringer den største trusselen for tap av naturmangfold. Dette er også en av hovedtruslene i Norge og det gjenspeiles i den Norske rødlista for arter 2021.1 I denne er 2 755 arter vurdert som trua, og for nær 90 prosent av de trua artene er arealbruk og arealbruksendringer de viktigste påvirkningsfaktorene. Å unngå nedbygging vil i de aller fleste tilfeller ha en betydelig positiv effekt for naturmangfoldet på arealet.
Effektene på naturmangfold ved å flytte nedbyggingen til mindre karbonrike arealer, avhenger av hvilke arealer man flytter nedbyggingen fra, hvilke man bygger ned i stedet og hvordan det påvirker landskapsøkologiske sammenhenger. Å flytte nedbyggingen til grå arealer vil være det klart beste for både klima, naturmangfold og landbruk.
Å forbedre utbyggingen vil i mange tilfeller være positivt for naturmangfoldet. For eksempel vil det være positivt for naturmangfoldet å bygge mer arealeffektivt. Ofte vil også bruk av mer skånsomme metoder kunne ha positiv effekt. Noen tiltak, for eksempel veibygging direkte over en myr, vil imidlertid fortsatt være skadelig for naturmangfoldet selv om det unngås drenering og masseutskiftning gjennom forbedret metode.
I rapporten fra Miljødirektoratet mfl. (2023)2 er det gitt en kort og overordnet beskrivelse av mulige konsekvenser for naturmangfold, samt nærings- og andre samfunnsinteresser som inkluderer bygg- og anleggsnæringen, skog- og trenæringen, jordbruksnæringen, transport, bolig- og fritidseiendom og energi. Generelt sett vil tiltaket innebære en innskrenking av mulighetsrommet med hensyn til arealbruk, og dette vil i sum medføre en ulempe for de som ønsker å bygge ned arealer. Tiltaket kan potensielt ha betydelige konsekvenser for andre samfunnsinteresser.
Ved å unngå nedbygging vil man også unngå framtidige utslipp. I klimagassregnskapet er det ingen direkte regnskapsmessige forskjeller på å unngå nedbygging og å bygge på grå arealer gjennom gjenbruk, fortetting og transformasjon. Fordi de grå arealene som egner seg til fortetting/transformasjon også er begrenset, er det likevel nødvendig å redusere den totale utbyggingen. Å bygge på grå arealer er derfor plassert under nivået flytte nedbygging.
Utslippsreduksjonspotensial er anslått av Miljødirektoratet mfl. (2023).1 Beregningene tar utgangspunkt i gjennomsnittlig årlig utslipp fra nedbygging i perioden 1990–2019, og tar ikke spesielle hensyn til hvor den framtidige nedbyggingen skjer. Dette er dermed en teoretisk øvelse, og de faktiske reduksjonene i utslipp vil avhenge av karboninnholdet i arealene som blir unngått bygget ned framover.
Nedbygging står i gjennomsnitt for ca. 1,9 millioner tonn CO2-ekvivalenter per år. Dersom vi stopper all nedbygging av karbonrike arealer (arealkategoriene skog, dyrket mark, beite og vann og myr) i dag, vil vi likevel ha et utslipp fra nedbygging fram mot 2030. Det skyldes at karbonforbindelsene i jordsmonnet gradvis brytes ned og langsomt lekker ut. En forenklet antakelse i klimagassregnskapet er at dette tar 20 år. Forutsatt samme nedbyggingstakt framover, og dersom vi stopper all nedbygging av karbonrike arealer i dag, vil vi redusere utslippene med sirka 1,7 millioner tonn CO2-ekv. per år. Vi vil altså fremdeles ha et utslipp på rundt 0,2 millioner tonn CO2-ekv. årlig fra tidligere nedbygging. Utslippsreduksjonen er proporsjonal med hvor mange prosent man reduserer nedbyggingen.
Skog og myr er de mest karbonrike arealene. Reduksjon i nedbygging (og andre arealbruksendringer) av disse arealkategoriene vil dermed gi større effekt i klimagassregnskapet for skog og arealbruk enn ved å redusere arealbruksendringen av andre arealkategorier. Størrelsen på utslippsreduksjonen er også avhengig av hvilken type areal som bygges ned istedenfor. Flytting fra grønne til grå arealer gir størst klimaeffekt. Flytting til andre grønne arealer gir mindre utslippsreduksjon.
For å kunne anslå potensiell utslippsreduksjon i 2030/2035 har vi lagt til grunn at skåning av skog og myr ikke skal gå på bekostning av arealkategorien dyrket mark, ettersom Stortinget har vedtatt et mål om at den årlige omdisponeringen av dyrka jord ikke skal overstige 2 000 dekar.2 Det er også et mål om å øke selvforsyningsgraden i Norge fra 40 prosent til 50 prosent. Andre nasjonale mål er ikke hensyntatt i beregningen, som hensyn til naturmangfold i norske økosystemer. Ved flyttet nedbygging ser vi også kun på klimaeffekten av å flytte virksomhet fra et karbonrikt areal til et mindre karbonrikt areal. Andre klimaeffekter, som økte eller reduserte utslipp fra transport som følge av flyttingen, er ikke vurdert.
Scenariene vi har benyttet i beregningen er full stans i nedbygging av all skog og myr. Vi antar også at de arealer som i stedet bygges ned (transformasjon) er allerede utbygd areal. I beregningen ble det tatt utgangspunkt i gjennomsnittlige årlige utslipp fra nedbygging i perioden 1990–2019, og tar ikke spesielt hensyn til organisk jord. Dersom nedbyggingen fortsetter på samme nivå og all nedbygging av skog og myr flyttes til grå arealer, vil forventede utslipp i 2030/2035 kunne reduseres med 1,6 millioner tonn CO2-ekv. årlig.
Utslippene kan reduseres ved å forbedre utbyggingen. Det innebærer å bygge mer arealeffektivt, unngå bearbeiding og fjerning av jord eller bevare mest mulig vegetasjon (inkludert trær/skog). Forbedret utbygging vil gi en umiddelbar effekt i klimagassregnskapet, men utslippsreduksjonspotensial er ikke beregnet.
Det er mange måter å forbedre utbyggingen på som fører til mindre utslipp av klimagasser. Noen tiltak, som å bygge tettere og dermed benytte mindre areal, vil kunne fanges opp i klimagassregnskapet med dagens metodikk. Det vil regnskapsmessig ha samme effekt som å unngå nedbygging. En annen måte å forbedre utbyggingen på kan være å hindre drenering og fjerning/utskifting av organisk jord, for eksempel ved bygging av vei over myr. Ved vellykket gjennomføring vil det føre til betydelige utslippsreduksjoner. Metoder som hindrer uttak av organisk jord fanges opp i klimagassregnskapet med dagens metodikk. Metoder som hindrer fjerning/utskiftning av mineraljord fanges ikke opp i klimagassregnskapet med dagens metodikk. Gjensetting av trær er en annen måte å redusere klimagassutslipp fra nedbygging av arealer som også fanges opp i klimagassregnskapet med dagens metodikk.
Økt bruk av genetisk forbedret plantemateriale ved foryngelse av skog etter hogst kan bidra til økt opptak av klimagasser.
Skogplanteforedling som klimatiltak innebærer økt bruk av genetisk forbedret plantemateriale i foryngelsen på arealer der det drives aktivt skogbruk, sammenliknet med forventet utvikling i framskrivingen. Tiltaket er en metode for å utvikle mer robuste skogplanter med formål om å gi høyere produksjon i bestandet og bedre kvalitet på trevirke, som kan bidra til økt karbonopptak i skogbruket.
Den langsiktige strategien for skogplanteforedling er at 100 prosent av plantet gran skal være av foredlet plantemateriale innen 2040. Stiftelsen Det norske Skogfrøverk startet i 2020 et foredlingsprogram for furu og hengebjørk, og har fra tidligere en frøplantasje for svartor. Andre treslag vil bli vurdert i nær framtid.
Kostnader er en viktig barriere for gjennomføring av skogplanteforedling. Skogplanteforedling, frøavl og foredling som klimatiltak er finansiert over Landbruks- og matdepartementets årlige budsjett, og 50 prosent av inntektene fra salget av foredlet frø er øremerket til å finansiere videre foredlingsaktivitet. En annen barriere er langsiktig tilgang på arealer til frøplantasjer for økt produksjon av foredlet materiale av både eksisterende og nye treslag i foredlingen. For å sikre planlagt videre utvikling i arbeidet med skogplanteforedling, er det viktig med en langsiktig finansiering.
Det er i dag svært få som jobber og utdannes innen fagområdet, noe som gir en stor sårbarhet. Mangel på arbeidskraft og spesialkompetanse i foredlingsarbeidet er derfor to ytterligere barrierer. Et mulig virkemiddel for å ta ut potensialet i skogplanteforedling er å øke den finansielle støtten til stiftelsen Det norske Skogfrøverk som utvikler og produserer frømaterialet. Økte bevilgninger kan bidra til kompetanseoppbygging, metodeutvikling og arbeidskraft. For å sikre tilgang på kvalifisert arbeidskraft kan et virkemiddel være å øke vektlegging av genetikk i relevante utdanningsløp.
Dagens forskrift om skogfrø og skogplanter1 er svært restriktiv med hensyn til genetisk variasjon i vegetativt formert materiale og tillater ikke effektiv implementering av somatisk embryogenese2 i planteproduksjon. Planter produsert med somatisk embryogenese kan senke produksjonskostnadene og effektivisere frøproduksjonen. Sterk regulering av skogplanteforedling kan derfor være en barriere, og en revidering av forskriften er et mulig virkemiddel.
Tiltakskostnaden anslås å være under 500 kr/tonn1 som inkluderer kostnader for planteproduksjon, kjøp/leie av arealer, etablering av plantasjer og vedlikehold av arealer. Positive ikke-prissatte virkninger inkluderer muligheten til å øke foryngelsesmaterialets robusthet i møte med et endret klima og at økt volum ved avvirkning kan gi økte hogstinntekter. Av negative ikke-prissatte virkninger inngår risikoen for å påvirke naturmangfoldet negativt.
Skogplanteforedling kan ha negative virkninger for naturmangfold. Foredlet plantemateriale kan på sikt utvikle genotypiske og fenotypiske egenskaper som avviker fra naturskog hvis foredlingen er snevert rettet mot økt tilvekst og mindre kvist. Dette kan påvirke epifyttiske arter og nedbrytere. Det er behov for studier av betydningen av skogplanteforedling for biologisk mangfold.2
Tiltaket bidrar til å øke skogproduksjon per arealenhet, noe som kan gi grunnlag for økt avvirkning for skogeier og økt verdiskaping i skognæringen. Tiltaket kan bidra til å imøtekomme økt framtidig etterspørsel i markedet etter råstoff og produkter fra skogen. De næringsmessige effektene av tiltaket avhenger av graden av bruk av foredlet plantemateriale.
Skogplanteforedling tar utgangspunkt i et utvalg av trær som representerer det naturlige utbredelsesområdet til treslaget. Målet er å foredle fram frø som gir skogplanter som er mer robuste og gir høyere produksjon enn skogplanter produsert av frø sanket i skogen. Dette gir høyere tilvekst og bedre kvalitet på trevirket på arealer hvor det drives aktivt skogbruk. Økt produksjon kan bidra til økt karbonbinding. I tillegg er det mulig å sikre at foryngelsesmaterialet kan tåle framtidige endringer i klima, samtidig som genetisk variasjon opprettholdes i skogen. Tiltaket kan bidra til å sikre høyere overlevelsesrate ved foryngelse etter hogst og må derfor ses i nær sammenheng med tiltaket L03-2 Tilfredsstillende foryngelse. Skogplanteforedling forutsetter foryngelse ved hjelp av planting, eventuelt såing. Tiltaket er implementert med støtteordning, som kan utvides.
Klimaeffekten av tiltaket er tidligere simulert som effekten av økt andel genetisk forbedret foryngelsesmateriale i skogbruket sammenliknet med framskrivingen.1 Simuleringen forutsetter at det plantes med foredlet plantemateriale på høyere bonitet for gran og furu, med 20 prosent bonitetsøkning for gran på arealer med høy granbonitet og 10 prosent bonitetsøkning for foredlet furu i utvalgte fylker. På grunn av endringer i datasett og referanseperiode har NIBIO, som har utført beregningene, konkludert med at tidligere tallfestet størrelse av klimaeffekt ikke lenger kan benyttes, men retning på effekt er gyldig.2
I det videre arbeidet med tiltaket er det behov for å ta hensyn til hvordan klimaendringer vil påvirke skogproduksjonen og skogens helse, og hvordan dette kan inngå i utformingen av skogplanteforedling som klimatiltak. Skogplanteforedling har som mål å utvikle plantemateriale tilpasset klimatiske forhold nå og i framtiden. Forventet klimatisk stress kan påvirke treslagenes overlevelse, helse og utbredelse. Skogplanteforedlingen må sikre opprettholdelse av genetisk variasjon, genvarianter som gir best tilpasning til et framtidig klima og tilrettelegging for assistert migrasjon av genetisk materiale.3 Klimatilpasning er en viktig del i strategi for skogplanteforedling 2010–2040, utarbeidet av stiftelsen Det norske Skogfrøverk.4
Stiftelsen Det norske Skogfrøverk og Norsk institutt for bioøkonomi (NIBIO) har gitt innspill til tiltaksarket i Klimatiltak i Norge (2024).5
Valg av det treslaget som i utgangspunktet vil gi størst virkeproduksjon og redusert risiko for fremtidige klimarelaterte skader kan bidra til økt opptak av klimagasser.
Treslagsvalg etter hogst som klimatiltak innebærer en foryngelse etter hogst med det treslaget som gir størst produksjon på arealet over et omløp. Dersom valg av treslag er forskjellig fra det som er forventet bruk av treslag i framskrivingen, kan tiltaket bidra til økt karbonopptak i skogbruket.
Kunnskap og informasjon om hvilket treslag som er best egnet for det aktuelle arealet med tanke på klima, klimatilpasning og skogproduksjon er viktig når skogeier skal gjennomføre et treslagsvalg, og eventuell mangel på dette er en barriere. Et mulig virkemiddel er å bevilge midler til forskning som kan bidra til å bedre det faglige grunnlaget. Et annet mulig virkemiddel er å utarbeide veiledningsmateriell for skogeier ved valg av treslag.
Det er også en regulatorisk barriere at det i dagens regelverk ikke stilles krav til hvilket treslag som skal benyttes på foryngelsesarealet. Det kan vurderes om det er behov for å endre forskrift om berekraftig skogbruk1 slik at det stilles klimarelaterte krav til valg av treslag etter hogst. Dette fordrer imidlertid at også formålsparagrafen i lov om skogbruk endres.
Tiltakskostnaden anslås å være under 500 kr/tonn1 som inkluderer plante- og utplantingskostnader. Positive ikke-prissatte virkninger inkluderer at økt volum ved avvirkning kan gi økte hogstinntekter. Av negative ikke-prissatte virkninger inngår muligheten for å påvirke naturmangfoldet negativt og endre landskapsopplevelsen dersom tiltaket fører til et treslagsskifte, samt at tettere planting kan føre til redusert tilgang på lys og næring for markvegetasjon og påvirke naturmangfoldet negativt.
Et treslagsskifte fra det stedegne og naturlig forekommende treslaget vil føre til endringer av naturmangfoldet, og det kan endre landskapsopplevelsen og grunnlaget for utøvelse av friluftsliv. Det kan også endre vannkvalitet i og nedstrøms av et bestand. På landskapsnivå vil effektene på naturmangfoldet avhenge av hvor store og hvilke arealer som treslagsskiftes, og på lang sikt i hvilken grad treslagene sprer seg. Et treslagsskifte som innebærer reetablering eller økt innslag av naturlig forekommende treslag, særlig av lauv, vil kunne ha positiv effekt.
Tiltaket bidrar til å øke skogproduksjon per arealenhet, noe som kan gi grunnlag for økt avvirkning for skogeier og økt verdiskaping i skognæringen. Tiltaket kan bidra til å imøtekomme økt framtidig etterspørsel i markedet etter råstoff og produkter fra skogen.
Treslagsvalg ved foryngelse av skog etter hogst har stor betydning for produksjon av levende biomasse i skogen og dermed karbonopptaket på arealet. På skogsmark med høy bonitet (produksjonsevne) gir gran normalt størst produksjon. På skogsmark med middels bonitet varierer det om gran eller furu gir størst produksjon, ofte kan en blanding av gran og furu være et godt alternativ. Furu har som regel størst produksjon på skogsmark med lav bonitet. Tiltaket må ses i sammenheng med tiltakene L02 Skogplanteforedling, L03-2 Tilfredsstillende foryngelse og L05 Ungskogspleie.
Klimaeffekten er tidligere simulert som den totale effekten av dette tiltaket og tiltak L03-2 Tilfredsstillende foryngelse.1 Simuleringen forutsetter at alt granareal som hogges blir forynget med gran, mot dagens praksis der en del av granarealet ikke blir forynget med gran etter hogst.2 Simuleringen tar ikke hensyn til om gran vil gi størst produksjon på arealet. På grunn av endringer i datasett og referanseperiode har NIBIO, som har utført beregningene, konkludert med at tidligere tallfestet størrelse av klimaeffekt ikke lenger kan benyttes, men retning på effekt er gyldig.3
Den største usikkerheten ved valg av treslag er knyttet til påvirkning av klimaendringer.4 Ved valg av treslag etter hogst er det viktig å velge treslag som er tilpasset nåværende og framtidige klimaforhold, samt treslag som reduserer sannsynligheten for stress og skader på skog. I tillegg innebærer tiltaket en avveining mellom ensartet- og blandingsskog. For eksempel vil rene granbestand i mange tilfeller gi størst produksjon, men de kan også være mer utsatt for tørke, vindskader og insektangrep. Derfor kan det noen steder være fornuftig å plante eller legge til rette for blandingsskog i foryngelsen, for å redusere risikoen for klimarelaterte skader. En målrettet økning av andelen lauvtrær i skogen reduserer risikoen for storskala, klimarelaterte skader fordi de særlig rammer bartrær, og spesielt gran. Tiltaket kan dermed innebære en avveining mellom å maksimere produksjonsevne og minimere sannsynligheten for skadehendelser.
Økt omfang av tilfredsstillende foryngelse etter hogst kan bidra til økt opptak av klimagasser.
Tilfredsstillende foryngelse som klimatiltak innebærer at en økt andel av foryngelsesarealene får et tilfredsstillende antall skogplanter per dekar, sammenliknet med forventet utvikling i framskrivingen. Tiltaket skal bidra til at foryngelsesarealene har et plantetall som minimum tilsvarer minste lovlige plantetall for å sikre økt produksjon på arealet. Økt tilfredsstillende foryngelse vil føre til økt opptak av CO2.
En foryngelse som ikke er tilfredsstillende kan skyldes at det enten ikke har vært tilrettelagt for foryngelse eller at utførte foryngelsestiltak har blitt mislykket. Mangel på informasjon og kunnskap om tiltakets effekter på skogproduksjon, klima og miljø kan være en viktig barriere.
Mulige virkemidler for å sikre at skogeiere iverksetter foryngelsestiltak vil være å bidra til økt kompetanse og kapasitet i kommunen til oppfølging av foryngelsesplikten, se skogbruksloven. Oppfølgingen kan effektiviseres ved at kommunene får et verktøy som kartfester areal som skal forynges. Landbruksdirektoratet arbeider med å utrede bruk av fjernmålingsdata og andre datakilder for å kartfeste foryngelsesflater etter hogst, på oppdrag av Landbruks- og matdepartementet. Økt informasjon og rådgivning overfor skogeier kan bidra til økt kunnskap og kan være virkemidler for at skogeier sikrer tilfredsstillende foryngelse på arealene etter hogst.
Kostnader er en barriere for gjennomføring av tiltaket ettersom foryngelse av skog innebærer en kostnad for skogeier. Skogeier gjør en avveiing mellom investeringskostnad knyttet til foryngelsen og avkastning som tilfaller framtidig eier om 50–100 år. Skogeier kan i dag bruke skogfondsordningen og i noen kommuner søke om tilskudd til planting, såing og andre foryngelsestiltak gjennom tilskuddsordningen Tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket. Å videreføre og styrke de økonomiske rammene for tilskudd til foryngelsestiltak kan bidra til økt tilfredsstillende foryngelse.
En viktig årsak til manglende tilfredsstillende foryngelse er stor dødelighet av planter, noe som gir ytterligere kostnader. Eksempler på årsaker til dette er konkurrerende vegetasjon (for eksempel rødhyll), snutebiller, smågnagere, hjortevilt, tørke/frost og dårlig kvalitet på planter og/eller plantearbeid. Virkemidler som stimulerer til tiltak for å øke plantenes overlevelse kan bidra til tilfredsstillende plantetall.
Tiltakskostnaden anslås å være under 500 kr/tonn1 som inkluderer plante- og utplantingskostnader. Positive ikke-prissatte virkninger inkluderer at økt volum ved avvirkning kan gi økte hogstinntekter. Av negative ikke-prissatte virkninger inngår muligheten for å påvirke naturmangfoldet negativt og endre landskapsopplevelsen dersom tiltaket fører til et treslagsskifte.
Økt plantetetthet vil redusere lystilgang til markvegetasjon, og kan dermed ha virkninger på naturmangfoldet ved å redusere lauvinnslaget med hensyn til både volum og tid.
Tiltaket bidrar til å øke skogproduksjon per arealenhet, noe som kan gi grunnlag for økt avvirkning for skogeier og økt verdiskaping i skognæringen. Tiltaket kan bidra til å imøtekomme økt framtidig etterspørsel i markedet etter råstoff og produkter fra skogen.
Plantetettheten i foryngelsen avgjør framtidig produksjon og valgmulighetene i framtidig skogbehandling. Tiltaket tilfredsstillende tetthet må ses i sammenheng med tiltak L02 Skogplanteforedling og L04 Økt plantetetthet. Skogbruksloven (§ 6)1 og forskrift om bærekraftig skogbruk (§§ 6, 7 og 8)2 stiller krav om at skogeier skal legge til rette for tilfredsstillende foryngelse innen tre år etter hogst, samt se til at det er samsvar mellom hogstform og foryngelsesmetode. Forskriften definerer minste lovlige plantetall, i tillegg til anbefalt plantetall.
Om lag 20 prosent av foryngelsesarealet i Norge har ikke tilfredsstillende foryngelse. Det pekes på to grunner til at foryngelsen ikke er tilfredsstillende. Enten er det verken plantet eller tilrettelagt for naturlig foryngelse, eller så har foryngelsestiltakene vært mislykket.3
Klimaeffekten er tidligere simulert som den totale effekten av dette tiltaket og tiltak L03-1 Treslagsvalg etter hogst.4 Simuleringen forutsetter at alt areal som hogges blir forynget med gran, mot dagens praksis der en del av granarealet ikke blir forynget med gran etter hogst.5 Simuleringen tar ikke hensyn til om gran vil gi størst produksjon på arealet. På grunn av endringer i datasett og referanseperiode har NIBIO, som har utført beregningene, konkludert med at tidligere tallfestet størrelse av klimaeffekt ikke lenger kan benyttes, men retning på effekt er gyldig.6
Ved tilfredsstillende foryngelse skal det etableres en ny generasjon trær, og det må tas et valg om hvilket treslag som skal benyttes i foryngelsen. Se derfor tiltaksark L03-1 Treslagsvalg etter hogst, for hvordan tiltaket kan tilpasses et klima i endring.
Økt tetthet av planter i foryngelsen etter hogst kan bidra til økt opptak av klimagasser.
Økt plantetetthet som klimatiltak innebærer økt antall planter per dekar utover minimumskravet for å oppnå tilfredsstillende foryngelse etter hogst, sammenliknet med forventet utvikling i framskrivingen. Tiltaket skal bidra å heve plantetallet ytterligere for å sikre økt produksjon på arealet, og dermed økt karbonopptak.
Kostnader er en barriere for gjennomføring av tiltaket ettersom økning i plantetetthet innebærer ekstra kostnader for skogeier. Skogeier gjør en avveiing mellom investeringskostnad ved tiltaket i dag, og avkastning som tilfaller framtidig eier om 50–100 år. Dagens økonomiske virkemidler rettet mot tiltaket er Tilskudd til tettere skogplanting som klimatiltak og skogfondsordningen. Videreføring og eventuell utvidelse av dagens tilskuddsordning kan bidra til å opprettholde dagens aktivitet eller øke omfanget i årene framover.
Dersom skogeier mangler kunnskap og informasjon om klima- og produksjonseffekten av tiltaket kan det føre til at skogeier velger å ikke gjennomføre tiltaket. Økt informasjon og rådgivning om klima- og produksjonseffekten av tiltaket kan bidra med økt kompetanse og investeringsvilje for å sikre tettere foryngelser.
Tiltakskostnaden anslås å være under 500 kr/tonn1 som inkluderer plante- og utplantingskostnader. Positive ikke-prissatte virkninger inkluderer at økt volum ved avvirkning kan gi økte hogstinntekter. Av negative ikke-prissatte virkninger inngår at tettere planting kan føre til redusert tilgang på lys og næring for markvegetasjon og påvirke naturmangfoldet negativt.
Tettere planting kan ha virkning på naturmangfoldet ved å føre til at forholdene for markvegetasjon blir dårligere på grunn av mindre tilgang på lys og næring. På generelt grunnlag vil økt plantetetthet, spesielt av gran, ha negative konsekvenser for naturmangfoldet i yngre skog opp til ca. 40 år, og tette plantinger uten senere reguleringer gjennom ungskogpleie eller tynning vil redusere artsmangfoldet i mark- og feltsjiktet. Det er imidlertid grunn til å anta at tettheten etter utført ungskogpleie og tynning er viktigere for artsmangfoldet på bakken enn plantetettheten i utgangspunktet. Det er viktig å ta hensyn til tettheten som gjenstår etter ungskogpleien og tynning for å bevare artsmangfoldet på bakken.
Tiltaket bidrar til å øke skogproduksjon per arealenhet og dette kan gi grunnlag for økt avvirkning og verdiskaping for skogeier og skognæring. Tiltaket kan bidra til å imøtekomme økt framtidig etterspørsel i markedet etter råstoff og produkter fra skogen.
Tiltaket må ses i sammenheng med tiltak L03-2 Tilfredsstillende foryngelse som skal bidra til at foryngelsesarealene har et plantetall som minimum er over minste lovlige plantetall. Tiltaket økt plantetetthet kan anses som trinn nummer to, ved å heve plantetallet ytterligere, slik at man oppnår en optimal utnyttelse av produksjonsevnen og karbonopptaket i skogen. Høyere tetthet i foryngelsen kan gi grunnlag for økt karbonopptak, valgmuligheter i framtidig skogbehandling, større muligheter for uttak av tømmer ved tynning og bedre tømmerkvalitet ved foryngelseshogst. Tiltaket må ses i sammenheng med L02 Skogplanteforedling, L03-1 Treslagsvalg etter hogst og L05 Ungskogpleie.
Økt plantetetthet som klimatiltak ble implementert i 2016, men det fulle potensialet er ikke utløst. Klimaeffekten av å utløse potensialet til ordningen har tidligere blitt simulert med utgangspunkt i ulike scenarioer.1 2 Siden den gang har det gjennomsnittlige plantetallet på arealer der tiltaket blir gjennomført økt fra 35 til 42 planter per dekar. Det er fortsatt et uutnyttet potensial når det gjelder både plantetall og arealomfang, men det er noe lavere enn tidligere estimater. På grunn av dette og endringer i datasett og referanseperiode har NIBIO, som har utført beregningene, konkludert med at tidligere tallfestet størrelse av klimaeffekt ikke lenger kan benyttes, men retning på effekt er gyldig.3
Økt plantetetthet innebærer større risiko for stormskader og tørkestress, og det må tas høyde for dette ved utforming av tiltaket. Samtidig må risikoen for skade avveies opp mot produksjonsevne.4
Økt omfang av ungskogpleie kan bidra til økt opptak av klimagasser.
Ungskogpleie som klimatiltak innebærer økt utførelse av ungskogpleie sammenliknet med forventet utvikling i framskrivingen. Tiltaket omfatter både regulering av antall trær og treslagsblandingen for å gi høyere produksjon i bestandet og bedre kvalitet på trevirke, som kan bidra til økt karbonopptak i skogen.
Kostnader for skogeier er en barriere. Skogeier må avveie dagens investeringskostnad opp mot avkastning av tiltaket, som kommer flere tiår fram i tid når skogen skal avvirkes. Skogeier kan i dag bruke oppsparte midler i skogfond til å dekke kostnader til ungskogpleie. I tillegg kan skogeier i de fleste kommuner søke om tilskudd gjennom ordningen Tilskudd til nærings- og miljøtiltak i skogbruket. For å realisere hele klimapotensialet i tiltaket kreves mer enn en tredobling i omfang utført ungskogpleie. Tiltaket har siden 2023 vært blant klimatiltakene det gis tilskudd til.1 Videreføring og eventuell utvidelse av dagens tilskuddsordning kan bidra til å opprettholde dagens aktivitet eller øke omfanget i årene framover.
Manglende informasjon og kunnskap om klima- og produksjonseffekten av tiltaket kan være en årsak til at skogeiere velger å ikke gjennomføre ungskogpleie. Informasjon og veiledning til skogeier kan økes i omfang og gjøres lett tilgjengelig for å bygge ned denne barrieren. Selv om tiltaket er aktuelt på det aller meste av ungskogarealet kan kartfesting av arealer med behov for ungskogpleie være nyttig for aktivitetspådriving overfor skogeierne. Flere av virkemidlene ovenfor kan bidra til at aktører som tilbyr tjenester i skogbruket kan forbedre organiseringen av ungskogpleieoppdrag. I tillegg kreves det økt arbeidskraft for å øke omfanget av ungskogpleie, og mer forutsigbar arbeidsmengde og logistikk for skogsentreprenører kan bidra til dette.
Tiltakskostnaden anslås å være under 500 kr/tonn1 som inkluderer ryddekostnader. Positive ikke-prissatte virkninger inkluderer at økt volum ved avvirkning kan gi økte hogstinntekter. Av ikke-prissatte negative virkninger kan fjerning av løvtrær påvirke naturmangfoldet negativt.
Ungskogpleie kan føre til økt lystilgang og bedre vilkår i feltsjiktet, samt økt dekningsgrad av blåbærlyng, noe som kan være positivt for naturmangfoldet. Imidlertid kan fjerning av løvtrær, spesielt rogn, osp og selje, ha negative konsekvenser for naturmangfoldet.
Tiltaket bidrar til å øke skogproduksjon per arealenhet, noe som kan gi grunnlag for økt avvirkning for skogeier og økt verdiskaping i skognæringen. Tiltaket kan bidra til å imøtekomme økt framtidig etterspørsel i markedet etter råstoff og produkter fra skogen.
Ved ungskogpleie rydder man plass til trærne som skal utgjøre det framtidige skogbestandet ved å fjerne uønskede trær og annen konkurrerende vegetasjon. På den måten unngår man at framtidstrærne skades eller hemmes, og legger grunnlaget for produksjon av tømmer med høy kvalitet. Ved å gi framtidstrærne plass til å utvikle krone og rotsystem på et tidlig stadium, får man god stabilitet. Dette minsker risiko for stormskader.
Klimaeffekten er estimert ved to scenarier der det forutsettes henholdsvis 30 prosent og 10 prosent forsinket utvikling i middeltilveksten over et bestandsomløp for arealer som ikke pleies, og potensialet har derfor vært presentert som et intervall.1 Tiltaket kan ha en negativ effekt på helt kort sikt (2030) på grunn av fjerning av noe biomasse, men vi forventer en positiv effekt med økt netto opptak relativt raskt. På grunn av endringer i datasett og referanseperiode har NIBIO, som har utført beregningene, konkludert med at tidligere tallfestet størrelse av klimaeffekt ikke lenger kan benyttes, men retning på effekt er hovedsakelig gyldig.2
I utformingen av tiltaket må det tas høyde for at klimaendringene vil øke risikoen for skader fra vindfall og snøbrekk på trær. Gjennom ungskogpleie kan plantetettheten reguleres slik at trærne får god nok plass i ungskogfasen til at de oppnår høy enkelttrestabilitet og jevn fordeling av trærne, som sikrer bedre sosial stabilitet.3
Økt omfang av nitrogengjødsling av skog kan bidra til økt opptak av klimagasser.
Nitrogengjødsling av skog som klimatiltak innebærer å øke nitrogengjødsling av skog sammenliknet med forventet utvikling i gjødsling i framskrivingen. Tiltaket gjennomføres ved å gjødsle skog 8 til 10 år før hogst med 15 kilo nitrogen per dekar for å øke tilveksten av biomasse i bestand hvor mangel på nitrogen er en begrenset faktor. Dette kan bidra til økt karbonopptak.
Kostnader er en barriere for gjennomføring av tiltaket ettersom nitrogengjødsling av skog innebærer en kostnad for skogeier. Skogeier må gjøre en avveiing mellom investeringskostnad og avkastning. Dagens økonomiske virkemidler rettet mot tiltaket er Tilskudd til nitrogengjødsling av skog som klimatiltak og skogfondsordningen. Videreføring av tilskuddsordningen kan bidra til å opprettholde dagens aktivitet eller øke omfanget.
Manglende informasjon og kunnskap om effekter på skogproduksjon, klima og miljø kan være en årsak til at tiltaket ikke blir gjennomført og er en barriere. Økt informasjon og rådgiving om virkninger av tiltaket kan bidra til økt kompetanse og investeringsvilje blant skogeiere.
Tiltakskostnaden anslås å være under 500 kr/tonn1 og inkluderer gjødslingskostnader. Positive ikke-prissatte virkninger inkluderer at økt volum ved avvirkning kan gi økte hogstinntekter. Av negative ikke-prissatte virkninger inngår at nitrogengjødsling fører til endret artssammensetning og kan redusere artsmangfoldet.
Nitrogengjødsling kan ha negative virkninger for naturmangfold ved å føre til endringer i artssammensetning og redusert artsmangfold. Lav- og soppsamfunn er spesielt sårbare og naturtyper som er tilpasset et lavt nitrogennivå er mest utsatt, som for eksempel bærlyngskog. Tiltaket kan også føre til økt avrenning av nitrogen, og dermed eutrofiering og forsuring av økosystemer. Det mangler studier knyttet til påvirkningen det norske gjødslingsregimet har på naturmangfold over og under bakken.
I evalueringen av tilskuddsordningen fra 2021 for gjødsling av skog som klimatiltak ble det konkludert med at gjødsling med dagens praksis og omfang så langt har små og reversible effekter på naturmangfoldet på landskapsnivå.2 Kunnskap om virkninger av tiltaket på naturmangfold bør forbedres både på bestandsnivå og landskapsnivå, og i et mer langsiktig perspektiv. Gjødslingsomfanget i dag er ikke så stort at det på kort sikt anses behov for å vurdere begrensninger utover det som ligger i kriteriene for ordningen i dag.
Tiltaket bidrar til å øke skogproduksjon per arealenhet, noe som kan gi grunnlag for økt avvirkning for skogeier og økt verdiskaping i skognæringen. Tiltaket kan bidra til å imøtekomme økt framtidig etterspørsel i markedet etter råstoff og produkter fra skogen.
Nitrogengjødsling av skog er et tiltak for primært å øke opptaket av CO2 i slutten av omløpet for et bestand. Der hvor mangel på nitrogen begrenser skogens tilvekst, vil gjødsling gi økt diameter- og høydevekst, og dermed øke det årlige CO2-opptaket. Engangsgjødsling med nitrogen gir økt tilvekst i 8–10 år framover. Det ble etablert en støtteordning for tiltaket i 2016, med tilhørende kriterier. Det gis kun tilskudd til å gjødsle produksjonsskog med mindre enn 20 prosent lauv. Bestandet bør i tillegg ha optimal tetthet og ikke være flersjiktet. Tiltaket og tilskuddsordningen ble evaluert i 2021.2
Klimaeffekten av tiltaket ble estimert i evalueringen fra 2021. På grunn av endringer i datasett og referanseperiode har NIBIO, som har utført beregningene, konkludert med at tidligere tallfestet størrelse av klimaeffekt ikke lenger kan benyttes, men retning på effekt er gyldig.1 Det er i tillegg fremdeles usikkerhet rundt virkninger av tiltaket på jordkarbon og trærs kjemiske forsvarsstoffer (som både bidrar til forsvarsevne mot ulike skadegjørere og binding av karbon i jord) ved utføring av det norske gjødslingsregimet.
I utformingen av tiltaket må det tas høyde for at klimaendringene vil bidra til økt årsnedbør, fordampning, markvannsunderskudd og forekomst av tørke i vekstsesongen. Dersom produksjonsevnen begrenses av andre faktorer enn nitrogen, som for eksempel vanntilgang, vil nitrogengjødsling av skog ha redusert effekt.2
I dag avvirkes rundt en fjerdedel av hogstarealet før skogen når nedre alder for hogstklasse 5. Dersom hogsttidspunktet utsettes kan det bidra til økt opptak i skog.
Tidspunktet for hogst påvirker evnen skogen har til å ta opp og lagre karbon over tid. Hvis skog avvirkes mens tilveksten ennå er høy, fører det til lavere karbonopptak i skogen. Tidlig hogst reduserer karbonopptaket i skogen, mens forlenget omløpstid øker karbonlageret i skogen.
Det er skogeier selv som avgjør valg av hogsttidspunkt. Skogeiers atferd, ved beslutning om hogsttidspunkt, er derfor en viktig barriere. Hovedårsakene til tidlig hogst har vært skoghelseproblemer, nabodrift og arealbruksendringer.1 Etterspørselen etter tømmer i det globale tømmermarkedet påvirker tømmerprisen, prisen som skogeier får for tømmeret, og dermed skogeiers valg av hogsttidspunkt. Stor etterspørsel etter tømmer fører til økt avkastning for skogeier og kan være en viktig driver for tidlig hogst.
Skogkurs2 utviklet i 2022 en veileder, Tidlig hogst – Konsekvenser av valg av hogstalder, og et kalkulatorverktøy som viser hvor mye skogeier kan tjene eller tape på å avvirke ved ulike tidspunkt, ut fra skogeierens egne økonomiske forutsetninger.3 Kalkulatoren tar utgangspunkt i hogst av normalt utviklede og friske skogbestand, et antall år før hogstmoden alder. Skogeiere med skog som er yngre enn hogstklasse 5 og med mulige skoghelseproblemer, som må vurdere om tidlig hogst er et riktig valg, har imidlertid få beslutningsstøtteverktøy.4 I tilfeller der skogeier ikke selv har tilstrekkelig skogkompetanse, eller ikke benytter seg av de informasjons- og veiledningstilbudene som finnes, kan det bidra til beslutninger om tidlig hogst. Ytterligere tilbud om og tilrettelegging for bruk av informasjon, veiledning og kompetanseheving for skogeiere er mulige virkemidler for å redusere frekvensen av tidlig hogst. Skogeier er nesten alltid i dialog med en virkeskjøper i forkant av beslutningen om hogst, og denne brukes ofte som rådgiver i en vurdering av hogst og hogsttidspunkt. Aktørene som skogeier rådfører seg med i forkant av beslutning om hogst, kan påvirke skogeiers skjønnsmessige vurdering av om skogen bør avvirkes eller om den bør bli stående for å vokse videre. Dersom skogeier selv mangler kompetanse, kan det føre til at det oppleves vanskeligere å takke nei til “nabodrift”, altså tilfeller der skogeier får tilbud om hogst på eiendommen fordi en hogstentreprenør er i nærområdet. For å redusere skoghelseproblemer kan det vurderes å innføre virkemidler for å bedre skoghelsetilstanden i møte med et endret klima, og dette kan ses i sammenheng med tiltakene L05 Ungskogpleie og L08 Råtebekjempelse.
Ettersom arealbruksendringer er en av hovedårsakene til tidlig hogst, er det nødvendig med virkemidler som reduserer arealbruksendringer. Se nærmere beskrivelse av aktuelle virkemidler i tiltaksarkene L01 Redusere nedbygging og J10 Redusere omdisponering fra skog til jordbruksformål.
Det er ingen statlig lovregulering av hogsttidspunkt, og det kan være en barriere for å unngå tidlig hogst. Et mulig juridisk virkemiddel er å forskriftsfeste minstealder for hogst.
Barrierer og mulige virkemidler av forlenget omløpstid, det vil si å utsette hogsten til 30–50 år utover økonomisk hogstmoden alder, er ikke vurdert.
Tiltakskostnaden er ikke beregnet. Av negative ikke-prissatte virkninger inngår det at utsatt hogsttidspunkt kan føre til forsinkede inntekter for skogeier.
Det vil ikke ha store effekter for naturmangfold å forlenge omløpstiden fra dagens praksis opp mot enten å overholde hogsttidspunkt til minimum nedre aldersgrense for hogst etter Norsk PEFC Skogstandard, å overholde hogsttidspunkt til 75 prosent av den alderen der årlig middeltilvekst kulminerer eller å forlenge omløpstiden med 30–50 år. For å ha en positiv effekt på naturmangfold må omløpstiden forlenges i vesentlig større omfang.
Effekten av forlenget omløpstid for skognæringen er ikke entydig. I noen tilfeller samsvarer ikke skogeiers økonomiske behov og ønsker med tiltakets potensielle klimaeffekt. Hogsttidspunkt vurderes i praksis ut fra ulike faktorer, blant annet skogeierens økonomi, skogskaderisiko ved å la skogen stå lenger og den til enhver tid gjeldende tømmerprisen i markedet.
Tidspunktet for hogst påvirker evnen skogen har til å ta opp og lagre karbon over tid. Det kan innebære en positiv klimaeffekt å utsette hogst til etter skogen har nådd nedre alder for hogstklasse 5. Skog i hogstklasse 5 regnes vanligvis som hogstmoden skog. NIBIO har brukt begrepet "tidlig hogst" om sluttavvirkning (flatehogst) som skjer før skogen når minste alder for hogstklasse 5. Drøyt 25 prosent av arealet som hogges i Norge regnes som tidlig hogst etter denne definisjonen. Hogstmodenhetsalder er imidlertid en bevegelig størrelse, som avhenger av skogeierens mål og ønsker for skogen samt på hvilket tidspunkt avvirkning vil være optimalt for skogeier, ut fra en økonomisk vurdering.
Karbonopptaket i skog kan økes ved å unngå tidlig hogst. Fastsatt, bonitetsavhengig minstealder for hogst er ikke regulert i offentlig lovverk, men har siden 2015 vært inkludert i Norsk PEFC Skogstandard.1 Klimaeffekten av tiltaket har tidligere blitt simulert basert på to scenarioer: overholdelse av hogsttidspunkt til minimum nedre aldersgrense for hogst etter Norsk PEFC Skogstandard, og overholdelse av hogsttidspunkt til 75 prosent av alderen der årlig middeltilvekst når sitt toppunkt (ÅMTmaks).23 Estimatene for netto karbonopptak i de to scenariene kan være noe overestimert, blant annet fordi det i simuleringen forventes at alle arealene som avvirkes tidlig har optimal tetthet og at ulike forhold som kan redusere tilveksten ikke er inkludert. I tillegg er analysen basert på data fra Landsskogtakseringen fra perioden før minstekravet for hogst ble innført i Norsk PEFC Skogstandard. På grunn av endringer i datasett og referanseperiode har NIBIO, som har utført beregningene, konkludert med at tidligere tallfestet størrelse av klimaeffekt ikke lenger kan benyttes.4 Dersom hogstvolumet opprettholdes kan det føre til redusert opptak på kort sikt hvis hogsten flyttes til mindre produktive og større arealer, mens dersom hogstvolumet reduseres kan det føre til at både utslipp fra hogst reduseres og opptaket økes på kort sikt.
Det årlige karbonopptaket kan også økes ved å forlenge omløpstiden, det vil si å utsette hogsten til 30–50 år utover økonomisk hogstmoden alder, men klimaeffekten av dette er ikke beregnet. Forlenget omløpstid av et slikt omfang vil kunne øke karbonlageret i skogen, men innebærer samtidig redusert årlig tilvekst og redusert årlig karbonopptak sammenliknet med arealets maksimale produksjonsevne, og vil øke risikoen for skader av storm, råte og insekter, da risikoen øker med alderen på skogen.
I utformingen av tiltaket må det tas høyde for at klimaendringene vil bidra til økt risiko for skogskader, fordi forlenget omløpstid vil øke risikoen for skader forårsaket av storm, råte og insekter.
Begrensning av råteangrep i produksjonsskog kan bidra til økt opptak av klimagasser.
Råtebekjempelse som klimatiltak innebærer økt råtebekjempelse der det drives aktivt skogbruk, sammenliknet med forventet utvikling i framskrivingen. Å redusere råteangrep i skogen gir høyere produksjon og bedre kvalitet på trevirket, og kan bidra til økt karbonopptak i skogen.
Kostnader er en barriere for utførelse av råtebekjempelse. Skogeier må avveie dagens investeringskostnad opp mot avkastningen av tiltaket, som kommer flere tiår fram i tid, når skogen skal avvirkes. Dagens økonomiske virkemiddel rettet mot tiltaket er skogfondsordningen. Det kan utredes en etablering av støtteordning for råtebekjempelse som klimatiltak med tilhørende kriterier for gjennomføring for å redusere eventuelle negative effekter for naturmangfold og andre miljøverdier.
Dersom skogeier mangler informasjon og kunnskap om konsekvenser av rotråte og effekten av stubbebehandling, er dette en barriere som kan føre til at skogeier velger å ikke gjennomføre aktuelle råtebekjempelsestiltak. Økt informasjon og veiledning til skogeier om hvordan aktuelle tiltak utføres og om klima- og produksjonseffekten kan bidra til økt investeringsvilje og kompetanse. Det er behov for kunnskapsoppbygging om skogproduksjon, klima- og miljøeffekter av aktuelle tiltak innen råtebekjempelse. Bevilgning av midler til FoU-aktivitet kan bidra til økt kunnskap om relevante tiltak innen råtebekjempelse.
Stubbebehandling med bruk av preparater som er definert som plantevernmiddel stiller krav om autorisasjonsbevis, og manglende formell kompetanse er derfor en barriere. Dagens autorisasjonskurs, særlig den praktiske delen, er i stor grad rettet mot jordbruket og er ikke tilpasset bruk av plantevernmidler i skogbruket. Dette kan medføre at skogsentreprenører ikke gjennomfører autorisasjonskurs, fordi kursene oppleves som lite relevante for bruk av plantevernmidler i skogbruket. Etablering av autorisasjonskurs som er tilpasset skogbrukets bruk av plantevernmidler for skogsentreprenører, herunder stubbebehandlingspreparater, kan bidra til økt kompetanse og tilgjengelig arbeidskraft for å utføre stubbebehandlingstiltak med de aktuelle preparatene.
Tiltakskostnaden anslås å være under 500 kr/tonn1 som inkluderer kostnader for råtebehandling av stubber ved tynning og slutthogst. Positive ikke-prissatte virkninger inkluderer at økt volum ved avvirkning som kan gi økte hogstinntekter. Av negative ikke-prissatte virkninger inngår det redusert tilgang på død ved som kan påvirke naturmangfoldet negativt.
Råtebekjempelse vil kunne føre til at tilgangen på død ved blir noe mindre, ikke minst fordi trær som er angrepet av råte ikke er like stormsterke som friske trær. Effekten av dette er dårlig undersøkt: de fleste trærne med råte vil ikke dø på rot av råte, men bli hogd sammen med friske trær. Tiltak i form av å legge inn et omløp med lauv, for eksempel bjørk, for å redusere det lokale infeksjonstrykket, vil kunne gi positive virkninger for naturmangfoldet. Selv om rotkjuke kan være en dominerende sopp i angrepet trevirke så er det uklart hvilke andre sopparter og eventuelt insekter som vil kunne etablere seg i død ved som har blitt kolonisert av rotkjuke. Bekjempelse av rotråte kan ha negative virkninger for tilgjengelig volum av død ved for andre organismer, men er vurdert som moderat.
Råtebekjempelse kan ha en positiv effekt for skognæringen ved å bidra til å motvirke råteskader i skogen, slik at potensialet for skogproduksjon per arealenhet utnyttes. Råtebekjempelse kan bidra til å imøtekomme økt framtidig etterspørsel i markedet etter råstoff og produkter fra skogen.
Råte (hovedsakelig rotkjukeråte) angriper først og fremst bestand av gran og forårsaker betydelige verditap og utslipp av CO2. Hensikten med råtebekjempelse er å hindre at råtesopp etablerer seg, som vil bidra til å motvirke redusert tilvekst, forringet trevirke og økt dødelighet av trær. Smitte av soppen som forårsaker rotråte skjer gjennom åpne sårflater på trær, snittflater på stubber eller ved overføring av smitte gjennom sammenvokste røtter. Stubbesnittflatene ved tynning eller foryngelseshogst er de største inngangsportene for rotråtesoppen. Smitten skjer raskt etter at treet er skjært av stubben, og tiltak for å hindre angrep av rotråtesoppen må derfor skje umiddelbart etter at treet er felt. En mulig metode for å begrense råteskader kan være å gjennomføre hogst i perioder med frost eller snø på bakken. Klimaendringer med mildere vintre kan begrense bruken av denne metoden. Alternativ metode er stubbebehandling ved hogst i mildere perioder (temperatur over +5 grader). På spesielt råteutsatte markslag kan skifte av treslag være en metode for å begrense råteforekomsten, se tiltak L03-1 Treslagsvalg etter hogst. Dette er svært lite praktisert som tiltak mot råte i dag fordi andre treslag gir redusert produksjon i forhold til gran.1
Klimaeffekten av tiltaket er større på lengre sikt enn på kort sikt. Den estimerte klimaeffekten i år 2100 baserer seg på en forutsetning om at all gran som hogges i sporuleringsperioden til rotkjuke blir stubbebehandlet.2 Effekten er beregnet ved hjelp av en modell som tar hensyn til bestandsalder og behandlingstidspunkt. På grunn av endringer i datasett og referanseperiode har NIBIO, som har utført beregningene, konkludert med at tidligere tallfestet størrelse av klimaeffekt ikke lenger kan benyttes, men retning på effekt er gyldig.3
I utformingen av tiltaket må det tas høyde for at klimaendringene vil føre til økt råteomfang, dersom det ikke utføres motvirkende tiltak. Blandingsskog er mer motstandsdyktig mot tørkeskader og insektangrep, og kan dermed bidra til å redusere råteforekomsten.4
Planting av skog på nye arealer og på gjengroingsarealer kan bidra til økt opptak av klimagasser.
Planting av skog på nye arealer som klimatiltak innebærer å plante skog på nye arealer, eller å gjennomføre et treslagsskifte på gjengroingsarealer til treslag med større produksjonsevne, for å øke karbonopptaket på arealet.
Erfaringene fra en pilotordning av tiltaket, som ble gjennomført av Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet, var at insentivene for den enkelte grunneier til å gjennomføre planting på nye arealer som klimatiltak var små.1 Kostnader er en viktig barriere for gjennomføring av tiltaket. Grunneier må gjøre en avveiing mellom investeringskostnad og avkastning som tilfaller framtidig eier om 50–100 år. Et mulig virkemiddel er å etablere en tilskuddsordning for planting av skog på nye arealer som klimatiltak. Det kan være behov for å sikre ressurser til gjennomføring av tiltaket, blant annet til administrasjon av ordningen samt kompetansehevende tiltak i forvaltningen.
Planting av skog på nye arealer kan komme i konflikt med ulike hensyn til blant annet naturmangfold og jordbruk. En barriere for tiltaket er å identifisere egnede arealer, der tiltaket både gir økt karbonopptak og har akseptable virkninger på naturmangfold, friluftsliv og jordbruk. Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet har derfor utformet en veileder for planting av skog på nye arealer som klimatiltak,2 som inkluderer hvordan man bør ta hensyn til klima, skogbruksnæring og miljøverdier.
Det meste av det aktuelle arealet for tilplanting ligger på Vestlandet og i Nord-Norge. Aktuelle arealer for tiltaket utgjør hovedsakelig regioner med lite skogbrukstradisjon, og grunneiere i de aktuelle områdene kan derfor ha mindre kunnskap om effektene av tiltaket. Dersom mangel på informasjon og kunnskap påvirker grunneiers atferd ved valg av hva arealene skal brukes til, er dette en barriere. Et mulig virkemiddel er å bruke aktivitetspådrivere for å fremme tiltaket, informere skogeiere om klima- og næringsaspektet ved tiltaket, samt å bistå med å finne aktuelt areal.
Tiltakskostnaden er ikke beregnet. Positive ikke-prissatte virkninger inkluderer økt volum ved avvirkning som kan gi økte hogstinntekter. Av negative ikke-prissatte virkninger inngår en økt kostnad for rydding og planting av aktuelle arealer, samt risiko for negativ påvirkning på naturmangfold, kulturminner, landskapsopplevelse, landskapsbenyttelse og landskapsøkologiske forhold.
Planting av skog, både på nye arealer og på gjengroingsarealer, kan påvirke ulike miljøverdier. Påvirkningen bestemmes av hvor og hvordan skogetableringen og treslagsskiftet skjer (treslag og tetthet), samt omfanget av tilplantingen. For ytterligere informasjon om vurderinger av mulige miljøvirkninger, se evalueringsrapporten og veilederen fra Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet.
Planting av skog på nye arealer vil bidra til større arealer for skogproduksjon, og vil dermed være positivt for skognæringens ressurstilgang. Aktiv planting av skog på nye arealer med bruk av foredlet plantemateriale vil bidra til rask etablering, jevn plantetetthet, kortere omløpstid og større volumproduksjon, enn om arealene skulle ha grodd til ved naturlig foryngelse fra arealenes eksisterende- og omkringliggende vegetasjon.
Tiltaket innebærer å plante skog på nye arealer, både på åpne arealer uten skog (gjengroingsarealer som ikke fyller kravet til skogdefinisjonen)1 og uskjøttede arealer i ulike typer lauv- og blandingsskog der skogproduksjonen kan økes ved et treslagsskifte (gjengroingsarealer som fyller kravet til skogdefinisjonen).2 Det ble i perioden 2015 til 2018 gjennomført et pilotprosjekt for planting av skog på nye arealer som klimatiltak for å få kunnskap om og erfaring med tiltaket.3 Klimaeffekten av tiltaket er beregnet til å være positiv, uavhengig av gjengroingsgrad og bonitet.4 5 Raskest klimaeffekt oppnås ved planting på åpent areal med høy bonitet. Miljødirektoratet og Landbruksdirektoratet ferdigstilte i januar 2024 et forslag til en støtteordning for planting av skog på nye arealer som klimatiltak med klare miljøkriterier og en tilhørende veileder.6 Ved planting av skog på nye arealer må det tas et valg om hvilket treslag som skal benyttes i foryngelsen, se derfor hvordan tiltaket kan tilpasses et klima i endring i tiltaksarket til L03-1 Treslagsvalg etter hogst.
Redusert uttak av torv kan bidra til redusert utslipp av klimagasser.
Etablering av torvuttak innebærer grøfting og drenering av myrer. Dette fører til nedbryting av organisk materiale, og dermed utslipp av klimagasser. Også torv som tas ut brytes ned og gir utslipp. Redusert uttak av torv vil derfor gi reduserte klimagassutslipp.
Torvuttak er svakt regulert. Uttak er tillatt så lenge det samsvarer med arealformålet. Kommunene vurderer i hvert enkelt tilfelle om åpning av torvuttak er søknadspliktig, og om det kreves reguleringsplan og konsekvensutredning. Denne reguleringen kan styrkes for å redusere uttak av torv. Miljødirektoratet har tidligere vurdert et forbud mot åpning av nye torvuttak, og har på oppdrag fra Klima- og miljødepartementet levert et høringsnotat om forbud mot åpning av nye torvuttak i Norge.1 Forslaget er ute på høring frem til mars 2025.2
Torv benyttes av private forbrukere i hager og krukker, og som dyrkingsmedium for gartnernæringa. Omtrent 3/4 av torva benyttes av privatmarkedet, til potter, krukker og bed. 1/4 benyttes av gartnernæringa, blant annet til produksjon av pyntegrønt og visse typer grønnsaker.
For å unngå at tiltaket fører til import av torvprodukter, er det behov for å utvikle tilfredsstillende erstatningsprodukter for torv, særlig for gartnerinæringen. For privatmarkedet finnes det i større grad allerede erstatningsprodukter. Tilskudd til FoU kan brukes for å få fortgang i utviklingen av erstatningsprodukter.
Torvfrie produkter koster mer enn torvbaserte dyrkingsmedier, og de har gjerne høyere vekt enn torvprodukter og gir dermed økte transportkostnader for distributører og forbrukere. I tillegg er det vanskelig for en forbruker med begrenset kunnskap om forskjellige substrater å se om et produkt inneholder torv. Det er også krevende for forbrukere å vurdere klima- og miljøeffekten av andre substrater. Virkemidler for å fase ut privat bruk av torvprodukter kan inkludere merkeordninger som miljømerkeordning, merking av torvinnhold, og lignende.3
Tiltakskostnaden er ikke beregnet. Identifiserte ikke-prissatte virkninger inkluderer positive virkninger for naturmangfold og andre økosystemtjenester fra myr, og negative virkninger med mulig økte kostnader for forbrukere og transport.
Torvuttak foregår først og fremst på høgmyrer, en truet naturtype i Norge og Europa. I Norge gjenstår det i dag omtrent 150 km2 høgmyr, og bevaring av høgmyr er sentralt for oppfølgingen av nasjonale miljømål og den nye naturavtalen. Høgmyr er også foreslått som utvalgt naturtype i 2022. Å fase ut uttak av torv vil kunne hindre at flere høgmyrer dreneres og tas i bruk til torvuttak, og dermed har tiltaket en positiv effekt på naturmangfold og andre økosystemtjenester som blant annet flomdemping, barriere for spredning av skogbrann, vannrensing og friluftsliv/rekreasjon. Flere av disse økosystemtjenestene er viktige i klimatilpasningsøyemed.
Torvnæringen, som består av omtrent 60 årsverk, vil påvirkes negativt. Dersom tilfredsstillende erstatningsprodukter ikke utvikles, vil også forbrukere påvirkes negativt. Kvaliteten på erstatningsprodukter er avgjørende for virkningene på forbrukere.
I perioden 1990–2015 førte torvuttak til et gjennomsnittlig årlig utslipp på 63 000 tonn CO2-ekvivalenter. Av dette er omtrent 40 000 tonn CO2 fra torv som er tatt ut (off-site utslipp) og 23 000 tonn CO2 fra drenerte arealer (on-site utslipp). Ved å totalt unngå uttak av torv kan off-site utslipp kuttes i sin helhet. For å hindre on-site utslipp må torvuttaksarealene restaureres tilbake til myr, for mer informasjon se tiltak L11 Myrrestaurering.
Utslippsreduksjonspotensialet ved å fase inn torvfrie produkter er ikke beregnet.
Økt omfang av restaurering av myr kan bidra til redusert utslipp av klimagasser.
Drenert myr er en stor kilde til vedvarende utslipp av CO2. Restaurering innebærer plugging av grøfter som vil bidra til å redusere myrene til små kilder for utslipp på kort sikt og karbonsluk på lengre sikt. Dette tiltaket omfatter restaurering av grøftet myr som fortsatt er klassifisert som myr.
Det gis i dag tiltaksmidler til å gjennomføre restaurering av myr. For å øke nivået av restaureringen er det behov for mer kapasitet til administrasjon hos relevante aktører for å kunne omsette tiltaksmidlene.1
Det er et begrenset antall personer som har tilstrekkelig kompetanse til å planlegge og gjennomføre restaureringsprosjekter. Kompetanse og kapasitet har økt de siste årene, men er fortsatt en barriere for å skalere opp restaureringen av natur. Det trengs i tillegg veiledning av kommuner, entreprenører og andre aktører for å øke kompetansen om henholdsvis planlegging, overvåking og gjennomføring av myrrestaurering.
Kartgrunnlaget for forringede myrer er mangelfullt og en barriere for effektivt å finne arealer som er egnet for restaurering. Vi må dessuten vite hvor mye som er forringet for å kunne rapportere på måloppnåelse. Et mulig virkemiddel kan være å gjennomføre en nasjonal kartlegging og kartfesting av forringet myr.
Tiltakskostnaden er ikke beregnet. Identifiserte ikke-prissatte virkninger inkluderer positive virkninger for naturmangfold og andre økosystemtjenester fra myr og negative virkninger med kostnader for restaurering.
Restaurering foregår først og fremst på høgmyrer, en truet naturtype i Norge og Europa. I Norge gjenstår det i dag omtrent 150 km2 høgmyr. Andelen av typisk høgmyr med inngrep (av større eller mindre alvorlighetsgrad) er minst 89 prosent. Bare 11 prosent av arealet av typisk høgmyr framstår som helt intakt. Bevaring og restaurering av høgmyr er sentralt for oppfølgingen av nasjonale miljømål og den nye naturavtalen. I tillegg til typisk høgmyr er slåttemyr og rikmyrer i lavlandet gode kandidater for restaurering. Dette er særlig artsrike myrer.
Restaurering av myr gir positive effekter for flere økosystemtjenester. Effekten på naturmangfold er stor på både kort og lang sikt. I tillegg bidrar intakte og restaurerte myrer blant annet til klimatilpasning gjennom flomdemping og naturlig barriere mot skogbrann, og andre økosystemtjenester som vannrensing og friluftsliv/rekreasjon.
I de første årene etter restaurering vil utslippene av CO2 og N2O reduseres, mens utslippene av CH4 vil øke. Restaurering vil dermed redusere myrene til små kilder for utslipp på kort sikt og karbonsluk på lengre sikt.
Til tross for økte utslipp av CH4 i årene etter restaurering, fører tiltaket til reduksjon i klimagassutslipp. Dette begrunnes i at en utsettelse av restaureringen vil øke den langsiktige oppvarmingseffekten gjennom vedvarende CO2-utslipp, i tillegg til at CH4-utslippene som forventes i årene etter at vannivået i myra er hevet vil komme på et spesielt ugunstig tidspunkt om restaureringen utsettes. I de fleste tilfeller vil det ta lengre tid enn fram mot 2030 før tiltaket gir netto positiv klimaeffekt, men fordi en utsettelse av restaureringen vil øke den langsiktige oppvarmingseffekten, bør antallet myrer/antallet meter grøft som restaureres per år økes for å redusere utslippene på lengre sikt.
Nøyaktig hvor lang tid det tar før en restaurert myr går over fra å være karbonkilde til karbonsluk varierer mellom restaureringsprosjekter. Potensialet for utslippsreduksjoner er ikke beregnet.