Andre ledd

Endringen fra "lagerplass" til "anlegg" innebærer en presisering av at avfallsforskriften kapittel 9 er avgrenset til å gjelde lagring av avfall på anlegg. Begrepet "anlegg" er et mer dekkende ord for hva som er ment å være dette forskriftskapittelets virkeområde.

Et anlegg for lagring av avfall vil kjennetegnes av at det er snakk om en virksomhet av et visst omfang, typisk i form av at det lagres avfall fra flere aktører og/eller prosjekter, og/eller at lagerplassen driftes over lang tid. Om et disponeringssted defineres som et "anlegg", må vurderes i hver enkelt sak.

For lagring av avfall som ikke finner sted på anlegg, vil ikke avfallsforskriften kapittel 9 komme til anvendelse. Dersom en ønsket lagring er så langvarig at det er naturlig å anse den som en permanent disponering, altså lenger enn 2-3 år, kreves det imidlertid at forurensningsmyndigheten etter forurensningsloven § 32 annet ledd gir unntak fra håndteringsplikten for næringsavfall i § 32 første ledd. Et slikt unntak er forbeholdt "særlige tilfeller".

I tillegg er det slik at dersom lagring av avfall utenfor anlegg fører til forurensning som medfører nevneverdige skader eller ulemper, følger det av forurensingsloven § 7 første ledd jf. § 8 tredje ledd at lagringen krever tillatelse etter forurensningsloven § 11 for å være lovlig.

Tredje ledd bokstav b:

Med ikke-forurenset jord menes naturlige jord- og løsmasser som for eksempel graves ut i forbindelse med bygg- og anleggsvirksomhet. Ved tvil om massene er å anse som ikke-forurenset, må de vurderes i forhold til definisjonen av forurenset grunn i forurensningsforskriften § 2-3 bokstav a.

Dette unntaket kan være i strid med deponidirektivet. Miljødirektoratet er i gang med å innhente ytterligere kunnskap om hvordan denne avfallsfraksjonen disponeres i dag og hvordan en endring i regelverket vil påvirke disse anleggene.

Bokstav h

Definisjonen av deponi er justert for å klargjøre at deponier er anlegg for sluttbehandling av avfall. Dette er kun en klargjøring av ordlyden og ikke en reell endring av hva som defineres som et deponi. For nærmere omtale av "anlegg" vises det til veiledning under § 9-2 andre ledd. Med sluttbehandling menes enhver form for avfallsbehandling som ikke er gjenvinning.

Prosjekter som innebærer at avfallet gjennomgår gjenvinning omfattes ikke av gjeldende forskrift og var heller ikke omfattet før endringen. Dette forutsetter at håndteringen oppfyller definisjonen av gjenvinning i forurensningsloven § 27a siste ledd: "Med gjenvinning menes ethvert tiltak der hovedresultatet er at avfall kommer til nytte ved å erstatte materialer som ellers ville blitt brukt, eller at avfall har blitt forberedt til dette." For gjenvinningsprosjekter kan det være krav om tillatelse etter forurensningsloven § 11 dersom avfallshåndteringen kan medføre forurensning utover forurensning nevnt i § 8.

Bokstav a

Forbud mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall

Forbudet mot deponering av biologisk nedbrytbart avfall trådte i kraft 1. juli 2009.

Forbudet gjelder biologisk nedbrytbart avfall hvor totalt organisk karbon (TOC) overstiger 10 prosent og glødetapet overstiger 20 prosent.

Grenseverdiene i bokstav a får bare betydning for avfall som leveres til deponier for ordinært avfall, hvor ordinært og stabilt, ikke-reaktivt farlig avfall ikke samdeponeres.

Avfallsforskriften § 9-11, jf. vedlegg II inneholder egne, strengere krav til organisk innhold i avfall som kan deponeres på deponier for inert avfall, deponiceller hvor ordinært og stabilt, ikke-reaktivt farlig avfall deponeres sammen, deponiceller for gips og deponier for farlig avfall.

Unntak

Det er gitt unntak for visse avfallstyper som det ikke er hensiktsmessig å håndtere på andre måter og hvor miljøeffekten av å unnta dem fra forbudet antas å være akseptabel. Disse avfallstypene er angitt i forskriften.

Forurensningsmyndigheten kan i særlige tilfeller tillate deponering av biologisk nedbrytbart avfall.

Bokstav h

Forbudet mot deponering av avfall som er separat innsamlet for forberedelse til ombruk eller materialgjenvinning trådte i kraft 21. oktober 2022.

Bakgrunnen for forbudet, er tilsvarende forbud i direktiv (EU) 2018/850 som endrer EUs deponidirektiv (1999/31/EC). I forbindelse med gjennomføringen i norsk rett, viser vi til at statistikken ga grunnlag for å anta at avfall som samles inn separat for forberedelse til ombruk og materialgjenvinning, i liten grad deponeres i Norge.

Gjelder separat innsamlet avfall

Forbudet omhandler alt "avfall" som er "separat innsamlet" for forberedelse til ombruk eller materialgjenvinning. Både næringsavfall og husholdningsavfall er omfattet. For at forbudet skal gjelde må avfallet være innsamlet slik det fremgår av definisjonen av separat innsamling: "innsamling av avfall der en avfallsstrøm holdes atskilt etter type og art for å legge forholdene til rette for en særlig behandling". I tillegg må avfallet være separat innsamlet "for ombruk og materialgjenvinning".

Avfall som ikke er separat innsamlet, eller eventuelt er separat innsamlet for annen avfallsbehandling enn forberedelse til ombruk eller materialgjenvinning, er ikke omfattet. Separat innsamling kan både skje ved henteordninger og bringeordninger, det vil si ordninger der avfallet henholdsvis hentes hos avfallsbesitter og der avfallsbesitter bringer avfallet til et avfallsmottak eller hentepunkt.

Husholdningsavfall og husholdningslignende avfall

Et eksempel på avfall som kan omfattes av forbudet er husholdningsavfall og husholdningslignende avfall som blir kildesortert i henhold til avfallsforskriften kapittel 10a om utsortering og materialgjenvinning av husholdningsavfall og lignende avfall fra næringslivet (i kraft fra 1. januar 2023). I forskriften stilles det krav om at mat-, park-, hage- og plastavfall kildesorteres og leveres til materialgjenvinning. Tilsvarende krav gjelder også for landbruksplast. Dersom det kildesorterte avfallet blir separat innsamlet, vil deponiforbudet i § 9-4 bokstav h gjelde.

Merk at for biologisk nedbrytbart avfall, gjelder det også et deponiforbud i § 9-4 bokstav a.

Miljødirektoratet har lagt fram forslag om at avfallsforskriften kapittel 10a også skal omfatte krav om kildesortering og separat innsamling av papp-, papir-, glass-, metall- og tekstilavfall (som er husholdningsavfall eller husholdningslignende avfall), men dette er ikke vedtatt enda. Dersom forslaget vedtas, vil dette avfallet være omfattet av deponiforbudet i § 9-4 bokstav h.

Bygningsavfall og næringsavfall som ikke er husholdningslignende

Øvrige avfallsfraksjoner, som for eksempel bygningsavfall og næringsavfall som ikke er husholdningslignende, vil være omfattet av forbudet i de tilfeller der avfallet er separat innsamlet for forberedelse til ombruk eller materialgjenvinning. Per i dag er det ingen regelverk som stiller eksplisitte krav til at slikt avfall skal samles inn separat for disse formålene. Dersom slikt avfall likevel samles inn separat, må det vurderes nærmere hva som er formålet med dette for å avgjøre om forbudet i § 9-4 bokstav h gjelder. Dersom formålet er forberedelse til ombruk eller materialgjenvinning, vil forbudet gjelde. Vi antar at dette i begrenset grad vil være en praktisk problemstilling, da avfall som samles inn separat for ombruk eller materialgjenvinning, normalt ikke leveres til deponi.

Forbudet er ment å gi et tydelig signal om at avfall som er egnet for materialgjenvinning og ombruk ikke bør deponeres. På sikt kan det komme krav om kildesortering og separat innsamling for materialgjenvinning av flere avfallstyper.

Dokumentasjon og rutiner

Avfallsprodusenten skal sørge for at det er gjennomført en basiskarakterisering av avfallet før deponering finner sted (avfallsforskriften kap 9, vedlegg II, punkt 1.1). Ved basiskarakteriseringen skal avfallsprodusenten blant annet bekrefte at avfallet ikke omfattes av forbudene i § 9-4. Avfallsprodusent må utvide rutinene de allerede har for å bekrefte at avfallet ikke er omfattet av forbudene i § 9-4 til også å fange opp det nye forbudet mot deponering av avfall som er samlet inn separat for forberedelse til ombruk eller materialgjenvinning.

Driftsansvarlig på deponiet avgjør om avfallet kan deponeres ved deponiet på bakgrunn av fremlagt dokumentasjon fra avfallsprodusent og visuell inspeksjon før og etter lossing, i henhold til kravene i avfallsforskriften kapittel 9. Deponiet må også utvide sine rutiner for mottakskontroll av avfall for å ivareta det nye forbudet.

Unntak fra deponiforbudet

Unntaket fra forbudet mot deponering av avfall som er separat innsamlet for forberedelse til ombruk eller materialgjenvinning gjelder kun for avfall fra den etterfølgende behandlingen av det separat innsamlede avfallet, og ikke selve avfallsfraksjonen som er separat innsamlet. Forutsetningen for å kunne deponere slikt avfall, er at deponering er den miljømessig beste løsningen.

Eksempler på situasjoner der unntaket kan komme til anvendelse er for avfall som oppstår i forbindelse med kontroll, vasking og reparasjon for å forberede avfallet for ombruk og avfall som oppstår i forbindelse med prosesser der avfall materialgjenvinnes. Unntaket kan også gjelde hvis man i forbindelse med behandlingen av avfallet oppdager at deler av avfallet er av en kvalitet som gjør at det ikke lenger er egnet for materialgjenvinning eller ombruk. Vi vurderer at et slikt unntak fra deponiforbudet bare vil være aktuelt i unntakstilfeller.

Vi antar at unntaket normalt bare vil være aktuelt for mindre deler av en innsamlet fraksjon. I spesielle tilfeller kan unntaket også være aktuelt hvis det i forbindelse med behandlingen av separat innsamlet avfall viser seg at tilnærmet hele eller større deler av fraksjonen allikevel ikke er egnet for materialgjenvinning, og at deponering er den miljømessig beste løsningen.

Kravet om full kostnadsdekning gjennom den prisen som tas fra avfallsbesitter kommer ikke til anvendelse for bedriftsinterne deponier som utelukkende deponerer avfall fra egen virksomhet.

Forurensningsmyndigheten kan kreve fullt innsyn i alle nødvendige kostnadsopplysninger, jf. forurensningsloven § 49.

Prøvetaking og analyse skal utføres etter Norsk Standard. Dersom Norsk Standard ikke finnes, kan annen, utenlandsk eller internasjonal standard benyttes.

Forurensningsmyndigheten kan akseptere at annen metode brukes også der standard finnes, dersom det kan dokumenteres at den er minst like god. Den driftsansvarlige er ansvarlig for at prøvetakings- og analysemetoder er kvalitetssikret. Dersom den driftsansvarlige bruker eksterne laboratorier eller konsulenter for prøvetaking og/eller analysering, skal akkrediterte laboratorier/tjenester brukes der dette er mulig.