NY - Deponering av avfall

Ved deponering av avfall kan utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer fortsette i mange år etter at avfallet er deponert. Miljødirektoratet arbeider for at deponering av avfall skjer kontrollert og forsvarlig, slik at skader på mennesker og miljø forhindres. Den som skal drive deponi for avfall, må ha tillatelse etter avfallsforskriften kap 9 om deponering av avfall.

Statsforvalteren er forurensningsmyndighet for deponier, bortsett fra bedriftsinterne deponier der Miljødirektoratet har gitt en samlet tillatelse til forurensning til hele virksomheten. Miljødirektoratet er forurensningsmyndighet for deponier for farlig avfall.

Nedgang i utslippene av metangass

I eldre deponier hvor biologisk nedbrytbart avfall er deponert skjer det en nedbrytning av avfallet i årevis etter at deponeringen har opphørt. I denne nedbrytningsprosessen produseres det metangass, som er en relativt sterk klimagass.

Utslippene av metangass fra avfallsdeponier har gått ned siden 1990. Det skyldes dels uttak og fakling av metangassen, og dels tiltak for å redusere mengden biologisk nedbrytbart avfall som deponeres.

I dag utgjør utslippene fra avfallsdeponier i underkant av to prosent av de samlede norske klimagassutslippene. Det ventes at disse utslippene kan bli redusert med om lag to tredjedeler innen 2040.

Gasser som kan gi lukt

Deponigass kan i tillegg inneholde svovelholdige gasser som kan gi lukt og være til sjenanse for nærmiljøet.

Sigevannsproblematikk

Sigevann fra avfallsdeponier kan gi utslipp av helse- og miljøfarlige stoffer, næringssalter og andre stoffer som kan redusere kvaliteten på lokale vannforekomster.

Målinger viser at sigevann fra deponier inneholder helse- og miljøfarlige stoffer som arsen, kvikksølv, bromerte flammehemmere, PCB og PAH. Hvis sigevannet slippes urenset ut i en elv eller en fjord, eller havner i det kommunale avløpsnettet, kan det medføre fare for forurensning.

Deponering av avfall reguleres av avfallsforskriften

For å sikre at deponeringen skjer på en forsvarlig og kontrollert måte, reguleres deponering av avfall gjennom avfallsforskriften. I 2002 ble EUs deponidirektiv tatt inn i avfallsforskriftens kapittel 9 om deponering av avfall.

Forbud mot deponering

Fra 1. juli 2009 ble det forbudt å deponere biologisk nedbrytbart avfall. Biologisk nedbrytbart avfall defineres som ethvert avfall som kan gjennomgå en nedbrytning, med eller uten tilførsel av oksygen. Mat- og hageavfall, papir, kartong, trevirke og naturstoffer (ull og bomull) er eksempler på slikt avfall.

Forskriften gir likevel unntak for enkelte typer biologisk nedbrytbart avfall – som for eksempel gateoppsop og avløpsslam som ikke tilfredsstiller kvalitetskravene for gjødselvarer.

Fra oktober 2022 har det i tillegg blitt forbudt å deponere avfall som er samlet inn separat for forberedelse til ombruk og materialgjenvinning.

Krav om metangassoppsamling

Forskriften stiller også krav om at det skal treffes tiltak for å ha kontroll på opphopning og utlekking av deponigass. Deponigass skal samles opp på alle deponier som tar imot biologisk nedbrytbart avfall, og gassen må behandles – enten ved energiutnyttelse eller fakling.

Når metangassen fakles betyr det at den brennes, noe som resulterer i utslipp av CO2 som har lavere oppvarmingspotensial enn metan.

Krav om oppsamling av metangass for energiutnyttelse eller fakling har ført til at utslippene av metan fra avfallsdeponier har gått ned.

Krav til avfallsdeponiene

Formålet med kapittel 9 i avfallsforskriften er at deponiene skal drive på en kontrollert og forsvarlig måte, slik at skade på mennesker og miljø unngås i størst mulig grad. Det kreves blant annet dobbel bunn- og sidetetting, sigevanns- og gasshåndtering, og overvåking av utslippene.

Forskriften stiller også krav om at de som driver avfallsdeponiene skal ha kunnskap om avfallets potensielle miljøskadelige egenskaper. Disse miljøkravene skal bidra til å redusere utslippene fra deponiene.

I tillegg stilles det krav om at ethvert deponi skal ha tilfredsstillende finansiell sikkerhet eller tilsvarende sikkerhet for å sikre at krav til avslutnings- og etterdriftsfasen av deponiet oppfylles.

I 2002 kom det strengere krav til deponier. Deponier som ikke oppfylte kravene, måtte legges ned. De fikk krav til avslutnings- og etterdriftsfasen, fordi gassutslipp vil forekomme i mange år etter at driften er opphørt.

Mengdene som deponeres har økt siden 2012

For 30–40 år siden var det mest vanlig å kaste avfall på avfallsdeponier, men i dag deponerer vi forholdvis lite avfall i Norge. Nedgangen er et resultat av strengere miljøkrav, og et forbud mot å deponere biologisk nedbrytbart avfall fra 2009. 

Likevel har mengden avfall som deponeres gradvis økt de senere årene, fra 1,2 millioner tonn i 2013 til en stabilisering på rundt 2,4 millioner tonn. Økningen skyldes først og fremst at mer betong- og teglavfall har blitt deponert, og de senere årene også mer farlig avfall.

Tallene det vises til her inkluderer ikke deponering av lettere forurensede masser.

Mer lett forurensede masser leveres til godkjent deponi

De senere årene har det vært en økning i mengdene med såkalte lett forurensede masser som leveres til avfallsdeponier. Dette er jord, stein- og grusmasser fra bygge- og anleggsaktivitet som krever særskilt behandling, fordi de inneholder forskjellige helse- og miljøfarlige stoffer som kan føre til forurensning av omgivelsene.

Dersom massene har så høye konsentrasjoner av miljøgifter at de klassifiseres som farlig avfall, må de tas hånd om av avfallsanlegg som har tillatelse til å behandle eller deponere farlig avfall. 

Myndighetene ser det som positivt at masser som dette leveres på godkjente avfallsdeponier. På den måten får vi bedre kontroll med utlekkingen av helse- og miljøfarlige stoffer fra lett forurensede masser, og reduserer påvirkningen de kan ha på miljøet. 

Samtidig jobber myndighetene med å legge til rette for mer gjenbruk av lettere forurensede masser, der dette er miljømessig forsvarlig og god ressursutnyttelse.

Nedgang i antall deponier

Det har vært en nedgang i antall deponier i Norge. I 1992 var det ca. 330 deponier i Norge, nå er det rundt 125 deponier i aktiv drift.

Av disse håndterer 24 deponier inert avfall, 65 er deponier for ordinært avfall og to er deponier for farlig avfall. 34 av deponiene er industrideponier. Disse er eid av industribedrifter som deponerer avfall fra egen virksomhet. I tillegg er det noen deponier for spesielle avfallstyper som radioaktivt avfall, alunskifer og asbest. 

 

Relaterte lenker

må opprettes