Kommuner og fylkeskommuner har en sentral rolle i arbeidet med klimatilpasning. Tilpasning til virkningene av klimaendringene angår grunnleggende samfunnsstrukturer og skal tas hensyn til i alle ledd av samfunnsplanleggingen. Klimaendringene krever større oppmerksomhet og mer effektiv og målrettet samfunns- og arealplanlegging enn tidligere.

Formålet med planretningslinjene knyttet til klimatilpasning, er å bidra til at klimatilpasning ivaretas som hensyn i planlegging og å sikre at kommunene bruker et bredt spekter av roller og virkemidler i arbeidet med klimatilpasning. Videre skal retningslinjene bidra til avveiing og samordning når klimatilpasning berører eller kommer i konflikt med andre hensyn eller interesser.

Dette følger av kapittel 1 Formål, i statlige planretningslinjer (SPR)  og av plan- og bygningsloven § 3-1 g) 

Retningslinjene skal legges til grunn ved:

• planlegging etter plan- og bygningsloven
• enkeltvedtak etter plan- og bygningsloven eller annen lovgiving.

At retningslinjene skal "legges til grunn" i både planlegging og enkeltvedtak betyr at kommunene har en plikt til å følge retningslinjene, og til å legge vekt på anbefalinger den gir.

Plikten inkluderer alle plantyper og andre planvedtak (planstrategi mv.), uansett om grunnlag/forslag er utarbeidet av planmyndigheten selv eller andre private/offentlige forslagsstillere. Dessuten gjelder plikten når kommunale, regionale og statlige organer deltar i andres planprosesser, eller bruker skjønn i avgjørelser etter plan- og bygningsloven og andre lover (herunder i alfabetisk rekkefølge energiloven, forurensningsloven, jordloven, naturmangfoldloven, skogloven, Svalbardmiljøloven, vannressursloven, osv.)

Brudd på retningslinjene vil være grunnlag for innsigelse mot planer, og være en mulig saksbehandlingsfeil ved andre vedtak.

Klimatilpasning er en forutsetning for bærekraftig utvikling, og virker parallelt med andre overordnede og tverrsektorielle mål for samfunnsutviklingen. Sentrale eksempler er å beskytte liv, helse, miljø, materielle verdier og kritisk infrastruktur mot uønskede hendelser og å ta vare på naturens biologiske mangfold og økologiske prosesser.

Klimatilpasning er dermed del av en helhetlig samfunnsutvikling hvor planlegging, arealdisponering og øvrig virksomhet setter natur og samfunn i stand til å begrense eller unngå ulemper og dra nytte av fordeler som følge av klima. Et bærekraftig samfunn skal blant annet gi innbyggerne trygghet for liv, helse og materielle verdier. En viktig del av arbeidet mot et bærekraftig samfunn er bevissthet og kunnskap om hvordan klimaendringene vil øke eller skape nye risiko- og sårbarhetsforhold.

Målet med klimatilpasning er at samfunnet er tilpasset det til enhver tid rådende klimaet, og er forberedt på ventede endringer. Tilpasning må ta høyde for eksisterende klima, fremtidige endringer, raske og langsomme effekter, og direkte og indirekte konsekvenser av disse.

Dette følger av kapittel 5-1 Generelt, i statlige planretningslinjer (SPR).

 

Relevante ressurser

Livskraftig og variert naturmiljø er karakteristisk for robuste økosystem. Begrepet robuste økosystem brukes for å omtale økosystemers motstandsdyktighet, dvs. økosystemets evne til å tåle klimaendringer og andre forstyrrelser. Både rikt biologisk mangfold og landskapsøkologisk sammenhengende områder regnes å være viktig for en robust natur.

Dette følger av kapittel 5.1 Generelt, andre avsnitt i statlige planretningslinjer (SPR).

Det er behov for både å redusere klimagassutslipp, og på samme tid sørge for å tilpasse natur og samfunn et klima i endring. Klimatilpasning og tiltak for å redusere utslipp av klimagasser har til felles at de bidrar til å redusere risiko knyttet til et klima i endring. Å se de to temaene i sammenheng kan innebære å identifisere potensielle konflikter i strategier og tiltak, foreta avveininger og prioriteringer mellom utslippsreduserende tiltak og tilpasningstiltak, og identifisere vinn-vinn-tiltak.

Arbeidet med klimatilpasning og utslippsreduksjoner skal ses i sammenheng der det er relevant, og bør prioriteres og integreres på tvers i kommunen. Dette følger av kapittel 1. Formål, i statlige planretningslinjer (SPR).

Relevant veileder

Det er nasjonal klimatilpasningspolitikk at føre-var prinsippet skal legges til grunn. Det betyr at det skal tas utgangspunkt i høye alternativer fra de nasjonale klimaframskrivningene når hensynet til et klima i endring vurderes. Tilnærmingen er også brukt i de fylkesvise klimaprofilene. Vektlegging av hensynet til klimaendringene skal i den enkelte sak balanseres opp mot andre viktige samfunnshensyn.

Dette følger også av kapittel 5.3 Krav til planprosess og beslutningsgrunnlag, andre avsnitt i statlige planretningslinjer (SPR).

Kilder

Målet med planstrategien er å vise hvordan kommunen vil prioritere planarbeid for å møte identifiserte utviklingstrekk og utfordringer (hvilke planer skal kommunen revidere, når, og i hvilken rekkefølge osv.) Planstrategien skal beskrive utviklingstrekk og utfordringer, herunder knyttet til dagens og fremtidens klima. Både eksisterende og ny kunnskap om klimaendringer og konsekvenser av dette, som nye farekart og lignende bør vurderes og omtales her. For eksempel kan framtidige klimaendringer føre til at områder som til nå har vært ansett som sikre, ikke lengre innfrir kravene i plan- og bygningsloven.

Kommunene skal som del av arbeidet med planstrategi vurdere behovet for å oppdatere eksisterende planer i lys av klimaendringene, og sikre at kommende planer i kommunen ivaretar dette hensynet. Dessuten bidrar behandling av klimatilpasning i planstrategien til politisk forankring.

Arbeidet med planstrategi bør også følge opp eventuelle utfordringer knyttet til klimaendringer avdekket i fylkes-ROS og/eller er prioritert i plan for oppfølging av helhetlig ROS (etter sivilbeskyttelsesloven/forskrift om kommunal beredskapsplikt).

Kommunene skal legge til rette for at berørte myndigheter bidrar aktivt i arbeidet med planstrategien. Det er ikke mulig å gi innsigelser til planstrategien, og det er derfor viktig at regionale og nasjonale organer følger opp kommunene med god veiledning i dette arbeidet.

Dette følger også av kapittel 5.3 Krav til planprosess og beslutningsgrunnlag, tredje avsnitt i statlige planretningslinjer (SPR).

Eksempler

Relevant regelverk og veiledere

En regional plan kan gjelde for hele fylket, for deler av fylket, eller den kan ta opp mer avgrensede tema for hele eller deler av fylket. Fylkeskommunene bør i sine regionale planer vurdere hvordan fylket kan legge til rette for klimatilpasning på alle berørte samfunnsområder, i tråd med plan- og bygningslovens formål.

Regionale planer bør vurdere mulige utfordringer knyttet til klima og klimaendringer. Fylkeskommunen bør, som regional planmyndighet, være bevisst på hvordan klimaforhold kan påvirke innholdet i regionale planer.

Regionale planer er viktige i klimatilpasningssammenheng da de kan være med på å peke ut geografiske og tematiske områder der fylket har særlige utfordringer. Dette er særlig viktig da mange regionale planer danner grunnlag for kommunale planer.

Dette følger av kapittel 5.3 Krav til planprosess og beslutningsgrunnlag, fjerde avsnitt i statlige planretningslinjer (SPR).

Eksempler

Planen skal inkludere overordnet kunnskap om forventede endringer og konsekvenser for samfunnsområder i kommunen, men på dette plannivået er det ikke nødvendig å gjøre detaljert rede for konsekvenser av klimaendringer. Vurderingen skal skille mellom forhold av betydning for arbeidet med kommuneplanens arealdel, og forhold av betydning for kommunesamfunnet som helhet og kommunen som organisasjon.

Med bakgrunn i kunnskapen om hvilke konsekvenser klimaendringene kan få for kommunen, bør samfunnsdelen skissere alternative strategier for samfunnsutvikling. Videre bør det vurderes hvordan arbeidet med klimatilpasning skal integreres i kommunens rolle som organisasjon, for eksempel ved interne og/eller eksterne samarbeidsgrupper som sikrer flerfaglig og tverrsektorielt samarbeid. Dette vil danne grunnlaget for å inkludere klimatilpasning i sektorenes virksomhet og planer, og fremme flerfaglig og –sektorielt arbeid i kommunen generelt. Dette er særlig sentralt i klimaarbeid, da klimaendringene vil påvirke en rekke samfunns- og naturverdier.

Kommunen bør ha en oversikt over økosystemer og arealbruk med betydning for klimatilpasning slik at de kan gjøre de riktige prioriteringene. Spesielt våtmarker, elvebredder og skog som kan dempe effektene av klimaendringer er viktige å ivareta i arealplanleggingen. Forvaltningen av vann, skog og jord kan også bidra med forsynende og opprettholdende tjenester som er viktige å ivareta. Retningslinjen gir en forventning om å bruke offentlig, tilrettelagt kunnskap om økosystemer og arealbruk med betydning for klimatilpasning, og supplere med kunnskap om lokale forhold.

Plantyper

Dette følger av kapittel 5.3 Krav til planprosess og beslutningsgrunnlag, avsnitt fem og seks i statlige planretningslinjer (SPR).

Eksempler

Relevante veiledere og rapporter

Kommunen kan følge plan- og bygningslovens prosess for å lage kommunedelplaner for spesifikke emner/tema. Ofte kalles fagspesifikke kommunedelplaner bare "temaplaner", til forskjell fra kommunedelplaner av arealtype for avgrensede deler av kommunen (se eget avsnitt). Uttrykket "temaplaner" brukes også om planer laget utenfor plan- og bygningslovens prosess.

For å ivareta hensynet til klimatilpasning må kommunen i prosessen med temaplaner laget etter plan- og bygningsloven følge samme krav og anbefalinger som gjelder for kommuneplanen – herunder tilstrekkelig kunnskap om konsekvenser av klimaendringer, kunnskap om lokale forhold og berørte interesser.

Berørte interesser kan omfatte samfunnssikkerhet, kritisk infrastruktur, natur- og kulturmiljø, befolkningens helse, samt forutsetninger for berørte næringer. Noen tema og områder vil være særlig sårbare for klimaendringer, og vil derfor kreve ekstra oppmerksomhet. Dette kan være naturmiljø, eller naturbaserte aktiviteter som friluftsliv.

Siden en del- eller temaplan vil være mer detaljert enn kommuneplanen vil også forventninger til grundighet og kunnskap være skjerpet. Siden klimatilpasning ofte berører flere sektorer er det særlig viktig at det flerfaglige perspektivet ivaretas.

Dette følger av kapittel 4.3 Krav til planprosess og beslutningsgrunnlag, avsnitt seks i statlige planretningslinjer (SPR).

Ved planlegging av arealbruk er det viktig å se på hvilke effekter klimaendring vil gi, hvilke områder som vil være utsatt innenfor og rundt tiltaket, og vurdere konsekvensene det vil ha for de aktuelle områdene. Det omfatter både å definere områder som ikke bør bygges ut, og å dimensjonere anlegg og legge inn buffersoner (overgangsområder/ sikkerhetsmargin) for eksempel i tilknytning til boligområder, grønnstruktur og turveier.

Klimaendringer vil påvirke bygg, anlegg, infrastruktur og kritiske samfunnsfunksjoner. Kommunen må utrede og ta hensyn til slike konsekvenser i arealplanlegging.

Videre vil klimaendringer påvirke naturmangfoldet i stadig økende grad. Sammenhengende arealer i naturen er svært viktig for bevaring av naturmangfold. Med klimaendringene kommer disse sammenhengende arealene til å spille en enda større rolle. Artenes eksisterende leveområder kommer til å forandres som følge av klimaendringene, og muligheten til å kunne flytte til nye områder kommer til å være en forutsetning for mange arters overlevelse. For å ivareta verdien slike områder representerer er det nødvendig å bevare naturområder eller by- og tettstedsnær grønnstruktur på koordinert og målrettet måte.

Kommunene skal ivareta mange ulike hensyn i planleggingen. Omfangsrike planer skal derfor ha en særskilt vurdering og beskrivelse – konsekvensutredning (KU) – av planens virkninger for miljø og samfunn.

Når kommunen utarbeider plan for utbygging, stiller plan- og bygningsloven krav om å gjennomføre ROS-analyse for planområdet for å se til at samfunnssikkerhet følges opp.

Kommunen bør bruke kartverktøy og det offentlige kartgrunnlaget for å se arealbruk, arealplaner, fare- og aktsomhetsområder mv i sammenheng (se pbl § 2-1). 

Feil eller manglende bruk av tilgjengelig informasjon kan gi grunnlag for innsigelse. Flere detaljer om dette finnes i KMDs rundskriv om innsigelser, samt fagmyndigheters presisering av innsigelsespraksis på sine respektive områder.

Relevant regelverk og veiledere

Planer og utredningskrav 

Det er et nasjonalt mål at mer av utbyggingen bør foregå innenfor bysentra og tettstedsområder. Ved fortetting blir byene og tettstedene mer kompakte og naturlig terreng bygges ned og erstattes av tette flater. For å redusere utfordringer knyttet til økte mengder overvann, sikre de blågrønne kvalitetene, begrense videre nedbygging og utvikle eksisterende og nye grøntområder er det nødvendig med langsiktig planlegging, god forvaltning og tilrettelegging.

Å ta vare på grøntområder og utvikle nye, gir mange fordeler. Grøntområder tilbyr viktige nærrekreasjonsområder, opplevelseskvaliteter og møteplasser i folks hverdagsliv. Videre kan områder med vann eller vegetasjon dempe effekter av økt nedbør og varmere døgn, og være positivt for artsmangfoldet.

Ved planlegging av nye områder for utbygging, fortetting eller transformasjon, skal det vurderes hvordan hensynet til et endret klima kan ivaretas.

Tette flater gjør at nedbøren kan ikke lenger infiltrere naturlig og renner derfor av på overflaten. Økt og hurtig avrenning stiller store krav til kapasiteten på overvannssystemene.

Det bør ved planlegging av nye områder legges vekt på gode helhetlige løsninger og ivaretakelse av økosystemer og arealbruk med betydning for klimatilpasning, som også kan bidra til økt kvalitet i uteområder.

Fortettingen kan føre til økt påkjenning for områder nedstrøms.

Dette følger av kapittel 5.3 Krav til planprosess og beslutningsgrunnlag, avsnitt ni i statlige planretningslinjer (SPR).

Relevante lenker

Kommunene må planlegge med tanke på hyppigere og større flommer, økt skredfare og stigende havnivå med påfølgende høyere stormflonivå.

Ny kunnskap om fareområder og effekter av klimaendringer kan føre til at områder som tidligere har vært ansett som tilstrekkelig sikre for bebyggelse, ikke lenger innfrir kravene til sikkerhet i plan- og bygningsloven, se § 28-1 og byggteknisk forskrift (TEK 17) kapittel 7.

En utbygging kan også øke påkjenningen for nærliggende områder, både ovenforliggende og nedenforliggende. Det er nødvendig å ta hensyn til endring i farenivå for å oppfylle kravene i lov og forskrift til forebygging av skader og ulemper.

Forskjellig typer skredfare legger klare begrensninger for arealplanleggingen. Fra snøskred, kvikkleire-, jord- og flomskred til forskjellige typer fjellskred og steinsprang. Det er mange utløsende faktorer for skred og de påvirkes i ulik grad av klimaendringer. Detaljkartlegging av disse er påkrevd i reguleringsplanarbeidet, om det ikke er tilstrekkelig utredet tidligere.

Å ta hensyn til flomfare er viktig for å ivareta samfunnssikkerhet og unngå uønskede hendelser og skader på arealer, bygg og anlegg, og samfunnets kritiske funksjoner.

Skred- og flomutsatte områder skal være vist i kommunens arealplan (aktsomhetskart), men må detaljvurderes i en reguleringsplan (faresonekart hos NVE). Kartlegging av flomfare langs bekker er også relevant i denne sammenheng.

Infrastruktur, slik som vei, jernbane, demninger og avløpsnett, må dimensjoneres for riktig mengde nedbør. Til det brukes såkalte dimensjonerende nedbørsverdier, som uttrykkes som IVF-verdier:

• Nedbørintensitet (I)
• som for ulike varigheter (V)
• kan forventes å forekomme med en viss hyppighet/frekvens (F).

Dimensjonerende nedbør bør være grunnlag for arbeid med ROS-analysen.

ROS-analyse er et viktig redskap for å avdekke naturfarer og konsekvenser av disse, se pbl § 4-3.

Det skal også vurderes om disse farene endres som følge av klimaendringer. Funn i ROS-analysen må legges til grunn for utforming av hensynssoner og bestemmelser.

Dette følger av kapittel 5.3 Krav til planprosess og beslutningsgrunnlag, avsnitt 8 i statlige planretningslinjer (SPR).

Relevant regelverk

Ifølge Statlige planretningslinjer for klima og energi bør bevaring, restaurering eller etablering av naturbaserte løsninger vurderes. Dersom andre løsninger velges, skal det begrunnes hvorfor naturbaserte løsninger er valgt bort. Dette følger av kapittel 5.3 Krav til planprosess og beslutningsgrunnlag, avsnitt ti i de statlige planretningslinjene (SPR):

Naturbaserte løsninger for klimatilpasning kan deles inn i et hierarki som gir en retning på hva som bør prioriteres.

Figur 1: Hierarki av kategorier av naturbaserte løsninger.

Hovedformålet med bruk av naturbaserte løsninger for klimatilpasning er å dempe de negative effektene av klimaendringer som flom, overvann, tørke eller hetebølge gjennom bruk av de regulerende egenskapene til naturen. 

Eksempler fra planarbeid

Eksempler fra ulike landskapstyper

Vi ønsker at kommunen skal bli klar over hva som ligger i begrepet naturbaserte løsninger slik at dere kan vurdere slike løsninger i eget planarbeid. Ved å vise eksempler fra ulike landskapstyper håper vi å inspirere dere til å ta i bruk naturbaserte løsninger, og til å se flere løsninger i sammenheng.

Nyttige lenker

Klimaet i Norge er allerede i endring. Gjennomsnittstemperaturen har økt med ca. 1,1 grad fra 1900 til 2016, og endringstakten har økt de siste tiårene. I samme periode har nedbørsmengdene over Norge økt med om lag 20 prosent. Vekstsesongen har blitt lengre, og samtidig viser tall fra målestasjonene til Meteorologisk institutt både en økning i styrtregn og økning i antallet og den geografiske utbredelsen av varme døgn. Varme døgn defineres som døgn der middeltemperaturen er høyere enn 20 °C.

Fram mot år 2100 vil Norge få et varmere klima, med mer nedbør, kortere snøsesong, minkende isbreer og endret flommønster. Også norske havområder vil bli varmere, noe som bidrar til stigende havnivå langs kysten.

Atmosfærisk og hydrologisk klima

Rapporten «Klima i Norge 2100»,  oppdatert i 2015, gir klimaframskrivninger for Fastlands-Norge og en beregnet utvikling fram mot 2100. Framskrivingene baserer seg på de globale utslippsscenarioene benyttet i FNs klimapanels femte hovedrapport fra 2013-2014. Tilsvarende gir rapporten «Climate in Svalbard 2100» fra 2019 kunnskap om framtidig klimautvikling på Svalbard.

Relevante ressurser

Havnivåstigning og stormflo

Norsk klimaservicesenter og Nansensenteret har utarbeidet de offisielle framskrivingene for havnivå og ekstreme høy- og lavvannsnivåer som skal legges til grunn for kommunenes planlegging. Det er store lokale variasjoner i Norge på grunn av at landet heves i forskjellige hastigheter etter som hvor innlandsisen lå under siste istid.

For perioden etter år 2100, er det nesten helt sikkert at havnivået vil fortsette å stige. Det skyldes økt global oppvarming og tregheten i havets evne til å ta opp varme, samt økt avsmelting fra isbreer på land.

Rapportene danner grunnlaget for klimaprofilene for fylkene (etter fylkesinndeling per 2015–2017) og for Longyearbyen. Klimaprofilene beskriver forventede klimaendringer med høye klimagassutslipp mot slutten av århundret. De gir retningsgivende kunnskap om klimautfordringer for overordnet planlegging i kommuner og fylker.

Relevante ressurser

Se hvordan ulike samfunnsområder blir påvirket av klimaendringer, og tiltak for å håndtere endringene:

Det er store variasjoner i hvordan konsekvensene av klimaendringene slår ut. Kunnskap om lokale forhold er derfor viktig.

Et utgangspunkt kan være å ta hensyn til de historiske ekstremene kommunen har registrert og opplevd. I tillegg til kunnskap om framtidige klimaendringer, gir historiske data, kjennskap til lokale forhold og kommunens egen virksomhet et godt grunnlag for å planlegge for et klima i endring.

Kunnskap om tidligere uønskede naturhendelser og hvilke konsekvenser disse har hatt for bygg, anlegg, infrastruktur og natur og miljø kan gi viktig informasjon til planleggingen.

Medvirkning og dialog med lokalbefolkning og lokalt foreningsliv/ interesseorganisasjoner for innhenting av lokal kunnskap er relevant i arbeidet med klimatilpasning. Særlig kan lokalbefolkningen sitte på kunnskap om tidligere hendelser eller sårbarheter som ikke er registrert av kommunen.

Det er imidlertid viktig å være klar over at ekstremhendelser er sjeldne og at man kan få slike hendelser selv om det ikke har vært registrert slike tidligere.

Dette følger av kapittel 5.3 Krav til planprosess og beslutningsgrunnlag, avsnitt to i statlige planretningslinjer (SPR).

Valg av kartgrunnlag i kommunen

Det skal i alle planer etter plan- og bygningsloven gjøres rede for hvilket kunnskapsgrunnlag som legges til grunn for planleggingen. I tråd med SPR-ens virkeområde skal kravet legges til grunn også for enkeltvedtak utenfor plan- og bygningsloven.

Dersom det er usikkerhet knyttet til tilgjengelig kunnskapsgrunnlag som har betydning for utfallet av planen, skal dette komme tydelig fram. Punktet har opphav i plan- og bygningslovens alminnelige krav og samsvarer i praksis med kravet til planbeskrivelse (§ 4-2) og/eller begrunnelse etter forvaltningsloven (§ 17/§ 37).

Dette følger av kapittel 5.3 Krav til planprosess og beslutningsgrunnlag, første avsnitt i statlige planretningslinjer (SPR).

Relevant regelverk

Klimaendringenes lokale karakter plasserer kommunene i en førstelinje i møte med klimaendringene. For at kommunene skal kunne utføre oppgavene sine på en måte som sikrer robuste og bærekraftige lokalsamfunn i framtida, er det er nødvendig at hensynet til et klima i endring blir en integrert del av de kommunale ansvarsområdene.

Et av formålene ved statlige planretningslinjer for klima- og energiplanlegging og klimatilpasning (SPR) er å sikre at kommunene bruker et bredt spekter av sine roller og virkemidler i arbeidet med klimatilpasning.

Kommunen er gjennom loven tillagt en viktig rolle som samfunnsutvikler og arealforvalter. Planleggingen skal sette mål for den fysiske, miljømessige, økonomiske, sosiale, kulturelle og estetiske utviklingen i kommunen.

Dette følger også av kapittel 1 Formål,  i statlige planretningslinjer (SPR).

Planleggingen skal ta klimahensyn gjennom reduksjon av klimagassutslipp og tilpasning til forventede klimaendringer, se plan- og bygningslovens § 3-1 g).

Kommunen har ansvaret for kommunal planlegging etter plan- og bygningsloven og skal også ivareta nasjonale og regionale interesser. Kommunen kan treffe bindende planvedtak, så lenge det skjer innenfor de rammer og retningslinjer som er gitt fra nasjonalt og regionalt nivå. Kommunene som planmyndighet skal i sine planprosesser legge til rette for at berørte myndigheter deltar og bidrar aktivt.

Kommunen har også en innsigelsesadgang til forslag til planer i andre kommuner, se rundskriv H-2/14 om innsigelser. Denne innsigelsesadgangen knyttes til spørsmål som er av vesentlig betydning for kommunens innbyggere, for næringslivet eller natur- og kulturmiljøet i kommunen, eller for kommunens egen virksomhet eller planlegging.

Kommunens rolle som planmyndighet etter plan- og bygningsloven må ses i sammenheng med kommunens ansvar som beredskapsmyndighet, jf. sivilbeskyttelsesloven med tilhørende forskrift om kommunal beredskapsplikt. Plikten som beredskapsmyndighet følges blant annet opp i plansystemet etter plan- og bygningsloven.

Kommunen kan også komme i erstatningsansvar etter de alminnelige erstatningsregler dersom den ikke følger opp sin plikt til å ivareta samfunnssikkerhet. Alt farepotensiale skal følges opp gjennom utredning, planlegging og saksbehandling. Kommunen må basere seg på fagkyndige vurderinger i tillegg til erfaringsbasert kunnskap.

Aktuelle veiledere

Fylkeskommunen er regional planmyndighet og har derfor et overordnet ansvar for regional planlegging. Planleggingen skal medvirke til å oppnå politiske mål for økonomisk, miljømessig, sosial og kulturell utvikling i fylket. Dette gjelder for både fylkeskommunen ansvar for å utforme egne planer og i den planfaglige veiledning til kommunene.

Fylkeskommunen er ansvarlig for regional utvikling og har dermed en rolle overfor næringslivet i deres tilpasning til et klima i endring. Innenfor den marine sektoren har fylkeskommunen også et forvaltningsansvar.

Fylkeskommunens roller i klimatilpasningsarbeidet

Dette følger også av kapittel 2 Virkeområde, andre avsnitt og kapittel 4.2 Samarbeid og gjennomføring, andre avsnitt i statlige planretningslinjer (SPR).

Relevant regelverk, veiledning og eksempler

Statsforvalteren skal som sektormyndighet medvirke til at nasjonal politikk blir iverksatt. Dette gjøres gjennom veiledning, dialog og tilsyn med kommunene, fylkeskommunene, og berørte virksomheter.

Dette følger av kapittel 2 Virkeområde, andre avsnitt i statlige planretningslinjer (SPR).

Sentralt i dette arbeidet er formidling av ny kunnskap om konsekvenser av klimaendringer, nasjonale føringer og ved å gi høringsinnspill på relevante planer.

Statsforvalteren, statlige sektormyndigheter og fylkeskommunene bør tidlig inn i planprosessene i kommunene, og bør benytte eksisterende møtepunkt og veiledningssystemer for å gi kommunene informasjon om hva de bør ta hensyn til i sin planlegging.

Klima- og miljødepartementets rundskriv T-2/16 om klargjøring av miljøforvaltningens innsigelsespraksis fremhever særlig behovet for kunnskapsgrunnlag for klimatilpasning, og dermed statsforvalterens ansvar for å følge opp dette.

Statsforvalteren samordner innsigelsene fra statlige sektormyndigheter. Der det er overlappende ansvarsområder bør det tas kontakt mellom fagorganene for å sikre best mulig samordning, se Rundskriv H-2/14.

Relevant veiledning

Ansvarsprinsippet innebærer at alle nasjonale myndigheter har ansvar for å forebygge og håndtere konsekvenser av klimaendringer innenfor sin sektor/sitt ansvarsområde. Ansvaret for og plikten til klimatilpasning gjelder uavhengig av de statlige planretningslinjene.

Klima- og miljødepartementet (KLD) har et særskilt ansvar for å legge til rette for regjeringens helhetlige arbeid på klimatilpasningsområdet.

Miljødirektoratet er fagetaten som støtter departementet i arbeidet med tilpasning, og har ansvar for å koordinere det nasjonale arbeidet med klimatilpasning. Blant annet har direktoratet ansvar for det naturvitenskapelige kunnskapsgrunnlaget om klima og ventede endringer til bruk i arbeidet med tilpasning. Miljødirektoratet skal også koordinere det helhetlige arbeidet, herunder følge opp arbeidet med planretningslinjene for klimatilpasning. Miljødirektoratet skal blant annet ha oversikt over virkemidler for håndtering av overvann, identifisere samordningsbehov og tilrettelegge for videreutvikling og felles veiledning. I nært samarbeid med andre berørte direktorater skal Miljødirektoratet medvirke til at aktører på lokalt, regionalt og nasjonalt nivå tilpasser seg klimaendringene.

Samtidig har alle nasjonale organer en viktig rolle med å innhente, systematisere og tilrettelegge kunnskap om konsekvenser av klimaendringene og tiltak for tilpasning på sine områder.

Kunnskapen skal gjøres tilgjengelig for kommunene og andre brukere.

Dette følger av kapittel 5.2 Samarbeid og ansvar for gjennomføring, avsnitt tre, i statlige planretningslinjer (SPR).

Kunnskap om klima og ventede endringer

Produksjon og formidling av kunnskap om klima og ventede endringer utføres på nasjonalt nivå av tre aktører.

Kunnskap om konsekvenser og tiltak for tilpasning

Klima- og miljødepartementet har det sektorovergripende ansvaret for å legge til rette for regjeringens helhetlige arbeid med klimatilpasning, med Miljødirektoratet som støttende fagetat. Justis- og beredskapsdepartementet har en generell samordningsrolle på samfunnssikkerhetsområdet, med Direktoratet for samfunnssikkerhet og beredskap (DSB) som utførende etat. Et endret klima får betydning for arbeidet med samfunnssikkerhet.

I tråd med ansvarsprinsippet har alle nasjonale organer et selvstendig ansvar for å innhente og tilrettelegge kunnskap om konsekvenser og tilpasningstiltak innenfor sine ansvarsområder. Dette innebærer å undersøke hvordan klimaendringer og tilknyttede effekter (nedbør, temperatur, vind havnivåstigning, flom- og skredrisiko osv.) kan påvirke organets oppgaver og virksomhet. Ansvaret gjelder alle organets funksjoner, herunder som forvalter av lover, forskrifter og retningslinjer innen en sektor, som tjenesteyter eller som eier eller forvalter av eiendom og infrastruktur.

I tillegg har noen etater oppgaver knyttet til klimatilpasning som går på tvers av sektorer, og tilhørende særskilt ansvar for kunnskap og tilrettelegging.

Relevante kilder

Samfunnssikkerhet og beredskap er et sektorovergripende hensyn.

Naturhendelser i et endret klima vil gi økt og ny risiko og sårbarhet innenfor mange ulike sektorer. Det er ikke nødvendigvis flommen eller skredet alene som skaper de største utfordringene, men skadene på kritisk infrastruktur og samfunnsfunksjoner, som ofte følger. Slike skader kan igjen føre til alvorlige konsekvenser for liv, helse og materielle verdier.

I arbeidet med samfunnssikkerhet, er risiko- og sårbarhetsanalyser (ROS) sentrale. I ROS-analysen må man vurdere tverrsektorielle utfordringer og sammenhenger, som følge av et klima i endring.

Relevant veiledning og ressurser

Fram mot slutten av århundret ventes flere og større regnflommer. Flere episoder med lokal og intens nedbør vil særlig skape større utfordringer i små, bratte elver og tettbygde strøk.

Et varmere og våtere klima vil også øke faren for flere typer skred.

Arealplanlegging som tar hensyn til flom- og skredfare er det viktigste virkemidlet for å forebygge tap og skader fra disse naturfarene, i dagens og et framtidig klima.

Relevant veiledning og ressurser

Økt nedbør og særlig intense nedbørsepisoder vil gi vann- og avløpssektoren store utfordringer framover. Velfungerende vann- og avløpsanlegg er avgjørende for helse, miljø og trivsel.

Klimaendringene krever oppgradering av eksisterende ledningsnett og andre overvannstiltak som bidrar til at overvann ikke ledes til ledningsnettet.

I vannforvaltningen vil flere tiltak for å beskytte og restaurere vannmiljøet også være aktuelle naturbaserte løsninger for klimatilpasning, for eksempel restaurering av våtmark og meandere, gjenåpning av flomsletter og blågrønne løsninger for overvannshåndtering i by.

Relevant regelverk, veiledning og oppgavehjelp

Klimaet er en essensiell del av dyr og planters livsvilkår. Artene blir derfor påvirket av klimaendringer, både direkte og indirekte.

For å sikre at vi når de nasjonale målene for naturmangfold, er klimatilpasning helt nødvendig.

I tillegg er natur og naturbaserte løsninger viktige for å dempe virkningene av klimaendringene i andre deler av samfunnet.

Endringer i klimaet gjør også at det i store deler av landet er nødvendig å tilpasse tilretteleggingen for friluftsliv til å tåle mer nedbør, kraftige regnskyll og mindre snø.

Relevant veiledning og ressurser

Landbruket blir direkte berørt av klimaendringer og står overfor store utfordringer knyttet til ekstremvær, endrede temperatur- og nedbørsforhold, tørke og økt forekomst av plante- og dyresykdommer. Tilpasning er nødvendig for å unngå at produktiviteten reduseres.

I tillegg kan landbruket bidra til å redusere risiko for klimarelaterte skader som flom, skred og erosjon.

Klimaendringene vil også kunne bidra til økt produktivitet i noen deler av landet. Tilrettelegging for å dra nytte av eventuelle fordeler er derfor også nødvendig.

Lokalt er jordvern bra for klimatilpasning, da jordbruksarealer kan virke flomdempende, og jordvern kan også hindre utbygging i fareområder.​ Unngå omdisponering av LNFR-områder, de har stor betydning for å ruste samfunnet mot klimaendringer​.  

Relevant veiledning og ressurser

Helsemessig står vi relativt godt rustet mot virkninger av klimaendringer. Likevel vil mer nedbør, hetebølger og tørkeperioder få betydning for helsen vår. For eksempel får flåtten større utbredelse, og smittebærere og sykdommer vi har lite eller ingen tilfeller av i Norge kan bli vanligere.

Et fuktigere klima kan gi økte luftveis- og allergiplager og terskelen for helsefremmende, utendørs, fysisk aktivitet og friluftsliv kan bli høyere.

Smeltende is i Arktis kan føre til økte miljøgifter i fisk og skalldyr. Det er viktig å være forberedt på disse endringene og klar til å iverksette tiltak ved behov.

Økt temperatur, mer nedbør og mer ekstremvær gjør at bygningskonstruksjonene må tåle større påkjenninger. Klimaendringene gjør at nybygg må bygges mer robust, og vedlikehold av eksisterende bygg må endres, enten i form av hyppigere vedlikehold eller andre tiltak.

Relevant regelverk, veiledning og ressurser

Kraftig nedbør, svingninger i temperatur, og økt fare for flom, skred og stormflo vil gi ekstra utfordringer for veier og anlegg i Norge. Denne infrastrukturen er kritisk for å ivareta sikkerhet og beredskap, levedyktige lokalsamfunn og et konkurransedyktig næringsliv over hele landet.

Norge har verdens nest lengste kystlinje og store havområder, og tradisjonelt har det kalde og rene vannet gitt grunnlag for store ressurser innen fiskeri og havbruk.

Endring i havtemperatur kan gi fiskeriene mer gunstige forhold, men vil sammen med havforsuring også få konsekvenser for hvilke arter som trives både utenfor kysten vår og i norske oppdrettsanlegg.

Relevant regelverk og oppgavehjelp

Klimaendringene øker belastningen på kulturminner, kulturmiljø og -landskap. Flom, skred og kraftig nedbør kan true bygninger og arkeologiske kulturminner.

Et fuktigere og varmere klima vil gi økt fare for råteskader, mer insektskader og økt gjengroing.

Relevant veiledning og oppgavehjelp