Det er mange forskjellige klima- og miljøinteresser som det er viktig å ta hensyn til i arealplanleggingen. Vi bør primært unngå utbygging som skader disse interessene. Gjennom planleggingen kan vi ivareta de ulike temaene gjennom arealformål, bestemmelser og hensynssoner, som beskrevet på side 5.

<lenker>

Les mer om ulike klima- og miljøhensyn ved å trykke på boksene under. De er listet opp i alfabetisk rekkefølge.

Her får du informasjon om

  • definisjon av begrepet
  • når det er relevant å utrede
  • når det er behov for mer kunnskap
  • hvor du finner mer informasjon

Akvakultur omfatter oppdrett og dyrking av alle slags organismer i vann, som for eksempel laks, regnbueørret, torsk, blåskjell og tare. Virksomheten foregår i sjø, på land og i ferskvann.

Akvakultur (og avløp) er en næring/kilde til miljøpåvirkning. Ved planlegging av akvakultur er det viktig å vurdere hvordan utbygging og drift vil påvirke klima- og miljøhensyn.

Når er det relevant å utrede akvakultur?

Akvakultur kan ikke etableres og drives uten at det er gitt tillatelse. Det er per 2023 rundt 1750 akvakulturanlegg i Norge, hvorav rundt 1500 er i sjø. Gjennomsnittlig størrelse er på rundt 3120 MTB. Ikke alle anleggene er i drift til enhver tid.

For å etablere akvakultur, må det både gis tillatelse etter plan- og bygningsloven og akvakulturloven.

Kommunen er planmyndighet etter plan- og bygningsloven, og setter av areal til akvakultur i sin kommuneplan. Fylkeskommunen er myndighet etter akvakulturloven,  vurderer om et omsøkt akvakulturanlegg er i henhold til arealplan, og om det er behov for konsekvensutredning i forbindelse med søknad om tillatelse til etablering.

I kommuneplanens arealdel settes det av arealer til akvakultur. Flere regioner og fylker lager også egne kystsoneplaner hvor de peker ut arealer til ulike former for akvakultur.

I slike planer må det avklares hvilke konsekvenser etablering av akvakultur vil få for klima- og miljøinteresser. Etablering av akvakultur behandles sjelden gjennom reguleringsplaner.

Akvakultur av fisk i sjø kan ha flere negative miljøeffekter. Dette er dokumentert gjennom flere rapporter. Akvakultur av fisk i sjø kan i stor grad påvirke ville fiskebestander ved genetisk innblanding og spredning av sykdommer. I tillegg kommer forurensende utslipp i form av fôrrester, ekskrementer fra fisken, miljøfarlige stoffer som impregneringsmidler/biocider, legemidler og fremmedstoffer i fôret som påvirker det marine miljøet. Støy, lys og arealbeslag kan påvirke sjøfugl og andre marine arter . Tilstøtende aktivitet som båttrafikk for vedlikehold av anlegg, frakt av fisk til og fra anlegget og legemiddelbehandlinger påvirker også omgivelsene i form av støy og lys. Støy, lys og lukt er også forstyrrende for nærliggende bebyggelse, spesielt når aktiviteten skjer på kveld og natt.  Resipientforhold, topografi og forekomst av sårbare arter og naturtyper er med på å bestemme hvilke virkninger produksjonen vil gi på miljøet og graden av denne.

Miljødirektoratet vurderer at akvakultur av fisk i sjø har vesentlige virkninger, spesielt i områder der det allerede er andre akvakulturanlegg. Det er derfor behov for å utrede konsekvensene når det etableres akvakulturanlegg.

Når er det behov for mer kunnskap?

Det er behov for mer kunnskap både på plan og tiltaksnivå når det blir planlagt akvakulturanlegg i områder hvor det ikke er kunnskap om hvilke klima- og miljøverdier som finnes i området.

Norge mangler kunnskap om forekomster av viktige sårbare marine arter og naturtyper langs store deler av norskekysten, derfor er det ofte behov for å hente inn mer kunnskap når det settes av areal til akvakultur i arealplanen og ved etablering av akvakulturanlegg.

Miljødirektoratet og Fiskeridirektoratet har utarbeidet metodikk for kartlegging av sårbar natur som brukes i forbindelse med søknad om tillatelse til akvakulturanlegg. Det er også utarbeidet veileder for forundersøkelser ved søknader om akvakultur. Mer informasjon finner du her: Akvakultur: Kartlegging av sårbar natur - miljodirektoratet.no 

Hvor finner du mer informasjon om akvakultur?

Les mer om Akvakultur på Miljødirektoratets sider om akvakultur: Akvakultur - oppdrett - forvaltning - miljodirektoratet.no

Se også informasjon om akvakultur på Fiskeridirektoratets hjemmesider. Akvakultursøknader: kva er direktoratet si rolle? | Fiskeridirektoratet, Akvakultur i arealplanar

Med arter menes bestemte grupper av levende organismer.

Naturmangfoldloven har en egen bestemmelse med forvaltningsmål for arter. I naturmangfoldoven står det at målet er at artene og deres genetiske mangfold ivaretas på lang sikt og at artene forekommer i levedyktige bestander i sine naturlige utbredelsesområder. Så langt det er nødvendig for å nå dette målet ivaretas også artenes økologiske funksjonsområder og de øvrige økologiske betingelsene som de er avhengige av. Dette går fram av naturmangfoldloven § 5.

Naturmangfoldloven slår altså fast at vi ikke bare skal ta vare på artene, men også de økologiske funksjonsområde og de økologiske betingelsene de er avhengige av for å overleve.

Med økologisk funksjonsområde menes et område som oppfyller en bestemt økologisk funksjon for en art. Alle artene i naturen, både planter og dyr, har bestemte krav til miljøet omkring seg for at de skal kunne leve. Eksempler på økologiske funksjonsområder kan for eksempel være:

  • kalvingsområde eller vinterbeite for villrein
  • overvintringsområde på land for amfibier
  • gyteområde i et vassdrag
  • trekkrute for hjortevilt
  • spillplasser for storfugl
  • hekke- eller myteområde for fugl

Kommunen bør bruke virkemidlene i plan- og bygningsloven til å ta vare på de økologiske funksjonsområdene til alle relevante arter. Det er likevel særlig viktig å ta hensyn til arter av nasjonal forvaltningsinteresse. I de fleste kommuner finnes det arealer som er viktige funksjonsområder for noen av disse artene.

Når er det relevant å utrede arter?

Arter er et aktuelt utredningstema i planer dersom det er grunn til å tro at planen kan få virkninger for:

  • områder som er naturpreget. Med naturpreget menes alle områder som ikke er bebygd eller i bruk. Dette omfatter både utmarksområder og naturområder/grøntområder i tettbygd strøk
  • hydrologi i nærheten av vannbetinget natur slik som vassdrag, myr og annen våtmark
  • områder hvor det er kjete registreringer av nasjonalt eller regionalt viktige arter, herunder villreinområder

Når er det behov for mer kunnskap?

Det kan være behov for ny kunnskap om arter dersom det planlegges utbygging i områder hvor:

  • det er naturpreget, og hvor det ikke er kartlagt tidligere.
  • tidligere kartlegging er utdatert eller kilden er lite troverdig, men viser potensiale for viktig naturmangfold, for eksempel i våtmarksområder eller i områder med naturskog

Det er likevel ikke behov for kartlegging dersom:

  • området er åpenbart ødelagt av eksisterende eller tidligere virksomhet
  • området er åpenbart tilrettelagt for lek, med plener, lekearealer og gangstier

Dersom det er usikkert om området bør kartlegges, bør en fagkyndig vurdere behovet for ny kartlegging. Det skal begrunnes dersom det vurderes at eksisterende kunnskap er god nok, og at det derfor ikke er behov for ny kunnskap.

Hvor finner du mer informasjon om arter?

Naturmangfold er et eget tema i Miljødirektoratets håndbok M-1941 Konsekvensutredninger for klima og miljø. Håndboken er utarbeidet for planer der det er krav om KU, men inneholder både metoder og veiledning som også kan benyttes i planbeskrivelsen for andre planer. Omfanget av utredninger skal alltid tilpasses det som er beslutningsrelevant for saken.

Utvalg av databaser

På villrein.no finnes alle regionale planer for alle villreinområdene som viser nasjonalt villreinområde, randområder og bygdenære områder. I enkelte av de ferdig godkjente planene er det brukt andre benevninger, for eksempel buffersone eller hensynssone i stedet for randområder. Mer informasjon om de ulike arealinndelingene finnes i planrapportene som kan lastes ned fra samme nettside. Ved behov kan de regionale planeiere, det vil si fylkeskommunene, kontaktes for ytterligere informasjon. 

Kommunale temaplaner om naturmangfold vil også gi nyttig informasjon om naturmangfoldet i kommunen.

 

Med avløpsvann menes både sanitært avløpsvann fra enkelthus og kommunalt avløpsvann fra flere husholdninger, samt industrielt prosessvann og overvann.

Avløpsvann er en kilde til forurensning fordi det har et høyt innehold av næringssalter og organisk materiale, og kan også inneholde andre typer forurensning, avhengig av opphav. 

Når er det relevant å utrede avløp?

I kommuneplanens samfunnsdel bør det gjøres en vurdering av tilstanden på det kommunale vann- og avløpssystemet. Dersom det er utfordringer med vann- og avløpssystemet, og det er vanskelig å overholde forurensningslovens krav til rensing av avløpsvann, må det gå fram av planen. Det bør også vurderes behov for å utarbeide eller oppdatere kommunal rammeplan for vann og avløp eller områdeplan for vann og avløp.

I kommuneplanens arealdel bør det vurderes om de samlede utbyggingsforslagene kan føre til brudd med forurensningslovens krav til rensing av avløpsvann. I den forbindelse er det nødvendig med kunnskap om tilstanden på avløpssystemet og tilstanden på resipientene.

Når er det behov for mer kunnskap?

I alle plansaker er det behov for kunnskap om tilstanden på avløpssystemet og tilstanden på resipientene. Hvis det ikke finnes kunnskap om dette, må det hentes inn ny kunnskap om:

  • tilstanden på aktuelle resipienter
  • hvilke miljøutfordringer som finnes
  • hvilken arealendringer og aktiviteter som kan føre til avrenning og forurensning, og om det er fare for at grenseverdier kan bli overskredet

Hvor finner du mer informasjon om avløp?

Les mer om avløpsvann, regelverk og ansvar på Miljødirektoratets sider: Avløp: Hvem som har ansvar og regelverk som gjelder - miljodirektoratet.no.

Miljødirektoratet har også flere veiledere om regelverk, tilsyn og søknader på disse sidene: Avløp - miljodirektoratet.no.

Forurenset grunn er jord eller berggrunn som er forurenset med helse- eller miljøfarlige stoffer. Slike stoffer kan komme fra blant annet industri, avfallshåndtering eller annen virksomhet, eller der berggrunnen består av (reaktive) syredannende bergarter.

Ved endring av arealbruk og utbygging i områder med forurenset grunn må det ryddes opp slik at forurensningen ikke kan utgjøre noen fare – verken for mennesker eller miljø. Forurensningsforskriften kapittel 2 setter krav om opprydding i forurenset grunn i forbindelse med byggesaker.

Når er det relevant å utrede forurensning i grunnen?

Det er relevant å utrede forurensning i grunnen i områder hvor det kan forventes betydelig eller alvorlig forurensing i grunnen:

  • Alle områder som har vært brukt til industrivirksomhet og/eller avfallshåndtering
  • Eiendommer som ligger inntil eller nedstrøms slike områder, eller andre svært forurensede lokaliteter
  • Brannøvingsfelt samt eiendommer hvor det har vært brann,
  • Områder hvor det ifølge tidligere erfaringer eller nasjonale berggrunnskart kan være risiko for å treffe på lag/forekomster med syredannende bergarter i grunnen.

Med syredannende bergarter menes bergarter som når de kommer i kontakt med luft eller vann, danner sulfider som kan gi avrenning med lav pH og høye konsentrasjoner av løste tungmetaller, jern, aluminium og uran. Alunskifer er den mest problematiske og kjente syredannende bergarten. Flere typer leirskifere, noen forekomster av gneis samt sulfidrike bergarter, regnes også som syredannende bergarter. Alunskifer er spesielt vanlig i Oslo, men finnes også andre steder i Oslofeltet. De mest kjente områdene her er Hønefoss-Hokksund-Mjøndalen, Gjøvik og Toten, Hadeland, Hamar, Hedmarken-Ringsaker og Skien-Porsgrunn. Syredannende gneiser er særlig kjent fra Sørlandet, og sulfidrike bergarter er tallrike i Trøndelag og Nordland.

Når er det behov for mer kunnskap om forurensning i grunnen?

Det er behov for mer kunnskap om forurensning i grunnen i arealplansaker dersom det er grunn til å tro at forurensningen er så krevende å håndtere at det er behov for å avklare om forurensningssituasjonen kan håndteres på en akseptabel måte, eller det vil være utfordrende å planlegge ny arealbruk i området.

Det er i hovedsak tre ulike forhold som gjør det aktuelt å utrede forurenset grunn i planfasen:

1. Det er store tekniske utfordringer og omfattende kostnader som gjør at det er lite realistisk å rydde opp til et akseptabelt nivå.

Dette kan for eksempel være

  • gamle, nedlagte deponier med gassdannelser
  • felt med alunskifer eller andre bergarter med betydelig syredannende potensiale
  • lokaliteter der grunnen er forurenset med spesielt utfordrende stoffer, eller at det av andre grunner kan være krevende å rydde opp i forurensningen, for eksempel brannøvingsfelt
  • områder med utfordrende grunnforhold hvor det er vanskelig å fjerne forurensningen på grunn av geotekniske forhold/stabilitet

Det er noen ganger lite realistisk å rydde opp til et nivå av restforurensning som er akseptabelt for ny tiltenkt arealbruk i slike områder, enten på grunn av kostnader eller tekniske utfordringer.

2. Når det pågår spredning av forurensning til vannforekomster som ikke har god miljøtilstand

Dette kan for eksempel være forurensede lokaliteter som har spredning til vannforekomster, og hvor den samlede belastningen på vannforekomsten gjør at vannforskriftens mål om god kjemisk tilstand ikke nås og det dermed kan være behov for at forurensningsmyndigheten setter strengere krav til opprydning enn vanlig.

3. Det er kompliserte eller store lokaliteter med behov for helhetlige løsninger ut over planområdet.

Dette kan for eksempel være

  • store, sammenhengende og betydelig forurensede områder, slik som større, eldre industriområder, hvor forurensningen bør sees i sammenheng, selv om det kun er deler av området som reguleres av gangen
  • områder hvor gjennomføring av planen eller tiltaket kan være til hinder for nødvendig opprydning i forurenset grunn i nærliggende områder seinere. Dette kan for eksempel være dersom forurensningen også strekker seg utenfor planområdet, og naboeiendommen har mer sårbar arealbruk – og dermed strengere krav til en felles opprydning enn det planlagt arealbruk/tiltakene på planområdet har
  • områder med betydelig forurensning eller avfallsfyllinger hvor det tidligere er gjennomført avbøtende tiltak for å redusere spredning, og der gjennomføring av planen eller tiltaket enten kan ødelegge effekten av tidligere avbøtende tiltak eller gjøre videre oppfølging og kontroll av disse vanskelig

Hvor finner du mer informasjon om forurenset grunn?

Følgende databaser har informasjon om forurensning i grunnen:

Forurenset grunn er et eget tema i Miljødirektoratets håndbok M-1941 Konsekvensutredninger for klima og miljø. Håndboken er utarbeidet for planer der det er krav om KU, men inneholder både metoder og veiledning som også kan benyttes i planbeskrivelsen for andre planer. Omfanget av utredninger skal alltid tilpasses det som er beslutningsrelevant for saken.

Med forurenset sjøbunn menes sedimenter som er forurenset med helse- eller miljøfarlige stoffer, jf. Miljødirektoratets veileder for klassifisering av vann, sediment og biota (M-608).

Forurensning som havner i sjøen, ender ofte i sedimentene på sjøbunnen. De kan spres videre ved at de lekker ut til vannmassene over, ved at sedimentene virvles opp, eller ved at de tas opp i dyr og planter som lever på og i sedimentene. Miljøgifter som tas opp i næringskjeden kan til slutt ende i oss mennesker, gjennom maten vi spiser.  

På denne måten kan sedimentene være en kilde til videre spredning av forurensningen i lang tid, selv om tilførslene er redusert eller stanset.

Når er det relevant å utrede forurenset sjøbunn?

Dersom det planlegges prosjekter som kan berøre sjøbunn som kan være forurenset av eksisterende eller tidligere virksomhet, bør dette beskrives nærmere i plansaken. Typiske prosjekter som kan berøre forurenset sjøbunn, er når det graves i havnebasseng og skipsleier for å øke eksisterende seilingsdyp, når landnære sjøarealer fylles ut for å etablere boliger, veianlegg, moloer og kaianlegg, og når overskuddsmasser dumpes på dypere vann.

Sjøbunnen kan være forurenset i områder hvor det for eksempel er eller har vært:

  • nærings- og industrivirksomhet
  • by- og havnevirksomhet
  • småbåthavner
  • kjente dumpeplasser i sjø

I tilfeller med mistanke om forurenset sjøbunn, bør det gjennomføres miljøtekniske undersøkelser i planprosessen, for å avklare forurensningssituasjonen nærmere. Prøvetaking og vurderinger skal følge Miljødirektoratets gjeldende miljøtekniske veiledere for forurenset sjøbunn.

Når er det behov for mer kunnskap?

Det er behov for mer kunnskap om forurenset sjøbunn i arealplansaker dersom det er grunn til å tro at forurensningen er så krevende å håndtere at det er behov for å avklare om forurensningssituasjonen kan håndteres på en akseptabel måte, eller det vil være utfordrende å planlegge ny arealbruk i området.

Hvor finner du mer informasjon om forurenset sjøbunn?

Les mer om forurenset sjøbunn her: Forurenset sjøbunn - miljodirektoratet.no

De fleste tiltak i sjø og vassdrag, uavhengig av om sedimentene er forurenset, er søknadspliktige etter forurensningsloven. Det er statsforvalteren som er forurensningsmyndighetog som vurderer om tiltaket kan tillates etter forurensningsloven § 11, og på hvilke vilkår. Miljødirektoratet er myndighet for tildekking av forurenset sjøbunn.

Friluftsliv er opphold og fysisk aktivitet i friluft i fritiden, med sikte på miljøforandring og naturopplevelse. Friluftsliv er også en viktig økosystemtjeneste som bidrar til kunnskap og opplevelse.

Kommunen bør ta vare på og utvikle friluftslivsområder, slik at befolkningen kan drive et aktivt og variert friluftsliv i sin hverdag.

Å ha mulighet til å dra på turer i nærområdet og naturen ellers, er viktig for livskvaliteten til mange nordmenn. Gode tur- og rekreasjonsområder er med på å gjøre kommunen til en attraktiv kommune å bo i. 

Det er et mål at alle skal ha mulighet til å drive med friluftsliv i hverdagen, uavhengig av fysisk form og erfaring med friluftsliv. Friluftsliv i nærmiljøet er derfor en prioritert i den nasjonale friluftslivspolitikken. Det betyr at også i byer og tettsteder bør den langsiktige arealplanleggingen sikre at alle får mulighet til å oppleve naturen og være fysisk aktive i grønne omgivelser. Undersøkelser og forskning viser at folk er mer fysisk aktive hvis de har tilgang til grøntområder innen ca. 500 meter fra der de bor. Kommunene bør derfor legge til rette for at alle som bor i byer og tettsteder har tilgang til slike grøntområder.

Samtidig er det viktig å bevare større naturområder for friluftsliv utenfor byer og tettsteder gjennom planleggingen. Mange attraktive naturområder er utsatt for utbyggingspress, ikke minst i form av fritidsbebyggelse. Dette gjelder både langs kysten og i mange fjellområder i nærheten av de større byene, særlig i Sør-Norge.

Fagtemaet friluftsliv omfatter: 

  • alle områder som har betydning for allmennhetens mulighet til å drive friluftsliv 
  • områder for ferdsel og opphold i grøntområder inne i byer og tettsteder, som for eksempel parker og andre grønnstrukturer 
  • områder i byen som gatealleèr og grønne havnepromenader 

Som ledd i arbeidet med å ivareta og utvikle gode forhold for allmennhetens friluftsliv i nærmiljøet og naturen ellers, er målet at kommunen skal:

  • sikre friluftslivsområder for dagens og for framtidige brukere
  • ivareta og utvikle god tilgang til friluftslivsområder
  • ivareta og utvikle god tilrettelegging for friluftsliv

Når er det relevant å utrede?

Friluftsliv kan være et aktuelt utredningstema dersom det er grunn til å tro at tiltaket eller planen kan få vesentlige virkninger for områder som er:

  • registrerte friluftsområder
  • statlig sikra friluftsområder
  • innenfor markagrensa
  • ferdselsårer eller frilufts- eller naturområde som er:
    • mye brukt
    • har spesielle opplevelseskvaliteter
    • har en spesiell funksjon som adkomst til markaområder, korridor eller parkeringsplass
    • spesielt godt egnet for aktivitet som det ikke finnes gode alternative områder til
    • tilrettelagt for spesielle aktiviteter eller grupper
    • egnet til undervisningssammenheng, eller har spesielle natur- eller kulturvitenskapelige kvaliteter
    • inngrepsfritt i dag
    • nært ved store boligområder

Det må gjøres en vurdering i hver enkelt sak om planen eller tiltaket berører friluftsliv i så stor grad at temaet er relevant. Både direkte arealbeslag og påvirkning fra aktivitet skal vurderes. For eksempel vil en skytebane som planlegges ved et friluftsområde ikke gi direkte arealbeslag, men selve aktiviteten kan skape støy og støv som påvirker friluftslivet. Denne påvirkningen må vurderes.

Når er det behov for mer kunnskap?

Nesten alle kommuner i Norge har kartlagt og verdsatt sine friluftslivsområder etter metodikken i Miljødirektoratets veileder M98-2013 Kartlegging og verdsetting av friluftslivsområder. Dette gjør at det finnes en oversikt over områder som er viktige for allmennhetens friluftsliv i nesten alle landets kommuner. Kartlaget med friluftslivområder finnes her: Miljødirektoratet - Kartkatalog

Det kan likevel være behov for ny kunnskap om friluftsliv i enkelte planer, dersom kartleggingen er gammel eller mangelfull, og det er grunn til å tro at området kan være et viktig friluftsområde.

Hvor finner du mer informasjon om friluftsliv?

De tre viktigste kildene til informasjon om friluftsliv er:

Kommunen og fylkeskommunene kan også ha kommunale eller regionale kart, planer, mål og/eller informasjon om friluftsliv for sin kommune liggende på egen nettside og kartportal.

Finn mer informasjon om friluftsliv her: Friluftsliv og motorferdsel - miljodirektoratet.no

Friluftsliv er et eget tema i Miljødirektoratets håndbok M-1941 Konsekvensutredninger for klima og miljø. Håndboken er utarbeidet for planer der det er krav om KU, men inneholder både metoder og veiledning som også kan benyttes i planbeskrivelsen for andre planer. Omfanget av utredninger skal alltid tilpasses det som er beslutningsrelevant for saken.

Geologisk mangfold er en del av naturmangfoldet. Landformer og avsetninger rundt oss er naturens historiebok. Geologisk mangfold er variasjonene i berggrunn, mineraler, løsmasser og landformer, og prosessene som skaper dem.

Den delen av geologisk mangfold som viser oss geologiske fenomener, prosesser eller ressurser, kan omtales som geologisk arv. Den geologiske arven er viktig for opplevelse og læring og for forskning. 

Når er det relevant å utrede?

Det er relevant å utrede geologisk mangfold dersom området inneholder:

  • Geologisk arv/geosteder
  • Registrerte (kartlagte) forekomster av kalkrike bergarter:
    • Kalkstein (nr. 321)
    • Marmor (nr. 415)
  • Registrerte (kartlagte) forekomster av ultramafiske bergarter, inklusive underkategorier:
    • Dunitt (olivinstein) (nr. 131)
    • Peridotitt (nr. 130)
    • Pyroksenitt (nr. 136)
    • Serpentinitt (nr. 456)
    • Kleberstein (nr. 457)
    • Registrerte (kartlagte) forekomster av eklogitt (nr. 455)
  • Registrerte gruver/skjerp/steinbrudd med historisk verdi
  • Rødlista landformer

Når er det behov for mer kunnskap?

Det er behov for ny kunnskap hvis:

  • det innenfor plan- eller tiltaksområdet finnes viktige geologiske forekomster
  • området det planlegges i har høy diversitet (mange bergartstyper innenfor en arealenhet) kombinert med høy terrenguro (variasjoner)
  • det innenfor planområdet er ikke-planerte områder under marin grense med tydelige terrengformer dannet av løsmasser
  • det innenfor planområdet er breelv-/bresjøavsetning, hav-/fjordavsetning, marin strandavsetning eller elv-/bekkeavsetning

Hvor finner du mer informasjon om geologisk mangfold?

Naturmangfold er et eget tema i Miljødirektoratets håndbok M-1941 Konsekvensutredninger for klima og miljø. Håndboken er utarbeidet for planer der det er krav om KU, men inneholder både metoder og veiledning som også kan benyttes i planbeskrivelsen for andre planer. Omfanget av utredninger skal alltid tilpasses det som er beslutningsrelevant for saken.

Kartfestede objekter med verdi som geologisk arv er tilgjengelig blant annet i Norges geologiske undersøkelse sin kartdatabase Geologisk arv, Miljødirektoratets Naturbase og gjennom Portal for økologiske grunnkart. Informasjonen kan også være lagt inn i kommunens egen kartløsning.

Informasjon om kartdatabasen Geologisk arv (NGU)

Vær oppmerksom på at det kan finnes interessante lokaliteter i kommunen som ikke er med i denne oversikten. Det er ikke etablert noen fullstendig og kvalitetssikret nasjonal oversikt over geologiske steder og forekomster som angir hva som er verdifullt i nasjonal, regional og lokal målestokk.

Verdifullt geologisk mangfold by Norges geologiske undersøkelse - Issuu

Med grønnstruktur menes store og små naturpregede områder og sammenhengen mellom disse.

Grønnstrukturen omfatter typisk parker, friområder, turdrag og andre ubebygde arealer med naturpreg. Langs vann og vassdrag kan elvekorridorer og bekkedrag være en del av grønnstrukturen. Da brukes ofte betegnelsen blågrønn infrastruktur.

En godt fungerende grønnstruktur har betydning for flere forhold. Den by- og tettstedsnære grønnstrukturen er viktig for naturmangfold, gjennom å være levested for arter og gi mulighet for forflytning. Den er også viktig for nærfriluftsliv, lek og rekreasjon, og den er et viktig grunnlag for miljøvennlig transport fordi folk kan forflytte seg til fots og med sykkel.

Grønnstrukturen har også en viktig funksjon for klimatilpasning. Sammenhengende vegetasjonsbelter er en velegnet naturbasert løsning for å beskytte mot økte mengder overvann og andre virkninger av et endret klima. Velfungerende økosystemer og forflytningssoner øker dessuten sjansene for at planter og dyr klarer å tilpasse seg et endret klima. Trær og busker bidrar dessuten til å rense lufta, og til å kaste skygge på varme dager.

Grøntområdene i byer og tettsteder har også betydning for bylandskap, trivsel og helse.

I nasjonale forventninger til kommunal og regional planlegging, skriver Regjeringen at de forventer at "kommunene legger vekt på å ivareta byrom og blågrønn infrastruktur med stier og turveger som sikrer naturverdiene, hensyn til overvann og legger til rette for fysisk aktivitet og naturopplevelser for alle."

1.1.1      Når er det relevant å utrede grønnstruktur?

Kommunen bør vurdere grønnstrukturen i alle arealplaner i nærområdene til byer og tettsteder. Kommuneplanens arealdel bør brukes til å fastlegge overordnet grønnstruktur.

Påvirkning på grønnstrukturen bør vurderes ved planer om ny utbygging. I reguleringsplaner bør man sørge for å opprettholde eksisterende grønnstruktur, eventuelt etablere ny, eller gjenetablere tidligere grønnstruktur som har gått tapt.

I mange områder vil ikke grønnstrukturen ha arter eller naturtyper som har nasjonal eller vesentlig regional verdi. Dette gjør at det kan være vanskelig å definere den lokale grønnstrukturen som nasjonalt viktig. Slike områder med grønnstruktur kan imidlertid ha nasjonal eller vesentlig regional verdi. Dette går frem av verditabell for naturmangfold i KU-håndbok M-1941.

Følgende områder er definert som middels verdi i verditabell for naturmangfold i M-1941:

  • Lokalt viktige vilt- og fugletrekk.
  • Delvis intakte naturområder og naturstrukturer som er trekk-, vandrings- og forflytningskorridorer for et høyt antall arter eller for definerte grupper av arter, som amfibier eller pollinatorer.
  • Naturområder og naturstrukturer som bidrar til å binde sammen nøkkelområder for økologiske prosesser i økosystemene.

Følgende områder er definert som stor verdi i verditabell for naturmangfold i M-1941:

  • Regionalt/nasjonalt viktige områder for vilt- og fugletrekk.
  • Intakte sammenhenger mellom eller i tilknytning til større naturområder som har en viktig funksjon som forflytnings- og spredningskorridor for arter.
  • Områder som bidrar til sammenbinding av verneområder eller dokumenterte funksjonsområder for arter med stor eller svært stor verdi.

Når er det behov for mer kunnskap?

I alle arealplaner må grønnstrukturen identifiseres og beskrives. Bruk kart for å identifisere grønnstrukturen. Aktuelle kart kan være: 

  • kart med registeringer av naturtyper, arter, vegetasjon, vassdrag mm.  
  • arealressurskart 
  • flyfoto 
  • regionale og kommunale viltkart

Suppler kart over grønnstrukturen, med kunnskap om arter og naturtyper.

Beskriv grønnstrukturen og funksjonen denne har for naturmangfold, friluftsliv og klimatilpasning.

Hvor finner du mer informasjon om grønnstruktur?

Se mer informasjon om grønnstruktur i byer og tettsteder i veileder Planlegging av grønnstruktur i byer og tettsteder - miljodirektoratet.no

Denne veilederen gir en innføring i begrepet grønnstruktur og veiledning i hvordan arealene kan ivaretas gjennom arealplan.

Klimatilpasning i arealplanlegging innebærer å forstå konsekvensene av at klimaet endrer seg og iverksette tiltak for å på den ene siden å hindre eller redusere skade.

Et klima i endring setter naturens tilpasningsevne på prøve. Det er viktig at arter og naturtyper har gode leveområder, og ikke minst muligheter til å forflytte seg hvis forholdene endres. Forflytningskorridorer er alltid viktige i naturen, men i en tid med endringer i klimaet får de ekstra stor betydning.

Både områder på land og åpne vann og vassdrag er viktige forflytningskorridorer og sammenhengende leveområder.

Grøntdrag, våtmark og åpne vann og vassdrag har i tillegg betydning for å håndtere overvann. Sammenhengende områder med natur kan dermed bidra til å redusere virkningene av store mengder flom og nedbør.

Kommunene bør sørge for å ta vare på økologiske sammenhenger og unngå inngrep som skaper nye barrierer. Det er ønskelig at naturområder dimensjoneres slik at de er rustet for å tåle et klima i endring. Slik kan den kommunale arealplanleggingen bidra til å redusere naturens sårbarhet for klimaendringer. Denne måten å planlegge på er relevant på alle plannivåer.

Når er det relevant å utrede?

Det er relevant å vurdere virkninger av et klima i endring både i overordnet og i mer detaljert arealplanlegging. Kommunen bør se på hvilke effekter klimaendring forventes å gi for naturområder i kommunen, og justere arealplanene slik at det tas hensyn til forventede endringer.

Når er det behov for mer kunnskap om klimatilpasning?

Sjekk alltid regionale klimaprofiler for å avklare hvordan klimaet kan endre forholdene i og rundt planområdet. Se klimaprofiler for fylker her: Klimaprofilene - et kunnskapsgrunnlag for klimatilpasning - Norsk klimaservicesenter

Det er viktig å vurdere og utrede naturbaserte løsninger. Vegetasjonssoner og åpne vannveier er eksempler på naturbaserte løsninger. De statlige planretningslinjene for klima og energi stiller krav om at dette bør utredes. Planretningslinjene sier også at det skal begrunnes hvorfor naturbaserte løsninger er valgt bort, dersom det velges andre løsninger. Se mer om naturbaserte løsninger her: Vurdere naturbaserte løsninger - miljodirektoratet.no

Hvor finner du mer informasjon om klimatilpasning?

Les mer om klimatilpasning på disse sidene:

Klimagassutslipp er utslipp av gasser som bidrar til klimaendringer, som global oppvarming. En klimagass er en type gass i atmosfæren som fanger varmen fra sola, og fører til at gjennomsnittstemperaturen på jorda øker. De viktigste utslippskildene i Norge er olje- og gassutvinning, industri, veitrafikk, annen transport og arealendringer.

Gjennom Parisavtalen har Norge forpliktet seg til å redusere klimagassutslippene med 55 prosent innen 2030, sammenlignet med de nasjonale utslippene i 1990. Innen 2050 skal Norge være et lavutslippssamfunn, det vil si at utslippene skal reduseres i størrelsesorden 90 til 95 prosent sammenlignet med utslippsnivået i 1990.

For å redusere utslipp på kort sikt, vil det være viktig å redusere nedbygging og andre arealbruksendringer som gir utslipp. Dette er tiltak som gir umiddelbar effekt i klimagassregnskapet for sektoren skog og arealbruk. Å minimere utslipp fra arealbruksendringer er derfor svært viktig for å redusere norske klimagassutslipp og for at Norge skal nå sine forpliktelser i samarbeidet med EU.   

Føringene for utbygging på karbonrike arealer finnes i Statlige planretningslinjer for klima og energi (SPR-KE), som sier at omdisponering og nedbygging av karbonrike arealer, inkludert myr, tidevannssump og andre typer våtmark og skog, skal unngås så langt som mulig, slik at arealenes evne til lagring og opptak av karbon opprettholdes.

Miljødirektoratet vil lage veiledning til SPR-KE i løpet av 2025.

Når er det relevant å utrede?

Klimagassutslipp er et aktuelt utredningstema dersom det er grunn til å tro at planen eller tiltaket fører til utslipp av klimagasser . Dette kan være aktuelt hvis det planlegges utbygging på karbonrike arealer som myr, torvmark eller skogsareal med høy bonitet.

Når er det behov for mer kunnskap?

Det finnes ikke ferdige registreringer av karbonrike arealer (skog og myr) i Norge. Forslagsstiller kan bruke eksisterende kartgrunnlag om myr og skog til å utarbeide en oversikt over hvor i kommunen det finnes størst arealer med store karbonlagre. For å få mer presis kunnskap, må det gjøres ny kartlegging eller sammenstilling av tilgjengelig data, for eksempel fjernmålte data. Spesielt arealer over tregrensen er dårlig kartlagt. Dette gjelder særlig for myr der bare halvparten av myrarealet i fjellområder er registrert i N50-kartet.

Dersom planforslaget berører myr, bør det som hovedregel gjøres målinger av myrdybde.

Hvor finner du mer informasjon om klimagass?

Finn mer informasjon om klimagass på disse sidene: Klima - miljodirektoratet.no.

Klimagass er et eget tema i Miljødirektoratets håndbok M-1941 Konsekvensutredninger for klima og miljø. Håndboken er utarbeidet for planer der det er krav om KU, men inneholder både metoder og veiledning som også kan benyttes i planbeskrivelsen for andre planer. Omfanget av utredninger skal alltid tilpasses det som er beslutningsrelevant for saken.

Eksisterende kunnskap om klimagassutslipp og utslippsgenererende aktivitet finnes i følgende databaser:

Aktuelle kart:

  • Arealressurskart 1:5 000 - NKB-AR5
  • Arealressurskart 1:50 000 - AR50
  • Skogressurskart (SR16)
  • SSB Arealbruk
  • N50 Kartdata

Noen fylker og kommuner har utarbeidet egne kart over karbonrike arealer, for eksempel Tønsberg og Drammen kommuner – kontakt kommune eller fylke for å undersøke om dette finnes, eller undersøk om det finnes relevante prosjekter i Klimasats' prosjektarkiv.

Utslipp og opptak i egen kommune

Norge rapporterer til EU om tall for opptak og utslipp fra sektoren "skog og annen arealbruk". Miljødirektoratet har tilrettelagt for at du skal kunne finne tallene for din egen kommune. 

Beregne klimaeffekten av utbygging

Miljødirektoratet har laget et enkelt regneverktøy for å beregne utslipp fra arealbeslag ved nedbygging. Regneverktøyet finnes i Miljødirektoratets håndbok for konsekvensutredninger av klima- og miljø, i kapittel for utredning av klimagassutslipp.

Klimagassutslipp er utslipp av gasser som bidrar til klimaendringer, som global oppvarming.

En klimagass er en type gass i atmosfæren som fanger varmen fra sola, og fører til at gjennomsnittstemperaturen på jorda øker. De viktigste utslippskildene i Norge er olje- og gassutvinning, industri, veitrafikk, annen transport og arealendringer.

Gjennom Parisavtalen har Norge forpliktet seg til å . Innen 2050 skal Norge være et lavutslippssamfunn, det vil si at utslippene skal reduseres i størrelsesorden 90 til 95 prosent sammenlignet med utslippsnivået i 1990.

I 2019 utgjorde utslipp fra transportsektoren 15 % av verdens klimagassutslipp. Veitrafikken den desidert største utslippskilden innen transportsektoren.

For å redusere transportbehovet og bidra til et lavutslippssamfunn, må vi utvikle bærekraftige, kompakte og attraktive byer og tettsteder. Arealbruken skal tilrettelegge for gode mobilitetsløsninger og redusert transportbehov. 

Klimavennlig lokalisering som reduserer transportbehovet, handler om å få til kompakt utbygging og å satse på knutepunkter og utbygging langs kollektivakser. Dette er viktige forutsetninger for at klimavennlig transport skal bli et foretrukket transportalternativ.

Føringene for klimavennlig planlegging finnes i Statlige planretningslinjer for arealbruk og mobilitet - regjeringen.no. Formålet med retningslinjene er å sikre en samordnet og bærekraftig bolig-, areal- og transportplanlegging og bidra til mer effektive planprosesser.

Når er det relevant å utrede klimagassutslipp fra transport?

Klimagassutslipp fra transport er et aktuelt utredningstema dersom det er grunn til å tro at planen eller tiltaket fører til økning i klimagassutslipp. Dette kan være aktuelt hvis det planlegges utbygging som kan gi økt transport, for eksempel ved utbygging av større boligområder mer enn 3 km unna tettsteder, eller etablering av besøksintensiv eller arbeidsplassintensiv virksomhet utenfor tettstedsområder.

Når er det behov for mer kunnskap?

Det finnes mye informasjon om transportmengder og transportmønster i eksisterende databaser. Der det er utdaterte eller usikre trafikktall, og prosjektet endrer trafikkstrømmer eller øker transportvolumet bør det vurderes om det er behov for nye trafikktellinger og trafikkberegninger.

Hvor finner du mer informasjon om klimagassutslipp fra transport?

Klimagass er et eget tema i Miljødirektoratets håndbok M-1941 Konsekvensutredninger for klima og miljø. Håndboken er utarbeidet for planer der det er krav om KU, men inneholder både metoder og veiledning som også kan benyttes i planbeskrivelsen for andre planer. Omfanget av utredninger skal alltid tilpasses det som er beslutningsrelevant for saken.

Les mer om transport og tiltak for å redusere klimagassutslipp fra transport her: Transport - miljodirektoratet.no

Kulturlandskap er landskap som mennesket gjennom tidene har påvirket gjennom bruk, bosetting og nærings- virksomhet. 

Bruken av et område setter sitt preg på landskapet, både i form av naturtyper, spor i terrenget, bygninger og større eller mindre tekniske installasjoner. Naturverdiene og de kulturhistoriske verdiene utgjør til sammen miljøverdiene i kulturlandskapet. Verdifulle kulturlandskap bør forvaltes på en måte som ivaretar naturmangfoldet og de kulturhistoriske verdiene i området som en helhet. 

Artene og naturtypene er til stede som en følge av lang tids bruk, blant annet til slått og beite. Kulturpåvirkningen har ført til at man finner arter og naturtyper i kulturlandskapet som ikke er vanlige andre steder. Flere av disse artene og naturtypene er i ferd med å bli sjeldne i dag, på grunn av at kulturlandskapet ikke brukes på samme måte som tidligere.

Når kulturlandskap blir borte, forsvinner mangfoldet av blomster og dermed også insektene som er avhengige av blomstene. Tap av kulturlandskap er hovedårsaken til at så mange humler og andre bier er utrydningstruet i dag. Kulturlandskap som slåttemark, beitemark og kystlynghei er sterkt trua naturtyper. 

Når er det relevant å utrede?

Kulturlandskap er et aktuelt utredningstema i planer dersom det er grunn til å tro at planen kan få virkninger for områder med kulturlandskap.

Når er det behov for mer kunnskap?

Det er behov for kunnskap om Arter og naturtyper i kulturlandskapet dersom tidligere kartlegging er utdatert eller kilden er lite troverdig, men viser potensiale for viktig naturmangfold.

Hvor finner du mer informasjon om kulturlandskap?

Landskapet er helheten av våre naturgitte og menneskeskapte omgivelser, og kan utgjøre både små og store områder.

Norge har forpliktet seg til å verne, forvalte og planlegge landskap gjennom Europarådets landskapskonvensjon.

Kommunen kan bruke arealplanleggingen aktivt til å ta vare på verdifulle landskapskvaliteter. Landskapshensyn handler både om hvor ny utbygging lokaliseres, og om hvordan den utformes. 

Landskap er et tema i de fleste planene som omfatter ny utbygging. I et naturlandskap ønsker man ofte at nye inngrep skal underordne seg hovedlinjer og karaktertrekk i det eksisterende landskapet.

Det er særlig viktig å vurdere påvirkning og hensyn hvis utbyggingen berører landskap av stor interesse, og hvis planene omfatter inngrep som gir betydelige visuelle virkninger. Men også ved mindre utbygginger er det relevant å vurdere tilpasninger og gode visuelle løsninger.

Når er det relevant å utrede landskap?

Landskap kan være et aktuelt utredningstema dersom det er grunn til å tro at planen eller tiltaket kan få vesentlige virkninger for landskapets karakter. Landskap skal utredes dersom:

  • planen eller tiltaket berører nasjonalt eller regionalt viktige landskap
  • planen eller tiltaket kan endre de visuelle kvalitetene i omgivelsene
  • planen eller tiltaket kan påvirke landskap med/som er
    • mangfoldige
    • stor naturvariasjon
    • inngrepsfrie
    • distinkte/har særpreg
  • planen eller tiltaket påvirker utsikten fra:
    • verneområder (naturmangfoldloven)
    • urørte naturområder
    • kulturmiljø- eller områdefredninger (kulturminneloven)
    • verdensarvområder
    • kulturmiljøer av vesentlig regional eller nasjonal interesse
    • boligområder
    • friluftsområder

Når er det behov for mer kunnskap?

Landskap er et relevant tema i nesten alle planer. Det vil ofte være behov for å lage landskapssnitt og illustrasjoner for å synliggjøre hvilke virkninger planforslaget vil ha for landskapet.

Hvor finner du mer informasjon om landskap?

Landskap er et eget tema i Miljødirektoratets håndbok M-1941 Konsekvensutredninger for klima og miljø. Håndboken er utarbeidet for planer der det er krav om KU, men inneholder både metoder og veiledning som også kan benyttes i planbeskrivelsen for andre planer. Omfanget av utredninger skal alltid tilpasses det som er beslutningsrelevant for saken.

Eksisterende informasjon om landskap finnes i følgende databaser:

Mange fylkeskommuner og noen kommuner har også kartlagt og verdivurdert landskapet i sin region.

Luftforurensning kan defineres som partikler, gasser og stoffer i lufta som er skadelige for mennesker og/eller økosystemer. Luftforurensning er den miljøfaktoren som er mest skadelig for helsen verden over. I Norge er det svevestøv og nitrogendioksid (NO2) som er det viktigste typene lokal luftforurensning.

Forurensningsforskriften har juridisk bindende grense- og målsettingsverdier for utendørslufta i Norge.

Når er det relevant å utrede luftforurensning

Luftforurensning er et aktuelt utredningstema dersom det planlegges utbygging i områder med luftforurensning, eller hvis det planlegges utbygging av anlegg eller virksomheter med utslipp som kan gi økt luftforurensning. Dette er omtalt i T-1520, Retningslinje for luftforurensing i arealplanleggingen.

Luftforurensning er relevant å beskrive og utrede i plansaker hvis:

  • det planlegges utbygging av boliger, skoler, barnehager eller helsebygg i et område der det er grunn til å tro at det er luftforurensning over grenseverdiene, men der det ikke er kartlagt luftforurensning
  • det planlegges utbygging av boliger, skoler, barnehager eller helsebygg i gul eller rød sone for luftforurensing
  • det planlegges utbygging av samferdselsanlegg eller virksomheter som kan bidra til å øke luftforurensningen vesentlig

Når er det behov for mer kunnskap om luftkvalitet i arealplanleggingen?

Det er behov for luftkvalitetsberegninger dersom det planlegges:

  • ny utslippskilde (for eksempel industri) som medfører produksjon som gir økt utslipp og utvidelse av areal, økt produksjon, endret drift og økt trafikk til og fra virksomheten
  • veg med ÅDT over 8000, og som medfører endret geometri, endret skiltet hastighet, mer enn 30 % økt trafikkmengde og/eller økt andel tungtrafikk
  • utbygging som medfører at det oppstår et gaterom (street canyon) med lite luftgjennomstrømning
  • ny tunnel, dersom det er boliger, skoler, barnehager eller helsebygg i nærheten av munning eller utslippspunkt for tunnelventilasjon (f.eks. luftetårn)

Hvor finner du mer informasjon om luftkvalitet?

Du finner mer informasjon om luftkvalitet på Miljødirektoratets nettsider om Luftkvalitet i Norge - Verktøy og data.

Luftkvalitet er også et eget tema i Miljødirektoratets håndbok M-1941 Konsekvensutredninger for klima og miljø. Håndboken er utarbeidet for planer der det er krav om KU, men inneholder både metoder og veiledning som også kan benyttes i planbeskrivelsen for andre planer. Omfanget av utredninger skal alltid tilpasses det som er beslutningsrelevant for saken.

En naturtype er en ensartet type natur. Den omfatter alle levende organismer og de miljøfaktorene som virker der. Spesielle typer naturforekomster som dammer, åkerholmer eller lignende, samt spesielle typer geologiske forekomster, regnes også som naturtyper etter naturmangfoldlovens definisjon.

Naturtyper er sentrale for å ivareta artsmangfoldet, variasjonsbredden og de økologiske sammenhengene i norsk natur. 

Naturmangfoldloven har forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer. Naturmangfoldloven har som mål at mangfoldet av naturtyper ivaretas innenfor deres naturlige utbredelsesområde og med det artsmangfoldet og de økologiske prosessene som kjennetegner den enkelte naturtype. Målet er også at økosystemers funksjoner, struktur og produktivitet ivaretas så langt det anses rimelig. Dette går fram av naturmangfoldloven § 4 om forvaltningsmål for naturtyper og økosystemer.

Når er det relevant å utrede naturtyper?

Naturtyper er et aktuelt utredningstema i planer dersom det er grunn til å tro at planen kan få virkninger for områder som:

  • er naturpreget - med naturpreget menes alle områder som ikke er bebygd eller i bruk. Dette omfatter både utmarksområder og naturområder/grøntområder i tettbygd strøk.
  • påvirker hydrologi i nærheten av vannbetinget natur slik som vassdrag, myr og annen våtmark.

Når er det behov for mer kunnskap?

Det er behov for ny kunnskap om naturmangfold dersom det planlegges utbygging i områder hvor

  • det er naturpreget, grunn til å tro at det er naturmanfold og det ikke er kartlagt tidligere
  • tidligere kartlegging er utdatert eller kilden er lite troverdig, men viser potensiale for viktig naturmangfold

Det er likevel ikke behov for kartlegging dersom

  • området er åpenbart ødelagt av eksisterende eller tidligere virksomhet
  • området er åpenbart tilrettelagt for lek, med plener, lekearealer og gangstier

Figur : Figur 2: Eksempel på kartleggingsområder. Område N1 viser en opparbeidet park/gressplen hvor det ikke er behov for kartlegging. Område N2 med sammenhengende grønnstruktur er et areal som bør kartlegges|

Dersom det er usikkert om området bør kartlegges, bør en fagkyndig vurdere behovet for ny kartlegging. Det skal begrunnes dersom det vurderes at eksisterende kunnskap er god nok, og at det derfor ikke er behov for ny kunnskap.

Hvor finner du mer informasjon om naturtyper?

Naturmangfold er et eget tema i Miljødirektoratets håndbok M-1941 Konsekvensutredninger for klima og miljø. Håndboken er utarbeidet for planer der det er krav om KU, men inneholder både metoder og veiledning som også kan benyttes i planbeskrivelsen for andre planer. Omfanget av utredninger skal alltid tilpasses det som er beslutningsrelevant for saken.

Eksisterende data om naturtypelokaliteter er tilgjengelig blant annet i Naturbase og gjennom Portal for økologiske grunnkart.

Du finner også informasjon i Rødlista for naturtyper 2018 og i Kilden (NIBIO) (Aktuelle kartlag: historiske flyfoto og Skogressurskart (SR16) og info fra Skogbrukskartlegging).

Grønn infrastruktur og sammenhengende naturområder er begreper som brukes om arealer og landskapselementer som har særlig betydning som formerings-, oppvekst- og forflytningsområder for arter og for artenes overlevelse over lang tid.

Grønn infrastruktur brukes også om viktige områder for sentrale økologiske prosesser. Både landarealer og vann og vassdrag inngår i begrepet, som dermed like gjerne kunne betegnes blågrønn infrastruktur.  

Grønn infrastruktur kan bestå av de grønne områdene i byer og tettsteder som er viktig for urbant naturmangfold og nærfriluftsliv, og områder utenfor by og tettsteder som har betydning for enkeltarter eller flere artsgrupper. Både det som benevnes som by- og tettstedsnær grønnstruktur, naturtyper, økologiske funksjonsområder for arter, sammenhengende naturområder og landskapsøkologiske sammenhenger kan inngå i grønn infrastruktur.

Grønnstrukturen er også på flere måter viktig i forbindelse med klimatilpasning. Sammenhengende vegetasjonsbelter er en velegnet naturbasert løsning for å beskytte mot økte mengder overvann og andre virkninger av et endret klima. Velfungerende økosystemer og forflytningssoner øker dessuten sjansene for at planter og dyr klarer å tilpasse seg et endret klima. 

Når er det relevant å utrede?

Grønn infrastruktur bør beskrives og utredes nærmere dersom planen fører til at sammenhengende naturstrukturer og -områder deles opp. Det er særlig viktig å vurdere påvirkning og hensyn hvis planlagt utbygging berører grønn infrastruktur med betydning for mange arter, eller grønn infrastruktur i områder der det er lite av dette.

Når er det behov for mer kunnskap?

Utredning av grønn infrastruktur og landskapsøkologiske sammenhenger gjøres først og fremst ved bruk av kartanalyser. For å slike områder brukes i hovedsak kartanalyser: 

  • kart med registeringer av naturtyper, arter, vegetasjon, vassdrag mm.  
  • arealressurskart 
  • flyfoto 

Et oversiktskart over kommunen og nabokommuner kan være et godt startsted. Kartet viser hvor man finner større, sammenhengende utmarksområder med fjell, skog eller annen natur, hvor forbindelseslinjene mellom dem går, og hvor man finner inngrep og bebyggelse. 

Kart over inngrepsfrie naturområder viser områder med avstand på en kilometer eller mer til nærmeste tyngre, tekniske inngrep. De er et verdifullt hjelpemiddel for å identifisere og avgrense sammenhengende naturområder.

Kart over inngrepsfri natur må imidlertid alltid suppleres med konkrete vurderinger av hvilke områder som utgjør de sammenhengende strukturene ute i naturen. Det er flere grunner til det. Et areal kan ha stor verdi som del av et sammenhengende naturområde, selv om det ikke omfattes av kriteriene for inngrepsfri natur. Det er også viktig å inkludere intakte naturkorridorer mellom områder av større utstrekning, ut fra deres funksjon for spredning og forflytning av arter og for friluftslivet.

Det er også viktig å inkludere intakte naturkorridorer mellom områder av større utstrekning, ut fra deres funksjon for spredning og forflytning av arter.

Et temakart vil være til god hjelp i kommunens arbeid med å ivareta sammenhengende naturområder gjennom arealplanlegging. Kartet bør vise de større, sammenhengende områdene og eventuelle forbindelser mellom dem.

Nasjonalparker og mange landskapsvernområder har verdi som sammenhengende naturområder. De bør derfor tas med som en del av temakartet, selv om verneområder ikke er tema for de ordinære planprosessene i kommunen. Alle villreinområder bør også inngå i temakartet for sammenhengende naturområder.

I byer og tettsteder er det viktig å identifisere grønnstrukturer mellom boligområder og bydeler. Både større vilttrekk og mindre bekkedaler er viktige å identifisere.

Hvor finner du mer informasjon om grønn infrastruktur?

Naturmangfold er et eget tema i Miljødirektoratets håndbok M-1941 Konsekvensutredninger for klima og miljø. Håndboken er utarbeidet for planer der det er krav om KU, men inneholder både metoder og veiledning som også kan benyttes i planbeskrivelsen for andre planer. Omfanget av utredninger skal alltid tilpasses det som er beslutningsrelevant for saken.

Se veileder: Planlegging av grønnstruktur i byer og tettsteder - miljodirektoratet.no

Med strandsone menes området 100 meter fra strandlinjen målt i horisontalplanet ved alminnelig høyvann.

Begrepet «strandsonen» har ingen juridisk definisjon, men brukes i juridisk forstand vanligvis synonymt med 100-metersbeltet.

Strandsonen har ofte mange ulike naturtyper som gir et stort og variert artsmangfold. Strandsonen langs sjø og vassdrag har også stor verdi for friluftsliv, avkobling og ulike fritidsaktiviteter. Fri ferdsel i strandsonen er regulert gjennom friluftslovens § 8, som fastslår at enhver har rett til å bade fra strand i utmark når det skjer i rimelig avstand fra bebodd hus eller hytte og uten utilbørlig fortrengsel eller ulempe for andre.

I plan- og bygningsloven er strandsonen gitt en særlig beskyttelse gjennom en egen bestemmelse om byggeforbud i 100-metersbeltet langs sjøen. Dette går fram av plan- og bygningsloven § 1-8, hvor det står at "I 100-metersbeltet langs sjøen og langs vassdrag skal det tas særlig hensyn til natur- og kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser."

Statlige planretningslinjer for differensiert forvaltning av strandsonen langs sjøen (SPR Strandsone) klargjør hvordan det generelle byggeforbudet i strandsonen skal forvaltes. Disse retningslinjene tydeliggjør nasjonal arealpolitikk i strandsonen.

Forvaltningen av strandsonen skal ta hensyn til forskjeller i utbyggingspress og verneverdier i ulike deler av landet. I områder med lite utbyggingspress og mye tilgjengelig strandsone, kan det i større grad godkjennes nye tiltak, enn i områder som har lite tilgjengelig strandsoneareal og stort utbyggingspress. Dette følger av SPR for strandsonen.

For vann og vassdrag som er innlemmet i nasjonale verneplaner for vassdrag, se forskrift om rikspolitiske retningslinjer for vernede vassdrag. Retningslinjene gjelder alle vernede vassdrag og et område på inntil 100 meters bredde langs dem. De gjelder også for andre deler av nedbørfeltet hvis det er faglig dokumentert at de har betydning for vassdragets verneverdi. I forskriften er det gitt egne mål for forvaltningen av vernede vassdrag.

Når er det relevant å vurdere hensyn i strandsonen?

Strandsonen er relevant ved planlegging i nærområdene til sjø og vassdrag. Det er spesielt relevant å se på hvilken verdi den aktuelle strandsonen har for friluftsliv, landskap, naturmangfold, friluftsliv og vannmiljø.

I nasjonale forventninger går det frem at Regjeringen forventer at kommunene "vurderer arealbruken i strandsonen langs sjøen og i og langs vassdrag i et helhetlig og langsiktig perspektiv, og tar særlige hensyn til naturmangfold, kulturmiljø, friluftsliv, landskap og andre allmenne interesser".

Når er det behov for mer kunnskap?

I nasjonale forventninger går det frem at Regjeringen forventer at kommunene "identifiserer og tar hensyn til viktig naturmangfold, friluftslivsområder, overordnet grønnstruktur, kulturhistoriske verdier, kulturmiljø og landskap i planleggingen. Samlede virkninger tas hensyn til".

Vi har i de fleste områder relativt god kunnskap om strandsonens verdi som friluftslivsområde. Det kan likevel være behov for å kartlegge bruken av og tilgang til strandsonen i enkelte utbyggingsprosjekter, samt å kartlegge hvilke hindre og stengsler som finnes i området i dag.

Vi har ikke så mye kunnskap om naturtyper og arter i strandsonen, og det vil ofte være behov for kartlegging av naturtyper og arter i utbyggingsprosjekter. Se mer informasjon om arter og naturtyper her (lenke).

Hvor finner du mer informasjon?

Les mer om strandsone langs sjøen på Kommunal- og distriktsdepartementets nettsider:

Det finnes også mer informasjon i følgende kartlag:

Dette kartlaget er et godt utgangspunkt for å vurdere hvor store arealer i strandsonen langs sjø som er allment tilgjengelige for kommunens befolkning. Arealene er i SSB beregnet teknisk ut fra terrengforhold og nedbygging, og det er ikke tatt hensyn til atkomstmuligheter, om de er tilgjengelige for allmenn bruk, eller hvor attraktive områdene er. Informasjonen må derfor suppleres med lokal kunnskap for bruk i planlegging

NVEs samleside om Verneplan for vassdrag har lenker til oversiktskart og nedlastbare kartdata. For hvert enkelt vassdrag finner du begrunnelsen for vernevedtaket og annen informasjon om miljøkvaliteter

Fiskeridirektoratet kartløsning Yggdrasil har informasjon om kyst, sjøområder og akvakultur

Støy defineres som uønsket lyd. Det er et nasjonalt mål å redusere antallet mennesker som blir plaget av støy.

Mer enn 80 % av Norges befolkning bor i byer og tettsteder, og andelen øker. Flere ulike hensyn tilsier at vi skal fortsette å fortette byene og bygge nært kollektivknutepunkter med tog, veg og bane. En forutsetning for en bærekraftig utbygging og fortetting, er at gode lydmiljøer finnes i tilstrekkelig omfang, der risikoen for støyplage og negative helseeffekter begrenses. Et godt lydmiljø kan defineres som et miljø uten støy og forstyrrende lyder hvor det er mulig med hvile og rekreasjon.

Klima- og miljødepartementets Støyretningslinje T-1442 gir anbefalte grenseverdier og kvalitetskriterier som legges til grunn for planlegging, for å sikre bokvalitet og redusere støyplage. Formålet med retningslinjen er å legge til rette for en langsiktig arealdisponering og planlegging av det fysiske miljø som fremmer trivsel og bokvalitet, forebygger helsekonsekvenser av støy, samt ivaretar og utvikler gode lydmiljøer og stille områder.

Arealplanlegging og forebyggende tiltak er de viktigste verktøyene for å nå disse målsettingene og forhindre at flere blir plaget av støy. Støy må være et premiss for planleggingen. Ny bebyggelse bør etableres slik at det blir god bo- og brukskvalitet og gode lydmiljøer på eiendommen. Nye støyende anlegg og virksomhet bør ikke medføre økt støybelastning over grenseverdier for nærliggende bebyggelse. Med god planlegging vil det ofte være mulig å etablere ny bebyggelse, og støyende anlegg og virksomhet, uten at flere blir plaget av støy.

Når er det relevant å utrede?

Støy er et aktuelt utredningstema dersom det planlegges støyfølsom bebyggelse eller støyende anlegg og virksomhet som omtalt i T-1442 "Retningslinje for behandling av støy i arealplanlegging".

Støy skal utredes dersom:

  • det planlegges utbygging av boliger, skoler, barnehager eller helsebygg i et område der det er grunn til å tro at det er støy over grenseverdiene i T-1442, men der det ikke er kartlagt støy
  • det planlegges etablering av støyende anlegg eller virksomhet nært boliger, skoler, barnehager, helsebygg, eller i stille områder som i definert i T-1442.

Når er det behov for mer kunnskap?

Det bør i utgangspunktet lages en støyutredning for alle reguleringsplaner hvor det planlegges støyfølsom bebyggelse i en støysone, eller hvor det planlegges støyende anlegg eller virksomhet som gir støy over grenseverdiene for støyfølsom bebyggelse.

Formålet med en støyutredning er å vise at grenseverdier og kvalitetskriterier kan tilfredsstilles. Uten denne dokumentasjonen foreligger det ikke tilstrekkelig kunnskap til å kunne ta en beslutning om planen bør vedtas eller ikke.

Hvor finner du mer informasjon om støy?

Les mer om hvordan støy skal ivaretas i arealplaner i veileder til støyretningslinje T-1442: Veileder om behandling av støy i arealplanlegging - miljodirektoratet.no

Støy er et eget tema i Miljødirektoratets håndbok M-1941 Konsekvensutredninger for klima og miljø. Håndboken er utarbeidet for planer der det er krav om KU, men inneholder både metoder og veiledning som også kan benyttes i planbeskrivelsen for andre planer. Omfanget av utredninger skal alltid tilpasses det som er beslutningsrelevant for saken.

Se også Miljødirektoratets temaside om støy: Støy og støyregelverket - miljodirektoratet.no

Vannmiljø er en samlebetegnelse for økologiske og kjemiske forhold i en vannforekomst.

En vannforekomst er en avgrenset og betydelig mengde av overflatevann, som for eksempel en innsjø, magasin, elv, bekk, kanal, fjord eller kyststrekning, eller et avgrenset volum grunnvann i et eller flere grunnvannsmagasin.

Svært mange arealbruksendringer kan forventes å påvirke vassdrag, grunnvannsforekomster eller sjøområder. Hensyn til vannmiljø er derfor relevant i de fleste arealplaner.

Gjennom arbeidet med vannforvaltning er det fastsatt miljømål for alle vannforekomster. Kommunen skal i utgangspunktet ikke planlegge noe som gjør at miljømålene ikke kan nås.

Vann er livsmiljø for en lang rekke levende organismer, fra planter og insekter til fugl, fisk og pattedyr. Kantvegetasjon, elvebredder og flommark har stor betydning for økosystemet i og langs vassdraget, og kan dessuten bidra til å redusere erosjon og dempe flom.

Åpne bekker og vann er ofte viktig både for naturmangfold, som landskapselement og som naturlig rensesystem. I tillegg bidrar åpne vannsystemer til å håndtere overvann og dempe flom, en funksjon som blir stadig viktigere med økende klimaendringer.

Livsmiljøene i vann og vassdrag er ofte sårbare for endringer som følge av utslipp eller inngrep. Miljøvirkningene kan spre seg raskt og kan være vanskelige å forutsi. Kommunene kan bruke arealplanleggingen til å kanalisere utbygging og aktivitet og sette nødvendige restriksjoner på arealbruken.

Når er det relevant å utrede?

Vannmiljø er et aktuelt utredningstema hvis planen eller tiltaket kan bidra til å påvirke miljøtilstanden i en vannforekomst negativt.

Vannmiljø skal utredes i planen dersom:

  • det planlegges utbygging i områder med resipienter eller vann­forekomster som kan bli berørt av utbyggingen
  • avrenning og utslipp fra utbyggingen vil påvirke fysiske forhold, vanntemperatur eller kjemiske forhold i vannforekomsten
  • utslipp fra utbyggingen kan endre miljøtilstanden i vannforekomster i nærheten, eller påvirke mulighetene for å nå miljømålene i vannforskriften

Når er det behov for mer kunnskap?

Det finnes informasjon om vannkvaliteten i de fleste vannforekomstene i Norge i Vann-Nett. I en del tilfeller er det likevel behov for ny kunnskap for å avklare økologisk og kjemisk kvalitet på vannforekomsten.

I alle planer er det behov for kunnskap om hvilke påvirkningsfaktorer den planlagte utbyggingen vil ha. Påvirkning er enten nedbygging av eller inngrep i en vannforekomst, eller påvirkning i form av utslipp eller ved bruk av stoffer og kjemikalier som kan påvirke vassdrag. 

Hvor finner du mer informasjon om vannmiljø?

Les mer om vannmiljø i Miljødirektoratets veileder om vannmiljø i arealplanlegging her:  

Vi genererer din PDF - vennligst vent

Dette kan ta litt tid