Dette omfattes av forskriften

Hele den normale virksomheten må anses som tillatt gjennom forskriften, dersom kravene i overholdes. Det gjelder også eventuell påregnelig forurensning som ikke er regulert med utslippsgrenser i forskriften.

Med påregnelig menes utslipp som kan forventes gjennom normal drift. For at forurensningen skal være tillatt (påregnelig) kreves det at bedriften setter i verk tiltak for å begrense utslippene dersom det er nødvendig, som ved å etablere og drifte en oljeutskiller eller gjøre tiltak for å begrense avrenning av nitrogen fra sprengning mv.

De mest typiske forurensningene er regulert med vilkår i kapittel 33, som støv, støy og utslipp av prosessavløpsvann. Forurensningen vil være ulovlig dersom kravene i kapittel 33 ikke overholdes.

Likevel kan det være behov for å regulere påregnelig forurensning av hensyn til omgivelsene. Statsforvalteren kan da bestemme at bedriften må ha en særskilt tillatelse til virksomhet etter forurensningsloven.

Virksomhetens plikter etter forskriften

All forurensning fra virksomheten, herunder utslipp til luft og vann, samt støy og avfall, er isolert sett uønsket. Virksomheten har en plikt til å redusere sine utslipp så langt dette er mulig uten urimelige kostnader, selv om utslippene holdes innenfor fastsatte utslippsgrenser.

Plikten omfatter også utslipp som det ikke er satt grenser for i lov eller forskrift.

Statsforvalteren kan iverksette sanksjoner etter forurensningsloven (Rundskriv T-3/12 og forurensningsforskriften kapittel 41), for eksempel tvangsmulkt, inntil virksomheten retter seg etter forskriften eller søker om tillatelse.

Slik virker forskriften

Forurensningsforskriften kapittel 33 om forurensning fra produksjon av fabrikkbetong, betongvarer og betongelementer er å anse som en tillatelse til produksjon av betong for virksomheter som definert under virkeområde i § 33-1.

Hele den normale virksomheten må anses som tillatt gjennom forskriften, dersom kravene i forskriften overholdes.

Virksomheter som er omfattet av virkeområdet, har en plikt til å redusere sine utslipp så langt dette er mulig uten urimelige kostnader, selv om fastsatte utslippsgrenser overholdes.

Plikten omfatter også utslipp som det ikke er satt grenser for i lov eller forskrift.

Statsforvalteren kan iverksette sanksjoner etter forurensningsloven (Rundskriv T-3/12 og forurensningsforskriften kapittel 41), for eksempel tvangsmulkt, inntil virksomheten retter seg etter forskriften eller søker om tillatelse.

Virksomheter som produserer fabrikkbetong

Dette er virksomheter som produserer fersk betong på bestilling til utkjøring.

Virksomheter som produserer betongelementer

Dette er virksomheter som produserer ferdige elementer og varer av betong, som rør, kummer, og andre typer ferdigmoduler.

Virksomhet som ikke er omfattet – bygg- og anleggsvirksomhet

Forskriften vil ikke gjelde for mobil betongproduksjon tilknyttet midlertidig bygg- og anleggsvirksomhet.

Miljøproblemer som kan oppstå på byggeplasser kan likevel være vesentlige, som avrenning fra spyling av biler, tømming av betongrester og utslipp av plastarmering.

Dersom det foregår produksjon av betong i stor skala på byggeplass, kan det være at aktiviteten ikke omfattes av forurensningsloven § 8 første ledd nr. 3 som unntar vanlig forurensning fra bygg- og anleggsvirksomhet, og dermed anses som ulovlig forurensning.

Ansvarlige for anleggsaktiviteten skal i slike tilfeller søke statsforvalteren om tillatelse etter forurensningsloven.

Mottak av betongavfall

Forskriften gjelder for håndtering, det vil si sortering, lagring, gjenbruk og gjenvinning, av eget betongavfall.

Dersom virksomheten tar imot betongavfall fra andre utenfor virksomheten, blir virksomheten avfallsmottager og må ha tillatelse etter forurensningsloven og avfallsregelverket.

Det kan imidlertid åpnes for mottak av betongrester fra andre produsenter dersom restene er å anse som et produkt. Det betyr at de mottatte betongrestene allerede har gjennomgått en gjenvinning og er klare til bruk uten bearbeiding (knusing, sortering mv.) og har en tilstand som oppfyller kravene i § 33-13.

Forklaring på definisjonene

a) Betongavfall er i denne forskriften definert som alle fraksjoner av betongrester som dannes gjennom egen produksjon. Betongavfall omfatter også slam fra sedimentasjonsanlegg.

b) Med betongslam menes kun betongavfall som samles opp fra sedimentasjonsanlegg. Definisjonen av betongslam inkluderer ikke våte betongrester fra tømming og vask av biler.

c) Alt vann som oppstår som følge av driften og som ledes til renseløsning er definert som prosessavløpsvann. Dette inkluderer også vann fra andre overflater eller arealer som ledes til renseløsning. Forurensning fra andre kilder kan være forurensning fra olje, kjemikalier eller nitrogen som ledes til renseløsningen, som overvann fra utearealer.

d) Diffuse utslipp er utslipp av vann som ikke går til renseløsning og støv som ikke har et spesifikt utslippspunkt.

e) Definisjonen på nabo er den samme som definert i støyretningslinjen T-1442, og omfatter støyfølsom bebyggelse. Næringsbygg eller -eiendommer er ikke omfattet av definisjonen på nabo i dette forskriftskapittelet (se også veiledning til § 33-17 om unntak mv.)

Forskriften regulerer vanlig forurensning

Forskriften er innrettet for å tillate vanlig forurensning fra driften.

Hele den normale virksomheten må anses som tillatt gjennom forskriften, dersom kravene i forskriften overholdes. Det gjelder også eventuell påregnelig forurensning som ikke er regulert med utslippsgrenser i forskriften.

Med påregnelig menes utslipp som kan forventes gjennom normal drift, som for eksempel olje eller nitrogen.

Dersom det foreligger særlige forhold, kan statsforvalteren bestemme at virksomheten krever særskilt tillatelse. Det samme gjelder dersom det er behov for å vedta permanente unntak fra kravene i forskriften i henhold til § 33-17 (se også veiledning til § 33-17 om unntak, tilsyn, klage, straff mv.).

Eksempler: Hva som kan bli vurdert å være særlige forhold som grunn til særskilt tillatelse (ikke uttømmende)

Behov for driftstider/kjøretider: For virksomheter som er lokalisert slik at tungtrafikken til og fra anleggsområdet går gjennom boligfelt, forbi skoler og lignende kan det være behov for krav om driftstider.

Særlig der det er mottatt klager, der det mangler støyskjerming eller der betongvirksomheten står for hoveddelen av tungtransporten.

Annen virksomhet på samme område som betongproduksjon: Noen betongfabrikker er lokalisert på samme område som annen forurensende industri (pukkverk, annen utvinning, deponi, med mer).

Tillatelse kan være nødvendig for å sørge for at virksomhetene har likelydende krav til driftstider, støy og støykartlegging, samlet belastning av utslipp til vann med mer.

Særlig der det er samme driftsansvarlige selskap for virksomhetene, som for eksempel der både betongverket og pukkverket på samme område drives av samme driftsansvarlige selskap.

Forurensning fra andre kilder: Betongfabrikker som er lokalisert sammen med pukkverk kan ha nitrogen i sitt utslippsvann. Avhengig av resipienten, kan det være en grunn til å vurdere om dette bør reguleres særskilt.

• Se også veiledning til § 33-9 om måling og beregning av vannforbruk og utslipp av prosessavløpsvann).

Hensynet til en spesielt sårbar naturtype eller naturområde: Hvis driften vil være i strid med nasjonale eller regionale miljømål for området, kan virksomheten ha behov for skjerpede vilkår for driften og krav om risikoreduserende tiltak tilpasset situasjonen.

Med naturområder menes områder som er av forvaltningsmessig betydning og de bør være spesielt avsatt til formålet i arealplanen, for eksempel stillesoner, naturvernområder/reservater, tilrettelagte friluftsområder mv. Informasjon om naturområder bør meldes til Statsforvalteren

• Se også veiledning til § 33-16 om meldeplikt.

Dersom naturområdet ikke er avsatt i reguleringsplanen vil Statsforvalteren gjøre en individuell vurdering av om det må tas spesielle hensyn til området

Hensynet til en spesielt sårbar resipient: Dersom virksomheten har utslipp til en spesielt sårbar resipient, kan det være behov for skjerpede vilkår for driften og krav om risikoreduserende tiltak tilpasset situasjonen.

Virksomheten må derfor ha kunnskap om hvilken type resipient de har, og hvordan utslippet påvirker resipienten.

• Se også veiledning til § 33-4 om generelt om vannforbruk og utslipp av prosessavløpsvann

Mottak, lagring og bruk av returmasser: Forskriften omfatter ikke mottak av masser fra annen aktivitet eller annen virksomhet.

Betongfabrikker som jevnlig tar imot betongavfall eller andre avfallsmasser som må behandles før det kan gjenvinnes i produksjon av ny betong, defineres som en avfallsmottaker og kan ha behov for en særskilt tillatelse.

• Se også veiledning om gjenvinning av betongavfall

Faste jevnlige unntak fra den vanlige driften: Dersom bedriften jevnlig må søke unntak fra forskriftskravene, kan dette formaliseres ved å regulere virksomheten i en egen tillatelse.

Det vil si faste sesongvise eller årlige endringer i driften som fører til en vesentlig økning i utslipp utover forskriftens vilkår.

Kontroll på vannforbruket

Reduksjon av vannforbruket gjennom resirkulering er et miljøtiltak i seg selv, men vil også kunne redusere utslipp av tungmetaller og suspendert stoff.

Bedriften må dokumenterer sitt vannforbruk i kubikk per år.

• Se også veiledning til § 33-15 om journalføring og dokumentasjon

Hvordan overholde krav om utslipp av prosessavløpsvann?

Kravet om at utslippet ikke skal medføre skade eller negativ påvirkning, kan være vanskelig å overholde dersom man ikke har nok informasjon om resipienten.

Særlig sårbare resipienter har liten kapasitet til å omsette forurensende utslipp, og det kan være fare for at viktige naturverdier blir skadet eller går tapt.

Det følger derfor naturlig av kravet at virksomheten skaffer seg kunnskap om resipienten og gjør en risikovurdering av sitt utslipp. Risikovurdering av driften følger også av internkontrollforskriften.

Hvordan vurdere miljøtilstanden?

Virksomhetene må kjenne til miljøtilstanden i sin resipient/resipienter for å kunne tilpasse renseløsning og måleprogram.

Det finnes flere verktøy tilgjengelig for å finne informasjon om miljøtilstand, vannkvalitet, sårbart dyre- og planteliv i relevant resipient.

Blant annet følgende kartløsninger:

• Naturbase.no
• Miljostatus.no
• Vann-nett.no

Hvor gjelder grenseverdiene

Grenseverdiene skal overholdes i utslippspunktet til resipient. Utover det stilles det ikke spesifikke krav til renseløsninger. Det vil være opp til virksomheten og finne tekniske løsninger for rensing eller eventuelt resirkulering på eget anlegg.

Resipient er i denne forskriften definert som alle mottakere av forurensende utslipp fra virksomheten, som vann og grunn. Det vil si at utslipp av prosessavløpsvann til vann og grunn er omfattet av kravene i § 33-5.

Grenseverdien for pH er basert på resipientens tålegrense

Forskriften setter krav om at pH-verdien i prosessavløpsvannet ikke skal overstige 9,5 for noen resipienter.

For sårbare resipienter, for eksempel gyteelver og bekker med lav vannføring, kan det være nødvendig at prosessvannet har enda lavere pH for å ikke medføre skade eller ulempe for naturmangfoldet ved og rundt utslippspunktet.

Det er derfor stilt krav om at pH-verdien i prosessavløpsvannet ikke skal overstige 8 for sårbare resipienter.

Vurdering av resipienten

Virksomhetene, som er omfattet av denne forskriften, kan ha svært ulike resipienter. Resipientene kan være alt fra sårbare bekkesystemer til mer hardføre kystresipienter eller grunn.

Noen resipienter kan være svært sårbare for forurensning. Det er derfor satt et krav om at pH-verdien skal tilpasses resipientens tålegrense.

Virksomheten må selv finne ut av om deres resipient er sårbar eller ikke.

Hva kjennetegner en sårbar resipient?

En pekepinn på om resipienten er sårbar eller ikke, kan være i hvilken tilstandsklasse resipienten har. Tilstandsklassen blir bestemt ut ifra undersøkelser i resipienten og kriterier i vannforskriften. Men dette er ikke alltid bestemmende for sårbarhet.

Selv om tilstandsklassen er god, kan resipienten likevel være sårbar for økt forurensning. Vi må da se på resipientens evne til å omsette utslippet, som eksempelvis vannføring, innblandingsforhold og samlet belastning fra andre kilder.

En resipient i dårlig tilstandsklasse behøver heller ikke være sårbar. For eksempel kan det være historisk forurensning i sedimentene som gir dårlig tilstandsklasse, men resipienten vil likevel tåle en viss økt forurensning, uten at resipienten som helhet skades.

Sårbarhet er definert som hvor utsatt resipienten er for å bli negativt påvirket av forurensning, det vil si hvor stor sannsynlighet det er for skade som følge av utslippet.

Type resipient og sårbarhet

Sårbare resipienter kan være:

• Bekker og vann tilknyttet drikkevannskilde
• Små bekker
• Små grunne vann
• Bekker/vann som allerede er forurenset eller belastet med utslipp fra andre kilder
• Små fiskeførende elver
• Gyteelver
• Gruntvannsområder og bukter i sjø med lav vannutskiftning

Middels resipienter kan være:

• Elver
• Større vann med kort oppholdstid

Gode resipienter kan være:

• Åpne sjø- og havområder
• Store vassdrag med høy vannføring

Hvor finnes informasjon om resipienten?

Det finnes flere verktøy som kan være til nytte for å finne ut av hvordan resipienten er klassifisert, i hvilken tilstand resipienten er og hvilke dyr eller planter som kan påvirkes av utslippet.

Hvilken tilstandsklasse (svært god, god, moderat, dårlig, svært dårlig) som gjelder for den resipienten virksomheten har utslipp til, kan søkes opp på miljøstatus.no og vannportalen.no.

Statsforvalteren kan også gi informasjon om tilstandsklassen.

Se også veiledning til utslipp av prosessavløpsvann

Hva er diffuse utslipp til luft?

Med diffuse utslipp til luft mener vi alle utslipp utenom eventuelle punktkilder. Eksempelvis forbrenningsanlegg eller støving fra kjøring, lagring og lasting/lossing av råvarer.

Der det er utslipp som kan føre til vesentlig forurensning eller fare for skade eller ulempe for miljøet, skal virksomheten sette i verk tiltak.

Hva er diffuse utslipp til vann?

Diffuse utslipp til vann kan for eksempel være avrenning av overvann, både det som ledes i rør og det som går rett til resipient.

For å ha kontroll på diffus avrenning fra området er det viktig at virksomheten har et bevisst forhold til hvordan deres utslipp påvirker resipienter i nærheten. Er det tegn på nedslamming, kan det tyde på at bedriften har for høye utslipp av suspendert stoff, og må gjøre tiltak for eksempel.

Dersom utslippet går i kommunalt overvannsnett, skal bedriften kjenne til om utslippet går til kommunalt renseanlegg eller direkte til resipient.

Tiltak og dokumentasjon

Gjennom internkontrollen skal det komme fram at virksomheten har vurdert diffuse utslipp, både til luft, vann og grunn, og beskrive hvilke tiltak som er vurdert eller eventuelt er satt i verk, for å begrense ulempene.

Enkle tiltak for å begrense diffuse utslipp kan for eksempel være å dekke til utendørslagring av sand, grus, tørt slam mv., spyling av biler før utkjøring, anlegge tett dekke med oppsamling av overvann lede overvann og annen avrenning til fordrøyningskummer eller sedimentasjonsanlegg.

Vurderte og iverksatte tiltak skal dokumenteres gjennom internkontrollen.

Støygrensene gjelder all støy fra virksomhetens ordinære virksomhet, inkludert intern transport på bedriftsområdet og lossing og lasting av råvarer og produkter.

Støy fra midlertidig bygge- og anleggsvirksomhet og fra ordinær persontransport av virksomhetens ansatte er likevel ikke omfattet av grensene.

Støygrensene gjelder ikke for nabobebyggelse som er etablert etter at dette kapittelet trer i kraft.

Hvor gjelder støygrensene?

Støygrensene skal overholdes utendørs ved mest støyutsatte nabo (definert som nærmeste støyfølsomme bebyggelse, se definisjonen § 33-2 e).

Dersom virksomheten ikke har støyutsatte naboer, er det tilstrekkelig å dokumentere dette.

Hvilken støy er omfattet av grenseverdiene?

Med unntak av støy fra bygg- og anleggsvirksomhet og, gjelder grenseverdiene for all utendørsstøy fra virksomhetens bedriftsområde.

Med bedriftsområde menes det området hvor produksjonen og alle tilknyttede aktiviteter som lasting, lossing, intern transport, masselagring, verkstedsaktiviteter mv. foregår.

Eksempelvis omfattes støy fra lossing/lasting av råvarer og produkter til skip som ligger til kai ved virksomheten av støygrensene.

Hvor gjelder støygrensene ikke?

Støygrensene gjelder ikke støy fra ordinær persontransport av virksomhetens ansatte og midlertidig bygg- anleggsaktivitet på virksomhetens område. Det vil si oppføring/vedlikehold av bygninger, anleggelse av interne veier mv.

Dersom det bygges boliger eller annen støyfølsom bebyggelse inntil virksomhetens område, som kan bli støyutsatt, vil ikke grenseverdiene gjelde for disse nye naboene.

Hensynet bak denne bestemmelsen er at betongproduksjon som allerede er etablert, ikke skal få nye og strengere støygrenser ved at det kommer til naboer (se § 33-2 bokstav e) etter at virksomheten er igangsatt.

Der betongproduksjon etablererer seg i et område der det allerede finnes naboer, veier hensynet til allerede eksisterende naboer tyngre. Med dette vilkåret sikrer forskriften en viss forutsigbarhet for den som allerede er etablert, enten det er nabo eller betongproduksjon.

Plikt til støyreduksjon og dokumentasjon

Selv om grenseverdiene overholdes har virksomheten likevel en plikt til å redusere sin støy så langt som mulig, og hvordan virksomheten jobber med støyreduksjon skal dokumenteres i internkontrollsystemet (Se kapittel 3 om internkontroll).

• Se også veiledning til Måling og beregning av utslipp.

Måling av komponenter i utslipp til vann

Prøvetakingen skal tas i utslippspunktet der prosessavløpsvannet renner ut i resipienten, ikke i renseanlegget/resirkuleringsanlegget. Det er ikke et krav at pH skal måles kontinuerlig, men dette kan likevel være aktuelt dersom utslippet er mer eller mindre kontinuerlig og varierende.

Resultatene fra målingene skal dokumenteres (§ 33-15 om journalføring og dokumentasjon).

Siden bedriften har krav om å analysere for suspendert stoff, i tillegg til tungmetaller, stilles det krav om at analysene av tungmetaller skal gjøres på filtrerte prøver. Dermed skilles det mellom partikkelbudne og løste tungmetaller.

Det skal ikke analyseres for partikkelbundne tungmetaller i prosessavløpsvannet.

Hva menes med "andre stoffer av miljømessig betydning"?

Med "andre stoffer som kan ha miljømessig betydning" menes forurensninger fra andre kilder som ikke er spesifikt regulert med eget vilkår.

Eksempler kan være avrenning av oljerester, utslipp fra oljeutskiller, som kan ha miljømessig betydning, eller der virksomheten er samlokalisert med pukkverk. Avrenning fra pukkverk kan inneholde nitrogen fra sprengning.

Det kan derfor være aktuelt å inkludere nitrogen/ammoniakk i måleprogrammet dersom det er mistanke om at utslippet kan påvirke resipienten negativt. Det er en forutsetning at forurensningen fra andre kilder har en vesentlig påvirkning på resipienten.

• Se også veiledning til § 33-6 om pH-verdi i utslipp av prosessavløpsvann og veiledning til § 33-3 om virksomheter som må ha særskilt tillatelse etter forurensningsloven.

Måling eller beregning av støy?

Kravet er at støy skal måles eller beregnes. Imidlertid er beregninger klart mer hensiktsmessig enn målinger. Spesielt dersom det er behov for å identifisere og rangere støykilder som grunnlag for gjennomføring av tiltak.

Det samme vil gjelde der det er nødvendig å vise støyens utbredelse i soner som viser hvilke områder som har støynivåer over og under støygrensene. For eksempel der kommunen planlegger å etablere boliger i nærheten av virksomheten.

Der virksomheten er lokalisert sammen med annen støyende virksomhet, kan en støyberegning bestemme virksomhetens bidrag til summen av støy fra området.

Støygrensene skal overholdes for mest støyutsatte nabo

Støy skal dokumenteres hos den mest støyutsatte nabo. Det er ikke nødvendigvis den nabo som ligger nærmest som er den mest støyutsatte.

Hvilke naboer som mottar mest støy fra virksomheten vil komme fram av et støysonekart. Kontrollmålinger ved mest utsatte nabo kan gjøres ved behov og dersom det er hensiktsmessig. Ofte vil støy fra annen aktivitet i nærheten forstyrre målingene og gi lite representative resultater.

Dersom det foretas målinger, skal disse gjøres i henhold til Miljødirektoratets veileder Måling av industristøy (M-290/2015).

Krav til dokumentasjon

Dersom virksomheten ikke har naboer som kan bli nevneverdig plaget av støy fra bedriften, er det ikke nødvendig å dokumentere støy av hensyn til ytre miljø.

Virksomheten må likevel kunne vise at de har gjort en vurdering av behovet for dokumentasjon av støy, i internkontrollen. Dokumentasjon på at støygrensene overholdes må også gjøres dersom virksomheten mottar klager på støy.

Utforming av representativt måleprogram

Måleprogrammet skal være utformet slik at målingene gjenspeiler de faktiske utslippene fra virksomheten og være representative for normal drift.

Dette betyr at måleprogrammet, valg av tidspunkt, varighet og frekvens for målingene, må utformes med grunnlag i en grundig kartlegging av alle utslipp og variasjoner i disse over tid.

Det er virksomheten som skal få programmet utformet, og som må sannsynliggjøre at målingene/beregningene som utføres er representative for driften. Det er virksomhetens ansvar å finne gode løsninger på hvordan de kan innrette måleprogrammet på best mulig måte og begrunne valgte løsninger i internkontrollsystemet.

Hvor ofte skal prøvene tas?

Hvordan utslippene varierer og utslippets miljømessige betydning, er avgjørende for hvor ofte prøvene tas. Dersom utslippet har store sesongvariasjoner eller at prosessavløpsvannet slippes ut puljevis, skal måleprogrammet være innrettet for å fange opp disse variasjonene.

Dersom utslippet kan ha stort skadepotensial bør prøvene tas hyppigere, for eksempel dersom resipienten er sårbar. Prøven skal tas slik at alle forurensningskildene er med, samt at vannet ikke er tynnet ut i resipienten.

Hva betyr kvalitetssikring av målingene?

Kvalitetssikring av målingene betyr at det skal klart komme frem av måleprogrammet hvilke standarder som benyttes og at valgte laboratorier er akkreditert for de analysene som skal gjøres.

Det bør også legges opp til jevnlige ringtester og tredjepartskontroll av uavhengig konsulent.

Dersom virksomheten selv tar prøver, skal opplæring for dette dokumenteres i internkontrollen.

Lagring av betongavfall

Vi anser ikke at herdete betongrester utgjør en særlig miljørisiko. Betongavfall generelt skal lagres slik at det ikke medfører skade eller ulempe for miljøet.

Virksomheten har ansvar for at betongavfallet ikke brukes på en måte som bryter med kravene i forskriften. Ansvaret gjelder også når betongavfallet leveres til andre aktører for gjenvinning.

Det betyr at virksomheten har et selvstendig ansvar for å påse at avfallet ikke disponeres på en måte som bryter med krav gitt i, eller i samsvar med forurensningsloven.

Både betongvirksomheten og den som mottar avfallet er ansvarlig for å sikre at den videre håndteringen skjer etter kravene i forurensningsregelverket. Begge parter kan derfor holdes ansvarlig ved brudd på forurensningsforbudet ved gjenvinning av betongavfall.

Når virksomheten leverer betongavfall til et lovlig avfallsanlegg, som for eksempel et deponi med tillatelse etter forurensningsloven, skjer dette med befriende virkning. Det betyr at virksomheten ikke vil ha videre ansvar for dette avfallet når det er levert til lovlig avfallsanlegg.

Lagring av betongslam

Betongslam som definert i denne forskriften, er sedimentert suspendert stoff fra sedimentasjonsbasseng eller annen renseløsning hvor suspendert stoff fjernes fra prosessavløpsvannet.

Avrenningen fra dette slammet kan inneholde forhøyede konsentrasjoner av tungmetaller som vil være skadelig for resipienten. Løseligheten av tungmetaller kan også øke dersom slammet kommer i kontakt med surt miljø for eksempel jordmasser.

Det er derfor stilt krav om at betongslam skal lagres på tett dekke med drenering mot tilfredsstillende renseløsning.

Med tett dekke mener vi asfalt- eller betongdekke. Det er ikke et krav at dekket skal være ugjennomtrengelig.

Krav om avfallsplan

En avfallshåndteringsplan skal inneholde forslag til tiltak for å redusere miljøulemper ved lagring og håndtering av betongavfall. Det skal komme tydelig fram av planen hvilke tiltak virksomheten vurderer for å sikre at avfallslageret er fysisk stabilt og for å forebygge forurensning.

I tillegg skal planen også beskrive forslag til hvordan avfallet kan nyttiggjøres dersom dette er miljømessig fornuftig. Det vil si gjenvinnes for størst mulig materialutnyttelse og miljøgevinst.

• Se også veiledning til § 33-13 om gjenvinning av betongavfall.

Dette er gjenvinning

Definisjonen på gjenvinning er at materialene må komme til nytte og erstatte materialer som ellers ville blitt brukt. Dette betyr at ren dumping av betongrester på egnede steder ikke er gjenvinning, selv om grunneier har gitt lov til dette.

Likeledes er det ikke gjenvinning dersom betongavfallet skal brukes til et formål som ellers ikke vil bli gjennomført med andre materialer. Slik gjenvinning krever at det søkes om tillatelse, og kan bare innvilges i særlige tilfeller hvis den omsøkte gjenvinningen innebærer en åpenbar samfunnsnytte.  

Gjenvinning av betongavfall uten tillatelse

Det forventes at innholdet av tungmetaller i vrakgods og betongslam fra produksjonen er under dagens normverdier for forurenset grunn.

Normverdier for forurenset grunn er angitt i kapittel 2 i forurensningsforskriften om opprydning i forurenset grunn ved bygge- og gravearbeider. Utlekkingen av tungmetaller fra betongrester, knust betong og betongslam er lav og utgjør normalt ikke noen miljøfare ved lagring eller deponering.

Dersom kravene i § 33-13, andre ledd er oppfylt, kan derfor betongrestene gjenvinnes uten særskilt tillatelse.

Eksempler på gjenvinning kan være å erstatte pukk og lignende med betongrester ved etablering av veier, parkeringsplasser, støyvoller, eller rehabilitering/utfylling av terreng etter gravearbeider mv.

Dokumentasjon på grenseverdier

Grenseverdiene for tungmetaller vil trolig kunne overholdes for de fleste typene av herdete betongrester. Likevel må dette dokumenteres gjennom prøvetaking. Jevnlige stikkprøver av betongavfall kan være god dokumentasjon.

Konsentrasjonen av tungmetall i betongen er avhengig av sementtyper og mineralske tilsetninger. Jo høyere andel sement, jo høyere er konsentrasjonen av tungmetaller.

Konsentrasjonen kan også beregnes, forutsatt at man kjenner til sammensetningen i sementen og andelen av flyveaske.

Gjenvinning av betong fra andre produsenter

Mottak av betongrester fra andre produsenter kan tillates dersom restene er å anse som et produkt. Det betyr at de mottatte betongrestene er klare til bruk uten bearbeiding (knusing, sortering mv.) og har en tilstand som oppfyller kravene til gjenvinning i avfallsforskriften § 14a.

Bruk av restene kan da anses som gjenvinning på lik linje med rester fra egen produksjon.

Avfall som ikke kan gjenvinnes

Betongavfall som ikke oppfyller kravene i § 33-13, andre ledd kan ikke gjenvinnes og skal leveres til lovlig avfallsanlegg.

Med lovlig avfallsanlegg menes et avfallsmottak som har tillatelse etter forurensningsloven til å motta denne type avfall.

Oppsamling av plastarmering

Fibre av plastarmering vil ikke sedimentere, men flyte opp og vil gå i overløp ut i resipienten hvis den ikke filtreres ut og samles opp. Fibre av plastarmering fører til et alvorlig miljøproblem dersom det slipper ut i miljøet, der de blant annet kan spises av fisk og fugl.

Det er derfor svært viktig at virksomheten har gode rutiner for å ta ut plastarmering som en egen avfallsfraksjon før det slipper ut i miljøet.

Med godkjent mottak menes et avfallsmottak med tillatelse til virksomhet etter forurensningsloven og som har tillatelse til å motta denne type avfall.

Virksomheten skal jobbe systematisk for å sikre at virksomheten drives i samsvar med miljøregelverket. Journalføringen er viktig for at bedriften skal kunne dokumentere for seg selv og forurensningsmyndigheten at gitte krav er overholdt. (Se også veiledning til annet miljøregelverk.)

Det gjelder krav i forurensningsforskriften kapittel 33, men også annet regelverk. Kravet om dokumentasjon er nært knyttet til krav om journalføring og dokumentasjon i internkontrollforskriften.

Journalførte opplysninger skal inngå i bedriftens internkontroll og skal blant annet danne grunnlag for bedriftens vurderinger etter internkontrollforskriften § 5 (se veiledning til Internkontroll).

Plikt til å sende inn informasjon

Meldeplikten gjelder for nye virksomheter og for alle anlegg som var i drift før ikrafttredelse av forskriften. Statsforvalteren kan innhente de samme opplysningene gjennom tilsyn, brevkontroll og pålegg etter forurensningsloven § 49 der de mener det er behov.

Virksomheter som ikke sender inn melding før oppstart, driver ulovlig.

Statsforvalteren kan iverksette sanksjoner etter forurensningsforskriften kapittel 41, for eksempel tvangsmulkt eller driftsstans med mer inntil bedriften kan dokumentere at de etterlever forskriftens vilkår eller søker om tillatelse til virksomhet etter forurensningsloven.

Meldepliktig informasjon

Med "andre opplysninger som kan være relevante" menes opplysninger som er av betydning for forurensningssituasjonen, for eksempel plassering i  forhold til  resipienten, nye/endrede transportveier med mer.

Dersom statsforvalteren mener det er nødvendig, kan bedriften måtte oppgi ytterligere opplysninger (forurensningsloven § 49).

Statsforvalteren kan også pålegge virksomheten å gjennomføre undersøkelser eller tiltak for å skaffe nødvendig informasjon (forurensningsloven §§ 7 og 51).

Om taushetsbelagte opplysninger 

I bestemmelsen legges det opp til at virksomheten melder fra om forhold som har betydning for forurensningspotensialet, herunder virksomhetens størrelse og produksjonsforhold, plassering, resipient og så videre.

Formålet med meldeplikten er å gi tilstrekkelig innsikt i forurensningspotensialet og å gi forurensningsmyndigheten adgang til å kunne føre tilsyn med virksomhetene. Statsforvalteren trenger innsikt i et anslag på kapasitet og ramme for virksomheten, men ikke nøyaktige produksjonstall.

Enkelte opplysninger fra betongprodusentene kan være omfattet av lovbestemt taushetsplikt, jf. forvaltningsloven § 13 første ledd nr. 2, og derfor skal unntas offentlighet, jf. offentleglova § 13 første ledd. Innsynskrav må vurderes konkret og selvstendig av statsforvalteren, se offentleglova § 29 første ledd. 

Dokumentasjon på planstatus

Statsforvalteren kan ikke godkjenne oppstart av virksomhet dersom virksomheten er i strid med endelige planer etter plan- og bygningsloven (forurensningsloven § 11 fjerde ledd).

Med endelige planer menes rettslig bindende planer som er formelt vedtatt av planmyndigheten, som arealdelen av kommuneplanen, kommunedelplaner og reguleringsplaner.

Hvis virksomheten vil være i strid med endelige planer etter plan- og bygningsloven, må bedriften innhente samtykke fra kommunen. Med samtykke menes at det må foretas enten en formell dispensasjonsendring av planen eller en vedtatt planendring, før virksomheten kan starte opp.

Et slikt samtykke fra planmyndigheten er ikke et forhåndsløfte om at en slik dispensasjon eller planendring vil komme senere.

Endringer i driften det skal meldes fra om er for eksempel produksjonsøkning, mottak og lagring av masser, utvidet driftstid, utvidelse av anleggsområdet, nedleggelse eller andre endringer som kan ha miljømessig betydning for omgivelsene.

Når kan det gis unntak?

Utgangspunktet er at forskriftens krav skal gjelde, likevel er det mulig å søke om unntak fra enkeltkrav ved behov.

Det kan være uklart når det kan gjøres unntak og når det vil være behov for særskilt tillatelse. Normalt vil lemping av krav oftere kreve tillatelse enn skjerping av krav, fordi naboer og miljøinteresser oftere kan bli berørt.

Ved skjerping av krav er det primært bedriften som har interesse av å uttale seg, slik at reglene i forvaltningsloven om forhåndsvarsling av partene vil være tilstrekkelig.

Forurensningsforskriften § 41-4 stiller ingen vilkår for når unntak kan gjøres. I henhold til forvaltningsrettslige prinsipper er det likevel noen normer og begrensninger som gjelder.

Et utgangspunkt for når unntak kan gjøres vil være omgjøringsreglene for tillatelser i forurensningsloven § 18. I de tilfellene det åpnes for omgjøring der, vil det normalt også være forsvarlig å gjøre unntak etter forskriften. unntak bør også begrenses til tilfeller der verken hensynet til miljø eller naboer tilsier en mer omfattende saksbehandling på linje med søknad om tillatelse.

Søknad om unntak skal begrunnes

Søknad om unntak skal begrunnes og sendes statsforvalteren. Virksomheten kan få pålegg om å gjennomføre undersøkelser eller innhente ytterligere informasjon i forbindelse med en unntakssøknad.

Statsforvalteren kan også fatte vedtak om unntak på eget initiativ, for eksempel etter tilsyn, klager eller melding om endring av driften.

Dersom belastningen på en resipient er stor, eller det finnes andre tungtveiende hensyn, kan statsforvalteren stille strengere krav enn forskriften, for eksempel at støygrensene skal gjelde for ikke-støyfølsom bebyggelse.

I noen tilfeller kan det være forsvarlig å gi lempeligere krav, for eksempel lempeligere krav til utslippsmålinger. Ved ønske om lemping av krav må virksomheten søke statsforvalteren om unntak og søknaden skal begrunnes.

Vedtak om unntak er gebyrbelagt.

Eksempler på unntak

Krav som gjelder fra 1. januar 2023

Forskriftens vilkår gjelder i all hovedsak fra fastsettelsesdato for alle virksomheter som er omfattet av virkeområdet. Dette betyr at innen ett år etter fastsettelse skal virksomhetene ha fått på plass et måleprogram og gjennomført målinger av utslipp til resipient og støy.

Vi mener det er viktig at dette kommer i gang raskt fordi variasjoner i utslippene må undersøkes og kartlegges. Målinger og utslippskontroll vil være viktig for å vurdere om og hvilke endringer som må gjøres for å etterleve forskriften.

Krav som gjelder fra 1. januar 2026

Enkelte vilkår vil kreve noe tid å iverksette. Dette gjelder særlig overholdelse av grenseverdiene til pH og utslippskomponenter til resipient stilt i vilkår §§ 33-5 og 6.

For mange virksomheter vil det kreve både en risiko- og miljøkartlegging av resipienten og eventuelt nye tekniske løsninger for å overholde disse kravene.  

Vi mener derfor at implementeringen av disse vilkårene, med dokumentasjon på at grensene overholdes, kan iverksettes tre år etter at forskriften fastsettes.

Nye krav for virksomheter med tillatelse

For virksomheter som har tillatelse etter forurensningsloven med strengere krav enn forskriften, så er det tillatelsen som gjelder inntil statsforvalteren opphever tillatelsen med enkeltvedtak.

Dersom virksomheten tidligere har fått lempeligere krav enn forskriften, gjelder forskriftens krav fra 1. januar 2011.

Dersom virksomheten i en tidligere tillatelse har fått en blanding av lempeligere og strengere krav, vil de lempeligere kravene erstattes av forskriftskravene fra 1. januar 2011, mens de strengere kravene fortsatt gjelder.

For ryddighetens skyld bør statsforvalteren i disse tilfellene vurdere å utforme en ny tillatelse med de nye kravene. Dette vil i så fall betraktes som formalitet og ikke behandles som et enkeltvedtak.

Dersom statsforvalteren mener det er rimelig å beholde krav i tillatelsen som er lempeligere enn forskriftskravene, krever dette et særskilt vedtak etter unntaksbestemmelsen i § 30-13.

Et slikt vedtak må behandles på samme måte som en ny tillatelse.

Betongvirksomheter skal jobbe systematisk for å etterleve gitte krav for ytre miljø.

Hvem er omfattet av forskrift om internkontroll?

Sentralt for overholdelse av forskriftskrav og annet regelverk er internkontrollforskriften (forskrift om systematisk helse-, miljø- og sikkerhetsarbeid i virksomheter).

Alle bedrifter som sysselsetter arbeidstakere, har en plikt til å ha et system for internkontroll, og vil gjelde for virksomheter som omfattes av forurensningsforskriftens kapittel 33.

Dette betyr at bedriften skal ha rutiner for å avdekke, rette opp og forebygge overtredelser av krav fastsatt i miljøregelverket. Krav om internkontroll finnes på en rekke områder som blant annet helse, arbeidsmiljø og sikkerhet, i tillegg til ytre miljø.

Internkontrollforskriften § 5 Innholdet i det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet

Internkontrollforskriften § 5 pålegger den som driver en aktivitet å kartlegge farer og vurdere risiko, samt utarbeide planer og tiltak for å redusere risikoforholdene.

Internkontrollen skal tilpasses virksomhetens art, aktiviteter, risikoforhold og størrelse i det omfang som er nødvendig for å etterleve krav.

Krav til dokumentasjon

Internkontroll innebærer at virksomheten skal:

1. Sørge for at de lover og forskrifter i helse-, miljø- og sikkerhetslovgivningen som gjelder for virksomheten er tilgjengelige, og ha oversikt over de krav som er av særlig viktig for virksomheten

Det er den ansvarlige for driften som skal sikre at virksomheten følger gjeldende miljøkrav og de ansatte skal delta aktivt i arbeidet.

2. Sørge for at arbeidstakerne har tilstrekkelig kunnskaper og ferdigheter i det systematiske helse-, miljø- og sikkerhetsarbeidet, herunder informasjon om endringer

Alle ansatte skal ha kunnskap og ferdigheter som setter dem i stand til å følge virksomhetens internkontroll for ytre miljø i det daglige arbeidet. I praksis bør informasjon om HMS-rutiner være lett tilgjengelig og en del av opplæringen.

For eksempel bør alle ha kunnskap om hvilke typer avfall, farlige avfall og kjemikalier virksomheten har, hvordan dette skal lagres, håndteres med mer.

3. Sørge for at arbeidstakerne medvirker slik at samlet kunnskap og erfaring utnyttes

Utarbeidelse, praktisering og endringer i virksomhetens internkontroll skal skje i samarbeid med, og inkludere ansatte i virksomheten.

4. Fastsette mål for helse, miljø og sikkerhet

Virksomheten har en generell plikt til å unngå forurensning eller fare for forurensning. For å overholde forskriftens krav blant annet etter §§ 33-7, 33-11 og 33-12, må virksomheten fastsette mål for hvordan utslippene kan reduseres så langt det er mulig. Målene skal dokumenteres skriftlig.

Målene bør være realistiske og koblet til den daglige driften, for eksempel knyttet til naboklager, værforhold eller uforutsette hendelser. Målene bør også knyttes til konkrete tiltak, for eksempel spyling av biler på dager hvor det støver ekstra mye mv.

Selv om utslippskravene til støy overholdes, skal virksomheten sette seg mål for å redusere sitt utslipp av støy så langt det er mulig.

5. Ha oversikt over virksomhetens organisasjon, herunder hvordan ansvar, oppgaver og myndighet for arbeidet med helse, miljø og sikkerhet er fordelt

Det bør ikke være tvil om hvem på anlegget som har ansvaret for internkontrollen for ytre

miljø. Oversikten skal være tilgjengelig.

6. Kartlegge farer og problemer og på denne bakgrunn vurdere risiko, samt utarbeide tilhørende planer og tiltak for å redusere risikoforholdene

Virksomheten skal gjennomføre en skriftlig miljørisikovurdering av driften. Gjennom miljørisikovurderingen skal virksomheten vise at de har kunnskap og oversikt over hvilken risiko driften kan ha for ytre miljø.

Det vil si vurdere sannsynligheten for at en akutt hendelse kan skje og ha oversikt over de miljøverdier som kan bli påvirket av en slik hendelse, og hvilke konsekvenser det vil få (vann, grunn, luft, flora og fauna).

Det er ikke tilstrekkelig bare å passivt analysere/kartlegge miljørisikoen. Virksomheten skal ta stilling til om den avdekkede miljørisiko er akseptabel og om tiltak bør eller må gjennomføres.

Virksomheten skal ha en oppdatert oversikt over forebyggende tiltak.

7. Iverksette rutiner for å avdekke, rette opp og forebygge overtredelser av krav fastsatt i eller i medhold av helse-, miljø- og sikkerhets- lovgivningen

For betongprodusenter bør disse tiltakene og rutiner være skriftlig dokumentert:

• måleprogram (§ 33-11)
• vurdering av støyreduserende tiltak
• vurdering av støvreduserende tiltak
• plan for håndtering av betongavfall
• sortering, lagring og levering av næringsavfall og farlig avfall
• årlig substitusjonsvurdering av kjemikalier
• sikker lagring og håndtering av kjemikalier, inkludert drivstofftanker, sementlager med mer (tankforskriften)
• rutiner for drift, tømming og vedlikehold av oljeutskiller

8. Foreta systematisk overvåking og gjennomgang av internkontrollen for å sikre at den fungerer som forutsatt

Dersom det gjøres tekniske endringer på selve anlegget, prosesser/produkter/råvarer kommer til eller utgår, organisasjonen endres, man får ny kunnskap om naturmiljøet rundt virksomheten eller andre betydelige endringer, så skal det uavhengig av den årlige gjennomgangen vurderes om disse endringene kan påvirke miljørisikoen i positiv eller negativ retning.

Substitusjon av kjemikalier (substitusjonsplikten)

Virksomheten har en plikt til å vurdere å bytte ut miljøskadelige kjemikalier med andre mindre skadelige kjemikalier.

Dette betyr at virksomheter som bruker et kjemisk stoff som kan medføre miljøskade, skal vurdere om det finnes mer miljøvennlige alternativer. Virksomheten skal i så fall ta disse mer miljøvennlige alternativene i bruk, så lenge dette ikke fører til en urimelig stor kostand eller ulempe.

Vurderinger av substitusjon av kjemikalier skal dokumenteres i bedriftens internkontroll.

Forurensningsforskriften kapittel 18 om tanklagring av farlige kjemikalier og farlig avfall

Kapittelet gjelder for lagring av farlige kjemikalier og farlig avfall på tanker over 2 m​³.

Sement er klassifisert som et farlig kjemikalie på grunn av høy alkalinitet og etsende egenskaper, og er omfattet av forskriften.

Den ansvarlige for lagringen skal sørge for

• kartlegge miljørisiko
• iverksette forebyggende tiltak
• om nødvendig å sette i verk risikoreduserende tiltak

Forskriften er tilgjengelig på Lovdata.no

Veileder til forskriften er tilgjengelig på Miljødirektoratet.no

Avfallsforskriften kapittel 11 om farlig avfall

Mulig farlig avfall skal håndteres som farlig avfall. Farlig avfall skal håndteres forsvarlig, og virksomheten må treffe nødvendige tiltak for å unngå skade, eller fare for skade på miljøet.

Det er ikke tillatt å brenne avfall, å brenne spillolje, å grave ned avfall eller ha egen fyllplass for farlig avfall.

Virksomheten har selv ansvaret for å vurdere om avfallet omfattes av avfallsforskriften kapittel 11 om farlig avfall.

Farlig avfall kan ikke lagres i mer enn et år før det leveres godkjent mottak. Virksomheten må deklarere farlig avfall ved levering. Deklareringen gjøres elektronisk på avfallsdeklarering.no.

Hvordan bedriften skal håndtere farlig avfall er beskrevet i:

Eksempler på typer av farlig avfall som kan oppstå hos en betongprodusent:

1. Kjemikalierester og emballasje

Produkter for montering, overflatebehandling og etterbehandling av herdet betong kan inneholde stoffene bisfenol A og bromerte flammehemmere. Bisfenol A brukes i epoxy/harpiks-blandinger og er en prioritert miljøgift

Plastiserende og retarderende/akselererende kjemikalier brukes i produksjon av ferdigbetong. Det er usikkert om disse kjemikaliene inneholder prioriterte miljøgifter, men emballasje og kjemikalierester fra disse virksomhetene skal håndteres som farlig avfall hvis det er omfattet av definisjonen av farlig avfall i avfallsforskriften § 11-2.

2. Spillolje, oljefiltre, batterier, syrevaskemidler, spraybokser, lysstoffrør

Drift av oljeutskiller

Utslipp fra oljeutskiller er å anse som påregnelig forurensning fra betongfabrikken ettersom den er installert for å begrense utslipp av olje i forbindelse med driften. Utslipp fra oljeutskiller er derfor tillatt selv om det ikke er eksplisitt regulert i kapittel 33.

Imidlertid forutsetter dette at oljeutskilleren tømmes og vedlikeholdes jevnlig for å unngå forurensning eller fare for forurensning. Dersom en virksomhet som burde ha oljeutskiller ikke har det, eller den de har ikke fungerer, vil utslippet ikke være påregnelig og derfor ikke lovlig.

Rutiner for drift og vedlikehold av oljeutskiller skal dokumenteres i virksomhetens internkontroll.